Barn som ikke vil til pappa fordi det ikke er noen å leke med der

[AnonymBruker]

Et lite hjertesukk. Barnet mitt på ti år er veldig vanskelig å få til å reise til pappa. Hovedårsaken er at han ikke får lov til å ha kontakt med vennene sine mens han er der (altså aldri besøk med hjem og aldri med vennene hjem). Pappaen bor såpass langt unna at det ikke er aktuelt å sykle. Det bor heller ingen andre barn i nærheten. Hvorfor far ikke vil dette, vet jeg ikke, og det er ikke mulig å få noe fornuftig svar på det heller. Barnet har slitt helt fra barnehagen med å knytte vennskapsbånd, og nå som det endelig ser ut til å bli bedre på den fronten blir det stadig mer trøblete med samvær. Jeg lokker og lirker alt jeg kan, men det fungerer ikke, og det ender med at barnet bare er mer og mer negativt innstilt til faren sin. Sånn det er nå, blir han regelrett tvunget dit annenhver torsdag til mandag. Både barnet selv og jeg har forsøkt å prate med faren, men det nytter ikke. Han vet best, og blåser i hva andre måtte mene. Han skylder på meg og mener jeg setter barnet opp mot han, når det tvert i mot er jeg som må ta hele jobben med å lokke/tvinge barnet avsted. Jeg står også for all bringing i forhold til samværene fordi det blir enda verre hvis far henter her. Det er ikke mulig å ha overlevering rett fra skole, da far jobber og ikke får hentet ved skoleslutt. Barnet er derfor hjemme hos meg til jeg får kjørt (noe som nok gjør situasjonen enda verre). Noen som har råd å komme med? Barnet har absolutt godt av et godt forhold til faren sin, og jeg ønsker ikke at samværene skal opphøre, men sånn det er nå blir forholdet mellom far og barn bare dårligere.

Anonymous poster hash: a9f73...212

[Maleficenta]

Et lite hjertesukk. Barnet mitt på ti år er veldig vanskelig å få til å reise til pappa. Hovedårsaken er at han ikke får lov til å ha kontakt med vennene sine mens han er der (altså aldri besøk med hjem og aldri med vennene hjem). Pappaen bor såpass langt unna at det ikke er aktuelt å sykle. Det bor heller ingen andre barn i nærheten. Hvorfor far ikke vil dette, vet jeg ikke, og det er ikke mulig å få noe fornuftig svar på det heller. Barnet har slitt helt fra barnehagen med å knytte vennskapsbånd, og nå som det endelig ser ut til å bli bedre på den fronten blir det stadig mer trøblete med samvær. Jeg lokker og lirker alt jeg kan, men det fungerer ikke, og det ender med at barnet bare er mer og mer negativt innstilt til faren sin. Sånn det er nå, blir han regelrett tvunget dit annenhver torsdag til mandag. Både barnet selv og jeg har forsøkt å prate med faren, men det nytter ikke. Han vet best, og blåser i hva andre måtte mene. Han skylder på meg og mener jeg setter barnet opp mot han, når det tvert i mot er jeg som må ta hele jobben med å lokke/tvinge barnet avsted. Jeg står også for all bringing i forhold til samværene fordi det blir enda verre hvis far henter her. Det er ikke mulig å ha overlevering rett fra skole, da far jobber og ikke får hentet ved skoleslutt. Barnet er derfor hjemme hos meg til jeg får kjørt (noe som nok gjør situasjonen enda verre). Noen som har råd å komme med? Barnet har absolutt godt av et godt forhold til faren sin, og jeg ønsker ikke at samværene skal opphøre, men sånn det er nå blir forholdet mellom far og barn bare dårligere.

Anonymous poster hash: a9f73...212

Det første jeg ville gjort var å kreve et skikkelig svar på hvorfor han ikke får ha venner på besøk. Og ittrykke klart hvor urimelig dette er.

[AnonymBruker]

Har samme problemet, og vi dropper samværshelger innimellom. Like gammelt barn. 

 

Her har far sagt at han mener når han bare har barnet annenhver helg skal det være familietid. Har forsøkt å forklare at når barnet er så stort så er venner det viktigste for de, ikke mor og far lenger, men dette nekter han å innse. 

 

Barnet her bestemmer ihvertfall selv om det vil til far, jeg har sagt jeg aldri kommer til å tvinge barnet. Er så stort nå at hvis far ikke gidder å gjøre en innsats for å få barnet til å trives får han takke seg selv. Jeg orker ikke all den overtalelsen lenger. Så ofte velger barnet å heller besøke farmor/farfar eller onkel/tante (farsiden) istedet for far, noe jeg synes bare er flott, siden jeg vet at barnet trives mye bedre der. 

 

Så for det første, forkort samværet. Ingen kan mene at en tiåring skal gå fra torsdag til mandag uten noen å leke med. Senk det ihvertfall til fredag-søndag. Her er vi også i prat om å senke til hver tredje helg, far har satt seg på bakbeina, men i praksis ender barnet der kun hver fjerde nå, siden barnet ikke vil ca annenhver gang. 

 

Evt kan dere gjøre om samværet slik at det er en overnattingshelg i måneden (fre-søn eller bare en natt) og så en fast dag i uken med kun besøk hos far. 

Anonymous poster hash: 6faec...780

[Kontormus]

Min sønn hadde det også slik i den alderen, men far forsto selv at han måtte finne på noe for at det skulle være mere attraktivt med pappahelg. Så han begynte å invitere med venner, tok dem med på skihelg på fjellet, fornøyelsesparker osv. Fint for mange av de andre ungene også, som ellers ikke hadde fått vært med på slikt. Det ble mye sirkus, og dyrt ble det også. Men han kunne så...

 

Har vært mye konflikt med min eks, men disse tiltakene skal han ha kred for.

[AnonymBruker]

Skulle virkelig ønske far her kunne gjort det samme som i ditt tilfelle, Kontormus. Disse tingene ville gjort underverker, tror jeg. Ikke hver dag, hver gang, men som noe å se fram mot. Som du andre over her også sier, det er ikke å fly i beina på mamma og pappa som er det store lenger, det er venner.

TS

Anonymous poster hash: a9f73...212

[AnonymBruker]

Kan det være at far 

 

 

Har samme problemet, og vi dropper samværshelger innimellom. Like gammelt barn. 

 

Her har far sagt at han mener når han bare har barnet annenhver helg skal det være familietid. Har forsøkt å forklare at når barnet er så stort så er venner det viktigste for de, ikke mor og far lenger, men dette nekter han å innse. 

 

Barnet her bestemmer ihvertfall selv om det vil til far, jeg har sagt jeg aldri kommer til å tvinge barnet. Er så stort nå at hvis far ikke gidder å gjøre en innsats for å få barnet til å trives får han takke seg selv. Jeg orker ikke all den overtalelsen lenger. Så ofte velger barnet å heller besøke farmor/farfar eller onkel/tante (farsiden) istedet for far, noe jeg synes bare er flott, siden jeg vet at barnet trives mye bedre der. 

 

Så for det første, forkort samværet. Ingen kan mene at en tiåring skal gå fra torsdag til mandag uten noen å leke med. Senk det ihvertfall til fredag-søndag. Her er vi også i prat om å senke til hver tredje helg, far har satt seg på bakbeina, men i praksis ender barnet der kun hver fjerde nå, siden barnet ikke vil ca annenhver gang. 

 

Evt kan dere gjøre om samværet slik at det er en overnattingshelg i måneden (fre-søn eller bare en natt) og så en fast dag i uken med kun besøk hos far. 

 

Spørs om faren er villig til dette, når bidrag går på overnattinger. Om en dag fjernes, stiger far betydelig i bidrag, noe som også kan forverre situasjonen å spørre om, ettersom at kommunikasjonen ikke er så grei allerede. Jeg vil anbefale å fokusere på å få svar på om hvorfor far ikke tillater besøk av venner. Barna i den alderen kan ikke henge rundt foreldrene flere dager i strekk, jeg vet at jeg hadde gått på veggen i den alderen om jeg hadde det slik (noe jeg hadde de helgene ingen kunne være med av venner eller komme på besøk. Far bodde da 40 min unna mamma). 

 

Om det ikke fungerer å snakke om dette med han, må dere rett og slett ha en tredjepart-samtale, for da er det noe som ikke fungerer, hvor dette betydelig går ut over barnet. Ved å ha "diskusjoner" der den ene ikke får noe svar, kan det oppstå forskjellig respons til barnet ved spørsmål barnet har. 

 

Kjedelig at barnet har det slik hos faren, og husker selv slike helger.... og jeg var kun hos min far fra fredag til søndag, om jeg i det hele tatt måtte dra. Jeg gråt mye i alderen 9-12 over å måtte være der alene, for det var ingen å leke med der generelt. 

 

 

Anonymous poster hash: 2da1f...5e1

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg overhodet ikke om mer bidrag, for den del kan det gjerne droppes. Vet ikke om far er redd for at jeg kunne krevd mer penger, men jeg er ganske sikker på at han uansett aldri hadde innrømt at det i så fall var tilfelle.

TS

Anonymous poster hash: a9f73...212

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg overhodet ikke om mer bidrag, for den del kan det gjerne droppes. Vet ikke om far er redd for at jeg kunne krevd mer penger, men jeg er ganske sikker på at han uansett aldri hadde innrømt at det i så fall var tilfelle.

TS

 

Verken en mor eller en far ville nok innrømmet noe slikt. Jeg synes det virker rart hvorfor han skal ha barnet så lenge om gangen, om barnet ikke har det bra og kjeder seg? Vil si at far ikke akkurat gjør den største innsatsen på å skape aktiviteter for barnet, om det er så kjedelig å være der. 

 

En annen ting, finnes det ingen barn i området som barnet kunne blitt kjent med? Virker rart at ungen skal være helt alene. Far kan vel ikke være så kort at han ikke ser at barnet trenger noen å være med? Eller er barnet ditt tyst om det i nærheten av faren? 

 

Ettersom at barnet er ti år gammel, ville det eventuelt vært rart om ikke kjedsomheten synes eller blir ytret hos far. (Jeg hylgråt når jeg skulle til min far på grunn av det, og løp til mamma når hun kom for å hente meg, han skjønte tegninga ). 

Anonymous poster hash: 2da1f...5e1

[AnonymBruker]

Det er ingen barn innenfor sykkelavstand nei. Jeg prøver å oppmuntre barnet til å snakke med far, men de (antakelig altfor forsiktige) forsøkene som har blitt gjort, fører ikke fram. Barnet er helt sikkert redd for å såre far, og jeg forstår på en måte at dette er leit for far. Men samtidig, barnet må settes først uansett hvor kjipt det er for oss voksne.

TS

Anonymous poster hash: a9f73...212

[Tibbie]

Jeg hadde samme problem, bare at jeg var barnet.

Hadde annenhver uke hos mor og far. Var ikke så veldig glad i å være hos pappa. Der bodde jeg med han og brødrene mine, og jeg likte ikke å være i den guttehula. Det ble for guttete. Altfor mye fotball, rot og gris, mobbing av meg som jente når jeg gjorde jenteting (var i den alderen hvor jeg begynte å bli småjålete og brukte mye tid på badet), fikk aldri bruke datamaskinen fordi guttene skulle spille noe (det var før pads og smarttelefoner) og jeg fikk aldri venner på besøk. Ikke fordi jeg ble nektet det, men fordi jeg bodde så langt unna at vennene ikke kom seg til meg eller jeg til dem.

 

Sa aldri noe om dette siden jeg var redd for å såre pappa, men jeg gruet meg hver gang til pappauke :S

For å gjøre ting lettere for meg begynte jeg på visse prosjekt, så jeg alltid hadde noe å dulle med sånn at jeg ikke ble plaget av "ensomheten".

Snekret og malte fuglehus, skrev en barnebok ( ), satt barnevakt for barnet til pappas venn, tegnet...

Kanskje du kan hjelpe sønnen deres med noe å styre på med? Hva liker han? Kanskje han kan få et dataspill? Et basketballnett? Kanskje et nettbrett sånn at han kan holde kontakt med vennene sine?

Jeg skjønner likevel ikke helt at faren nekter sønnen besøk. Greit, kanskje han ikke orker alt styret, men det må da være verre at sønnen ikke vil være der?

Tipper uansett at han kanskje er blitt enig med tiden, men holder på sitt da han ikke liker å bli fortalt hva han skal gjøre eller innrømme at han tar feil. Han er nok sta som mange menn er.

Så hva om du slutter å mase? Kanskje han da forhåpentligvis gir etter, sånn at han kan føle det er hans tiltak? :S

____________

Et annet forslag; hva om du hjeper sønnen på aktiviteter? Kanskje dere kan melde han på et fotballag? Har de trening eller kamp i helgene kan du tilby deg å kjøre han dit (dét kan vel ikke far nekte?). Eller følge med på diverse ting som skjer i byen? Be han invitere en venn på en kinopremiere en lørdags ettermiddag?

[AnonymBruker]

Her så har far til barna samvær maks hver 4. helg, fredag til søndag. Men han står oppsatt med mye mer samvær. Jeg vil ikke gi han en grunn til å kreve mer samvær. Det viktigste er at barna har det bra, ikke hvor mye jeg får i bidrag.

 

Hvis far ikke lar sønnen ha med venner, så får og samværet gå ned.

Anonymous poster hash: 31ccc...4e3

[Lexandra]

Dette er noe som lett kunne skjedd m mitt bonusbarn også,. Men jeg som pappas kjæreste lekte mye med barnet. når jeg spurte om han ville bli med å spille dyrelotto eller leke med barbie dukker- så svarte han nei, kos dere dere ..han forsto ikke at når jeg lekte med barnet så var det ikke fordi jeg "likte" de barnslige lekene-men fordi jeg følte det ble feil å ta barnet bort fra sitt miljø og så bare ligge i hotellsengen og se på tv mens man forventet at ungen alene skulle sitte å aktivisere seg selv..

Da barnet ble eldre og kunne gjøre ting far selv likte ble det anderledes , nå har de kvalitetstid samme som begge setter pris på..

Etterhvert vil nok dette bli tilfelle for TS sitt barn også..

[Gjest C'est la vie:)]

Det er ingen barn innenfor sykkelavstand nei. Jeg prøver å oppmuntre barnet til å snakke med far, men de (antakelig altfor forsiktige) forsøkene som har blitt gjort, fører ikke fram. Barnet er helt sikkert redd for å såre far, og jeg forstår på en måte at dette er leit for far. Men samtidig, barnet må settes først uansett hvor kjipt det er for oss voksne.

TS

 

Da er dette rett og slett en samtale du må ta med faren. Han må innse at barnet ikke har det bra slik det er i dag, og eventuelt trekke ned samværet. Når det kun er de to, ja, da kan det fort bli ensomt for barnet som ellers har aktiviteter med venner når han er hos deg. 

 

Enten må far godta det, eller så får han virkelig ta initiativ til at gutten kan ha med seg venner eller få besøk der borte. 

 

Barnet kommer først og barnet skal ha det bra. Om ikke far tar ansvar, så er dette noe du må gjøre for at barnet deres skal ha det godt. 

[AnonymBruker]

faren burde jo lokke med aktiviteter som far og sønn kan gjøre, egne aktivieter som å spille fotball sammen, fiske sammen osv?

Anonymous poster hash: 55d82...365

[Gjest Blondie65]

Dette - som du også ser i tråden her - er dessverre et vanlig problem. Og det er nok et lite nederlag for samværsforelderen at barnet foretrekker venner fremfor egne foreldre. I virkeligheten er jo det en forferdelig forenklet versjon av virkeligheten. Det er en naturlig prosess i barnets utvikling å samhandle mer med kamerater enn bare foreldrene. Det er urimelig å nekte barnet samvær med kamerater i så mange dager. S

Har du noe god kontakt med barnets farmor og farfar - kan de hjelpe med å forklare barnets versjon av dette?

Jeg skjønner godt at det er slitsomt å overtale barnet til samvær hver gang og i tillegg bli beskyldt for å sette barnet opp mot samværsforelderen. Det er nesten så far skulle fått høre et opptak av dette.

Familievernkontoret neste hvis ikke dette løser seg snart.

[AnonymBruker]

Det er så mange muligheter for å forbedre dette, og antakelig veldig lite som skal til, så ganske ufattelig at situasjonen kan bli så fastlåst som dette. Jeg har gjort et nytt forsøk på å snakke med far i dag. Fikk ingen følelse av at han egentlig hørte meg, men samtidig liker han meg såpass dårlig at han nok ikke vil si det høyt. Må bare vente og se om det blir endring. Virker som om far ikke har hengt helt med på utviklingen, og fått med seg at barnet nå har andre behov enn tidligere (på dette området).

TS

Anonymous poster hash: a9f73...212

[AnonymBruker]

Av og til så kan jeg ikke skjønne at fedre absolutt må ha samvær, når barna helt åpenbart ikke trives. Hadde samværet vært til barnas beste så burde far ha hatt samværet på mor og barn sitt bosted.

Anonymous poster hash: 298c1...37d

[AnonymBruker]

Dette hørtes ut som en vanskelig situasjon. Er det mulighet for at noen andre kan kjøre barnet til far? Bestemor eller bestefar, tante eller onkel?

Anonymous poster hash: 17114...0cd

[Nicoline86]

Må gutten ha samvær med faren når det ikke vil? Jeg hadde aldri tvunget min sønn til faren sin hadde han ikke hatt lyst.

[AnonymBruker]

Men ts skriver jo at hun ikke vil at samværet skal opphøre.

Er det virkelig så ille at far og barn sitter hjemme alene hele samværshelgen? Har ikke far noe sosialt nettverk med familie, venner, egne interesser?

Anonymous poster hash: 17114...0cd