Bestemoren min skal dø - spør etter "mamma"

[AnonymBruker]

Bestemoren min ligger nå og skal dø. Hun får fuktet leppene sine om hun ønsker, og de forsøker å gi henne litt vann, men det gjør vondt for henne å svelge. Mat får hun egentlig bare når de forsøker å få medisinene i henne. Sier seg selv at hun ikke kommer til å leve lenge nå.

 

Hun er dement, og husker hverken sine egne barn, barnebarn eller at hun har vært gift. Da hun fortsattt var i form til å gå pekte hun ofte på bildet av sin mor (som er død for lengst), og sa at "dette er moren min, men jeg vet ikke om hun lever lenger nå". Om vi spurte henne hva hun husket sa hun at hun hadde søsken, og hun husket navene, men hun kunne ikke kjenne dem igjen på bilder av dem hvor de var voksne.

 

Pga. ulike sykdommer som henger sammen med alderdommen har hun det vondt. Hun får morfin, men vrir litt på seg av og til og gir uttrykk for at hun har vondt. Da jeg besøkte henne synes jeg det var veldig merkelig å høre at hun flere ganger spurte etter "mamma". Det var som om hun ropte på henne. Er det vanlig? Jeg har ikke mistet mange, så er ikke vant med at folk dør i det hele tatt. 

 

Jeg tenker at hun må være ganske langt nede for å ikke forstå at mammaen hennes er død for lengst. Jeg synes jo det er veldig trist å se bestemoren min som jeg er veldig glad i ha det sånn. 

 

I tillegg tenker jeg det må være veldig merkelig å vite at du skal dø (om bestemoren min vet det i det hele tatt), men samtidig ikke huske noe av store deler av livet. Ikke kjenne igjen noen av de som sitter rundt deg, og ikke skjønne hvordan du kom dit du er nå. Det gjør meg også veldig redd for at jeg selv skal bli dement, siden både oldemor og bestemor hadde/har det, og min mor igjen er veldig glemsk.

 

Jeg vet ikke om noe av dette gjorde mening, men jeg er ikke vant med at folk dør fra meg, så jeg måtte bare få ut noe av følelsene jeg sitter med nå. Jeg vil så gjerne at bestemor skal få slippe, men det er så snodig at hun dør uten å ha peiling på at hun har flere barn og veldig mange barnebarn, ikke vite at hun var gift etc... 

Anonymous poster hash: 836df...58f

[AnonymBruker]

Uff <3

Jeg tror det er ganske vanlig ja. Jeg har lest noe om at de fleste får et repriseblikk av livet. (Vet ikke om det er sant, men kan godt hende siden hun ropte på moren sin.) De fleste er også veldig forvirret. 

Anonymous poster hash: aa0f7...f19

[AnonymBruker]

Når de er demente er det veldig vanlig å tro at foreldrene sine fortsatt lever. Jeg jobber på sykehjem, så dette ser jeg hele tiden. Mange tror de er tilbake til barndommen, og kan huske kjempegodt episoder fra de var små. De "gjenlever" det, på en måte. De vet jo på en måte ikke selv at de er demente, så de merker ikke noe til det sånn, selv om det kan være fælt for oss i "virkeligheten" å se på. 

 

F.eks. hadde vi en som kom inn på sykehjemmet, som følte hun ble fengslet. Hun prøvde å bryte seg ut av vinduene og komme seg til verandaen for å hoppe ned og løpe hjem. Det er mange ulike stadier og dementsykdommer, noen mye verre enn andre. Men det er ingenting i veien for at hun ønsker mammaen sin der. Du kan jo for eksempel bare "jatte med", spør henne om moren, hvordan hun var osv. Som sagt; Å tro at de selv er barn igjen og at foreldrene er fullt tilstede er helt vanlig med demente.

Anonymous poster hash: d49ae...e29

[AnonymBruker]

 

Bestemoren min ligger nå og skal dø. Hun får fuktet leppene sine om hun ønsker, og de forsøker å gi henne litt vann, men det gjør vondt for henne å svelge. Mat får hun egentlig bare når de forsøker å få medisinene i henne. Sier seg selv at hun ikke kommer til å leve lenge nå.

 

Hun er dement, og husker hverken sine egne barn, barnebarn eller at hun har vært gift. Da hun fortsattt var i form til å gå pekte hun ofte på bildet av sin mor (som er død for lengst), og sa at "dette er moren min, men jeg vet ikke om hun lever lenger nå". Om vi spurte henne hva hun husket sa hun at hun hadde søsken, og hun husket navene, men hun kunne ikke kjenne dem igjen på bilder av dem hvor de var voksne.

 

Pga. ulike sykdommer som henger sammen med alderdommen har hun det vondt. Hun får morfin, men vrir litt på seg av og til og gir uttrykk for at hun har vondt. Da jeg besøkte henne synes jeg det var veldig merkelig å høre at hun flere ganger spurte etter "mamma". Det var som om hun ropte på henne. Er det vanlig? Jeg har ikke mistet mange, så er ikke vant med at folk dør i det hele tatt. 

 

Jeg tenker at hun må være ganske langt nede for å ikke forstå at mammaen hennes er død for lengst. Jeg synes jo det er veldig trist å se bestemoren min som jeg er veldig glad i ha det sånn. 

 

I tillegg tenker jeg det må være veldig merkelig å vite at du skal dø (om bestemoren min vet det i det hele tatt), men samtidig ikke huske noe av store deler av livet. Ikke kjenne igjen noen av de som sitter rundt deg, og ikke skjønne hvordan du kom dit du er nå. Det gjør meg også veldig redd for at jeg selv skal bli dement, siden både oldemor og bestemor hadde/har det, og min mor igjen er veldig glemsk.

 

Jeg vet ikke om noe av dette gjorde mening, men jeg er ikke vant med at folk dør fra meg, så jeg måtte bare få ut noe av følelsene jeg sitter med nå. Jeg vil så gjerne at bestemor skal få slippe, men det er så snodig at hun dør uten å ha peiling på at hun har flere barn og veldig mange barnebarn, ikke vite at hun var gift etc... 

Anonymous poster hash: 836df...58f

 

 

Demente mennesker husker ofte ikke det som er "nytt" eller skjedd de siste årene, men husker gjerne tilbake til barndommen spesielt når de har langkommet demens sykdom.

Det er ikke uvanlig at de spør etter mor, far, ektemenn e.l som er døde for lenge lenge siden kanskje, nettopp for dem er de i livet. 

Forstår dette må være frustrerende å se på, stor klem til deg <3 

Det å miste noen man er glad i, og samtidig se at de har vondt er forferdelig.

Anonymous poster hash: 7bf6f...49f

[Gjest O.G.]

Ta hånden hennes og si at mamma er her og at alt skal bli bra.

Endret 3. juni 2015 av O.G.

[LadyGirl]

Uff det du beskriver der er en så ubeskrivelig situasjon og høres veldig vondt ut. Må føles veldig "sårende" også om jeg får lov til å bruke det ordet, må være veldig rart for deg å oppleve at bestemor har glemt deg helt. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, har selv bare hørt om andre fortelle om demente som går tilbake til barndommen, noe bestemoren din muligens gjør nå. Synes synd på både deg og hun, for er en situasjon ingen kan sette seg inn i, medmindre de har opplevd det selv.

[Gjest Blondie65]

Stor til deg.

[AnonymBruker]

Om hun har demens er det ikke det minste rart hun kan tro at moren fremdeles er i livet. Hjernen hennes svinner hen som følge av demensen, og da er man ikke i stand til å tolke, analysere eller forstå i samme grad. Jeg har hatt langt friskere pasienter enn din mor som har spurt om hvor krybben med babyen deres er, når de selv har rundet 90.

 

Det er kortidshukommelsen og hukommelse fra nyere tid som forsvinner først, så mange kan sitte og fortelle om ting de opplevde under krigen, hva barndomsvennen het osv., men hva de spiste til middag for 5 minutter siden aner de ikke.

 

Skjønner det er vanskelig for deg TS, men det beste er egentlig å være der for henne og sørge for at hun har det så behagelig som mulig.

 

Og om du er redd for selv å utvikle demens så er det eneste å gjøre å leve en sunn livsstil. Genene kan vi ikke gjøre noe med.

Anonymous poster hash: dc979...e8f

[Maleficenta]

Bestemoren min ligger nå og skal dø. Hun får fuktet leppene sine om hun ønsker, og de forsøker å gi henne litt vann, men det gjør vondt for henne å svelge. Mat får hun egentlig bare når de forsøker å få medisinene i henne. Sier seg selv at hun ikke kommer til å leve lenge nå.

Hun er dement, og husker hverken sine egne barn, barnebarn eller at hun har vært gift. Da hun fortsattt var i form til å gå pekte hun ofte på bildet av sin mor (som er død for lengst), og sa at "dette er moren min, men jeg vet ikke om hun lever lenger nå". Om vi spurte henne hva hun husket sa hun at hun hadde søsken, og hun husket navene, men hun kunne ikke kjenne dem igjen på bilder av dem hvor de var voksne.

Pga. ulike sykdommer som henger sammen med alderdommen har hun det vondt. Hun får morfin, men vrir litt på seg av og til og gir uttrykk for at hun har vondt. Da jeg besøkte henne synes jeg det var veldig merkelig å høre at hun flere ganger spurte etter "mamma". Det var som om hun ropte på henne. Er det vanlig? Jeg har ikke mistet mange, så er ikke vant med at folk dør i det hele tatt.

Jeg tenker at hun må være ganske langt nede for å ikke forstå at mammaen hennes er død for lengst. Jeg synes jo det er veldig trist å se bestemoren min som jeg er veldig glad i ha det sånn.

I tillegg tenker jeg det må være veldig merkelig å vite at du skal dø (om bestemoren min vet det i det hele tatt), men samtidig ikke huske noe av store deler av livet. Ikke kjenne igjen noen av de som sitter rundt deg, og ikke skjønne hvordan du kom dit du er nå. Det gjør meg også veldig redd for at jeg selv skal bli dement, siden både oldemor og bestemor hadde/har det, og min mor igjen er veldig glemsk.

Jeg vet ikke om noe av dette gjorde mening, men jeg er ikke vant med at folk dør fra meg, så jeg måtte bare få ut noe av følelsene jeg sitter med nå. Jeg vil så gjerne at bestemor skal få slippe, men det er så snodig at hun dør uten å ha peiling på at hun har flere barn og veldig mange barnebarn, ikke vite at hun var gift etc...

Anonymous poster hash: 836df...58f

Helt vanlig for demente. De husker ofte langt bakover i tid men har ikke mye til korttidsminne. Plutselig tror de at de er i en annen tid og har glemt at de er voksne eller at barna er voksne. De hopper av og til. Vært borti eldre på sykehjem som ene dagen tror de skal på skolen. Neste dag skal de gifte seg ....

[htd_]

Hei mennesker med demenssykdom får gjerne nedsatt korttidshukommelse, mens deler av deres langtidshukommelse er intakt. Det betyr at det er naturlig at bestemoren din husker sin egen mor godt. min erfaring er også at det ikke er uvanlig at ved alvorlig demenssykdom kan vedkommende forestille seg at h*n er yngre, og leve et annet sted i livet enn de i realiteten gjør. Det vil si at bestemoren din kanskje tror hun er yngre og at hennes mor fortsatt lever. Det er vanlig med realitetsbrist for tid, sted og rom ved demenssykdom.

Ellers kan sterke smerter gjøre at man utvikler en forvirringstilstand (delir), som kan gjøre at du ser en atferdsendring hos din bestemor. Sterke smerter kan også føre til utmattelse.

Etter min erfaring er det beste du kan gjøre er å være der for bestemoren din. Du kan holde henne i hånden og si at hun er trygg. Lange setninger med mange ord blir ofte for komplisert til å forstå.

Masse lykke til, jeg håper bestemoren din får god pleie og omsorg. Det er jo en stor ressurs for henne at du kommer på besøk. Selvom hun ikke kjenner deg igjen, er det trygt å ha noen hos seg . Husk at sykepleierne også kan svare på dine spørsmål rundt dette.

[AnonymBruker]

Bestemoren min var ikke dement, men skal visstnok ha gjort det samme.

Jeg har hørt det er ganske vanlig i terminal fase.

Anonymous poster hash: ec0dd...eb8

[Maleficenta]

Bestemoren min var ikke dement, men skal visstnok ha gjort det samme.

Jeg har hørt det er ganske vanlig i terminal fase.

Anonymous poster hash: ec0dd...eb8

Ja og så er det og vanlig at eldre som er mentalt oppegående til vanlig kan bli forvirret og bli uklar og få demenssymptomer om de blir syke, får en infeksjon, i forbindelse med innleggelse på sykehus, osv.

[AnonymBruker]

Jeg synes bare demens er så trist. Jeg tenker hele tiden pån hvordan bestemor må oppfatte ting. Det hadde vært mye lettere å være der for henne om hun faktisk visste hvem jeg og resten av slekten var. Jeg hadde nok selv ikke blitt særlig beroliget av en ukjent person ved sengekanten... 

Anonymous poster hash: f6f83...941

[AnonymBruker]

Ta hånden hennes og si at mamma er her og at alt skal bli bra.

Eh? Bestemoren husker jo hvordan moren hennes ser ut...?? Vil ikke det skape ennå mer forvirring?

Anonymous poster hash: 6162f...b1e

[Gjest O.G.]

Eh? Bestemoren husker jo hvordan moren hennes ser ut...?? Vil ikke det skape ennå mer forvirring?

Anonymous poster hash: 6162f...b1e

 

Nei.

[Gjest Blondie65]

Det med delerium og at den som sitter på sengekanten virker fremmed ville jeg bekymret meg mindre for. Pasienten mister litt tid og sted, og hjernen prøver å reparere hullene ved å tenke seg at den personen ved sengen nok er en fra barndommen. Det er nok lang bedre å være sammen med en som virker fremmed enn å være alene.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen fra de siste ukene bestemor levde. Hun kjente igjen datteren sin (ikke sønnene sine, hun ble redd da de "ukjente" mennene kom på besøk) og to barnebarn inkludert meg. Ellers husket hun ingenting fra de siste 70 årene av livet sitt. Jeg syntes det var helt forferdelig å se henne sånn selv om hun var gammel. Er fælt å si at det nesten var en lettelse da hun døde, men jeg hadde så vondt av henne den siste tiden. Hun var alltid så forvirret. Jeg, mamma og min søster besøkte henne hver dag (var oss 3 hun kjente igjen) og da kunne vi se en viss glede hos henne. Ellers bare frustrasjon, så jeg føler veldig med deg TS. Dette er dessverre livets gang for mange mennesker, veldig normalt når vedkommende er dement, men likevel så vanskelig for pårørende.

Anonymous poster hash: 00422...bf0

[Gjest Fotballen]

 

Rart hvordan vi kjemper og gjør alt for at vi skal få et godt liv, plutselig skal vi dø, og noen blir demens og andre får kreft. Sånt får meg til å tenke, hva er poenget med livet? Når alt blir bortkastet likevel? Og vi får det ikke sånn vi vil ha det. Noen blir tapere i livet, andre får et vellykka liv.

 

Hvorfor må noen bli demens, få kreft, dø, de som har et godt liv, mens tapere (narkiser) som meg lever videre og lager kvalme for samfunnet og må kjempe seg gjennom hver dag. 

 

Det er så urettferdig. At uskyldige folk (som virkelig er glad i livet) skal ende opp i seng og ikke huske så mye og bare vente på å dø. 

 

Føler meg deg ts. 

 

Selv de som er gamle fortjener ikke å dø på den måten. 

Endret 3. juni 2015 av Fotballen

[minister-mio]

Jeg husker min bestemor også spurte etter moren sin :/

Vanskelig å vite hva man skal gjøre. Klem til deg

[AnonymBruker]

   Både min svigermor( som er død) og min mor som lever var /er demente. Så jeg kjenner litt til det, min svigermor trodde at hennes sønn var hennes bror ...  Min mor kjenner meg, av og til, men den ene søsteren min tror hun at hun er hennes svigerinne . Det er en grusom sykdom

Anonymous poster hash: 1560a...1f9