Gå ifra barnefar? Trenger råd.

[AnonymBruker]

Hei!

Trenger sårt litt tips og innspill her. Postet denne samme igår på en annen, men fikk lite respons så prøver igjen her. Jeg og samboer har vært sammen i litt over 2 år nå, vi har 1 barn sammen på 9 mnd. Er usikker på fremtiden til meg og samboer. Han er en følelsesmessig berg og dalbane. Typisk mannfolk som ikke vil prate om ting som plager han, så derfor holder han heller ting inni seg og lager dårlig stemning.. jeg blir helt sprø av at han holder på slik og begynner da å mase for å prøve å få han til å prate, men det resulterer som oftest med at jeg sitter å prøver så godt jeg kan for å prate med han, mens han overser meg. Har sagt ifra mange ganger til han at han er nødt å prate med meg og at kommunikasjon er nøkkelen til et sterkt forhold, men det nytter linsom ikke.. Nevnt å drege inn profesjonell hjelp også, men det nektes. Noen tips? Enkelte uker har vi det helt utrolig bra sammen og jeg spør meg ofte selv hvorfor jeg i det hele tatt har hatt tanker på å forlate han.. Så kommer de ukene plutselig hvor han er gretten, dårlig stemning, dårlig kommunikasjon og små bagateller blir til større. Syns ikke det er ålreit.. Vi har en god tone sammen foran barnet, noe jeg er veldig glad for. Men regner med at når barnet er blitt litt større og begynner å forstå mer så kan man vel ikke skjule så mye, uansett hvor mange smil og tøys man gjør med barnet..

Skal sies at han plages noe med sosial angst, er det noe på feks jobben hans som han gruer seg til eller annet, så tar han det med seg hjem og lar det gå utover meg. Synes det er umodent av han og jeg er veldig lei dette! Vært i et langvarig forhold tidligere og det var ikke slik da, er ikke vant med det. Han har vært alene stortsett hele livet sitt så har vel bare hatt seg selv å ta hensyn til. Føler ikke han setter barnet vårt som første prioritet, men seg selv. Dra på jobb, komme hjem å spise middag, dra å trene rett etterpå og deretter hjem for å slappe av. Jeg er jo sliten jeg også, trenger avlastning når han kommer hjem en liten stund. Barnet vårt sover ekstremt dårlig, har ikke hatt en eneste natt søvn siden april i fjor.. Føler meg trist som sitter igjen og ser at han prioriterer seg selv istedenfor oss og begynner å lure på om han i det hele tatt er klar for familielivet. Sexlivet er så og si ikke eksisterende og jeg føler meg veldig lite attraktiv når jeg verken får kompliment fra han (noe jeg gir han ofte, både på utsende og ting har gjør )eller noe oppmerksomhet lengere.. :/

Hva gjør jeg?

Anonymous poster hash: 6c549...926

[AnonymBruker]

Hei!

Trenger sårt litt tips og innspill her. Postet denne samme igår på en annen, men fikk lite respons så prøver igjen her. Jeg og samboer har vært sammen i litt over 2 år nå, vi har 1 barn sammen på 9 mnd. Er usikker på fremtiden til meg og samboer. Han er en følelsesmessig berg og dalbane. Typisk mannfolk som ikke vil prate om ting som plager han, så derfor holder han heller ting inni seg og lager dårlig stemning.. jeg blir helt sprø av at han holder på slik og begynner da å mase for å prøve å få han til å prate, men det resulterer som oftest med at jeg sitter å prøver så godt jeg kan for å prate med han, mens han overser meg. Har sagt ifra mange ganger til han at han er nødt å prate med meg og at kommunikasjon er nøkkelen til et sterkt forhold, men det nytter linsom ikke.. Nevnt å drege inn profesjonell hjelp også, men det nektes. Noen tips? Enkelte uker har vi det helt utrolig bra sammen og jeg spør meg ofte selv hvorfor jeg i det hele tatt har hatt tanker på å forlate han.. Så kommer de ukene plutselig hvor han er gretten, dårlig stemning, dårlig kommunikasjon og små bagateller blir til større. Syns ikke det er ålreit.. Vi har en god tone sammen foran barnet, noe jeg er veldig glad for. Men regner med at når barnet er blitt litt større og begynner å forstå mer så kan man vel ikke skjule så mye, uansett hvor mange smil og tøys man gjør med barnet..

Skal sies at han plages noe med sosial angst, er det noe på feks jobben hans som han gruer seg til eller annet, så tar han det med seg hjem og lar det gå utover meg. Synes det er umodent av han og jeg er veldig lei dette! Vært i et langvarig forhold tidligere og det var ikke slik da, er ikke vant med det. Han har vært alene stortsett hele livet sitt så har vel bare hatt seg selv å ta hensyn til. Føler ikke han setter barnet vårt som første prioritet, men seg selv. Dra på jobb, komme hjem å spise middag, dra å trene rett etterpå og deretter hjem for å slappe av. Jeg er jo sliten jeg også, trenger avlastning når han kommer hjem en liten stund. Barnet vårt sover ekstremt dårlig, har ikke hatt en eneste natt søvn siden april i fjor.. Føler meg trist som sitter igjen og ser at han prioriterer seg selv istedenfor oss og begynner å lure på om han i det hele tatt er klar for familielivet. Sexlivet er så og si ikke eksisterende og jeg føler meg veldig lite attraktiv når jeg verken får kompliment fra han (noe jeg gir han ofte, både på utsende og ting har gjør )eller noe oppmerksomhet lengere.. :/

Hva gjør jeg?

Anonymous poster hash: 6c549...926

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.. Mannen min liker heller ikke prate eller ha "the talk". Det er noe jeg syntes er helt nødvendig for ett godt forhold. Vi er veldig forskjellige på den delen, jeg vil snakke, han vil ikke! Dette er noe vi må jobbe med å finne oss en måte å leve med hverandre på. Tenker at det er verdt å kjempe for pga barna. Man elsker jo hverandre, og det er overkommelig om begge gir 100% men da må begge være villige til å jobbe for det. Mannen har også perioder og er utrolig slitsomt! Jeg ville bare vært åpen om at dette er noe som plager deg såpass mye at du har tenkt på om løsningen er å skille veier.. Kanskje det setter ting i ett litt annet lys for han. Han er nødt til å innse problemet og jobbe mot bedre kommunikasjon. Det er alfa omega! Kan det være noe med jobben å gjøre ? Stress, mye som skjer ? Siden barnet bare er 9 mnd så er min erfaring at det blir mye bedre. Gi det litt mer tid men sett krav.

Anonymous poster hash: 5ad13...cbf

[AnonymBruker]

HVORFOR får du barn med en du ikke engang greier å SNAKKE sammen med??

Anonymous poster hash: 9a07c...1df

[AnonymBruker]

HVORFOR får du barn med en du ikke engang greier å SNAKKE sammen med??

Anonymous poster hash: 9a07c...1df

Hadde ikke samme problem før. Ikke på denne måten. Unødvendig kommentar, har du ikke noe å komme med så kan du likegodt la være å kommentere.

Anonymous poster hash: 6c549...926