Krangling og misnøye..

[Lala]

Kjærsten min og jeg krangler om alt! ALT! eks hva slags teppe vi skal kjøpe, hvilken farge som skal være i gangen osv Jeg er så lei. Det er bare tull. Ender opp med at vi drar hver vår vei og furter. Jeg blir skikkelig såret og lei meg. Det er såå unødvendig. Vi krangler ikke så mye høylytt, mest sånn stille krangler hvor vi sier litt spydige ting og utrykker misnøye. Vi er kjempe glade i hverandre, men føler virkelig at disse gnisningene tar litt overhånd.

Mine side av saken: Jeg føler meg ikke hørt. Alt jeg sier og mener spiller liksom ingen rolle. Det blir som kjærsten min sier. Jeg føler at jeg gjør alt for han hele tiden, men at han ikke setter pris på det. Han gjør heller lite tilbake, men det hadde liksom vært greit dersom han av og til hadde rost meg litt for den innsatsen jeg gjør. Jeg har liksom lært meg til å fiske etter komplimenter for å få litt oppmerksomhet. Jeg vet ikke hva problemet hans er (med meg). Vi var veldig på brytepunktet for et par uker siden. Han oppførte seg helt uakseptabelt. Det var så teit at jeg faktisk bare måtte le av det. Og det gjorde jeg i to dager. Da kom gråten. Han sa at han ikke ville ha meg mer. Etter mange tårer, følte at det kanskje kunne gå greit å være litt alene, men han ville ikke akseptere og jeg gav han en siste sjanse. Han kom jo med masse "sweet-talk" og sa at vi måtte gifte oss osv. Det er ikke noe giftemål under planlegging. Jeg tok det ikke alvorlig. Jeg tror ikke han ville sagt det om ikke han trodde at jeg ville høre det eller noe sånt. Men jeg syns ikke at vi kan gifte oss før vi klarer å ha det fint sammen. Vi har hatt det sånn i 3 1/2 år. Vi har selvsagt det også ganske fint sammen når vi ikke krangler da. Og vi elsker hverandre. Men veier det opp mot alt det vonde?

Allerede nå merker jeg at han går tilbake til det samme. Gir liksom faen og kjører sitt eget løp. Jeg blir så sliten!

Huff dette ble et rotete innlegg, men jeg håper dere skjønner likevel. Skulle egentlig bare spørre om hvor vanlig det er å krangle, men så kom alt bare ut..

Har noen noe råd?

[Gjest gjest1]

Mannen og jeg krangler nesten aldri. Noen tror det er fordi vi ikke tør være ærlige mot hverandre, men sannheten er at vi respekterer hverandre nok til å høre på hva den andre har å si, istedet for å hoppe i forsvar med en gang. For oss er det derfor veldig uvanlig å krangle.

Men for å ha det slik må man jo ha en god kommunikasjon, og da hjelper det ikke om bare den ene er villig til å lytte. En dialog krever som kjent to parter, og dere sliter om det alltid ender i en monolog.

Jeg synes den kranligen dere driver med er av det onde slaget. Når det er kommet til det stadiet at dere begynner å si spydige ting til hverandre har noe av respekten for den andre forsvunnet.

At dere er glad i hverandre er egentlig ikke så viktig. For å sette det på spissen: et barn som blir slått av mor, vil likevel elske mor. Spørsmålet bør ikke være hvor glade er dere i hverandre, men kanskje heller: hva fører denne kjærligheten med seg av ubehag og sorger?

[Lala]

Jeg føler nå at jeg er ved et vendepunkt, jeg må gjøre noe med livet mitt. Min største drøm er å få min egen familie. Og da begynner jeg å tenke etter om det er mulig med han jeg er sammen med nå.. Det tror jeg ikke pga alle problemene våre. Han hører ikke etter. I går lot han sønnen sin sitte å kalle han for drittunge og andre stygge ting. Kjærsten min bare lo, mens sønnen fortsatte og fortsatte. Jeg kunne jo sagt ifra selv, men jeg føler jo at kjærsten min kanskje burde gjøre det av og til han også. Derfor tok jeg han med inn på kjøkkenet og fortalt han akkurat det jeg mener om barn som snakker så stygt og at sønnen hele tiden tester ut hvor grensene går. Jeg sa at jeg syns at det var på tide at han innførte noen grenser osv. Men jeg fikk ingen reaksjon, ikke et svar engang. Litt senere på dagen spurte jeg om han hadde tenkt noe over det jeg sa, men jeg fikk ikke noe vettug svar da heller. Men neste gang sønnen bannet, sa han slappt til han "det er ikke pent å si sånt". Men jeg tror han sa det det kun fordi jeg stod der og at han ikke orket mer mas fra meg.

Vi har såå ulikt syn på ting.

At vi to skal få barn sammen da, føler jeg at kommer bare til å forårsake mer frustrasjon enn glede.

Derfor føler jeg at jeg burde kanskje avslutte.. Men jeg klarer det ikke. Jeg er såå glad i han og jeg vil så gjerne hjelpe han. Vi koser jo oss så mye også.

Jeg foreslo løst at vi kunne dra på samlivskurs, men det bare lo han av..

Jeg vet ikke om jeg orker mer.. Jeg blir så frustrert og klarer ikke konsentrere meg om skolen og jobb.

Jeg vet at det bare er jeg som kan gjøre noe med situasjonen, men jeg klarer ikke.. Jeg gjorde det slutt med han i fjor, men tok han etterhvert tilbake. Er redd for at det samme skal skje igjen. Akkurat ovenfor han er jeg så svak. Han har overtaket.

Og jeg har prøvd å snakke med han, men han blir bare irritert og drar.

Jeg vil ikke forlate han, men om vi skal bli sammen, så må han forandre seg, noe han nok ikke kommer til å gjøre. Han er 30 år, er det ikke da på tide å bli voksen og innse hva som er viktig i livet?

[Nemesis75]

Jeg tror ikke det å krangle i seg er et barometer for forholdet. Det er måten man krangler på. Feks i mitt tidligere forhold så krangla vi nesten aldri ( på 6 år), men forholdet trøtnet til og vi skiltes lag...som venner.

I mitt nåværende forhold kan vi krangle rett som det er, men det gjelder kun bagateller og vi er like temperamentsfulle begge to. Har vært sammen i 3 år og i det siste året har vi lært oss at det viktigste er ikke å ha rett, men å inngå kompromisser. Jeg har det myyye bedre i forholdet mitt nå enn det jeg hadde før...spenningen og gnisningene gjør forholdet dynamisk og lar følelsene blusse opp.Vi kan bli sinte på hverandre, for så å elske hverandre dypere enn noensinne etterpå. Jeg liker denne dynamikken!! Den forhindrer ( for meg) et kjedelig og monotomt liv

Jeg sier IKKE med dette at det å krangle nødvendigvis er positivt. Det finnes ingen målestokk, man må se på årsaken til kranglingen og hvor det fører hen. BLir du tappet for energi og trist har det nok lite for seg..

I ditte tilfelle høres det ganske destruktivt ut. På en måte virker det som om du har selvinnsikt og en viss forståelse av at dette forholdet ikke funker, på den annen side velger du en feig, men på kort sikt komfortabel løsning: du velger å bli!! Husk...man lærer andre hvordan man selv vil bli behandlet. Still det selv spørsmålet: Vil du ha det sånn resten av ditt liv? Tror du at plutselig så blir alt bra igjen?

Ikke vær så naiv at du akseptere å bli behandlet sånn..at du akseptere å leve i et forhold hvor din stemme ikke teller...at du aksepterer å leve for de gode dagene uten å innse at hadde dette vært riktig så kunne lykken blitt mye mere stadig.

vær konsis og brutal ærlig. Velg deg selv og gå med hodet hevet fra dette forholdet. Du fortjener å være lykkelig..du fortjener bedre

[Lala]

Jeg tror ikke det å krangle i seg er et barometer for forholdet. Det er måten man krangler på. Feks i mitt tidligere forhold så krangla vi nesten aldri ( på 6 år), men forholdet trøtnet til og vi skiltes lag...som venner.

I mitt nåværende forhold kan vi krangle rett som det er, men det gjelder kun bagateller og vi er like temperamentsfulle begge to. Har vært sammen i 3 år og i det siste året har vi lært oss at det viktigste er ikke å ha rett, men å inngå kompromisser. Jeg har det myyye bedre i forholdet mitt nå enn det jeg hadde før...spenningen og gnisningene gjør forholdet dynamisk og lar følelsene blusse opp.Vi kan bli sinte på hverandre, for så å elske hverandre dypere enn noensinne etterpå. Jeg liker denne dynamikken!! Den forhindrer ( for meg) et kjedelig og monotomt liv

Jeg sier IKKE med dette at det å krangle nødvendigvis er positivt. Det finnes ingen målestokk, man må se på årsaken til kranglingen og hvor det fører hen. BLir du tappet for energi og trist har det nok lite for seg..

I ditte tilfelle høres det ganske destruktivt ut. På en måte virker det som om du har selvinnsikt og en viss forståelse av at dette forholdet ikke funker, på den annen side velger du en feig, men på kort sikt komfortabel løsning: du velger å bli!! Husk...man lærer andre hvordan man selv vil bli behandlet. Still det selv spørsmålet: Vil du ha det sånn resten av ditt liv? Tror du at plutselig så blir alt bra igjen?

Ikke vær så naiv at du akseptere å bli behandlet sånn..at du akseptere å leve i et forhold hvor din stemme ikke teller...at du aksepterer å leve for de gode dagene uten å innse at hadde dette vært riktig så kunne lykken blitt mye mere stadig.

vær konsis og brutal ærlig. Velg deg selv og gå med hodet hevet fra dette forholdet. Du fortjener å være lykkelig..du fortjener bedre

Krangel kan godt være konstruktiv det, men i vårt tilfelle tar du helt rett i at det er destruktivt. På en side lærer vi jo hverandre veldig godt å kjenne gjennom kranglene og det blir lettere å takle de. Det er forøvrig noe i det du sier at krangler øker spenningen i forhold. Jeg kan jo si meg litt enig i det, men det må være en riktig balanse. I noen av kranglene våre går det litt for langt. Jeg syns ikke at man skal furte i flere dager. En er greit, men så er det nok. Han kan finne på å ikke snakke med meg på en uke pga en helt urimelig sak som han selv også forstår at han har tatt feil i. Stoltheten hans gjør at han ikke klarer å roe seg ned og si unnskyld før jeg sier at nok er nok og at jeg ikke gidder mer. Når han skjønner at jeg ikke lenger er lei meg og klarer å ha det gøy igjen, da kommer han gråtende tilbake. Og jeg syns så synd på han. Og etter å ha hørt på utallige unnskyldninger gir jeg meg og sier at det er greit. Vi begynner på nytt og kjærligheten blomstrer, men på bunnen har jeg en bitter følelse fordi jeg vet at historien vil gjenta seg.

Jeg kommer fra et hjem med mye krangel og det har ført til at jeg så inderlig ønsker ro og stabilitet rundt meg. Sjefen min pleier alltid å si at "slemme jenter får det de vil, snille får ingenting" eller noe i den duren. Han (og mange mange andre) sier at jeg er altfor snill og at jeg må lære meg å være litt mer egoistisk. Men jeg tror ikke at det er løsningen det heller, da vil det jo bare oppstå enda fler krangler og enda mer misstemning.

Jeg er ganske rådvill.. Jeg vil så gjerne slippe å forlate han.. Jeg sier gang på gang til venninnene mine som ser meg gå igjennom dette at neste gang såå er det nok. Bare en sjanse til....

Hvordan kan jeg lære han til å behandle meg bedre? Kan jeg gi han et ultimatum? Jeg føler at mine ord ikke er mye verdt ettersom jeg har gått tilbake på de så mange ganger før. Og jeg vet ikke selv om jeg klarer å holde på mine krav. Har så lett for å gi etter. Hvor finner jeg styrken? Jeg klarer ikke se at han lider. Det var helt grusomt i flere måneder sist. Dessuten ble han voldelig.

Han er en så utrolig god gutt innerst inne (og det er derfor jeg elsker han så dypt som jeg gjør), men det er akkurat som noe tar over. Jeg vet han har en del personlige problemer han sliter med og han har taklet mer mer problemer enn de fleste.. Han har hatt et på mange måter vondt og turbulent liv. Han har blitt sviktet av sine nærmeste. Nå er jeg hans nærmeste. Det er nok noe der som skremmer han. Jeg kjenner ikke til alt. Har snakket med flere om dette og de forstår meg. De foreslår terapi. Jeg tror at mye av hans negativitet ligger i dårlige erfaringer tidligere. Han gikk til en psykolog tidligere som var etter hans mening totalt inkompetent. Han snakket ut, men hun hjalp han ikke med å finne løsninger eller hadde heller ingen kommentarer til det han sa osv.

[Nabodama]

Vanskelig å svare deg på en god måte, for dere har omfattende problemer, men de kan kanskje løses.

DU kan ikke forandre ham. Den eneste du kan forandre er deg selv. Med det mener jeg ikke at du skal godta enda mer enn du allerede gjør. Dere bryter hverandre ned, og hvis ikke han vil være med på å finne en ny måte å være sammen på, må du ta det innledende arbeidet.

Du kan finne ut hvordan din oppførsel virker inn på ham, og deretter bruke det til å finne "virkemidler".

F.eks hvis han kommer med en spydighet til deg, ikke svar med samme mynt tilbake. Si heller at du ikke finner deg i å bli snakket til på den måten, og at du heller gjør noe annet/går at annet sted til han kan snakke ordentlig til deg igjen. Men bevar roen. Vær saklig i stedet for å bite på.

På den måten lærer han at han ikke kan oppføre seg slik overfor deg.

Det er skikkelig utrivelig med furting. Det er også slik at den som furter har "makt" i den forstand at det er han som bestemmer når det skal bli hyggelig igjen. Prøv å snu det, du ser jo allerede at han kommer når du har det bra igjen. Da "tør" han vel ikke furte mer, han kan jo dra det for langt også. Si til ham at han skaper avstand mellom dere når han furter i mange dager, og at han kaster bort mye tid som dere kunne hatt det hyggelig i stedet. At du heller velger å besøke venner mer den tiden han furter, for da gidder du ikke være så mye sammen med ham, eller lignende.

Prøv i tillegg å være mot ham slik du vil at han skal være mot deg.

IKKE før regnskap med hvem som gjør mest/minst i forholdet. Det kommer alltid skjevt ut, for det er ikke sikkert du ser alt han gjør for deg, og heller ikke sikkert han ser alt du gjør for ham.

Dette er bare ideer til hva du kan gjøre, men jeg tror dere må få til en grunnleggende forandring hvis dere skal ha det godt sammen på lang sikt.

Lykke til

[Lala]

Takk for et meget godt svar Nabodama!

Innleggene mine er ganske surrete, men det virker som forstod likevel.

Du skrev:

"Det er skikkelig utrivelig med furting. Det er også slik at den som furter har "makt" i den forstand at det er han som bestemmer når det skal bli hyggelig igjen. Prøv å snu det, du ser jo allerede at han kommer når du har det bra igjen. Da "tør" han vel ikke furte mer, han kan jo dra det for langt også. Si til ham at han skaper avstand mellom dere når han furter i mange dager, og at han kaster bort mye tid som dere kunne hatt det hyggelig i stedet."

Problemet her er at han forstår dette veldig godt selv, men likevel oppfører han seg som han gjør. Det er liksom hans ubevisste måte å straffe meg på. Men når sånt skjer får jeg bare prøve å mer sosial enn vanlig fra starten av. Prøve å snakke ut med han først, og dersom det ikke virker, får jeg si at han får ta kontakt når han er klar. Syns bare det er litt teit å oppføre seg sånn i voksen alder. Jeg var sånn selv i tenårene, men det gikk jo over da!

Men akkurat med å føre regnskap over hvem som gjør hva i forholdet, så er ikke det vanskelig. Han syns at alt husarbeid er kjedelig og derfor gidder han ikke det. Jeg klarer ikke se at det ikke er rotete og møkkete og tar det derfor med en gang. Hvis det ikke er ryddig orker han ikke være hjemme selv (han tar det ikke, bare unngår problemet). Dette er ikke det største problemet, men det hadde jo vært fint om han f. eks gadd å ta oppvasken en gang i ny og ne eller dra over gulvet med støvsuger. Bare en liten innsats en sjelden gang for å glede meg. Han handlet faktisk et par poser mat her en dag (jeg spurte om han kunne kjøpe med zalo hjem fra jobb). Jeg ble helt paff og overhappy. Skal liksom ikke så mye til!

Får prøve å innlede en liten prat med han, uten at det virker som jeg gjør det for da blir han jo bare krakilsk.

Tror det er noe med frasene "kan vi ikke snakke litt sammen?" eller noe lignende som skremmer menn jeg.

[Lala]

Hei igjen!

Tenkte bare at jeg skulle komme med en liten oppdatering!

Jeg har hatt et par skikkelige verbale utblåsninger siden sist. Det hopet seg opp og kombinert med pms, var det ikke til å unngå. Jeg prøvde selvsagt å snakke rolig med han, men han tok det jo ikke alvorlig (som vanlig). Til slutt sa jeg, "Nå er det nok! Jeg orker ikke være her mer. Det er bare surr. Jeg klarer meg fint alene!" Så pakket jeg sammen og kjørte av gårde mens han kjeftet og sa at det var det beste som hadde skjedd han på lenge.

Men inne i meg kjente jeg at jeg ikke ville dra noe sted, så jeg kjørte egentlig bare litt rundt for å klarne tankene. Jeg skrudde av telefonen. Da jeg 1/2 time senere skrudde den på, hadde jeg fått bare sånne meldinger som jeg ønsket. Snille "kjære, kom hjem. du er alt for meg. jeg innser at jeg har vært en dust. jeg fortjener ikke flere sjanser men.. værsåsnill"- meldinger. Og 10 sekunder senere ringte han og bad meg komme hjem så vi hvertfall kunne få pratet litt.

Etter mye om og men, så dro jeg hjem.

Og du verden så snill han er nå!

For første gang ser det ut til å virkelig fungere. Han har tatt seg sammen så det holder! Vi har hatt en diskusjon etter dette. Men den varte i hele 5 minutter før vi bare lo og koste oss igjen. Jeg har faktisk vært veldig irritabel pga pms (MYE verre enn vanlig, faktisk helt håpløs), men han har vært helt vanvittig tålmodig. Og han har ikke visst at det var pms engang. Før ville han bare ha slengt en hel masse dritt og lagd et helvete tilbake, men ikke nå nei. Har tatt det med klinkende ro.

Åhh jeg håper at dette varer!! Jeg har jo kjempe god følelse for det jeg da, men det har jeg jo egentlig hver gang. Likevel velger jeg å tro at denne gangen er det annerledes. Så lenge viljen er der, så er vel alt mulig....?

[Gjest Kari N]

Ser at dere har fått en klimaks med kjapp løsning.

Synes at du og dere skal tenke og snakke ordentlig ut før dere fortsetter i forholdet. Selv om dere ble gode venner og lever rosenes røde dager rett etter en stor krangel, kandet hende at det etter en stund vil fortsette som før.

Det er mange viktige ting i et forhold som bør snakkes om. Der begge parter får legge frem sitt syn. Det er gjerne stor viktige temaer som:

Hvem skal gjøre hage - og husarbeid?

Felles økonomi eller adskilt økonomi?

Vil den ene partneren støtte den andre økonomisk o.l. om den andre er student, arbeidsledig, tar krevende jobb eller lignende?

Hva skal dere gjøre med tanke jobbsituasjon etter dere får barn?

Hvilken rolle ser dere at partneren deres tar i mors/farsrollen?

Barneoppdragelse: hva er viktig i barneoppdragelsen?

Hvordan vil dere at konflikter skal løses? (både deres egne og til barna)

evt. andre spørsmål som er viktige for dere

Er dere uoverkommelige uenige så synes jeg forholdet deres ser vanskelig ut. Er enig med mange andre, at å elske noen andre er ikke godt nok til å leve et langt liv sammen.

Synes du skal sette deg ned å snakke med han rolig og ordentelig (når dere begge har god tid!) om at du er bekymret over forholdet dere og fremtiden deres og at dere burde snakke ut om noen viktige ting om forholdet. Si hva du vil vite av han (f. eks. liste ovenfor) og at han gjerne få tenke på saken og så kan dere snakke om det en annen gang.

Si at du synes dere krangler mye og at dere ofte krangler om tull. Si at din egentlige grunn til denne kranglingen er:

Jeg føler meg ikke hørt. Alt jeg sier og mener spiller liksom ingen rolle. Det blir som du sier. Jeg føler at jeg gjør alt for deg hele tiden, men at du ikke setter pris på det. Du gjør heller lite tilbake, men det hadde liksom vært greit dersom du av og til hadde rost meg litt for den innsatsen jeg gjør. Jeg har liksom lært meg til å fiske etter komplimenter for å få litt oppmerksomhet. Hva er problemet ditt (med meg)?

(omgjort sitat)

[Lala]

Ser at dere har fått en klimaks med kjapp løsning.

Synes at du og dere skal tenke og snakke ordentlig ut før dere fortsetter i forholdet. Selv om dere ble gode venner og lever rosenes røde dager rett etter en stor krangel, kandet hende at det etter en stund vil fortsette som før.

Det er mange viktige ting i et forhold som bør snakkes om. Der begge parter får legge frem sitt syn. Det er gjerne stor viktige temaer som:

Hvem skal gjøre hage - og husarbeid?

Felles økonomi eller adskilt økonomi?

Vil den ene partneren støtte den andre økonomisk o.l. om den andre er student, arbeidsledig, tar krevende jobb eller lignende?

Hva skal dere gjøre med tanke jobbsituasjon etter dere får barn?

Hvilken rolle ser dere at partneren deres tar i mors/farsrollen?

Barneoppdragelse: hva er viktig i barneoppdragelsen?

Hvordan vil dere at konflikter skal løses? (både deres egne og til barna)

evt. andre spørsmål som er viktige for dere

Er dere uoverkommelige uenige så synes jeg forholdet deres ser vanskelig ut. Er enig med mange andre, at å elske noen andre er ikke godt nok til å leve et langt liv sammen.

Synes du skal sette deg ned å snakke med han rolig og ordentelig (når dere begge har god tid!) om at du er bekymret over forholdet dere og fremtiden deres og at dere burde snakke ut om noen viktige ting om forholdet. Si hva du vil vite av han (f. eks. liste ovenfor) og at han gjerne få tenke på saken og så kan dere snakke om det en annen gang.

Si at du synes dere krangler mye og at dere ofte krangler om tull. Si at din egentlige grunn til denne kranglingen er:

(omgjort sitat)

Hei!

Kanskje jeg formulerte meg litt dårlig. Prøvde å gjøre det litt kort (ja mislyktes likevel).

Vi snakket ut om alle de tingene og det er det som er så bra.

Det har vi ikke gjort skikkelig før.

Vi har liksom heller sagt det den andre vil høre, for å ikke miste hverandre.

Nå var det heller sånn at begge sa:

-dette vil jeg gjøre med livet mitt,

-dette ønsker jeg av mine partner,

-følgende er viktig for meg,'

-slik ser jeg for meg fremtiden (om 1 år, 2 år, 5 år osv)

Så snakket vi om hvordan vi kunne få realisert disse planenen sammen. Er det i det hele tatt mulig?

Vi kom frem til at det er det. Vi ønsker det samme.

De punktene jeg uthevet i innlegget, har vi stort sett alltid vært klare på. Dessuten har han barn fra før som jeg er stemor for. Og slik har det vært i 3.5 år.

Penger er noe vi sjelden diskuterer. Den som har penger, betaler, og slik har det alltid vært. En løsning begge er fornøyde med. Jeg er student og han jobber i en bransje med stor usikkerhet. Han tjener bra med penger, men man vet aldri når de kommer. Jeg sørger for at regninger og slikt blir betalt i tide mm. Fungerer fint.

[Gjest Kari N]

Det var godt at dere fikk snakket ut ordentlig da. :-)

Men en ting jeg lurer på er at jeg føler du sier litt imot deg selv når du sier

De punktene jeg uthevet i innlegget' date=' har vi stort sett alltid vært klare på. Dessuten har han barn fra før som jeg er stemor for. Og slik har det vært i 3.5 år.[/quote'] når du tidligere har sagt at du er lei av at han aldri gjør husarbeid, og at han ikke setter grenser for sønnen sin. Det høres jo ikke ut som du er/var veldig fornøyd?

Og en ting til: det er veldig greit å få snakket ut om felles mål, men nå gjenstår det å se om at dere klarer å gjennomføre målene. Av og til er det lett å være enige nar man snakker sammen, men så faller man tilbake til gamle uvaner.

Lykke til!

[Lala]

Det var godt at dere fikk snakket ut ordentlig da. :-)

Men en ting jeg lurer på er at jeg føler du sier litt imot deg selv når du sier

Nei, jeg er ikke fornøyd med husarbeidfordelingen. Men vi er enige om den likevel. Jeg syns han er lat. Derfor skal vaskedama på kontoret hans også ta hjemme hos oss. Det har vi ikke hatt tidligere. Da gjorde jeg alt siden jeg var mest hjemme. Nå er det motsatt. Det er det han som dekker kostnaden av den grunn at han ikke gidder å gjøre noe selv. Ganske greit

Matlaging er det jeg som lager stort sett alt. Når jeg ikke orker eller har tid, spiser vi ute.

Barneoppdragelse: der må jeg bli flinkere til å si ifra rett og slett! Istedet for at han setter grensene (som han er dårlig til), kan jeg jo selv åpne munn å si ifra. Har oppdaget at jeg ikke blir mindre populær av den grunn. Dessuten "backer" han meg alltid opp, slik at det jeg sier er endelig. Han er som han er.

Ja implementering er alltid den vanskeligste delen av prosessen. Og det er klar over. Dersom er man skikkelig innstilt på at det skal fungere, så er det vel ikke umulig at det gjør akkurat det?