Når han vil og jeg ikke aner lenger.

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig to ting jeg trenger å få ut, og få litt tilbakemelding på.

Jeg har aldri hatt lyst på barn. Fram til jeg var rundt 16-17 regnet jeg med at jeg skulle få et par stykker, for det er jo liksom det man gjør. Så kom jeg til den konklusjonen at selvom det vanlige er å få barn, så trenger jo ikke jeg det når jeg ikke vil. Og det har jeg egentlig hatt det helt fint med, men nå har jeg da funnet meg en mann jeg har lyst til å dele livet med, og han vil gjerne ha barn. Jeg har sagt meg enig i å revurdere det å få barn, og han har sagt at han skal tenke på hvordan det vil være og ikke få barn.

Jeg kjenner at jeg føler veldig på at jeg vil gi han et barn, fordi jeg elsker han og vil gi han alt han vil ha. Samtidig vet jeg at det er dust å sette et barn til verden bare fordi jeg vil blidgjøre gubben. Jeg vil på en måte ville ha barn, men når jeg kjenner etter, er det eneste som motiverer meg egentlig bare det at han vil ha et. Hele greia begynner egentlig irritere meg litt. Vi har prøvd å gå i barnebutikker, vi har "lånt" barn, vi har lest blogger og sett på TV programmer, fordi jeg prøver å kickstarte et eller annet som tydeligvis mangler, men jeg får det liksom ikke til. Jeg kjenner at jeg til stadighet gir litt etter, og sier ting som "ungen vår skal ikke ha sånn teit stråhatt", og han blir stadig mer optimistisk. Dette ble veldig mye skravling for et veldig lite spørsmål, men er det noen som har opplevd at dette snur seg når man først er gravid, eller avkommet er her? Altså, jeg er rimelig sikker på at hvis vi får et barn, så vil jeg elske det og gjøre alt jeg kan for det. Men jeg er bare redd for at alt skal bli feil, fordi jeg liksom ikke føler så veldig mye for det å få barn, annet enn at det vil gjøre han lykkelig.

Det andre er at han har fått et barn fra før, når han var veldig ung. Moren til dette barnet valgte etterhvert å adoptere det bort, uten at han egentlig fikk så mye å si. Det gjorde hun etter st hun hele tiden hadde gitt utrykk for at de skulle beholde det sammen, så han begynte å gå til innkjøp av utstyr og diverse. Jeg har full forståelse for at alt det er vanskelig for han, men det faktisk litt vanskelig for meg også, når vi liksom snakker om vårt hypotetiske barn, og han hele tiden nevner dette barnet som ble adoptert bort. Og sammenligner alt mulig. Jeg er litt redd for at vårt hypotetiske barn skal være nødt til å leve opp til et slags glansbilde han har skapt av hva livet med det bortadopterte barnet ville vært.

Jeg tror jeg skal avslutte nå, jeg har aldri satt ord på alt dette sånn ordentlig før, så jeg føler at det blir litt rotete, men det er bare å spørre hvis det er noe som er uklart. Jeg trenger bare noen kloke hoder som kan se saken litt utenifra, og komme med noen tilbakemeldinger

Anonymous poster hash: a328b...682

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte selv, har ikke lyst, men har sagt at jeg skal vurdere det.... Det er ingenting han ønsker mer enn barn her i livet, og jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke ønsker. Og vi er såpass gamle at det snart er for sent... Hvor gammel er du? De fleste forandrer jo mening med tiden, trodde egentlig at jeg også kom til å gjøre det, men nei....

Anonymous poster hash: eccf2...520

[AnonymBruker]

Vi er i midten av tyveårene. Syns det er så vanskelig, for jeg vil gi han et barn, men føler liksom at det er litt feil grunn for å få barn også.

Anonymous poster hash: a328b...682

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres veldig vanskelig, mens pga hans historie med det bortadopterte barnet.

 

Det virker som han trenger profesjonell hjelp til å bearbeide og forsone seg med dette fra fortiden sin. Det er ikke hverken riktig eller sunt at noen skal få byrden med å "hele" fortiden hans ved å gi ham et nytt barn. Og aller minst en som deg, som egentlig ikke ønsker et eget barn (eller i hvert fall er usikker). 

 

Hvem vet, kanskje kan det at dere får et eget barn gjøre det enda vanskeligere for ham å forholde seg til fortiden og det andre barnet som han aldri fikk et forhold til. Det høres ut som et litt risky eksperiment, selv om situasjonen hadde vært at du hadde en mer positiv og uproblematisk holdning til det å få egne barn. Når du i tillegg er usikker... Jeg ville tenkt meg om.

Anonymous poster hash: b17a2...96f

[AnonymBruker]

*høres veldig vanskelig ut, mest pga hans historie

Anonymous poster hash: b17a2...96f

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for at vårt hypotetiske barn skal være nødt til å leve opp til et slags glansbilde han har skapt av hva livet med (det bortadopterte) barnet ville vært.

Anonymous poster hash: a328b...682

Dette er jo grunnen til at folk i det hele tatt får barn? At de håper og drømmer om at barnet skal fylle en slik rolle i livet deres og at de sammen skal leve det perfekte A4-livet.

..Som for øvrig er en av utallige grunner til at jeg ikke ønsker meg barn. I mine øyne er det mer egoistisk å lasse denne forventningen på at ungen skal gjøre meningen med livet fullkomment enn å skape det livet jeg ønsker meg, selv. Uten barn.

Jeg er som deg, har aldri ønsket meg barn og det har ikke selv "drømmeprinsen" klart å endre på.

Anonymous poster hash: 1e56e...627

[AnonymBruker]

Det kan jo godt hende dette vil endre seg om noen år - når dere har nytt friheten uten barn i lang tid. Men vær ærlig med han, det kan jo hende du aldri får lyst på barn, og dumt om han får en forestiling om at du garantert vil ombestemme deg. Hvis barn er viktig for han, så kan det jo rett og slett hende han må finne en annen å dele livet med.

Men kjenner flere som aldri ville ha barn, men som har fått litt "panikk" når de har rundet 35. Da blir det plutselig alt de tenker på. Og så er det de som har det helt greit uten, hele livet. Det finnes ingen fasit.

Anonymous poster hash: 7b76b...9d5

[AnonymBruker]

Før du får deg barn, vil jeg anbefale deg å lese om alt om barns utvikling, oppdragelse, ulike stadier i et barns liv, hva de har behov for osv. Deretter må du spørre deg om du er istand ti å ønske barnet velkommen til verden, og om du vil elske barnet betingelsesløst (det gjør de fleste når de får barn). Babyer merker faktisk hvis moren egentlig ikke ønsket det.

 

Du skal ikke fungere som en fødemaskin bare for å fylle tomrommet i en annen manns liv.

Anonymous poster hash: ddbf5...0e4

[Peter007]

Kanskje det har vært fornuftig å avklare dette før en stiftet bo sammen? Det er vel noen ting en snakker om før en blir en husstand sammen og dette ervel en av tingene?

[AnonymBruker]

Han vet veldig godt mine tanker rundt alt dette. Vi ble enige om at begge to skulle tenke seg godt om den ene og den andre veien.

Jeg har lest masse om det og ha barn, og snakket med mange venninner. Jeg vet at man aldri helt vet det før man får et selv, men jeg tror jeg vet omtrent så mye en utenforstående kan. Han har derimot et ganske forfinet bilde av det hele. Syns bare det er så vanskelig å "sortere" hva som er hva av mine følelser rundt dette. Jeg vet at det er noe jeg må sortere selv, men er alltid greit å få litt nytt perspektiv. Så tusen takk til dere som har svart

Anonymous poster hash: a328b...682

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri ha barn. Han ville ha barn for de vanlige grunnene. Vi giftet oss og var enige om at det ikke skulle bli barn med mindre jeg plutselig fikk lyst. Årene gikk og en dag så fikk jeg lyst å oppleve å ha barn og hjelpe et lite liv vokse til et menneske. Jeg hadde overskudd og plass i livet, osv. Vi har nå et fantastisk lite barn men jeg kjenner at det ikke hadde gått bra hvis jeg hadde gjort det tidligere bare pga hans lyst på barn. Nå lurer jeg på om det blir et til. Han har lyst, jeg har ikke. Kanskje en dag snur det plutselig. Ellers blir det enebarn her. Jeg synes det å ha barn er alvorlig og man bør selv ha lyst. Ellers er ikke det rettferdig mot barnet. Lykke til med avgjørelsen!

Anonymous poster hash: 98125...310