kjenner du noen som har tatt selvmord?

[Lostinparadise]

Vet at dette er et sårt og sikkert ømt tema for mange, men hvis noen er komfortabel om å snakke om det lurer jeg veldig på hvordan det har påvirket vedkommende... Kom det som et skikkelig sjokk? Er det noe som fremdeles plager deg i dag, og følte du skyldfølelse (selvom du vet at du ikke hadde skyld i det)?

 

Har noen bekjente som har opplevd dette og vil prøve å forstå deres situasjon litt bedre, kanskje få et litt annet innblikk i hvordan det egentlig føles, og hvordan jeg evt. skulle ha "oppført" meg dersom tema ble brakt på bane

[AnonymBruker]

Ja, en venn av familien tok selvmord. Han var en barndomskamerat av min bror og meg. Han og familien flyttet til en annen kant av landet som barn, og han flyttet tilbake hit da han var i begynnelsen av 20-årene. Da hadde den småfrekke og energiske guttungen blitt byttet ut med en dyster, filosoferende og deprimert eneboer av en ung mann. 

 

Han bodde i en liten hytte, og jeg besøkte ham flere ganger. Forsøkte å ta ham på alvor, pratet med ham. Vi pratet mye. Han følte seg ikke lenger som en del av gjengen, hadde mistet kontakten med min bror og andre han kjente. Satt for lenge alene med sine tanker og havnet i en vond spiral. Jeg var der, men ikke nok.

 

En helg skulle foreldrene hans komme på besøk til ham i hytten. Da hadde han hengt seg.

 

På en måte kom det som et sjokk fordi jeg aldri hadde erfart selvmord og aldri tenkt tanken om at noen jeg kjente ville gjøre det. Men på en annen måte så kunne jeg delvis forstå det, utfra hvordan han hadde blitt. Men det var vondt. Og jeg følte stikk av dårlig samvittighet. Jeg burde besøkt ham mer, vært der oftere, gitt ham mer selskap, pratet med ham mer....

 

Men jeg tviler på at èn person hadde vært nok.

 

Det er så ufattelig trist og unødvendig. Han var i tyveårene, hadde hele livet foran seg. Hadde han tatt i mot hjelp, kanskje før det gikk så langt... det er det verste. Det føles så unødvendig. 

Anonymous poster hash: b0ea1...927

[AnonymBruker]

 

Ja, en venn av familien tok selvmord. Han var en barndomskamerat av min bror og meg. Han og familien flyttet til en annen kant av landet som barn, og han flyttet tilbake hit da han var i begynnelsen av 20-årene. Da hadde den småfrekke og energiske guttungen blitt byttet ut med en dyster, filosoferende og deprimert eneboer av en ung mann. 

 

Han bodde i en liten hytte, og jeg besøkte ham flere ganger. Forsøkte å ta ham på alvor, pratet med ham. Vi pratet mye. Han følte seg ikke lenger som en del av gjengen, hadde mistet kontakten med min bror og andre han kjente. Satt for lenge alene med sine tanker og havnet i en vond spiral. Jeg var der, men ikke nok.

 

En helg skulle foreldrene hans komme på besøk til ham i hytten. Da hadde han hengt seg.

 

På en måte kom det som et sjokk fordi jeg aldri hadde erfart selvmord og aldri tenkt tanken om at noen jeg kjente ville gjøre det. Men på en annen måte så kunne jeg delvis forstå det, utfra hvordan han hadde blitt. Men det var vondt. Og jeg følte stikk av dårlig samvittighet. Jeg burde besøkt ham mer, vært der oftere, gitt ham mer selskap, pratet med ham mer....

 

Men jeg tviler på at èn person hadde vært nok.

 

Det er så ufattelig trist og unødvendig. Han var i tyveårene, hadde hele livet foran seg. Hadde han tatt i mot hjelp, kanskje før det gikk så langt... det er det verste. Det føles så unødvendig. 

Anonymous poster hash: b0ea1...927

 

Takk for svar! Kondolerer og sender deg varme klemmer  Skjønner den følelsen med unødvendighet... Har ikke tenkt på det før nå, faktisk, men kan forestille meg

Anonymous poster hash: 7c3b6...0b1

[Tibbie]

For noen år siden var jeg mye hos en fyr. Vi var ikke kjempegode venner, men heller gode bekjentskaper. Var hos han mest sammen med at en av mine venner var god venn med han, så vi hadde filmkvelder der og det hente vi overnattet etter en fest for å slippe å slite med å komme oss hjem (han bodde et stykke unna meg).

 

Plutselig en dag så jeg bare en masse "RIP"-meldinger på facebooksiden hans. Fikk så vite at han ble funnet hengt i sin egen stue av foreldrene som skulle hente en støvsuger hos han.

 

Det viste seg at det var hans eget miljø som tok livet av hans. Han var innblandet i rusmiljøet, og slet med noe tilbakebetaling. Det ble antatt at han tok selvmord fordi han ikke klarte presset lengre.

 

Jeg visste at han var i det miljøet, men skjønte ikke at det var så ille. Han brukte jo litt dop, men ikke så mye at varsellampene ringte. Han drev vel mer med videresalg ol. Ville aldri lest på han at han slet mye psykisk med noe. Han var sosial og snill (og litt ustabil, men jeg tenktedet hørte harryfaktoren til).

Jeg fikk sjokk! Hadde jeg visst om dette ville jeg kanskje hjulpet han på et vis, selv om vi ikke var venner. Evt "lånt" han litt penger, eller at jeg og vennene hans hadde samlet litt for han for så å hjelpe han ut av miljøet.

Lurer bare på hvor han hadde vært i dag om han ikke tok livet av seg selv? Det er som sagt noen år siden, og sjansen er stor for at han hadde kommet seg ut av det og kanskje nå hadde blitt pappa og hatt en jobb... Veldig trist å tenke på :/

__________

Ellers kan jeg nevnte at jeg fant en mann som hadde tatt selvmord en gang. Veldig, veldig ubehagelig!!

[AnonymBruker]

 

Takk for svar! Kondolerer og sender deg varme klemmer  Skjønner den følelsen med unødvendighet... Har ikke tenkt på det før nå, faktisk, men kan forestille meg

Anonymous poster hash: 7c3b6...0b1

 

Takk! Det er mange år siden nå, så det er ikke så vondt lenger som det var. Men fortsatt temmelig ubegripelig for meg. 

Anonymous poster hash: b0ea1...927

[AnonymBruker]

Ja,faren min tok selvmord. Det er nesten 20 år siden. Er litt ambivalent i forhold til tiden i etterkant,det føles både som et helt liv siden og ikke lenge i det hele tatt.

Det kom som et stort sjokk dengang.

Ingen så det komme.

Det er fortsatt veldig vondt,men nå er det mer sårt at han aldri fikk se barnebarna,at han ikke fikk se meg bli voksen..

Og det vil nok alltid være vondt at familien hans ikke var nok for ham til at han ville bli.

Anonymous poster hash: 60f25...e29

[Brimi]

Vet at dette er et sårt og sikkert ømt tema for mange, men hvis noen er komfortabel om å snakke om det lurer jeg veldig på hvordan det har påvirket vedkommende... Kom det som et skikkelig sjokk? Er det noe som fremdeles plager deg i dag, og følte du skyldfølelse (selvom du vet at du ikke hadde skyld i det)?

Har noen bekjente som har opplevd dette og vil prøve å forstå deres situasjon litt bedre, kanskje få et litt annet innblikk i hvordan det egentlig føles, og hvordan jeg evt. skulle ha "oppført" meg dersom tema ble brakt på bane

Det kom som et sjokk, kanskje mer for oss som ikke helt visste hvordan denne personen egentlig hadde det nå. Var snart ferdig utdannet og det virket som om livet så veldig lyst ut. Det er ikke så lenge siden personen tok selvmord. Så ja, det "plager" meg enda. Jeg var ikke kjempe nær personen (møttes kanskje 1-2 ganger i året), men er fryktelig trist selv om. Så har vel litt skyldfølelse for at jeg ikke har møtt denne personen oftere.

Og hvis du lurer på hvorfor jeg skriver personen så er det fordi det er nok ikke mange som har tatt selvmord den siste tiden. Har vel kanskje sagt alt for mye alikevell.

Endret 13. juni 2015 av Brimi

[AnonymBruker]

*Kjente.

Anonymous poster hash: eb51e...aad

[AnonymBruker]

dytt

Anonymous poster hash: ff18c...8cf

[Nevian]

Da vi var rundt tyve år tok en av mine beste kompiser selvmord. Ganske ut av det blå egentlig, og jeg forstår fortsatt ikke hva som lå bak. Har aldri følt noen skyld i det hele. Vanskelig å si hvordan det har påvirket meg gjennom femten år, men tror ikke jeg brukte unormalt lang tid på å komme meg tilbake til hverdagen igjen, og det går idag ganske lenge mellom hver gang jeg tenker tilbake på det.

[AnonymBruker]

Onkelen min tok livet sitt, 27 år gammel. Det er noen år siden nå, men fortsatt sårt. Man sitter igjen med så mye tanker og følelser. Hva kunne vi gjort annerledes? Kunne vi hjulpet han? Forhindret det? Snakket mer med han? Jeg angrer på at jeg ikke ble så godt kjent med han som jeg burde, jeg var "bare" 12 år den gangen. 

 

Anonymous poster hash: 16c2b...619

[AnonymBruker]

Da jeg var 15 år tok en kompis av meg livet sitt ved å hoppe på toget. Han var 17 år da. Dette skjedde for litt over 6 år siden. Jeg var veldig forelsket i han, men turte ikke å si det til fordi han var noen år eldre enn meg, noe jeg angrer forferdelig mye på den dag i dag. Vi gikk på samme barne- og ungdomsskole, og da jeg begynte i 8. klasse tok han kontakt med meg igjen.  

 

Det kom som et sjokk på meg at han hadde tatt livet sitt, fordi jeg ikke viste at han hadde det så ille. Men etter å ha snakket med bestekompisen hans, som da var min beste venninnes kjæreste, så jeg på det på en annen måte, siden jeg da fikk høre at han hadde slitt lenge.

 

Jeg fikk vite at han var død ved å se på nettby-profilen hans (den tiden det fantes), noe jeg gjorde fordi folk hadde begynt å skrive "Rip J......" overalt, og jeg så inderlig håpet at det ikke var han. På profilen hadde han skrevet i hvit skrift på hvit bakgrunn at han kom til å savne oss og unnskyldte seg til en spesiell jente, som han var forelsket i. Siden mamma ikke likte at jeg var med eldre gutter, gikk jeg til tanta mi etter å ha funnet det ut. Hun sto med åpne armer da jeg kom, enda jeg ikke hadde ringt eller noe.

 

Først ble jeg helt lammet og skuffet. Lammet fordi jeg ikke ville forstå at det var sant og ikke forsto at det var sant. Skuffet fordi jeg fant det ut via nettby, i stedet for at noen ringte meg å sa i fra. Noe de ikke gjorde fordi de var for redde for reaksjonen min. Jeg ble også skuffet over at han hadde gjort noe sånt, fordi han et halvt år tidligere sa til meg at han valgte vgs som lå 10 min unna hjemme, så han slapp å dra for langt unna meg, så dro han enda lengre...

Etter en halvtimes tid (da jeg kom til tante) braste jeg ut å gråt. Jeg gråt og gråt, hadde aldri hatt det så fælt før.

Jeg reagerte også med et voldsomt sinne litt etter, fordi jeg ikke kunne fatte at han kunne dra uten å si noe til meg, fordi han ikke tenkte på hvordan vi andre fikk det etterpå og fordi han faktisk var borte.

 

Jeg plages fortsatt den dag i dag med dette.

Jeg er fortsatt skuffet over de vennene som ikke sa ifra, som bare lot meg være, selv om jeg vet de angrer på det.

Jeg bærer på en enorm sorg som baller på seg og eksploderer nå og da.  

Jeg bærer på et sinne og et enormt temperament, som jeg ikke vet hvor kommer fra og som jeg ikke hadde tidligere.

Jeg bærer skyldfølelse, fordi jeg alltid i etterkant har tenkt "Enn om han visste at jeg elsker han, ville han da fortsatt ha vært her...".

 

Hvert år den datoen det skjedde, blir jeg helt rar. Jeg blir stille, usikker, trist og sint. Det er den verste dagen i året. Men jeg har lært meg å leve med det.

 

Tips:

Hvis temaet kommer opp - vær deg selv. Bry deg, lytt og støtt. Ikke si "jeg forstår", for om du ikke har vært gjennom det selv, kan du ikke forstå. Da kan du bare forestille deg hvordan det er.

Det er et vanskelig tema å snakke om, så om du synes det er vanskelig å finne ord - bare vis at du er der. Det trengs ikke alltid så mange ord, bare en god hån, en skulder, armkrok eller en klem.

 

Anonymous poster hash: e59a4...659

[Chizue]

Har hatt mange som har tatt selvmord opp gjennom årene, men tror den som stikker dypest var ei i familien til stemoren min-altså mitt søskenbarn.
Hun hengte seg på jenterommet sitt, 14år gammel, med ett brev som det sto "Jeg hører ikke til her, nå skal jeg hjem!"


Så har jeg ett par som har tatt overdose, skutt seg selv, hoppet på havet...

Har ikke så lyst å skrive så mye om det akkurat x)

[AnonymBruker]

Min bror og to av mine venner..

Anonymous poster hash: 98f4c...60b

[AnonymBruker]

En av aller nærmeste tok livet sitt og det kom som en overraskelse på oss alle. Venner hadde vært med hun samme kveld og ikke merket noenting rart, men alt var nøye planlagt, og hun hadde denne sammenkomsten nettopp for å få en siste kveld med vennene sine (jeg var syk så fikk ikke vært der ) hun sa hadet bra og takk for i kveld og alt var fint, men i brevet som var skrevet lenge på forhånd så var dagen, tidspunktet, måten, alt sammen planlagt til punkt og prikke. Hun hadde satt av denne dagen lenge før, til å ta livet sitt.

Vi visste at hun var deprimert og at hun begynte å bli paranoid, men visste ikke at hun skadet seg og holdt på som hun gjorde. Hun skjulte det utrolig godt.

Jeg har aldri bebreidet meg selv for det, eller hatt skyldfølelse. Jeg har selv vært suicidal og selvom jeg såklart fikk forferdelig vondt av at hun var borte, var det enda vondere å sette seg inn i smerten hun må ha hatt som levende. Jeg var lettet på hennes vegne som fikk slippe, på et vis. Er ganske sikker på at om jeg ikke selv hadde vært suicidal (innlagt for selvmordsforsøk to ganger) så hadde jeg vært mere sint på situasjonen og ikke minst på meg selv. Men når jeg har følt den samme frustrasjonen selv, så vet jeg at det faktisk ikke er noen andre som kan gjøre noe med åssen jeg føler det. Det er ingen som har skyld i noe. Det er hodet og den sjelen man er utdelt som har skylden.

Jeg hadde mye kontakt med foreldrene i tiden etter, og vi kom oss gjennom sjokket sammen. Foreldrene var flinke til å inkludere vennene i prossessen, og i stedet for å bare sitte å være lei oss, så greide vi å minne hverandre på alt det fine vi gjorde sammen, og greide å smile og le også.
Bildet hennes henger fortsatt på kjøleskapsdøra mi, og når jeg har det vanskelig tenker jeg på henne, og også når jeg har det fint.

Måten det har forandret meg mest på (jeg har også bekjente ut i vennekretsen som har tatt livet sitt) er at jeg nå er blitt utrolig opptatt av å være ærlig med hvordan jeg selv har det, for å på en måte oppfordre og vise til andre at det er trygt for de også å si hvordan de faktisk har det. Hvis noen snakker nedlatende om andre og begynner å si ting som at "hun er jo så rar" eller lignende, så går jeg ALLTID i forsvar å sier at vi ikke vet noe om hva vedkommende sliter med så det er ikke vits å spekulere for det er ikke hyggelig å bli snakket om på den måten, da føler jo den det gjelder at den hvertfall ikke kan snakke fortrolig med noen. Man skal respektere alle type problemer, og ta seg tid til å føle på og snakke med en person om hvordan man har det. Og så sørger jeg også som regel for å være immøtekommende og blid mot folk på gata, fordi et tilfeldig smil til en på bussen kan faktisk redde dagen dens.

Nå orker jeg ikke å google for å finne ut hvor det var, men det er en "selvmords-bro" et sted i verden (ja mange steder men) og der bor det en gammel pensjonist. Han har reddet 48 menneskeliv ved å oppsøke menneskene som går til broen for å dø, ved å slå av en casual prat og invitere dem inn på kaffe. Det å bli sett , og verdsatt som et menneske er en helt uvurdelig ting. Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre, og ikke tabubelegge problemer og vansker. Hvis noen åpner seg om hvordan de har det, så skal man lytte og støtte, ikke bare si "åja kjipt", titte ned på mobilen sin og begynne å snakke om noe annet.

Anonymous poster hash: e7f6d...625

[Teriyaki]

Klem til deg. Du virker veldig reflektert, og har nok tatt mye livslærdom av alt du har opplevd, både av personlig erfaring og det at du mistet din venninne.

Jeg har en bekjent som tok livet sitt for tre-fire uker siden. Han var en person som var tvers igjennom snill. Han pleide å være med oss gjengen på sammenkomster før, men ettersom vi til slutt bare var kjærestepar pluss han og en annen, så trakk han seg litt tilbake. De siste tre årene var det lite kontakt, men vi snakket alltid når vi møttes, og vi hadde det gøy sammen i en bursdag for halvannet år siden. Vi så den ikke komme, at han skulle ta livet sitt. Men han var nok ensom, og slet med å finne sin plass i livet.

Tenker av og til på om det var noe vi kunne gjort. Men jeg vet ikke, han ble jo alltid invitert før, men så glemmer man etter hvert å invitere fordi personen alltid sier nei uansett.

Ikke noe å gjøre med nå. Men trist er det ja, å tenke på hvor tungt han hadde det bak smilet som for oss så ekte ut.

Kan ikke tenke meg hvor vondt det er å miste noen man står veldig nært på den måten.

Gikk litt i surr for meg, trodde ab rett over meg var trådstarter.

Endret 31. juli 2015 av Teriyaki

[malicious]

Da jeg var 15 år tok en klassekamerat livet sitt. Vi gikk siste året på ungdomsskolen og alle var forelsket, ulykkelige og hormonelle. Ingen merket noe spesielt med akkurat han. Ved en anledning kanskje år i forveien, sa han at han en dag skulle ta livet sitt og lo etterpå. Deretter lo vi også. En stund etterpå fant de han død i skogen. Skutt seg selv. Ingen brev, men det var planlagt helt klart planlagt.

[MissPierce]

Lillebroren til ei venninne av meg tok livet sitt da han var 18år. Ingen forsto noen ting, for han virket så lykkelig.

Han hadde akkurat fått lappen, fått kjæreste og kommet inn på studiene han ønsket.

Hvorfor han gjorde det er det fortsatt ingen som forstår da han ikke hadde etterlatt seg noe brev eller noe.

Begravelsen hans er den værste jeg har opplevd, og jeg har begravd pappa da jeg var 11år.

Å se så mange ungdommer sørge over en venn sånn var veldig vondt.

Pappaen til ei anna venninne av meg tok live ditt på bursdagen hennes for noen år siden. Han slet psykisk, og hadde gjort det lenge. Venninnen min har slitt veldig pga dette, og spesielt det at han gjorde det på bursdagen hennes.

En annen jeg kjenner trodde vi at hadde detti ned fra ballkongen i fylla/ruset, og det trodde vi lenge. Men når leiligheten hans skulle ryddes. Så fant de ett brev han hadde skrevet til en kamerat, og det kom frem at han hadde hoppet.

Vi opplevde på en måte sorgen på nytt da vi fikk vite hva som faktisk hadde hendt.

Endret 5. august 2015 av MissPierce