Jeg har bursdag i dag, men facebook ødelegger alt :(

[mstrom]

Kanskje du bør gjøre timelinen din privat slik at ingen kan poste på den? 

[Cashbah]

Hvem er det som går inn på en profil, ser at du har fått 20 bursdagshilsener, og tenker stygt om den personen? De må jo selv være helt tilbakestående...   Drit nå i hvor mange likes du får på Facebook, vær glad for at du i det hele tatt får noen.

[Gjest Mythic]

Gratulerer med dagen

[Meridian]

 

Tenkte jeg måtte lufte tankene litt...

Jeg har bursdag i dag, men bursdager har alltid vært et sorgens kapittel for min del. Da jeg gikk på barneskolen ble bursdagene mine alltid fylt med krangling og konflikter. Det var veldig dårlig miljø mellom jentene i klassen min, ikke noe særlig å vokse opp i. I tillegg var jeg veldig ''englebarn'' og skoleflink, og ble ikke akkurat akseptert på skolen. Siden jeg er fra en liten bygd,og ikke kunne komme meg vekk fra miljøet, hang jeg fast i mønsteret mitt både på barne, ungdom og videregående. Jeg fikk aldri aksept blant de andre, selv om jeg alltid har vært veldig hyggelig, morsom og snill. 

 

Har også vokst opp i en familie med vold, og å feire bursdagen hjemme bringer ikke med seg mye positive assosiasjoner akkurat. 

 

Så i all tid har bursdagen min aldri vært en særlig spesiell fin dag. Men samtidig ikke noe jeg har tenkt særlig over, da jeg alltid har vært så mye alene. 

 

Som sagt har jeg alltid vært skoleflink, og kom etter vgs inn på en linje med veldig høyt snitt på NTNU. Begynte nå i høst, og fikk meg ganske raskt en ''gjeng''. Jeg er ganske sikker på at alle de har en oppfatning av meg som en veldig blid og hyggelig jente - og det er jeg også. Mange som møter meg tror jeg er av oppfatning av at jeg har masse venner grunnet min personlighet. I tillegg er jeg slank, har langt brunt hår og får mye oppmerksomhet av gutter nå - noe jeg aldri fikk før. Ofte er det mange som spør om hvorfor jeg ikke har hatt kjæreste før osv. 

 

Jeg har det bedre nå, enn før, men fortiden henger mye igjen. Jeg har jo ikke noe nettverk fra før, og har vel kun 250 venner på facebook. 

 

Jeg er i prinsippet en som aldri har brydd seg om likes eller hilsener, men etter at jeg kom inn i et miljø, ble jeg det. Jeg ser nå at de fleste får over 50 hilsninger og masse likes. Jeg synes det er flaut og ydmykende, fordi jeg selv ikke vil klare å få mer enn kanskje 20 hilsener. Dette er spes. flaut når mange er av oppfatning av at jeg er svært utadvendt og blid som person. Synes det er utrolig sårt, og i år igjen har jeg valgt å fjerne fødselsdatoen min fra facebook. Ingen vet at jeg har bursdag, bortsett fra familien. Jeg synes dette er utrolig trist og leit, men klarer samtidig ikke leve med at folk ofte ''stalker'' profilen til en person, og dermed ser de få kommentarene. Jeg har selv lest her på forumet om folk som synes det er flaut med 30 kommentarer. Jeg hadde vært veldig takknemmelig for dette, men jeg ser at folk generelt er av den oppfatning av at det betyr mye. 

 

Jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å ha bursdag.    :cry:  :cry:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c65e7...86d

 

 

Først : gratulerer med dagen!

 

Og facebook-venner? Det sier jo ingenting om deg ...

Du har flere enn folk flest, vil jeg si ... jeg har under 200, men jeg er ikke så sosial av meg for tiden... Og bursdagshilsener? Iår fikk jeg utrolig nok 30 .. men jeg er flink til å gratulerer andre med dagen og. Man får det man gir.

Om man har 0 facebookvenner eller 1000, så kan alle slite med det samme, og man kan være like upopulær, usikker, redd, føle at man ikke er bra nok.

Mange glemmer å tenke lenger enn nesetippen, og ofte tenker vi de negative tankene selv.

 

Ja, du har hatt grusomme bursdager, men nå har du flyttet hjemmefra og endelig begynne å du å skape et eget liv. I dette livet bestemmer du hvordan du vil ha det. Så om du ønsker å ha hyggelige bursdagsfeiringer, så har du det. Ingen kan bestemme dette nå som du bor for deg selv og har kommet deg bort fra vonde minner...

 

Så vil jeg bare si at du er ikke alene om å ha det sånn som dette ... mange har det sånn, men man kan jo ikke vite hvem siden ingen forteller dette, og det syns jo ikke alltid utenpå.

Man kan aldri vite hvordan er annens persons liv er eller har vært bare ved å se på en person, man kan anta ting og tro ting, men man kan ikke vite! Hvordan kan man vite? Da må man leve en annens persons liv først.

 

Selv om man ser en pen person som smiler og er hyggelig og virker perfekt, så er det jo ikke alltid sånn? Kanskje denne personen har opplevd ting du ikke kunne tenke deg, og hvordan denne personen har du i sitt private hjem kan du heller ikke vite. Ting er ikke alltid slik det ser ut overfladisk...

Og de som tar seg ut på andre og oppfører seg som grusomme mennesker, de har det jo egentlig vondt med seg selv. Dessverre forstår de ikke at andre kan slite mer, bare at andre ikke tar seg ut på andre, men ordner opp i sine egne problem uten å vise det til omverdenen...

 

Dessverre vokser vi opp med å tro at alle må være utadvendte, alle må ha stor omgangskrets, alle må være midtpunktet og man må være pen og populær.

Men dette er veldig overfladisk ... og man blir ulykkelig av å strebe etter noe som ikke er reelt ...

 

Nei, folk må forstå at ting ikke alltid er slik det blir utgitt for å være, og mange lever med hemmeligheter og skjuler sannheten. Overfladisk ser ting plettfritt ut, men så er det nå ikke alltid det ...

 

Så neste gang du ser en kjekk om omgjengelig gutt, eller er vakker og perfekt jente, så kan man lure på hva som skjuler seg under overflaten. Kanskje ingenting, men kanskje veldig mye.

Og om du ser en sjenert og usikker jente, så kanskje hun ikke er så dum og treig som folk skal ha det til. Og den stille, rolieg gutten, han kan være mer intelligent enn deg selv om han ikke viser det og hevder seg...

 

De sterke trenger ikke hevde seg på andre eller å holde andre nede for å komme seg frem, de sterke gjør det beste ut av enhver situasjon og er takknemlig for det de har nå,

og det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Endret 5. juni 2015 av Bølle

[Rosaprosa20]

Jeg har omtrent 250 venner på facebook, og jeg får færre og færre gratulasjoner for hvert år som går. I fjor fikk jeg rundt 20 kanskje. Prøv å ikke bry deg om det, for det betyr jo absolutt ingenting. Du trenger ikke 100 hilsner fra mennesker du stort sett ikke kjenner for å ha en fin bursdag

[AnonymBruker]

Folk MÅ slutte å henge seg så j.. opp i facebook!!!!!!!

 

Herregud, folk ødelegger selvfølelsen sin pga facebook, det er bare sykt.

 

Lev i den virkelige verden og drit nå litt i face for GUDS skyld!!!

Har du EN venn så er du heldig, mange har ingen venner i det hele tatt!

 

Og jeg har under 100 venner på face, so what? Jeg sier nei til mange som jeg ikke har kontakt med i virkeligheten, så jeg er vel sær, men hvem bryr seg?

 

Anonymous poster hash: d76b8...a84

[AnonymBruker]

Beklager, jeg mente fakebook

Anonymous poster hash: d76b8...a84

[Gjest Makemeloveit]

Gratulerer så mye med dagen! Jeg forstår at dette kan være sårt, men antall hilsner på facebook definerer ikke deg som person. Jeg har aldri tenkt over hvor mange hilsner eller kommentarer/likes andre får. Dersom noen skulle merke dette og reagere på det, har det egentlig noe å si, sånn innerst inne?

 

Hva med å forsøke å snu tankegangen, prøve å gjøre bursdager om til noe kjekt. Inviter "gjengen" din over for å feire bursdagen din. Det trenger ikke være noe stor feiring. 

[AnonymBruker]

Kort tid etter at jeg opprettet denne tråden, gjorde jeg datoen offentlig. Har ikke fått noen hilsener enda. Kan tenke meg at mange kvier seg for å være den første som skriver. Men det er greit. Jeg har fått hilsener av foreldrene mine og øvrig familie på sms. Jeg har fått besøk av bestemoren min her i Trheim, og skal være med henne i kveld. Jeg er takknemmelig for det, uansett hvor teit det høres ut. 

 

Mange av dere som kommenterer her, forstår ikke kjernen i problemet mitt. Jeg skal prøve å forklare det på en ordentlig og saklig måte. 

Når man ser ''bra'' ut og har en god personlighet utad, er det lett for andre å få rolleforventninger til meg om at jeg har et stort nettverk, får mange likes på profilbilder og så videre. Ofte er jeg blitt sett rart på når folk har spurt om jeg aldri har hatt kjæreste. Eller når folk sier at de savner russetiden så utrolig fælt, og man bare sitter der og nikker. (Hadde ikke noe russetid i det hele tatt.). For meg gjør det at ting blir ekstra sårt. Ofte møter jeg personer som er svært stille, virker ''spesielle'' eller har negative personlighetstrekk. Har for eksempel en søster som er ekstremt frekk, men hun har veldig mange venner. Jeg er enig i det mange skriver om at jeg bør være takknemmelig for hvordan jeg har det nå, at jeg endelig blir akseptert og kan være med noen som tar meg for den jeg er. Det har hjulpet meg stort gjennom denne dagen. 

 

Jeg tror personlig det er enklere å akseptere at en person som gjør lite ut av seg får lite likes og hilsener. Føler kanskje det blir et stort avvik mellom den jeg egentlig er, og den jeg blir på facebook. 

 

Jeg tror mange av dere som skriver her er opp i årene. Det kan for all del være feil. Mange benekter at 250 venner er lite. På min alder er 250 venner lite, og ikke innenfor det normale. Hittil på min venneliste har jeg bare funnet 1 person(på egen alder), som har færre venner enn meg. Men akkurat det er egentlig ikke noe jeg bryr meg om. Men igjen, er det noe som oftest prater om. 

 

Når dere skriver at sosiale medier er ubetydelig, kan jeg være delvis enig. Det er upersonlig, men fortsatt noe som inngår i  den tertiære sosialiseringen som dominerer store deler av samfunnet vårt. Med utviklingen innen sosiale medier har en fått helt andre måter å sosialisere seg på, å få bekreftelse og aksept ved. Det er ikke til å komme unna at dette er en stor del av livet. Det er ikke overfladisk å si det heller. Det er slik det fungerer akkurat nå.

 

For jo. Folk stalker og sjekker slike ting. Jeg har selv vært på mange vors hvor de som har vært der har sittet og diskutert personer og deres opptreden på facebook. Da er det nok mange som vil hevde at disse personene ikke er noe å samle på. Kan bare si at disse personene er svært kompetente og ordentlige mennesker. Siden jeg har hatt så dårlige relasjoner før, passer jeg nemlig veldig godt på å være sammen med hyggelige mennesker. 

 

Ellers er jeg glad for alle innspill, både kritiske og positive. Er veldig takknemmelig overfor dere som har skrevet ''gratulerer med dagen'' til meg her. Det var ikke meningen å skryte over mitt eget utseende om noen tok det slik. Jeg vet samtidig at mange har det verre enn meg og så videre. Jeg ville bare lufte tankene om noe som har plaget meg lenge. 

 

Jeg ønsker alle en riktig fin dag i dag. Solen skinner for dere i dag. 

 

Anonymous poster hash: c65e7...86d

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Har få venner selv pga jeg falt ut av skole da jeg fikk me og var sengeliggende. Fikk ca 10 gratulasjoner i fjord Skal skru av bursdagen min i år

Anonymous poster hash: e106f...e88

[AnonymBruker]

Gratulerer med dagen! Anbefaler deg å slette Facebook. Det har jeg gjort, og jeg har det mye bedre i livet mitt i løpet av årets 356 dager.

Anonymous poster hash: 51546...604

[AnonymBruker]

Men TS, du skjønner at det er lett for dine studievenner å kjenne deg igjen her inne? Du tenkte sikkert ikke på det. Men om du synes det er ille, så kan du jo be moderatorene om å slette tråden på grunn av at du lett kan identifiseres.

Anonymous poster hash: 891d2...b6b

[Gjest Belle âme]

Gratulerer med dagen, Ts ❤️

[AnonymBruker]

Grats med dagen i går

Du må ikke basere noe av livet ditt på facebook og likes. Det finnes virkelig ingen grunn og er bare et dragsug uten mening om man tenker sånn. Jeg hadde ikke hatt noe imot om hele facebook greia forsvant. Lær deg å gi f i sånt. Det gir deg bare unødvendige og konstruerte bekymringer.

 

At du har oppvokst med vold i hjemmet og å føle at du ikke har blitt godtatt av andre er trist og jeg kan skjønne hvordan det har påvirket deg. Jeg bare håper du kan se verdien i deg selv og at du er ei oppegående, vakker og smart jente som har livet foran deg. Jeg har selv blitt mobbet og slått i bandommen og fikk så sosial angst at jeg sluttet å snakke. Det påvirker meg enda i en alder av snart 25. SÅnne ting forsvinner ikke helt man må bare prøve å ikke la det kontrollere en og fokusere på hva som får deg fremover. 

 

Klem til deg!

 

 

Anonymous poster hash: cc29f...2c1

[Ansjosen]

Du gjorde bursdagen din offentlig i går, på dagen, litt før fire. Mer enn at noen kvier seg kan det hende at dette er det ene tidspunktet i en sliten eksamenslesende students hvor man ikke sjekker facebook...fordi det er fredag kveld og det tross alt er mange som skal på fest osv. Du er vel også for sent ute til at facebook fanger opp og gir vennene dine beskjed om bursdagen din?

Og i motsetning til alle over her; 250 venner er ikke så mye. Men for meg som er litt eldre enn deg så hadde jeg nok heller konkludert med at du var en sånn raring som ikke ville ha gud og hvermann på facebook også ferdig med det.

Husker også at vi ikke brydde oss så mye med hvem folk hadde vært før Gløs når jeg begynte å studere, fordi de fleste av oss var ikke så opptatt av å snakke om det. Livet begynte litt på nytt i grunnen

Til sist, når folk sier "seriøst, har du aldri hatt kjæreste" så prøver de ikke å torturere detaljer fra fortiden ut av deg. Enten prøver de seg på en kompliment eller så er de faktisk bare høflige. Det er iallfall min erfaring.

[AnonymBruker]

"Mange av dere som kommenterer her, forstår ikke kjernen i problemet mitt. Jeg skal prøve å forklare det på en ordentlig og saklig måte. "

Sier du, og jeg kjenner meg igjen i fortiden din. Jeg lar uansett ikke fakebook definere meg. Fokuser heller på her og nå istedenfor å gnage på fortiden og lar det prege ditt liv. Hvis du virkelig er en sånn type som "alle" burde se opp til pga ditt gode utseende og framtidskarriere så burde ikke 10gratulasjoner på fakebook påvirke deg negativt. Du som har opplevd så mye negativt i barndommen og kommet deg langt etter det skal bry seg om små bagateller som Facebook? Voks opp og se lenger enn til nesetippen!

Sett fra mitt ståsted med min fortid har jeg blitt bevisst på å velge mine problemer og bestemme meg på om jeg skal gjøre ting til ett problem. Selvsagt er det ulike faktor som spiller inn, som man ikke kan styre, men stortsett går det bra. Analyser problemene dine og spør deg selv om det er synd i deg og er det VIRKELIG synd i deg? Vet du om noen som har det verre enn deg og overlevd? Hvordan kom de seg gjennom det?

På meg virker du å være delvis innsiktsfull over ditt liv og kanskje skaper ett fantasibilde av hvordan du er nå. For det du beskriver om deg selv samsvarer jo ikke med selvtilliten når du lar deg vippe av filleting.

Men NÅ går jeg og legger meg. Gratulerer med gårsdagens og god natt!

Anonymous poster hash: 43d18...89b

[AnonymBruker]

Jeg fikk over 200 gratulasjoner på "veggen min" på Facebook, men absolutt ingen av mine venner tok seg bryet med å ringe meg. Ble utrolig lei meg. De eneste som ringte var foreldrene mine.

Anonymous poster hash: 4c03a...290