Forvirret over tilbakeholdent date i startfasen

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg skal gjøre historien kort. Håper på litt tips og råd.

 

Jeg har datet denne mannen i 3-4 måneder nå. Vi er begge i 30 årene. Begge er i jobb, men han jobber mye mer enn meg. Han har også 3 barn fra tidligere. Han driver sitt eget firma, og er mye på jobb reise til utlandet og ellers i hele Norge. Vi bor i samme fylke, med 2,5 t kjøretur. 

 

I starten av datingen var det veldig mange meldinger. Og noe tlf samtaler. Mange fine bilde beskjeder, med forskjellige koselige innhold. Bildene kunne være av typ ´´i miss you´´, og masse fine quotes. Da var vi kanskje ganske betatt, noe som resulterte til disse søte meldingene. Etterhvert som vi har datet, så har han plutselig blitt tilbakeholdent. Vi har kontakt daglig, enten sms eller snaps. Han bærer i følge meg på en veldig tung bagasje, og en fortid der han har blitt ganske såret. Han har sagt at han ikke åpner seg så lett, og at tillitten må bygges opp. Han forteller svært lite om de problemene han har hatt og hva som såret han så innmari. Han har og sagt at han er redd for åpne seg helt, for så å bli såret!!!! 

 

Det jeg lurer på er, hvorfor blir noen menn så tilbakeholent og rolige når ting begynner å bli litt mer seriøst? Når vi begynner å like hverandre mer. Vi treffes 3-4 ganger i måneden pga hans busy schedule og barna. Jeg føler at dette er ok, for jeg tar det i hans tempo. Og synes det er viktig å danne et godt grunnlag og at vi skjenner hverandre godt før neste steg. Men jeg blir usikker når han plutselig vil ta det rolig. Han klarer ikke å snakke om følelser. Etter samtale med han, der jeg ville finne ut hvor vi sto hen, noe jeg ikke fant ut, tenker eg å bare ta en dag av gangen og se hvordan det går. Han passer alltid på at vi får kontakt hver dag, enten det er melding eller snaps. Men jeg forstår ikke hvorfor han plutselig er så redd for å gå inn i det, bli enda bedre kjent og ta et steg videre. Det virker for meg som om han forsinker denne bli kjent fasen og ta neste steg fasen. Hvorfor det? Har noen opplevd det samme? Jeg føler at han vil bli bedre kjent med meg, og vil holde kontakten..... men forstår ikke hvorfor det må gå så sakte. 

 

Jeg tenker at vi ikke kan holde på sånn leeeenge? Jeg krever ikke at vi definerer oss, men vil gjerne at det skal skje noe progresjon. Jeg vet nesten like mye om han nå, som den første daten, da vi begynte å snakke litt om hverandres liv. Jeg prøver å forstå at han er redd for å åpne seg. Men det er jo risiko i alle valg man foretar seg her i livet! Jeg synes kommunikasjonen blir vanskeligere, når vi ikke kan prate om annet dypere ting, enn overfladiske ting som ´´hva man har gjort på i dag, osv´´. Har enkelte opplevd å bli såppass såret at de nesten blir traumatisert og ikke tørr å åpne seg senere? 

 

Mvh forvirret 

 

 

Anonymous poster hash: 3b36e...514

[illuminate]

Fordi dere kvinner virkelig kan rive ut hjertet til en stakkar å gjøre grusomme ting med det.

Jeg forstår denne oppførselen godt da jeg har det litt på samme måte. Jeg liker ei jente, men jo mer jeg liker hun jo skumlere blir det, for jo vondere risikerer jeg at det blir. Da blir man så klart redd, for jeg "vet" at ei jente ikke bare kan såre meg, men hun kan også såre meg på en sinnsyk måte. Da føles retrett som et naturlig valg å ta. Dessverre. Hvis dette er tilfellet her så vet jeg ikke hvor mye annet du kan gjøre enn å vise forståelse og tålmodighet. Det er ihvertfall det jeg trenger fra ei jente skal jeg klare å komme meg framover. Da kommer det igjen an på din interesse og hvor lenge du faktisk er villig til å vente. Du kan jo forsiktig nevne for han at du tolker det som at han kanskje begynner å bli uinteressert, kanskje dette får han til å tenke litt grundigere på deg og dere?

 

Andre forklaringer jeg tenker på er at han rett og slett begynner å bli uinteressert eller at han er redd for å ha for mye kontakt nå en periode i frykt for å ødelegge noe og at du skal bli uinteressert.

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar  

 

Ja, jeg har gjort som du sier, ventet og vært tålmodig. Han er altfor forsiktig med alt, og er svært lukket. Da han begynte å snakke om at han tidligere åpnet seg for eksen, og hun leste han inn og ut, for deretter å såre han veldig, så spurte jeg bare random noe annet i forhold til fortiden hans, og da sa han at han forteller det en annen gang. Han beskytter seg selv veldig, og da tenkte jeg at jeg ikke kommer til å spørre mer. For hvis han er klar, og det er noe han vil fortelle, så vil han gjøre det når han føler det er riktig. 

 

Jeg har svevd litt mellom usikkert og å prøve å være tålmodig. Det er tungt for meg. Noen ganger overanalyserer jeg og tenker at han begynner å bli uinteressert. Da prøver jeg å trekke meg litt unna. Han jobber som sagt veldig mye, noen ganger 10-12 t dagen. Og da kan jeg si til han ´´Nå som du har fri i et par dager, så kan du slappe av og lade opp, så kan vi prates etter fri dagene dine´´. Og da meker jeg at han er veldig kjapt med å ringe meg eller sende en meld tilbake. Jeg tolker det som at han vil ha kontakt med meg hver dag, men at han allikevel holder litt avstand. Det kan være frustrerende til tider. 

 

Men det som nå dukker opp i tankene mine, er at ok, han trenger tid. Men tid til hva? Hvorfor ikke bare bli bedre kjent med meg? Vi kommer ikke til å bli sammen med det første, bli kjent fasen kan jo ta lang tid! Jeg føler også at han holder tilbake det med å treffe meg .. og det fører til ytterligere usikkerhet hos meg. Men så føler jeg meg sikker igjen, fordi jeg at selv om han ikke treffer meg, så sender han meld, snaps eller kontakter meg på andre måter. Jeg føler han vil ha kontakt daglig, men at han holder igjen veldig mye, og vil at alt skal gå megasakte. huff  

 

Det er nesten som : jeg vil ha en ting, men jeg tørr ikke å ta det, for jeg er redd for å at det skader meg. Samtidig vil jeg ikke miste det helt, så jeg er i nærheten av det, for å passe på at det ikke blir borte. 

 

 

Anonymous poster hash: 3b36e...514

[illuminate]

Ja, jeg kan relatere meg litt til det du skriver her. Det er ihvertfall bra at du gir han pusterom, for da får han tid til å bygge seg opp og. Så du gjør det helt riktige der! Samtidig forstår jeg at det virker veldig frustrerende for deg. Ut i fra hva du kan lese her inne, så virker det som at samtlige datingfaser preges av ett spørsmål: Er h*n interessert tilbake? Det er helt naturlig å lure på, og vi vil alltid tolke signaler fram til den personen vi liker skriker ut at de elsker deg og at du er den eneste ene. Selv da kan man faktisk ha sine tvil. Vi mennesker er sære og pessimistiske sånn.

 

Det høres egentlig ut som han bare er en del opptatt og sliten etter jobb, men at han setter pris på kontakten med deg. Jeg har vært en del tilbakeholden i 2 måneder ca, det er først nå de siste 3 ukene at det er jeg som har begynt å ta initativ. Så jeg vil spørre deg om hvordan du synes du viser interesse for han? Er du klar og tydelig, eller sender du signaler du mener han burde oppfatte, men som han ikke nødvendigvis får med seg?

 

Som sagt så er det viktig at du er tålmodig så lenge du klarer å være det. Men du må også tenke på deg selv, da du ikke burde "kaste bort" tiden din på en som ikke får bestemt seg.

[AnonymBruker]

For å være ærlig virker det ikke som han er klar for noe forhold?

 

Jeg vet hvordan det er, jeg er livredd for å bli forelsket selv.

Tenker at det kanskje er bedre å bare finne noen man liker, uten de store følelsene.

Da slipper man å være så sårbar hvertfall.

 

Men jeg har hørt at hvis man ikke kan være sårbar så kan man heller ikke elske noen.

Anonymous poster hash: be9f2...c5e

[AnonymBruker]

Ts her

Jeg merker at jeg forstår litt bedre etter at du delte tankene dine med meg. Vi snaper (daglig) og sender meld på messenger nesten hver dag. Meldingene er ofte ikke så meningsfulle, men bare det å holde kontakten anser jeg som positiv. Jeg er usikker, fordi jeg, som du nevnte er usikker på om han er interessert. Men jeg tenker og at han ikke hadde giddet å sende meg meld hvis han ikke er interessert og vil bruke mer tid på meg. Noen ganger har vi samtale gjennom snap også.

Der sa du noe jeg er veldig usikker på! For jeg vet ikke hvordan gutter tar i mot signaler og om de forstår det. Jeg tror mine signaler er mer indirekte! Det mest direkte jeg har sagt er at jeg gleder meg til å treffe han igjen, og håper at han med det forstår at jeg er interessert. Ellers har jeg ikke sagt så mye- heller ikke klaget på at vi treffes så lite. Jeg prøver å forstå denne mannen og ta hensyn til hans busy schedule. Jeg tar også ting i hans tempo! Når han sier at han er sliten og ikke kan treffe meg, (selv om det er 2 uker siden sist vi traff), viser jeg forståelse, og ønsker at han skal slappe av og lade opp framfor å utrykke sinne fordi vi ikke kan treffes. Jeg føler jeg har ofret litt der. Jeg har ikke barn selv, så har litt problemer med å forstå hvordan det er å ha ansvar for barn. Men jeg prøver så godt jeg kan. Han prioriterer også barna sine, og det ser jeg som pos. Jeg hadde tenkt negativt om han, hvis han hadde prioritert meg istedet!

Kan jeg spørre om hvorfor og hva som gjorde at du åpnet deg litt mer for daten din? Hvordan tok/taklet hun det de første månedenE der du var mer tilbakeholdent? Hvor lenge mener du jeg blr være tålmodig? Er det snakk om år?

Anonymous poster hash: 3b36e...514

[AnonymBruker]

Jeg møtte en mann som hadde problemer med å inngå et forhold pga tidligere erfaring.

Han hadde brent seg kraftig på et ekteskap.

 

Jeg ga ham tid, og det meste var på hans premisser, jeg maste ikke og lot han ta kontakt når han ville og ting gikk i hans tempo. Mye deilig sex og fine stunder sammen, men han taklet ikke å snakke om noe mer.

Han tinte litt opp etter hvert, men jeg måtte til slutt gi ham et ultimatum. Alt eller ingenting. Det var 6 mnd etter vi traff hverandre. Da ble vi sammen, etter at jeg maste litt om det.

(Vi var jo i praksis sammen uansett)

 

Det gikk fint en stund, men han ville nok aldri ha et forpliktende forhold. Han ville egentlig bare ha en elskerinne. Og det fikk han jo. En dame som stilte opp og ikke "maste" eller forventet/krevde noe.

 

Da jeg begynte å forvente noe mer fra ham gikk det i vasken. Han taklet ikke noe ansvar eller forpliktelser, hverken med meg eller eksen. Han stilte ikke opp når jeg ble syk, han valgte kompiser og andre foran meg og var ikke voksen i det hele tatt.

 

Jeg er redd du vil bli såret her. Han er sliten og kan ikke møte deg etter 2 uker.. Han virker ikke klar for noe forhold når han er så skeptisk. Kanskje han burde finne ut av ting selv før han involverer andre.

 

Pass på hjertet ditt og ikke involver deg for mye før du vet ståa.

 

Anonymous poster hash: be9f2...c5e

[-Fiona-]

Fordi dere kvinner virkelig kan rive ut hjertet til en stakkar å gjøre grusomme ting med det.

Jeg liker hvordan du i en annen tråd tidligere i dag ble fornærmet på grunn av generalisering (som egentlig viste seg å være en litt ugrei formulering), også gjør du det selv

TS, tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å gi det tid. Vær tålmodig, og vær glad for det dere har, IKKE stress over det dere måtte mangle. Det skaper bare et form for ubevisst nag som ikke fører med seg noe annet enn negativitet..

[AnonymBruker]

Takk for at du delte din erfaring og gode råd og tips. Jeg har det egentlig litt som det du hadde. Det meste skjer på hans premisser.. Det kan av og til være veldig slitsomt! Jeg føler at han har så mye annet å tenke på. Han jobber altfor mye, samtidig må han bruke tid med barna. Og ut i fra det, prøver jeg å forstå at jeg kommer i siste rekken. Når jeg er litt stille en stund, så merker jeg at han er ivrig og begynner å sende melding. Jeg tror han vil ha meg, men ikke er klar for noe forhold!! Og vi kan per dags dato ikke være klar for noe, siden vi enda ikke skjenner hverandre så godt! Fyren er jo megatreig. Men han passer på å opprettholde kontakten hele tiden! Vi snakker mindre på tlf, fordi vi alt har pratet om ting som kan prates om. Jeg er interessert i å vite mer om han, og gjerne hans fortid som han kvir seg for og ikke vil dele med meg enda. Han sier at han er en person som ellers er veldig lukket, men når han først åpner seg, så blir han lettlest. Og det er akkurat den delen han beskytter. Han er redd for at jeg skal kunne lese han. Dette fører til at vi ikke får til noe dype samtaler, for slike viktige ting vil han ikke fortelle eller snakke om.

Jeg har holdt meg litt tilbake jeg og, for jeg tørr ikke å gå all in før jeg er sikker på at han er sikker på meg og vil videre med meg. Jeg prøver å passe på meg selv ig beskytte hjertet mitt, men noen ganger er jeg helt ute av kontroll! Dette er veldig frustrerende. Han vil heller ikke snakke om hvor vi står hen, og hva som skjer videre. Noen ganger lurer jeg på om han tester meg. Om jeg er en person han kan stole på, siden han har tillitsproblemer. Etter mye fram og tilbake, har han heldugvis klart å fortelle meg at han har blitt svært såret før, og det gjør noe med han tilitten. Han sier at tillitt må bygges opp. Derfor lever jeg fortsatt som normalt, men snaper ofte ting som beviser at han kan stole på meg. F, eks når jeg tidligere har sagt jeg får overbattingsbesøk av en venninne, så snaper jeg bevisst meg og venninnen min til han litt ut på kvelden, slik at han ser det. Når jeg er på middager/kino/bytur, snaper jeg at jeg er med mine venninner, for å forsikre han om at jeg ikke er med andre menn.

Tillitt tar lang tid å bygge opp, så jeg vet ikke hvor lenge jeg må være tålmodig

Anonymous poster hash: 3b36e...514

[AnonymBruker]

Jeg liker hvordan du i en annen tråd tidligere i dag ble fornærmet på grunn av generalisering (som egentlig viste seg å være en litt ugrei formulering), også gjør du det selv

TS, tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å gi det tid. Vær tålmodig, og vær glad for det dere har, IKKE stress over det dere måtte mangle. Det skaper bare et form for ubevisst nag som ikke fører med seg noe annet enn negativitet..

Takk! Jeg prøver så godt jeg kan å gi det tid, så får jeg se hvor det bærer hen. Må ta en ting om gangen.. prøver å være rolig og ikke stresse, men fy så frustrerende dette kan være iblant!

Anonymous poster hash: 3b36e...514

[-Fiona-]

Takk! Jeg prøver så godt jeg kan å gi det tid, så får jeg se hvor det bærer hen. Må ta en ting om gangen.. prøver å være rolig og ikke stresse, men fy så frustrerende dette kan være iblant!

Anonymous poster hash: 3b36e...514

Jeg vet nøyaktig hvordan det føles! :/ vanskelig å holde hodet kaldt til enhver tid.

Men gi det tid, bare ikke all tid i verden

[illuminate]

Jeg liker hvordan du i en annen tråd tidligere i dag ble fornærmet på grunn av generalisering (som egentlig viste seg å være en litt ugrei formulering), også gjør du det selv

TS, tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å gi det tid. Vær tålmodig, og vær glad for det dere har, IKKE stress over det dere måtte mangle. Det skaper bare et form for ubevisst nag som ikke fører med seg noe annet enn negativitet..

 

Jeg også, for å være superpirkete så brukte jeg ordet "kan". Det betyr altså ikke at alle jenter gjør det, men at alle jenter kan gjøre det. For å være en ekstra irriterende idiot må jeg også understreke at det her dreier seg om en metafor.

 

Håper det løser seg, TS, og at du får det du vil ha!