Hva ville dere gjort med denne 5'åringen?

[AnonymBruker]

Vi har ei lita frøken som bestandig slår seg vrang, og med det mener jeg: ikke hører på beskjeder, og tramper avgårde og gjør ting hun ikke har lov til som konsekvens, blir stygg i munnen og blir "slem".

Eksempel;
"lisa" Kan du være så snill å kaste søpla di?
-jentungen blir stille og bare står der

-jeg/far forklarer på nytt at hun må ta søpla si å kaste den i søppelbøtta på kjøkkenet

-jentungen står bare der, og sier nei

-prøver på nytt å forklare at hun må kaste søpla si, og at hun må følge beskjeden hun har fått.
-jentungen slår seg "vrang" og sier nei.
-vi forklarer på nytt at hvis ikke hun tar søpla si, (forsvinner et privilegium) f.eks å få bestemme hvem hun skal sitte ved til middag (da vi har flere barn og bytter litt på det.)
-da bryter "helvete" løs, og hun begynner å trampe, slå, skrike, og gjøre alt hun kan som hun vet ikke er lov.

Vi ber henne ikke om mye, og vi VET*(!!!!) hun forstår.
Siden det er mest meg (mor) det går utover så ber jeg ofte far om assistanse, da det blir for mye for meg av og til. Når far snakker til henne rolig begynner hun å hylskrike/sutre og det blir enda "verre" med å slå seg vrang.
Dette kan gå realtivt fort over, men hvis f.eks ved middagen en time senere at hun ikke får vilja si med å sitte der hun vil (se eksempel ovenfor) er det påan igjen. Slik går dagene, opp og ned. og hele hennes våkentid.

Hun er herlig ellers; en kløpper til å hjelpe til såfremst hun selv ønsker det.
Hvis hun får en beskjed, eller tilsnakk for noe som ikke er lov, er det på'an..

Jeg blir tappet for energi, og dèt går utover de andre barna.
-Jeg får mye assistanse hos pappaen, men jeg kan ikke rope på han HVER gang. og hva gjør jeg galt? han får som regel bukt på problemet der og da men at hun er på tuppa hele dagen fremdeles.

Hva ville dere gjort?


 

Anonymous poster hash: 420b8...218

[AnonymBruker]

Høres tøft ut. Mitt barn er yngre så jeg har ikke så mye erfaring men jeg tenker konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser. Det er ikke greit å oppføre seg sånn og det må hun skjønne. Jeg ser du skrev en konsekvens over men vet ikke om du har flere, som kanskje er strengere? Det handler ikke om å være slem mot henne, men jeg syns det slemme er å få la henne oppføre seg sånn, det vil kun føre til negativitet både for henne og dere. Så generelt, strengere og konsekvent reaksjon, viktig at dere følger opp de "straffene" dere gir, og ikke bare lar det flyte ut dersom hun oppfører seg. Feks om hun slår seg vrang og du sier at hun ikke får se barne tv hvis hun fortsetter, og hun deretter fortsetter - da må hun ikke få se barne tv da, selv om hun sier unnskyld. Da må du si at du godtar unnskyldningen men at fordi hun oppførte seg dårlig får hun ikke se tv. Da tipper jeg hun slår seg vrang igjen men da må du følge opp og følge opp helt til hun skjønner at du er mamma og du bestemmer. Det handler igrunn ikke om å få et resignert barn, men om at en viss grad av respekt for foreldre bør hun ha.

Konsekvenser kan være å gå på rommet sitt, ikke få lørdagsgodt, ikke få se tv, legge seg rett etter kveldsmat feks.. Du vet selv best hvilke goder du kan inndra som ikke er slemme mot barnet i den betydning. Hørte noen som hadde som straff at barnet ikke fikk middag feks, da har man feilet totalt totalt. Men goder, som hun ikke har vondt av at blir borte, så hun skjønner at hun bestemmer ikke og handling får konsekvenser.

Det viktige å presisere her tenker jeg er at det handler ikke om avstraffelse men at disse søte små gullene TRENGER oppdragelse og kan ikke ha fritt spillerom. Grenser er sunt og gir på sikt større trygghet.

Tror og det er viktig at du snakker og gjennomfører konsekvenser uten å tilkalle pappa

Anonymous poster hash: 4d783...052

[tingeling]

En femåring kan man prate med. Jeg ville snakket med henne, feks når vi gikk tur eller før legging, om disse situasjonene. At det blir leit for alle når dere voksne må bli strenge. Så ville jeg laget klistremerkesystem, men det bør være for alle barna i familien, slik at hun ikke særbehandles.

[Blikkboks]

Det kan også ha noko med at du spør "kan du". Her gjev du faktisk bornet eit val. Og det blir igrunnen feil å seie at ho må etter at du har spurt på denne måten. Eg veit at det er ei "høflighetsfrase", men det kan kanskje hjelpe å seie "no skal du bære ut etter deg før du får leike" eller "eg vil at du skal rydde opp etter deg". Nokre born blir veldig forvirra over "kan du?", "skal vi?" og "vil du?". Det er ikkje sikkett at det hjelper, men det kan vere verdt eit forsøk.

Elles så er vel dette ei fase som dei fleste går igjennom. Det kan vere lurt at den som startar kampen fullfører den også (men viktig at ein er samde og saman om det).

[Invicta]

Det jeg tenker du gjør galt er at du roper på pappa, du gir barnet et valg og du bruker mer energi på å tenke ut en straff/konsekvens enn å planlegge alternative metoder i forkant av situasjonen. Vær proaktiv

[AnonymBruker]

Min 5åring er inne i samme periode. Det er PYTON når det står på!

 

Mange barn opplever en minipubertet i 5/6 års alderen. Jeg mistenker at det er det som sker her i huset for hun oppfører seg som en mini-fjortis.....

Jeg tåler lite av den slags tull. En advarsel og så kommer en konsekvens om hun ikke hører etter eller svarer frekt tibake. Jeg vingler ikke, jeg viker ikke, men vi snakker om det etterpå - hva jeg forventer av henne, hvorfor hun svarer meg frekt eller ikke hører etter, hva hun forventer og hvordan ting skal bli bedre.

Jeg ser at enkelte ganger når det eskalerer så er det også pga. min respons på hennes "tull". Så jeg har lært meg til å være klar og tydelig.

 

I din situasjon ville jeg brukt mindre tid på å forhandle i situasjonen og jeg hadde ikke backet ut og latt far overta (i jentas øyne så vinner hun over deg). Foreldre bør ikke forhandle i slike situasjoner, men heller i forkant eller i etterkant snakke om hva vi forventer av hverandre.

 

Noe som hjalp her var klistremerker. Neida, ikke bare til barnet, men til oss begge to Det jeg ønsker å oppnå var mindre krangling og mer samarbeid.

For hver dag vi ikke kranglet fikk vi et klistremerke og på søndager velger vi en morsom aktivitet sammen. Det har så langt fungert bra. Noen dager er "helvete løs", men stort sett så er det bedre.

Det er viktig å være konsekvent, men det er også vel så viktig å se seg selv som mamma / pappa og hjelpe barnet til positiv samhandling.

Anonymous poster hash: 21dab...cb6

[Gjest Magdalene]

Dere spør henne, og da kan hun velge..

Slutt å gi henne valg der hun i realiteten ikke har noe valg.

[AnonymBruker]

Dere spør henne, og da kan hun velge..

Slutt å gi henne valg der hun i realiteten ikke har noe valg.

 

Godt poeng

 

Mye ligger å hvordan VI som voksne kommuniserer med barna våre og hvilke forventninger vi har. Forventninger som barna ikke forstår eller vet om.

Anonymous poster hash: 21dab...cb6

[AnonymBruker]

Synes hun virker som en smart og oppegående jente, som ikke finner seg i å bli plukket på og stilt til veggs med "konsekvenser". Hun har bein i nesten, og kommer aldri til å la seg bli diktert av andre. Det er veldig, veldig bra. Tror jeg ville ha prøvd å unngå litt sånne episoder hvor dette skjer, og ikke lage et så stort nummer ut av det. Synes det rådet om klistremerker virker bra (eller andre positive forsterkninger) - ville ikke ha brukt for mye energi på straff, konsekvenser og negative forsterkninger, for det funker ikke!!!!

Anonymous poster hash: e1fe0...576

[AnonymBruker]

Høres tøft ut. Mitt barn er yngre så jeg har ikke så mye erfaring men jeg tenker konsekvenser, konsekvenser, konsekvenser. Det er ikke greit å oppføre seg sånn og det må hun skjønne. Jeg ser du skrev en konsekvens over men vet ikke om du har flere, som kanskje er strengere? Det handler ikke om å være slem mot henne, men jeg syns det slemme er å få la henne oppføre seg sånn, det vil kun føre til negativitet både for henne og dere. Så generelt, strengere og konsekvent reaksjon, viktig at dere følger opp de "straffene" dere gir, og ikke bare lar det flyte ut dersom hun oppfører seg. Feks om hun slår seg vrang og du sier at hun ikke får se barne tv hvis hun fortsetter, og hun deretter fortsetter - da må hun ikke få se barne tv da, selv om hun sier unnskyld. Da må du si at du godtar unnskyldningen men at fordi hun oppførte seg dårlig får hun ikke se tv. Da tipper jeg hun slår seg vrang igjen men da må du følge opp og følge opp helt til hun skjønner at du er mamma og du bestemmer. Det handler igrunn ikke om å få et resignert barn, men om at en viss grad av respekt for foreldre bør hun ha.

Konsekvenser kan være å gå på rommet sitt, ikke få lørdagsgodt, ikke få se tv, legge seg rett etter kveldsmat feks.. Du vet selv best hvilke goder du kan inndra som ikke er slemme mot barnet i den betydning. Hørte noen som hadde som straff at barnet ikke fikk middag feks, da har man feilet totalt totalt. Men goder, som hun ikke har vondt av at blir borte, så hun skjønner at hun bestemmer ikke og handling får konsekvenser.

Det viktige å presisere her tenker jeg er at det handler ikke om avstraffelse men at disse søte små gullene TRENGER oppdragelse og kan ikke ha fritt spillerom. Grenser er sunt og gir på sikt større trygghet.

Tror og det er viktig at du snakker og gjennomfører konsekvenser uten å tilkalle pappa Anonymous poster hash: 4d783...052

Hvorfor skal alle konsekvenser være utformet som straff og være av negativ betydning?

Man kommer mye lengre med positiv forsterkning og at ting blir gjort lystbetont og med glede.

Er forøvrig helt enig i at barn trenger grenser og oppdragelse!

Anonymous poster hash: 3308e...4d2

[AnonymBruker]

Hva med å forklare henne på en rolig måte at du blir sliten hvis du skal rydde etter alle, og at når man bor sammen, må alle hjelpe til/bidra til fellesskapet etc. Å spille litt på samvittigheten hjelper ift min 5-åring iallefall. Ikke nødvendigvis midt i en opphetet situasjon, men på sikt.

Anonymous poster hash: e0c99...4cf

[AnonymBruker]

jeg tror det meste ligger i måten du snakker på og handlingene du velger, det resterende er alderen hennes. Det faktum at hun er/snart eldst i bhg, og kanskje noe med posisjon i søskenflokken å gjøre eller familiesituasjonen forøvrig?

å rydde opp etter seg eller kaste papir og slikt i bosset er noe man skal gjøre enten man vil eller ikke. Å spørre på en åpen og supergrei måte er noe som i utgangspunket funker best, fordi ting man blir tvunget til ikke er så gøy å gjøre og fører til opposisjon. 

sønnen min er bare 3.5, men jeg kan si feks
"Tobias, kaster du det rusket i bosset?"
"ja, mamma" Løpe avgårde og kommer tilbake
"er du tilbake allered?? så flink du er! kom la oss se" Vi går på kjøkkenet og han viser meg at han har kastet papiret
"se jeg kastet det, mamma!"
"ja, du er bra flink og en god gutt du skjønningen min"

Dette skjer ikke hver dag, eller ukentlig, men noen ganger i mnd. Å gjøre oppgaver og fullføre de, er viktig for barn, og det å få anerkjennelse og føle man hjelper til og har en betydning. 

Tidligere har jeg brukt humor og smil. Sett at han sier "NEI"
"duuuuuuuuu, lille venn (med et smil og litt latter i stemmen), kom her med deg (kiler litt på magen). Kom skal vi gå å gjøre det sammen. Kan du vise meg hvor bosset er hen?"
så løper han stolt avgårde sammen med meg. 
Vips, ble hele greien noe positivt. 

Nekter kanskje 1 av 30 ganger, da lar jeg det bare gå. Finnes grenser for hakking og terping. Det blir for mange beskjeder og kommandoer til de små iløpet av en dag. 

Når det gjelder konsekvenser så gir man konsekvenser relatert til situasjonen. Om hun nekter å kaste papiret etter å ha åpnet en is, da er konsekvensen at man ikke kan få is neste gang. En tydelig beskjed er at spiser man is må man også rydde etter seg, det inneberer å kaste papiret og pinnen i bosset. Samme om papiret er fra sjokolade, da blir det ikke sjokolade da. 
Er det rusk etter å ha klippet papir, da blir det ikke leking med saks før du klarer å rydde det du roter. Veldig enkelt og oversiktlig. 

Det blir etter mitt skjønn helt feil å straffe med noe helt usammenhengende mange dager frem i tid. Hele poenget er jo at barnet skal lære av det, ikke bli straffet, presset og kuet til å gjøre noe. 

Sinne, roping og dårlig stemning er ikke en god forutsetning for læring og endring av mønster. Det lærer dessverre barnet ditt at det er greit å oppføre seg slik, for det gjør jo mamma og pappa. 

Anonymous poster hash: 78afa...2bb

[prill]

Tror vi er i samme fase med vår 5-åring, det stemmer at de har en slags "mini-pubertet" i den alderen. Datteren min blir også rasende om hun får tilsnakk, eller ting ikke går akkurat som hun hadde tenkt. Roper stygge ting osv. Så ikke glem at det er normalt, og ikke bruk alt for mye energi på det, for det vil gå over. 

 

Men, man kan jo ikke bare godta det heller. Snakk med henne på forhånd dersom noe skal skje, og du trenger at hun gjør som hun får beskjed om. Og gi så tydelige beskjeder som mulig, ikke still høflige spørsmål, men si "nå kaster du søpla, og så kan du ...." Og ikke rop på pappaen! (Men viktig at dere er enige om reglene.)

Pass på at du holder det du lover. Falske forhåpninger fører også til mye unødvendig bråk. Ikke si "kanskje", "vi får se" o.l. når svaret sannsynligvis er nei. 

Prøv å unngå ordet "må", unntatt når det virkelig trengs. Si hvordan du vil ha det, og ikke hvordan du IKKE vil ha det. Du er sikkert klar over mye av dette fra før, men det hjelper mye å huske dette for meg i alle fall. 

[AnonymBruker]

Har en guttunge selv i den alderen. Det er enkelt å være bedreviter her. Men for meg så høres det ut som at det har nyttet å slå seg så vrang som hun gjør. Slik at dere har gitt etter. 

 

Det skjønner hun raskt, og bruker det for alt det er verdt. Siden det kan bære frukter. 

 

Jeg har slitt med samme selv. Men edct som har nyttet. Er å aldri gi etter for noe slikt. En avgjørelse er en avgjørelse. Samme hvor dårlig samvittighet man kan få. Så er det å sette hardere oppimot hardt. 

Privelegeiumet hun skulle få. Var langt utenfor rekkevidde med en gang hun begynte å surve. da er det viktig å ikke file på den bestemmelsen. Slik er det. 

Vil hun gå og surve. Får hun gå på rommet sitt å gjøre det. SLik at dere slipper å høre på det. 

 

Med en liten periode med slik hardhet. Begynner hun å forstå hvem som er sjefen.

 

jeg er faren. Hos oss er det moren som får dårlig samvittighet og skal file på regler og gi etter når han slår seg vrang. Det har resultert i at han surver for det minste ting. Da han vet at det ofte lønner seg og gir han belønning. Det fører også til at hun nesten kan skrike til han. Uten at han bryr seg noe nevneverdig om det. Siden han ikke direkte respekterer henne av disse grunnene. derfor er han en helt annen person når hun er sammen med han, eller vi er samme alle. Enn om det er bare meg eller han.

 

Jeg gir kun korrigeringer hvis det er til for noe. jeg går ikke å maser. Da han må finne ut en del på egenhånd for å lære noe av det. Men når jeg kommer med en beskjed eller korrigering. Da har han kun en sjangse til å avlyde. Hvis ikke er sjangsen gått. Det respekterer han nesten hele tiden. Da han vet at dette går det ikke ann å file på. 

Jeg skal ikke si at han adlyder hele tiden. Han prøver seg ofte for å se om han kan manipulere meg litt og få viljen sin med surv og trass. Men det ender med at han får gå rundt og være sur og trasse så mye som han vil. Men han er velkommen tilbake når han har skjerpet seg. Jeg begynner ikke å krangle med han.
begynner vi å krangle kan han se en mulighet. Når det der først sklir ut. Er det vanskelig å få kontroll på igjen. 

Det er ikke enkelt dette. Men dette er en pedagogikk jeg har fått til å fungere noenlunde mellom meg og min sønn. 

Anonymous poster hash: 1f1d2...a02

[AnonymBruker]

 

Har en guttunge selv i den alderen. Det er enkelt å være bedreviter her. Men for meg så høres det ut som at det har nyttet å slå seg så vrang som hun gjør. Slik at dere har gitt etter. 

 

Det skjønner hun raskt, og bruker det for alt det er verdt. Siden det kan bære frukter.  .................................................

.........................Jeg skal ikke si at han adlyder hele tiden. Han prøver seg ofte for å se om han kan manipulere meg litt og få viljen sin med surv og trass. Men det ender med at han får gå rundt og være sur og trasse så mye som han vil. Men han er velkommen tilbake når han har skjerpet seg. Jeg begynner ikke å krangle med han.

begynner vi å krangle kan han se en mulighet. Når det der først sklir ut. Er det vanskelig å få kontroll på igjen. 

Det er ikke enkelt dette. Men dette er en pedagogikk jeg har fått til å fungere noenlunde mellom meg og min sønn. 

Anonymous poster hash: 1f1d2...a02

 

Jeg har samme stil. Funker her. 

Anonymous poster hash: 78afa...2bb

[lillevill]

 

Vi har ei lita frøken som bestandig slår seg vrang, og med det mener jeg: ikke hører på beskjeder, og tramper avgårde og gjør ting hun ikke har lov til som konsekvens, blir stygg i munnen og blir "slem".

Eksempel;

"lisa" Kan du være så snill å kaste søpla di?

-jentungen blir stille og bare står der

-jeg/far forklarer på nytt at hun må ta søpla si å kaste den i søppelbøtta på kjøkkenet

-jentungen står bare der, og sier nei

-prøver på nytt å forklare at hun må kaste søpla si, og at hun må følge beskjeden hun har fått.

-jentungen slår seg "vrang" og sier nei.

-vi forklarer på nytt at hvis ikke hun tar søpla si, (forsvinner et privilegium) f.eks å få bestemme hvem hun skal sitte ved til middag (da vi har flere barn og bytter litt på det.)

-da bryter "helvete" løs, og hun begynner å trampe, slå, skrike, og gjøre alt hun kan som hun vet ikke er lov.

Vi ber henne ikke om mye, og vi VET*(!!!!) hun forstår.

Siden det er mest meg (mor) det går utover så ber jeg ofte far om assistanse, da det blir for mye for meg av og til. Når far snakker til henne rolig begynner hun å hylskrike/sutre og det blir enda "verre" med å slå seg vrang.

Dette kan gå realtivt fort over, men hvis f.eks ved middagen en time senere at hun ikke får vilja si med å sitte der hun vil (se eksempel ovenfor) er det påan igjen. Slik går dagene, opp og ned. og hele hennes våkentid.

Hun er herlig ellers; en kløpper til å hjelpe til såfremst hun selv ønsker det.

Hvis hun får en beskjed, eller tilsnakk for noe som ikke er lov, er det på'an..

Jeg blir tappet for energi, og dèt går utover de andre barna.

-Jeg får mye assistanse hos pappaen, men jeg kan ikke rope på han HVER gang. og hva gjør jeg galt? han får som regel bukt på problemet der og da men at hun er på tuppa hele dagen fremdeles.

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 420b8...218

 

JEg har ikke en 5 åring, men en tre åring..dette hadde jeg gjort, mulig det blir litt teit men; Jeg hadde tatt henne i hånden, og kastet søppelet sammen med henne på en litt humoristisk måte; feks jublet når man kaster søppelet i dunken og ropt bra jobbet, og ignorert all evt sutring, og så avslutte sutring med å avlede 

[Gjest Magdalene]

JEg har ikke en 5 åring, men en tre åring..dette hadde jeg gjort, mulig det blir litt teit men; Jeg hadde tatt henne i hånden, og kastet søppelet sammen med henne på en litt humoristisk måte; feks jublet når man kaster søppelet i dunken og ropt bra jobbet, og ignorert all evt sutring, og så avslutte sutring med å avlede

På min femåring hadde ikke dette funket. På gutten på straks tre derimot er dette en fin løsning.

[Ordkløverenga]

Jeg er enig med de over her som sier at du gir jenta et valg når du spør om hun "kan" framfor å si at "jeg vil at du skal kaste søppelet etter deg"

 

En annen ting er at du muligens kan fokusere på hva goder hun vil få når hun gjør det, framfor hvilken straff hun vil få hvis hun IKKE gjør det.

 

Og dette en annen over her også nevnte; rose når hun har gjort det du ville hun skulle gjøre.

 

Når ungene mine var så små så hendte det også at jeg sa i fra et par ganger om at det eller det ville jeg at de skulle gjøre og hvis de fortsatt nektet så gikk jeg bare bort til barnet og holdt rundt hånda hans/hennes og plukket opp sammen, det var barnets hånd som plukket opp, men jeg som styrte hånda. Og ros fordi hun/han plukket opp.

 

Men det viktige tror jeg, er å fokusere på hva du vil framfor hva du ikke vil. Og å si ifra hva du vil ha gjort framfor å spørre.

[Mus-Katt]

Hadde ikke 'truet' med tidligere i seng som noen her sa, da seng bør ha en positiv assosiasjon og ikke noe man helst vil unngå. F.eks om hun hører så kan hun få gå enda tidligere i senga og lese mer bok enn normalt, etc. 'Så deilig å ha på pysken ekstra tidlig siden du hørte på/gjorde xx og da skal vi kose oss ekstra tidlig med seng og bok'. Forklarer dere hvorfor man f.eks kaster søpla? Slik at det ikke bare blir noe man gjør, men hvorfor man gjør det? Jeg er absolutt ingen ekspert men det siste har min tante og onkel hatt mye suksess med med sine 3 barn...

[AnonymBruker]

Jeg har også en jente på fem. Har ofte følt at jeg har en liten, trassig fjortis i huset i det siste. Så jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne minipuberteten dere nevner!

 

Det er vel og bra å tenke fornuftig og rasjonelt når man planlegger fornuftige reaksjoner på femårstrass. Men der og da, med lillebror på slep, og mange gjøremål, blir det til at jeg gir henne et ultimatum, når ingenting funker. "Hvis du ikke slutter å mase etter godteri/blad/... nå, går vi rett ut av butikken og kjører hjem, da blir det ikke bibliotektur likevel" el.l. Hvis hun fortsetter å mase, drar vi rett hjem. Dette har skjedd noen ganger i det siste. Nå vet hun at det ikke er tomme trusler. Men hun har så mye trass i seg, at jeg ser hun kjemper mot stoltheten, og stoltheten vinner som regel, dvs, hun føler hun taper ansikt hvis hun må endre oppførselen sin og gjøre som jeg sier.

 

Jeg vet jeg er for dårlig til snu den dårlige stemningen, når hun først har begynt å krangle. Da blir jeg så sur, og så opptatt av at hun ikke skal "vinne" (hun er veldig opptatt av hvem som vinner en krangel/et argument), og at jeg skal vise hvem som bestemmer. Jeg blir sur når hun er sur. Må jobbe litt med meg selv der, være en mer raus voksen, uten at det skal bety at hun får mast seg til alt hun vil...

Anonymous poster hash: f1210...646