friker ut

[AnonymBruker]

Jeg burde kanskje ikke ha dyr. Hvis de blir skadet, har vondt eller holder på å bli kvalt av noe de har spist, friker jeg ut. Flere som er sånn?

Anonymous poster hash: b5cd6...c86

[Aurora M.]

Jeg tror de fleste som er glad i dyrene sine kjenner det sånn når noe skjer. Det er på en måte prisen en betaler.. Men det er jo viktig at en samtidig klarer å beholde en viss ro og yte dyret den hjelp det trenger. Man blir også sterkere med årene, etter hvert som en bygger opp erfaring og kunnskap. Selv er av naturen slik skrudd sammen at jeg i "nødsituasjoner" blir svært rolig, handlekraftig og rasjonell. Det bare skjer helt av seg selv. Jeg kan dog få en reaksjon i ettertid når ting roer seg, men ikke verre enn at jeg takler det og.

Det at du "friker ut" ser jeg bare på som et tegn på at du er veldig glad i dyrene dine, at de betyr mye for deg, og det kan du være sikker på at de merker.

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste som er glad i dyrene sine kjenner det sånn når noe skjer. Det er på en måte prisen en betaler.. Men det er jo viktig at en samtidig klarer å beholde en viss ro og yte dyret den hjelp det trenger. Man blir også sterkere med årene, etter hvert som en bygger opp erfaring og kunnskap. Selv er av naturen slik skrudd sammen at jeg i "nødsituasjoner" blir svært rolig, handlekraftig og rasjonell. Det bare skjer helt av seg selv. Jeg kan dog få en reaksjon i ettertid når ting roer seg, men ikke verre enn at jeg takler det og.

Det at du "friker ut" ser jeg bare på som et tegn på at du er veldig glad i dyrene dine, at de betyr mye for deg, og det kan du være sikker på at de merker.

Men jeg friker ut såpass at jeg rømmer. Stivner, og klarer ikke å hjelpe dem. Særlig hvis det er andre tilstede. en gang satte katten fast halen i katteluka og jeg stod bare og gaula og bar meg og katta bar seg stakkar. Var en annen person der som hjalp katten, men jeg mister jo besinnelsen. Får panikk!

Anonymous poster hash: b5cd6...c86