Historien vår........

[Gjest Ano2]

Hei!

Dette kunne kanskje vært under seksualite, men jeg synes det er mer saklighet her....

Jeg er sammen med en alle tiders dame, vi er skilt begge to. Hun er svært åpen på sin fortid, og forteller bl.a. om en nokså løssluppen tid i sin ungdom, dva ca 20 år siden: en god del "lettvinte" forhold hvor sex nok var det viktigste, og bl.a et forhold til en gift mann.

I dag er hun en 100% monogam og reflektert jente/dame, med verdier jeg og setter pris på.

Men, de gangene hun har vært innom temaet morer hun seg og syntes det var ei flott tid.

Jeg har ingen problemer med å takle hennes kjærlighetsforhold, det synes jeg bare er flott og naturlig.

Men hva gjør jeg for å "bli kvitt" disse andre tankene, de plager meg, og jeg er redd de kan gå utoverr forholdet.

Vet ikke helt om jeg er redd noe, er vel bare skuffet over at hun gjorde det. Men jeg tørr ikke prate med henne, jeg kan jo såre henne voldsomt om hun får inntrykk av at jeg "ser ned på" dette.

Er jeg bare så altfor lite tolerant?

Håper på seriøse svar (og ikke bare kjeft!)

[Gjest Pet]

Det er ikke alle som liker å høre detaljer om partnerens ville fortid, så det synes jeg det må vere ok at du sier i fra om. Har hun litt gangsyn så skjønner hun det.

[Tusenfryd]

Enig med Pet. Både jeg og min mann har vår fortid, som vi satte pris på da, som vi har morsomme minner i nå - men detaljer vil jeg ikke vite, og ikke får han vite noe heller.

Hemmelighold er imidlertid ikke tingen obs! obs! - spør jeg, forventer jeg svar, jeg bare spør ikke.

Så si du fra at de minnene får hun dele med andre.

[Gjest Ano2]

Er det så enkelt?

Ja, kanskje..... Strever i alle fall med det som er fortalt, og vet ikke helt hvordan jeg skal bli kvitt det.....

Har faktisk lurt på om jeg skulle gjøre det motsatte av å be henne ikke fortelle....... Altså be henne fortelle litt mer om hvor mange, hva forholdene betydde også.....Kanskje hun da bekrefter at det ikke var så "ille" som jeg trodde.

Er uansett redd for å såre henne når jeg tar det opp.

[Timian]

Jeg vil gi deg et tips om å trå svært forsiktig der!!!

Kjæresten min sliter med det samme som deg! Jeg har hatt en litt "villere" fortid enn han, men har de samme ønskene og verdiene nå!

Problemet var at jeg fortalte litt for mye i begynnelsen når vi ikke kjente hverandre noe særlig. Dette sliter han med fortsatt! Og vi har vært gjennom en del krangler hvor han gir sterkt uttrykk for hvor mye han misliker min fortid, han har til og med sagt at han ikke vil vite hvem jeg var før eller noe i den duren! DET sårer!!! Jeg er jo den jeg er nettopp fordi fortiden har vært med på å forme meg! Jeg vil se positivt tilbake på min fortid og ikke føle at jeg skal behøve å skamme meg for valgene jeg har tatt!

Du vil nok ikke vite mer detaljer! La det hele ligge! Lær deg å presse bort de kjipe tankene med positive tanker! Jeg har en tro på at tankene på den måten vil forsvinne av seg selv etter en stund!

Jeg vet det høres kjipt ut, men dette er ditt problem, ikke hennes! Du trenger å jobbe med dine følelser og tanker! Kanskje hun kan hjelpe deg med det, men vær som sagt forsiktig med å "angripe" hennes fortid! Kanskje det hjelper å ha en samtaletime med en psykolog eller noe? Det er ikke sikkert det er mye som skal til! Det høres jo ikke ut som et problem som overskygger alt annet?

Uansett; lykke til!!

[Gjest Anonymous]

Ingen som er voksne sitter og forteller detaljer om sitt tidligere sexliv.

Så om un er så reflektert som du sier.....

[Gjest Ano2]

Takk Timian! (Og andre....) Dette ligner nok ja.....

Hun har IKKE fortalt så mange detaljer om sitt sexliv, og ikke jeg om mitt heller. Men vi er åpne om de bruddene vi har vært gjennom i "voksen" alder, forhold ti eksen etc.

Det hun har fortalt er "ikke verre" enn at hun ikke alltid tenkte seg så mye om før hubn gikk til sengs med en type, dvs det var sex'en der og da som (sannsynligvis) var viktigst. Om det var 5 eller 20 har jeg absolutt ingen anelse om. Og bør vel ikke spørre. Det KAN jo gjøre vondt verre for begge.

Det som nok var ille å høre om var denne gifte mannen som hun traff en del ganger, og det var kun for sex, det var det hun fortaslte og det ble sårt formeg.

Husker faktisk jeg reagerte så sterkt at jeg tenkte "klarer jeg å elske med deg igjen"? Og det virket nok ekstra sterkt at hun ga uttrykk for at hun var så fornøyd med at hun traff en som kunne lære henne så mye.............

Jeg vet godt at det er tida nå som teller, hvem hun er nå, og hva hun står for nå. Og mht verdier er vi faktisk veldig like nå, tror jeg, etter 6 mnd forhold.

Likevel dukker altså dette opp innimellom. Spesielt når jeg er alene, og blir negativ. Og da kan det bli forferdelig vondt, og ja, jeg tenker rett og slett nedsettende dder og da.

Og, innimellom tenker jeg såpass stygt at det man har gjort en (eller flere ganger) av slikt, kan man jo gjøre igjen........ Mao dukker det opp en trussel her, sannsuynligbis helt irrelevant!

Og sannelig har jeg da gjort dumheter jeg også. Prøver å bruke det som en motvekt, etter beste evne.

Andre som har gode råd?

Er det bare å ta tida til hjelp, forsøke å jobbe med tankene og følelsene, bli tryggere.........

[Gjest gjest1]

Ingen som er voksne sitter og forteller detaljer om sitt tidligere sexliv.

Så om un er så reflektert som du sier.....

Gjør de vel! Det er bare å stikke inn på sex-forumet her det, så ser du det!

[Gjest Anonymous]

JA, du er så altfor lite tolerant.

Dette er fortid. Det er ikke galt av en kvinne å ha rent seksuelle forhold. Klarer du ikke å elske henne fordi hun har hatt det, vel, synd for deg.

Ta deg sammen, eller snakk med en psykolog.

[Gjest Ano2]

Ja, det er jo det jeg spør om (er jeg for lite tolerant)?

Og psykolog har jeg snakket med, det gjorde faktisk ting enda verre! :-(

For min del ser jeg det som galt å ha rent seksuelle forhold, og det er selvsagt helt uavhengig av kjønn.

Hva er vitsen med et seksuelt forhold uten følelser? Uten at det er et forhold man har en viss tro på at det kan være en fremtid i?

Skjønner ike at man kan hoppe til køys med noen kun for sex'ens skyld, det må da føles ganske tomt?

Bare fysisk nytelse..........

Ser ikke på meg selv som noen puritaner, har hatt en del forhold opp gjennom årene, og har gjort andre feil også, men kunne aldri tenkt meg å ligge med ei jente jeg kjente lite, ikke hadde følelser for, for ikke å si dersom jeg visste hun var gift.

Ser på kroppen min som noe jeg bare vil dele med den jeg er glad i, uansett om jeg 18 eller 60.

[Timian]

Nå har jeg ingen anelse om hva din kjære har sagt til deg, men jeg vet for min egen del at jeg har fremstilt noen av forholdene mine som kun overfladiske! Vel, det var vel ikke helt fakta, men grunnen til at jeg gjorde det, var for å påpeke hvor mye nettopp HAN betyr for meg i forhold til disse andre!

Det slo ut feil for meg også! Han ville jo ikke høre om forhold bare for sexens skyld! Noe jeg heller ikke har hatt! Jeg har hatt forhold for nærhetens skyld! Selv om jeg kanskje har visst at det ikke ville vare, så var det ikke fordi jeg er så opphengt i sex at jeg innleder et forhold for å dekke det behovet...! Det ligger mer i bunn! Og alltid en viss porsjon følelser, om enn ikke like sterke som de jeg har for min kjære...!

[Gjest Anonymous]

enig med de som sier en bør trå varsomt (alltid det, man bør liste seg fram her i verden. neida). Er selv i et forhold hvor vi har sanekket litt, men ikke mye om hverandres fortid. Vi møttes da han var 24 og jeg 25, og har, som de fleste, ulikt erfaringsgrunnlag. Han var helt klart mer erfaren enn meg - ingen player, men en attraktiv og omgjengelig gutt som sikkert har hatt lettere både for å gå til sengs og inn i forhold til jenter enn hva jeg har hatt til de respektive menn. I begynnelsen, da vi ikke visste hvor det bar, fortalte han noen historier, mest som eksempler på hvordan han tenkte, tror jeg - ingenting stygt, men alltids noe som vakte min interesse. Jeg har vel også sagt A, men ikke B noen ganger - og han sier nokså klart i fra at han ikke trenger å vite noe om fortida mi.

Noen ganger, av en eller annen grunn særlg hvis jeg er trøtt, deppa, pms, el, kan jeg begynne å tenke på fortida hans. Jeg innbiller meg at det er naturlig å være nysgjerrig, men jeg vet også at i de tilfellene hvor jeg har spurt og fått svar (han HAR virkelig ingen ting å skjule, alle forhold var avsluttet leeenge før vi møttes og vi er hverandres første lange og seriøse kjærlighet), har jeg ut fra svarene grunnet ut atter nye spørsmål. dette er også nokså plagsomt for han; han er, som jeg, ikke spesielt interessert i å bli minnet om fortida i særlig grad, det føles privat og så er han faktisk ganske opptatt av å ikke snakke nedsettende om ekser o.l. Og jeg har VELDIG lett for å legge en annen mening enn den som er der i det han evt måtte fortelle.

Jeg synes, så lenge man er i et forhold med en hvis holdninger man respekterer, det beste måtte være å kunne "glemme" fortida. Selvsagt vil man gjerne vite at den andre er "kresen" og ikke har valgt en ut tilfeldig blant et utall partnere, men tross alt: Det viktigste er jo at man har det fint sammen.

[Gjest Ano2]

Takk for noen gode gjennomtenkte svar, godt å bli tatt på alvor. Har tatt det opp med andre, og fått kjeft for å være lite toølerant.

OK, det synes kanskje slik, men saken er nå at jeg sliter med det, og da trenger jeg litt hjelp, ikke kjeft :-)

Jeg vet ikke om jeg noen sinne har vært så glad i noen noen gan tidligere som jeg er i henne. Det er uansett vanskelig (umulig) å sammenligne forhold som ligger flere år tilbake med dagens, vi forandrer oss jo hele tiden.....

Men nettopp fordi hun er kommet meg så nær og følelsene mine er blitt så sterke, er jeg vel ekstra sårbar også.

Timian, om du leser dette, så lurer jeg på:

Føler du at partneren di er usikker på deg fordi du har hatt noen "letter" forhold enn det han liker? Dvs at han fremdeles tror du kan gjøre slikt igjen? Eller er det en slags sjalusi overfor tidligere partnere? Eller det at han synes det var uriktig gjort av deg?

For min del tror jeg faktisk alle elemntene er tilstede, men i ulik grad. De to siste er vel de som lettest kan endres på, bearbeides eller glemmes på et vis.......

Det siste krever vel tid, bli kjente og trygge på hverandre.

For min del svinger dette enormt. Når vi er sammen kan de negative tankene være borte, når vi ikke har sett hverandre på en stund kommer de snikende og kan nærmest ta kvelertak. Et helvete noen ganger.

[Timian]

For å være helt ærlig høres det nesten ut som det er min kjære som har skrevet dette...! Vi kan være sammen en hel helg og bare ha det så fint som noen gang! Så kan det gå noen dager med litt avstand (vi bor sammen, men jobber jo ikke sammen!) og da kan jeg merke at han går og tenker på ting og det blir fort en ubehagelig stemning! Denne stemningen går ikke over før vi får snakket ut om ting og jeg på nytt må overbevise han om at det er han jeg elsker! Da er det ofte mye bedre mellom oss etterpå!

Vel, jeg TROR (også etter hva han selv har sagt) at han sliter med mine "useriøse" forhold (han har selv hatt to LAAANGE forhold, og noen korte hvor han allikevel har vært dønn seriøs, visstnok) nettopp fordi det du sier at han ikke er trygg på at jeg ikke kan gjøre det igjen, men det er også mye sjalusi i bildet! Han har lest om sjalusi på nett, og føler at det stemmer mye med hva han føler!

Det kanskje største problemet med sjalusi er jo at man til slutt skyver partneren fra seg og til og med må "teste" hva slags liv den andre har hatt. Et annet problem er at partneren ender opp med å føle seg lite verdt og ikke respektert!

Hmm.. ble litt rotete dette.. Jeg tror at TID, kommunikasjon og hengivenhet er viktige stikkord!

Jeg tror også det er viktig å VÅGE å elske!!! Dersom dette er en du ønsker å leve sammen resten av livet kan du ikke la hennes fortid komme i veien! Du må se fremover og kaste deg ut i det! Det er jo et ordtak som sier noe sånt som at "om du ikke har elsket har du heller ikke levd" eller noe i den duren.. "Det er bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt!" Det var mer ungdomsskole-utgaven..

Men som sagt! KOMMUNIKASJON! Vil hun det samme som deg? Kan hun på noen måte overbevise deg om det? Kan du ta opp problemet ditt med henne uten å "angripe" henne? Tør du være så ærlig at du sier rett frem at du sliter med sjalusi? For hennes del må jo det være et virkelig tegn på hengivenhet om du kan innrømme dine svakheter for henne og vil at hun skal hjelpe deg til å komme over det!

Jeg vil legge til at kjæresten min og jeg har det mye bedre nå! Vi har vært igjennom perioder som har vært tunge for begge! Han har nok sine dager fortsatt, spesielt om han hører om andre forhold som ryker og den slags, men han har blitt flinkere til å bearbeide det på egenhånd. Vi har blitt litt tryggere på hverandre, men jeg føler fortsatt at vi har en vei å gå, en vei jeg gjerne vil gå sammen han! Jeg tror på at litt motstand bare gjør oss sterkere... Men i bunn og grunn er det aller viktigste at vi virkelig er glade i hverandre og vil være sammen!

[Timian]

Jeg så forresten at dere har vært sammen i 6mnd! Det var sånn ca. etter fire mnd. min kjære begynte med sin "sjalusi" eller hva man vil kalle det! Det ble til og med slutt en periode! Jeg håper du kan klare å takle det på en bedre måte enn han! Han angrep som sagt meg hele tiden, men jeg tror du vinner mye på å innrømme for deg selv at du er sjalu eller tilsvarende!

En annen ting jeg kom på som min kjære sa til meg, var at han aldri tidligere har hatt det sånn i et forhold! Men det er også det første forholdet han er i hvor han faktisk tenker på å gifte seg, kjøpe hus og få barn! Vil helt klart tro at det har en innvirkning! Nå var det vel sånn at du hadde vært gift før? Giftet du deg ung? Min kjære er 31 og føler nok også at alderen spiller litt inn (uten at jeg vet dette..)

[Gjest Ano2]

Tilbake etter tenkepause.......... :-)

Flott å få seriøse svar. Det hjelper. Men:

Hadde en lengre prat med kjærsesten i dag om et annet tema enn dette, da kom imidlertid dette tilfeldigvis opp igjen. og hun fortalte litt om forholdene sine dengang, og fra etter at hun ble skilt.

Det kom litt brått på at hun tok det opp, og innholdet var litt vondt å svelge, det må jeg bare innrømme. Men hun fortalte at hun hadde hatt forhold til mange menn, men kunne ikke huske hvor mange. I en treårsperiode kunne det være 5, 7, 9......... hun husket ikke. Og grunnen var at de ikke hadde betydd noe. Ikke noe i det hele tatt! Hun ønsket bare "leve livet" mens hun kunne... ha det morsomt.

Et forhold til en gift mann, et annet til en som var i forhold med ei annen jente........ Og hun angret ingen ting, i disse to forholdene lot hun ansvaret ligge hos motparten.

Hun var trofast så lenge hun var gift (drøyt 15 år), men har senere hatt to lengre forhold "for nærhetens" skyld, dvs hun trodde aldri på noen framtid i forholdene. Og elleres en ONS (etter mailing på nettet), noe hun sier hun aldri vil gjøre om igjen. Og tilslutt en mislykket date med en gift mann. Hun tar kraftig avstand fra å involvere seg i menn som er i forhold, men hun havnet i alle fall her da.....

Sier selv hun ser på seg selv som absolutt monogam, alltid har ryddet opp i forhold før hun går videre.

For meg virker hun å være ryddig og ærlig, men disse to "hendelsene" de siste årene gjør meg nok litt utrygg.

Og jeg har aldri vært sammen med ei jente som har hatt så mange menn, det blir til tider fryktelig vanskelig å skyve disse tankene bort. At så mange har "vært der" før meg....... Er jeg nummer 15 eller 20 tro.......??

Eller bør det ikke bety noe som helst for meg? Jeg VET hun er glad i meg (og jeg i henne), men jeg vet nå også at hun synes det er vanskleig at jeg misliker dette......

Selv synes hun jo at det hun gjorde var helt greitt..... hun "skadet" ingen. (Orket ikke kommentere akkurrat dét, men hun "skadet" kanskje to som hadde utro kjærester...).

Er redd dette skal bli destruktivt, det fortjener verken hun eller jeg. Hun er strålende mot barna mine, gir mye, er romslig og raus, og vi kommuniserer godt og trives kjempegodt sammen. De negative tankene glir som regel vekk når vi er sammen.......

Men jeg blir bare så pokkers fortvila innimellom, kjenner følelsene river og sliter, og blir kjempelei meg og kan få lyst til å gi opp alt........

[Gjest gjest1]

hei!

Jeg synes du skal snakke med henne jeg. I verste fall vise henne denne tråen. Være varsom, men fortell hvordan det føles for deg.

Synes ikke du er intålerang (el hva det heter) vi har forskjellige grenser, sånn er vi skapt.

Lykke til!

[Gjest Ano2]

En kommentar til meg selv, og én til siste innlegg:

- Jeg vet ikke om jeg tør ta det opp nå.......ennå. Hun syntes det var vanskelig igår, og sa at det at hun følte at jeg kritiserte henne, ble vanskelig. Så vanskelig at det var det nestverste jeg kunne si til henne; det verste ville være å si at jeg ikke var glad i henne......... Kommer sannsynligvis aldri til å vise henne denne tråden, men jeg må kanskje ta det opp igjen........

- Noen vil sikkert si at jeg har feil fokus nå, men det er sannelig ikke lett å flytte det :-( Merker at de siste uttalelsene fra igår (om at alt hun hadde gjort var OK, at forholdene ikke hadde betydd noen ting som helst, at hun ikke hadde brydd seg om at et par av partnerene var i forhold; men kanskje like mye de to siste "happeningene" fra nær tid hvor hun på en måte viste litt av de samme holdningene) har satt meg noen uker tilbake. Etter råd og innspill herfra synes jeg at jeg hadde klart å legge mye bak meg, men nå veltet alt fram igjen, og med enda større styrke. Tror jeg ikke hadde klart å elske med henne i dag (skal jeg heller ikke, vi bor med noen mils avstand), men vet også at jeg er desperat glad i henne. Har hatt ei forferdelig natt, det kjennes ut som om brystet e i ferd med å sprenges........ Er vel rett og slett livredd for at dette skal ødelegge noe av det fineste og sterkeste jeg har opplevd.......

[Laban]

For min del ser jeg det som galt å ha rent seksuelle forhold, og det er selvsagt helt uavhengig av kjønn.

Hva er vitsen med et seksuelt forhold uten følelser? Uten at det er et forhold man har en viss tro på at det kan være en fremtid i?

For å svare på spørsmålet først; vitsen med et seksuelt forhold uten følelser ligger vel i dagen? Nemlig sex.

Noen ganger i livet ønsker man ikke et forhold; betyr det da at man ikke skal få ha sex? Jeg mener nei, men ser jo av det du skriver at du mener det motsatte.

Gidder ikke argumentere på hva som er riktig eller ikke, det bunner til syvende og sist ut i verdisyn som ikke alltid lar seg begrunne rasjonelt.

MEN; om du synes din kjære har gjort noe galt i sin fortid, har du bare to valg: Akseptere kjæresten din med hennes fortid, eller avslutte forholdet.

Det er ikke rettferdig overfor noen av dere at du skal gå rundt og gremmes over dette. Du kan ikke viske ut hennes fortid, og bestemmer du deg for å fortsette forholdet, må du også bestemme deg for å la fortiden ligge.

Bestem deg for om du ønsker å høre om det eller ikke, og fortell samboer hva du har bestemt deg for. Etter dette får du bare la emnet ligge og tvinge deg selv til ikke å tenke på det.

Personlig hadde jeg ikke villet være sammen med en fyr som hadde problemer med at jeg hadde rent seksuelle forhold i min fortid. Jeg synes det tyder på eiesyke og smålighet, men det er min mening.

[Gjest Anonymous]

SÅ enig så enig: Samme hvordan du vrir og vender på det så kan du ikke gjøre om fortiden. Du kan heller ikke forvente eller forlange at hun skal "stå til rett" for deg om ting som har skjedd før.

Så følg rådene til Laban!