Noen som har angret på valget om å få flere barn med sin mann/eksmann?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 4 år, og venter nå vårt andre barn.

Jeg får ofte følelsen av at å ha fått barn i det heletatt med denne mannen var feil, vi burde aldri ha giftet oss og kjøpt hus sammen, til tross for at vi virkelig elsker hverandre og har det trolig bedre enn gjennomsnittet ektepar..

Det er noe som skurrer bare. Vi er ofte totalt uenige og forskjellige på flere plan. Dette kom først frem for noen år siden da vår førstefødte kom til verden og stormforelskelsen la seg..

Elske vårt barn over alt på denne jord, og vil gjøre det med andremann også, men får samtidig så utrolig vondt i meg når jeg ikke klarer å se frem i tid at vi vil forbli en familie.

Siden forskjellighetene mellom meg og mannen kommer mer og mer frem, vi har svært sjelden/aldri sex, og vi er rett og slett lei begge to av en eller annen grunn. Uten at vi har noe i mot hverandre på noen måte.

Har hatt utallige samtaler om alt og prøvd forskjellig som samlivsterapi, ha en date i uka osv osv men alt føles så falskt og at man begge "bare gjør det" for å prøve vårt beste og ikke gi opp. Når det er ganske åpenlyst at vi begge ikke trives sammen i det heletatt.

Vil si vi giftet oss og fikk barn litt for tidlig ja.

Skal sies at jeg er 32 og han er 41, så vi er begge voksne.

Mannen har også en sønn på 9år som jeg ikke kommer overens med i det heletatt. Han hater meg som pesten og mener jeg er i veien for hans og farens forhold. Har prøvd 100 ganger å engasjere meg i han, på samme måte som jeg ikke har det heller for å se om han ønsker min oppmerksomhet i det heletatt. Har gitt han space, men også prøvd forsiktig å vise at jeg bryr meg om han og skulle ønske han godtok meg og vil slippe meg til..

Så pga sønnen til mannen, så gir dette også noen utfordringer oss i mellom, da sønnen hans er hos oss annen hver uke. Utrolig høylytt, frekk i munnen, roter og bråker. Mannen prøver å forklare hvilke regler sol gjelder, men sønnen bryr seg ikke. Han er frekk mot datter vår også, og har sagt flere ganger at han skulle ønske hun ikke eksisterte..

Huff.. Føler jeg sitter fast i et fiskenett for tiden. Forhåpentligvis er det kun hormonelt, men har følt på dette i noen år nå..

Har lyst å gråte v tanken av at barna våre skal vokse opp mellom to hjem. Jeg ønsker ikke skilles, men ser ikke annen løsning i horisonten.

Noen som har vært eller er i lignende situasjon?

Anonymous poster hash: 72f95...c36