Antidepressiva - bivirkninger?

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert nå i snart 9-10 måneder. Går hos psykolog, og hun nevnte noe om å prøve antidepressive. Samtalebehandling virker visst ikke på meg. Hva er bivirkningene? Har hørt om folk som endrer personlighet av pillen, er veldig redd for det. Er også litt bekymret for å gå opp i vekt av dem, er det sannsynlig?

 

Takk på forhånd  

Anonymous poster hash: 55591...cb4

[AnonymBruker]

Bivirkninger finnes i alle medisiner, men det må veies opp mot virkningen. Jeg la på meg 3-4 kg. og mistet sexlysten, men det var det jammen verdt for å få det bedre.

Anonymous poster hash: 62ee6...515

[AnonymBruker]

At en psykolog hevder at samtalebehandling ikke virker på deg, sier mer om hennes/hans kompetanse enn deg selv. Alle som er motivert kan få nytte av samtalebehandling. Kanskje du skulle vurdere å bytte terapeut.

Min erfaring med antidepressiva var vektoppgang 10-15 kg, døsighet, likegyldighet, sinne. Dårlig virkning på meg.

Anonymous poster hash: f6c3b...b3a

[AnonymBruker]

Jeg fikk høyt stoffskifte, IBS og er fortsatt ganske likegyldig 3mnd etter at jeg sluttet på den. Kjæresten min har sagt at jeg er blitt ganske fjern og følelsesmessig avstumpet.

Anonymous poster hash: 86bf0...b0f

[Gjest kaninen]

Antidepressiva funket veldig bra for meg. Ingen vektoppgang eller andre bivirkninger å snakke om. Var jeg deg ville jeg gitt det en sjanse, og fungerer det ikke kan du alltids stoppe (i samsvar med legen).

[AnonymBruker]

Jeg har gått på cipralex i 2 mnd nå. Har ikke gått opp, har derimot gått ned 2 kg.

Jeg var konstant sulten de første ukene, men det har heldigvis gitt seg.

Jeg begynner endelig å ha litt overskudd igjen. Jeg sover ikke halve døgnet lenger og klarer å komme meg litt mere ut.

Man skal være litt forsiktig da. Jeg prøvde først en annen type og ble suicidal og fikk ønsker om å skade meg. Det er viktig med god oppfølging av behandler når man starter opp på slikt.

Anonymous poster hash: bd30d...f15

[refinkow]

Det kommer vel veldig ann på hvilken antidepressiva du går på. De jeg gikk på ble jeg kjempedårlig av de tre/fire første ukene, kastet til og med spontant opp av og til. Jeg mistet også mye av matlysten og ble mett av ingenting.

Men alle disse bivirkningene er ingenting, får de tablettene hjalp! Og da kan bivirkningene være så ekstreme de bare vil, så lenge de hjelper - mener jeg. 

[AnonymBruker]

Stor sjanse for avhengighet. Vanskelig å slutte. Jeg gikk på Zoloft over flere år, og etter å ha sluttet etter et halvt års nedtrapping er jeg hemmet av angst. Har prøvd å slutte mange ganger tidligere, men denne gangen vil jeg klare det! Angsten derimot er jævlig, og det frister å starte på nytt igjen...

 

Men uansett er det bedre å gi medisinene en sjanse enn å fortsatt gå deprimert. Men mitt tips er å prøve å avslutte medisinene før du har gått lenger enn et halvt år på de.

Anonymous poster hash: e97e9...90f

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært deprimert ca. like lenge som deg, da min psykolog nevnte antidepressiva for meg. Var litt skeptisk, hadde en følelse av at "dette vil jeg klare selv", pluss at jeg var veldig redd for bivirkningene. Men jeg er veldig fornøyd. 

 

Men for det første; det er ikke nødvendigvis sånn at samtalebehandlling ikke funker for deg. Du må bare ha noe mer, ett lite puff. Det er viktig at du forsetter med psykolog selvom du går på medisiner, da medisiner alene sjeldent er nok for å bli helt frisk (og over lenger tid). Det er ikke bare å medisinere bort alle problemer. 

 

Jeg hadde endel bivirkninger i de første 2 ukene, kvalme, vondt i hodet. De to første dagene følte jeg meg litt dopa, og veldig trøtt/fjern. Men det var aldri så ubehagelig at det egentlig gjorde så mye. Bivirkninger er jo veldig forskjellig fra person til person. 

 

Det med å endre personlighet var jeg også redd for, men det er OVERHODE ikke sant. Dersom du begynner  på de typen som øker serotoninen i hjernen din, så får du bare tilført noe som skal være der fra naturens side, men som er i ubalanse når du er deprimert. Jeg føler meg helt som meg selv, bare at jeg slipper å gå ned i kjelleren hele tiden. Kan bli lei meg og ha dårlige dager på medisinene, men jeg kommer meg mye fortere opp igjen, og slipper å kjenne på deprimerende tanker (forskjell på å være lei seg og være deprimert). 

 

Etter ca 2 mnd begynte jeg å merke medisinene gi god effekt. Jeg tok meg selv i å le mer spontant (le når jeg var alene hjemme og så på tv). Jeg smiler mer, og får dermed også flere smil tilbake. Jeg er litt mer likegyldig, men på den gode måte, bare fordi jeg velter ett glass vann på gulvet er ikke det verdens undergang. Jeg har den siste tiden fått masse komplimenter på at jeg "Gløder" mer, og folk henvender seg mer til meg en tidligere. Jeg har kjent litt på en lykkefølelse innimellom nå i det siste, gleder meg til ting som skal skje, og ser lysere på fremtiden. 

 

En liten PS: antidepressiva kan gi økt suicidalitet. Jeg var aldri suicidal da jeg var deprimert, men når jeg begynte på medisinene ble jeg akutt suicidal ved to anledninger helt i starten,  og måtte kjøres på legevakten. I og med at dette var to veldig kortvarige episoder var det aldri noen fare for at jeg kom til å finne på noe dumt, men det er klart det er litt ubehagelig. Ble også fulgt veldig godt opp av lege og psykolog. 

 

Lykke til !!

Anonymous poster hash: 11bd9...14b

[AnonymBruker]

Personligheten min forandret seg litt. Det skjedde så gradvis at jeg ikke skjønte det før en stund etterpå. Jeg har fått mindre interesse for andre mennesker, syns de er kjedelige å være sammen med. Isolerer meg en del fordi jeg liker best å være alene. Jeg ler mindre enn det jeg pleide før. Syns ikke noe er morsomt omtrent. Er blitt mer kynisk og fraværende, rett og slett. Men er samtidig ganske behagelig likegyldig og avslappet.

 

 

Anonymous poster hash: 86bf0...b0f

[AnonymBruker]

 

Jeg hadde vært deprimert ca. like lenge som deg, da min psykolog nevnte antidepressiva for meg. Var litt skeptisk, hadde en følelse av at "dette vil jeg klare selv", pluss at jeg var veldig redd for bivirkningene. Men jeg er veldig fornøyd. 

 

Men for det første; det er ikke nødvendigvis sånn at samtalebehandlling ikke funker for deg. Du må bare ha noe mer, ett lite puff. Det er viktig at du forsetter med psykolog selvom du går på medisiner, da medisiner alene sjeldent er nok for å bli helt frisk (og over lenger tid). Det er ikke bare å medisinere bort alle problemer. 

 

Jeg hadde endel bivirkninger i de første 2 ukene, kvalme, vondt i hodet. De to første dagene følte jeg meg litt dopa, og veldig trøtt/fjern. Men det var aldri så ubehagelig at det egentlig gjorde så mye. Bivirkninger er jo veldig forskjellig fra person til person. 

 

Det med å endre personlighet var jeg også redd for, men det er OVERHODE ikke sant. Dersom du begynner  på de typen som øker serotoninen i hjernen din, så får du bare tilført noe som skal være der fra naturens side, men som er i ubalanse når du er deprimert. Jeg føler meg helt som meg selv, bare at jeg slipper å gå ned i kjelleren hele tiden. Kan bli lei meg og ha dårlige dager på medisinene, men jeg kommer meg mye fortere opp igjen, og slipper å kjenne på deprimerende tanker (forskjell på å være lei seg og være deprimert). 

 

Etter ca 2 mnd begynte jeg å merke medisinene gi god effekt. Jeg tok meg selv i å le mer spontant (le når jeg var alene hjemme og så på tv). Jeg smiler mer, og får dermed også flere smil tilbake. Jeg er litt mer likegyldig, men på den gode måte, bare fordi jeg velter ett glass vann på gulvet er ikke det verdens undergang. Jeg har den siste tiden fått masse komplimenter på at jeg "Gløder" mer, og folk henvender seg mer til meg en tidligere. Jeg har kjent litt på en lykkefølelse innimellom nå i det siste, gleder meg til ting som skal skje, og ser lysere på fremtiden. 

 

En liten PS: antidepressiva kan gi økt suicidalitet. Jeg var aldri suicidal da jeg var deprimert, men når jeg begynte på medisinene ble jeg akutt suicidal ved to anledninger helt i starten,  og måtte kjøres på legevakten. I og med at dette var to veldig kortvarige episoder var det aldri noen fare for at jeg kom til å finne på noe dumt, men det er klart det er litt ubehagelig. Ble også fulgt veldig godt opp av lege og psykolog. 

 

Lykke til !!

Anonymous poster hash: 11bd9...14b

 

 

Veldig viktig, antidepressiver er ikke å kødde med!!

Anonymous poster hash: e97e9...90f

[Rosaprosa20]

Jeg ble ganske likegyldig. Klarte hvertfall ikke føle noe glede over noenting. Ellers tålte jeg alkohol mye dårligere enn før. Fikk blackout og sånt

[seretide]

først og fremst; man blir IKKE AVHENGIG av antidepressiva. Ja, man kan få withdrawal-symptoms når man slutter, men nei, man blir ikke avhengig som om det skulle vært narkotika.

 

Jeg kan med hånden på hjertet anbefale antidepressiva. Lang historie kort; jeg har slitt i maaange år, depresjon, spiseforstyrrelser, sosial angst etc. Selvfølgelig går har det gått opp og ned som alt annet her i livet, men i år traff jeg veggen helt - og så ingen vei ut. Jeg krøp tilslutt til korset og kom meg til psykiater, som foreslo antidepressiva. Jeg ble først fornærmet, da jeg egentlig gikk der for å spørre om en annen medisin for søvn/angst, men reiste tilbake uken etter og takket ja, da jeg hadde kommet til konklusjonen om at det "ikke var noe å tape". Og det var det virkelig ikke! Ja, man kan bli følelsemessig avstumpet, man kan legge på seg vekt, man kan miste sexlyst, etc etc. Men husk på at vi lever i 2015, og medisinene blir bare bedre og bedre. Om det er snakk om en standard antidepressiva, hadde jeg valgt Escitalopram (lexapro/cipralex i Norge?) som er en av de mest effektive med minst bivirkninger. Denne virker hovedsaklig på serotonin-nivået. Du kan også prøve en "alternativ" antidepressiva som Bupropion (Wellbutrin i Norge) som funker på serotonin-, dopamin- OG noradrenalin-nivåene (så denne kan virke litt mer oppkvikkende i motsetning til standard antidepressiva). Ofte blir escitalopram og wellbutrin tatt sammen, fordi wellbutrinen skal ta "knekken på bivirkningene" til escitalopram'en.

 

Og, kom deg til psykiater. Man trenger ikke gå fast til psykiater, men gå gjerne for en utredning og oppstart av medisinering, og dermed fortsett hos psykolog. Jeg går selv hos en veldig flink psykiater (kan anbefale privat, statlig har ofte ekstremt lang ventetid), som sier at behandling består alltid av tre komponenter: 1. medisinering 2. psykoterapi 3. kosttilskudd/"mat som medisin"/fysisk aktivitet etc. Jeg tror psykoterapi er til stor nytte, men på samme tid må man huske på at ofte en depresjon skyldes hjernekjemien, og den er det ikke like lett å fikse med samtaleterapi.

 

Nå er jeg kanskje litt for positiv til antidepressiva, men tro meg, jeg har vært STERKT imot det hele mitt liv. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det er det beste valget jeg har gjort noensinne. Jeg var typisk den jenta som kanskje virket organisert og flink utad, sosial, utadvendt, aktiv osv, men i virkeligheten var jeg ekstremt deprimert, alt var et eneste rot, klarte aldri kjenne på at jeg gledet meg til/over ting, null motivasjon, null livsglede, myyyye sosial og generell angst. Det snudde ikke over natten, men det snudde gradvis. Plutselig kunne jeg smile over ting eller glede meg til ting for første gang på laaang tid, kjente ikke like mye ubehag av å gå ute blant folk, mye mindre nervøs og bekymret, og mer nøytralt/godt humør. Mye mindre irritabel og sint og lei, selvfølgelig kan man være lei osv, jeg har fortsatt et bredt følelsesspekter, men jeg henger meg ikke like mye opp i og dveler ved ting, jeg klarer å se det positive i det negative, jeg føler ikke livet mitt generelt er et stort ork. Såklart forsvinner ikke roten til alle problem, men det er heller ikke meningen; antidepressiva skal fungere som et REDSKAP som styrker deg mentalt til å lettere takle livets utfordringer som tidligere har vippet deg av pinnen. Det er en skam at det er så forferdelig tabu-belagt. Vi tar medisiner for å opprettholde vår fysiske helse, hvorfor skal man ikke også ta vare på sin mentale helse?

 

Håper det ordner seg for deg! Og ikke tenk for mye på bivirkninger; dette er svært individuelt, og det er mange vurderinger som blir satt i feil kontekst. Mange mister for eksempel matlysten når de blir deprimerte, og legger på seg fordi de får matlysten tilbake. Og dette med å få mindre sexlyst kan også sees i et annet lys - depresjon går ofte hånd i hånd med lav sexlyst. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som allerede var, og hva som kom av medisinen. Jeg sier ikke at det absolutt ikke er bivirkninger, men ofte når folk leser på nett eller blir fortalt det, blir man ekstra oppmerksom på det, og ser kanskje ikke den rette sammenhengen. Det blir som når noen kommer i et fast forhold og starter på ppiller - og skylder vektøkning på medisinen, istedet for å tenke på det at man sannsynligvis spiser mer ute/mer sofakos med kjæresten, etc.

 

Men vi alle er forskjellige! Ja, noen legger på seg, noen blir mer deprimert, noen blir til og med suicidale. Men da er det snakk om FEIL MEDISIN. Husk på det finnes og mange forskjellige typer antidepressiva. Og jeg vil virkelig tro at det å prøve ut en antidepressiva til tross for sjanse for bivirkninger er bedre enn å bare gå å "trø i samme gamle gjørma". Som regel får man først bivirkninger, så minsker disse etterhvert, samtidig som effekten av antidepressivaen øker. Tar gjerne opptil to måneder for å oppnå full effekt på f.eks escitalopram. Men f.eks wellbutrin begynner å virke ganske fort, men passer ikke alltid for alle, da den også kan bli brukt som behandling for add/adhd. Jeg har selv merket særs lite bivirkninger - og har heller gått ned i vekt, fordi jeg har sluttet å trøstespise og klarer endelig å sove om nettene Man vet ikke hvordan det fungerer før man prøver selv! Lykke til

Endret 13. juni 2015 av seretide

[AnonymBruker]

Jeg hadde drastisk negativ erfaring. Jeg er likegyldig og er bare i godt humør og tullete når jeg er full. Ellers er jeg avflatet og fjern. Er 2 år siden jeg sluttet på antidep.

Anonymous poster hash: 86bf0...b0f

[AnonymBruker]

 

Stor sjanse for avhengighet. Vanskelig å slutte. Jeg gikk på Zoloft over flere år, og etter å ha sluttet etter et halvt års nedtrapping er jeg hemmet av angst. Har prøvd å slutte mange ganger tidligere, men denne gangen vil jeg klare det! Angsten derimot er jævlig, og det frister å starte på nytt igjen...

 

Men uansett er det bedre å gi medisinene en sjanse enn å fortsatt gå deprimert. Men mitt tips er å prøve å avslutte medisinene før du har gått lenger enn et halvt år på de.

Anonymous poster hash: e97e9...90f

 

 

Dette er FEIL - man kan IKKE BLI AVHENGIG av antidepressiva. Man kan oppleve seponeringssymptomer, men dette er ikke å sammenligne med abstinenser. At man opplever angst i seponeringsfasen, handler ikke om avhengighet, og må forklares på helt andre måter.

 

At du gir tipset om å slutte før man har gått mer enn et halv år på antidepressiva, er i mange tilfeller et svært dårlig råd. Ved behandling av antidepressiva må man ha et langtidsperspektiv. Man må trappe gradvis opp til riktig dose, og denne kan ta tid å finne. Det er også et poeng at man skal stå på antidepressiva til man er friskere og føler seg bedre - dette kan også ta lang tid og man bør derfor ikke operere med en kort og fastsatt tidsramme. Man seponerer (gradvis!) når man er klar for det, ikke når det har gått slik og så lang tid. Mange står på denne typen medisin i årevis.

Anonymous poster hash: 651a2...0c1

[AnonymBruker]

Hvorfor går man opp i vekt? Fordi man får mere lyst på mat? Eller er det noe i medisinene? Er veldig redd for dette 

Anonymous poster hash: 44f52...e41

[AnonymBruker]

 

Hvorfor går man opp i vekt? Fordi man får mere lyst på mat? Eller er det noe i medisinene? Er veldig redd for dette 

Anonymous poster hash: 44f52...e41

 

Dette snakker man med lege eller psykiater om. Det er en risiko for vektoppgang, og man må derfor gjøre en avveining om man er villig til å ta denne riskoen. Kan ikke se at det skal være avskrekkende dersom man er klar over at det er en mulig bivikning. 

 

Et annet poeng er at man gjerne er mindre aktiv om man er deprimert, noe som kan bidra til vektøkning. Depresjon kan også gjøre at man blir mer likegyldig og dermed ikke tenke så mye over hva slags mat man spiser. Noen trøstespiser. Poenget mitt er at bildet er nyansert.

Anonymous poster hash: 651a2...0c1

[AnonymBruker]

 

Dette snakker man med lege eller psykiater om. Det er en risiko for vektoppgang, og man må derfor gjøre en avveining om man er villig til å ta denne riskoen. Kan ikke se at det skal være avskrekkende dersom man er klar over at det er en mulig bivikning. 

 

Et annet poeng er at man gjerne er mindre aktiv om man er deprimert, noe som kan bidra til vektøkning. Depresjon kan også gjøre at man blir mer likegyldig og dermed ikke tenke så mye over hva slags mat man spiser. Noen trøstespiser. Poenget mitt er at bildet er nyansert.

Anonymous poster hash: 651a2...0c1

 

Sliter med selvbildet, og jeg er redd for å gå mer opp i vekt når jeg nå prøver å trene og endre kostholdet mitt litt. Om det bare er slik at man får mer lyst på mat, så skulle jeg klart å kontrollere dette, men om man går opp i vekt pga medisinene i seg selv (altså at du går opp i vekt selvom du ikke spiser mer) så vil jeg ikke ha de. 

Anonymous poster hash: 44f52...e41

[AnonymBruker]

 

Sliter med selvbildet, og jeg er redd for å gå mer opp i vekt når jeg nå prøver å trene og endre kostholdet mitt litt. Om det bare er slik at man får mer lyst på mat, så skulle jeg klart å kontrollere dette, men om man går opp i vekt pga medisinene i seg selv (altså at du går opp i vekt selvom du ikke spiser mer) så vil jeg ikke ha de. 

Anonymous poster hash: 44f52...e41

 

Dersom man er alvorlig deprimert eller har andre psykiske plager er det kanskje det viktigere å få kontroll på dette enn å gå opp 3-4 kg?

Anonymous poster hash: 651a2...0c1

[AnonymBruker]

 

Dersom man er alvorlig deprimert eller har andre psykiske plager er det kanskje det viktigere å få kontroll på dette enn å gå opp 3-4 kg?

Anonymous poster hash: 651a2...0c1

 

Faktisk ikke når det er en av de største grunnene til at jeg er deprimert.

Anonymous poster hash: 44f52...e41