barndomshjem til salgs

[AnonymBruker]

Hei! Dette blir en laaang post... 

Min mormor har bodd her, min mor har vokst opp her og jeg har vokst opp her. Huset ble bygget rundt 1800-tallet, og det er i litt dårlig fatning, fikk nytt tak på 80-tallet så dette må nok skiftes snart, men ellers er det et stor fredelig hus, et hus jeg finner roen i, eller har i alle fall, med en stor fin hage. Det har masse med sjel, og knirkete gulv.

Det har alltid vært som en byrde på mamma å eie huset, hun arvet det av mormor. Mamma flyttet ut derifra rundt 2009, og har siden leid det ut. Kanskje har hun problemer med ansvar, jeg vet ikke. Det som er skummelt med gamle hus er uforutsette ting som oppstår, som koster. Det er privat brønn til eiendommen også.  Jeg bor nå med samboer i bofellesskap, han betaler alle regninger, jeg betaler kun studielån og mobilregning. Jeg har ikke jobb i dag, men begynner i deltidsstilling over sommeren. Min samboer tjener godt og vi har god økonomi selv om jeg ikke drar inn noen store summer. Vi bor laaaangt unna barndomshjemmet som er til salgs. Enda vil jeg ikke "miste" det og har veldig lyst til å fortsette å ha det i familien.

Mamma har gått med på en avtale som gjør det økonomisk gunstig for oss begge, hun bor i huset "gratis" resten av livet, som en avbetaling på min gjeld til henne, mens hun får 2000 i mndn helt til gjelden er nedbetalt. I tillegg betaler vi hennes kredittgjeld på over 100 000.  Det hadde vært så fint å hatt et sted å være da jeg er på de traktene, hittil har jeg delt en dobbeltseng med min mor, i en liten leilighet, det er ikke sånn kjempegøy.

En drøm hadde vært å pusse opp huset akkurat slik min mormor gjerne ville ha det men aldri fikk råd til. Og fikse loftet så det blir en etasje, samt isolere det. Samboern min er snill og vil hjelpe meg med dette. Alikevel er jeg redd. Alt ansvaret. Avhengigheten til å få hjelp med huset. Uforutsette regninger. Og min snille samboer som egentlig ikke er så glad i å være der fordi han har gikt og det er ganske kaldt der om vinterne, og han foretrekker sydligere strøk om sommeren..  Jeg har allerede sagt ja til å ta over huset, men jeg er så i tvil/redd at jeg har hodepine konstant. Kanskje har jeg samme ansvarsfrykten min mor har. Kanskje er jeg bare bortskjemt? Men det er så spesielt å kunne stelle i bedet hvor min mormor har plantet, rake løv som vi har pleid å gjøre alle, i alle år, det er liksom noe jeg vil fortsette med, enda jeg bor på andre siden av landet. Hva tenker dere? er jeg gal? vil det bli en usunn besettelse med tia? for jeg har jo sett hvor besatte folk kan bli av et hus, huset blir liksom livet deres, og det er litt slik jeg føler det med dette huset også. Vet ikke om jeg hadde tålt å la det gå. Eller er det nettopp det jeg burde gjøre...........huff!

Anonymous poster hash: d1fdf...a40