Bekymringsmelding

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har ei venninne som har en sønn i tidlig skolealdrer. Hun er veldig åpen om at mannen hennes har psykiske problemer, typ alvorlig depresjon. Han har vært ufør i mange år. Hun fortalte meg i helgen at de krangler mye, alltid foran sønnen. Mannen hennes tar sovemedisinene sine i 14-17 tia, for da er han så sliten. Da må mor og sønn være stille. Hun virker som en god mor, men hun snakker til sønnen sin annerledes enn jeg prater til barna mine. Jeg mener, god mor som i at hun finner på mye moro med sønnen sin men prater veldig sarkastisk og ovenfor og ned til han. Prater også om problemene til mannen sin høyt mens sønnen er der. Jeg lurte på om vi ikke skulle ta det en annen gang når vi er alene, men det trengte vi ikke siden han visste alt fra før. Er dette bekymringsfullt? Jeg føler at de trenger litt veiledning på en måte.

Anonymous poster hash: c3b2e...c9d

[AnonymBruker]

Det mest bekymringfulle her er at du skriver om private forhold på et offentlig nett.

Anonymous poster hash: 9c9c0...97f

[AnonymBruker]

Veiledning, ja. Bekymringsmelding? NEI! 

 

Jeg skjønner at du spør, men seriøst? Nå må folk roe ned på alle disse bekymringsmeldingene. Det kan skape masse problemer for hele familien. 

 

De kunne kansje trengt litt veiledning, (har du mulighet til å snakke med henne om det?) eller noe. Kansje litt bekymringsfult at han kunne hatt det bedre, men SÅ alvorlig er det ikke. Synes du burde snakket med henne om det, uten å kritisere.

Anonymous poster hash: 78eef...b1e

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du behøver å sende en bekymringsmeldng til noen om dette. Greit at man lever i 2015, men det blir for dumt om man ringer barnevernet for ting som dette. Om du er bekymret ville jeg heller tipset henne om litteratur for foreldre som passer for disse emnene, ev. sagt til henne at den og den forfatteren/psykologen mener slik og slik etter at du selv har lest om det.

Anonymous poster hash: 3a015...08f

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syke foreldre. Min far har likevel alltid vært en god omsorgsperson, mens min mor har delt alt for mye av problemene sine med meg. Hun har bl.a. fortalt detaljer om min fars sykdom som han mente jeg skulle forskånes for, og brukt meg som samtalepartner i forhold til sine ekteskapsproblemer. Mens det sto på husker jeg at det føltes som hun tok meg på alvor, fordi jeg fikk innsyn i ting, samtidig som det var veldig vanskelig, fordi jeg fikk vite om problemer jeg ikke hadde mulighet til å gjøre noe med, som jeg bekymret meg for, og som jeg brukte mye energi på å prøve å finne en løsning på. Når jeg ser tilbake ser jeg at dette på ingen måte har vært bra for meg. Det har gjort at jeg har et distansert forhold til min far, selv om han egentlig alltid har vært den beste omsorgspersonen.Distansen kommer av at jeg vet ting jeg ikke skulle visst, og dermed blir det vanskelig å være fortrolig. Jeg føler at enten må jeg svikte min mor,og fortelle at jeg vet ting jeg har lovet å ikke si noe om,eller så svikter jeg min far, fordi jeg ikke forteller hva jeg vet.

 

Når barn lever med kronisk syke foreldre trenger de å vite noe om sykdommen, men informasjonen skal være tilrettelagt til barnets nivå. Det er ikke greit at barn hører på voksne diskusjoner slik du beskriver. Jeg vil gå så langt som å kalle det omsorgssvikt, fordi her svikter moren når det gjelder å skjerme barnet. Jeg synes en bekymringsmelding er på sin plass.  

Anonymous poster hash: f7c95...3a2

[Papirfly]

Det er ikke TS sin jobb å gi denne moren foreldreveiledning eller å komme på døra med relevant faglitteratur om barn av psykisk syke foreldre. For noe vås.

 

Det denne moren gjør er ikke riktig. Barn av psykisk syke trenger oppfølging og støtte. Det er en stor belastning for dem når en av foreldrene sliter.

 

Var det ikke en tråd om noe lignende her for noen dager siden hvor Barnevernet hadde anbefalt at den psykisk syke ikke skulle bo i samme hus som barna fordi det var skadelig for dem?

 

Du må kontakte Barnevernet med dette, TS. Det er de som sitter på ressursene og kan skaffe veiledning for denne familien og evt. et avlastningshjem for barnet eller andre tiltak. Det er ikke DU som skal veilede moren.

[AnonymBruker]

Barnevernet får snart ikke gjort jobben sin snart på grunn av alle kjerringer bak gardinene der ute.

Anonymous poster hash: 2606c...c5a

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres bekymringsfullt ut at

1) far tar sovemedisiner midt på dagen (er det avhengighet inne i bildet?)

2) at foreldrene krangler foran barnet

3) at moren (og faren?) drar barnet inn i voksemproblemer som barnet ikke har kompetanse til å takle.

Så ja, det er en form for emosjonell omsorgssvikt, og du har grunn til å si i fra. Jeg skulle ønske noen sa i fra da jeg ble utsatt for det samme som barn. Er veldig påvirket av det som voksen.

Og hvorfor i all verden gi Ts så mye kritikk for å reagere på så alvorlige ting?

Anonymous poster hash: cef47...445

[Britt Banditt]

Jeg mener det er bekymringsfullt. Det er altfor mange som mener at man skal "passe sine egne saker", selv når det er alvorlige ting som vold inne i bildet i tillegg. 

Jeg syns du skal ringe barnevernet. Hvis de ikke mener at det er bekymringsfullt (slik flere her ikke mener), så er det jo ingen skade skjedd da? Bedre med en telefon for mye, enn en for lite, for barnevernet er faktisk ikke ute etter å "stjele" barn fra foreldre. 

[Harvey Specter]

Det mest bekymringfulle her er at du skriver om private forhold på et offentlig nett.

Anonymous poster hash: 9c9c0...97f

 

Herregud, det står da ikke navn her.

[AnonymBruker]

Det mest bekymringfulle her er at du skriver om private forhold på et offentlig nett. Anonymous poster hash: 9c9c0...97f

For det er det liksom ingen som gjør på KG... Helt greit så lenge man anonymiserer.

Anonymous poster hash: cef47...445

[AnonymBruker]

 

Barnevernet får snart ikke gjort jobben sin snart på grunn av alle kjerringer bak gardinene der ute.

Anonymous poster hash: 2606c...c5a

 

 

Dette er deler av jobben til barnevernet. Å forebygge, ta tak i problemer før de eskalerer er en av de viktigste tingene barnevernet kan gjøre for å forhindre at det ender med akutt omsorgsovertakelse og ødelagt barnesinn noen år senere. 

Anonymous poster hash: bed23...a82

[prill]

Jeg syns heller ikke man skal ringe barnevernet for småtteri, men dette synes jeg ikke høres helt bra ut. Kjenner du denne moren godt, eller? Hvis det var en god venninne tror jeg at jeg ville sagt til henne direkte at de burde få veiledning og hjelp på grunn av mannens alvorlige depresjon. At det er viktig for å unngå at sønnen blir veldig påvirket av det. I tillegg ville jeg kanskje tilbudt meg å ta han med på ting så de kunne få litt avlastning.

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg ser at det flere som mener at dette ikke er noe å blande barnevernet inn i og andre som mener det motsatte. Vi er ikke gode venninner, bekjente som av og til møtes pga felles venninner og barn på samme alder. Jeg føler meg veldig splittet seg, men jeg tenker så mye på gutten og egentlig hele familien, de har det jo tydeligvis ikke godt som det er nå. Blir vel til at jeg tar en telefon i morgen til barnevernet.

Anonymous poster hash: c3b2e...c9d

[AnonymBruker]

Stakkars gutt som må bære på foreldrenes problemer, sånn skal det ikke være. Det er absolutt grunn til å sende bekymringsmelding!!

Anonymous poster hash: 76ba8...199