Mine tanker og erfaringer omkring chipkastrering

[Tabris]

Dette innlegget vil bli langt, men jeg tenkte det kunne kanskje være av interesse for noen å høre andres erfaringer med chipkastrering. 

 

Jeg har en japansk spisshund hannhund som var nesten overraskende snill og enkel å ha med å gjøre som valp. Så kom unghundtiden, og han ble verre og verre å ha med å gjøre. Han begynte å utagere mot andre hunder i bånd, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med dette. Jeg meldte meg på et passeringskurs, og første kvelden vi trente på andre hunder var en katastrofe. Selv om vi sto 30 meter unna alene på en parkeringsplass, så var Ozu så høy i stress at han ikke ville ta godbiter selv om hunden som passerte var ute av syne og hadde vært det i over fem minutter. Fellestreninger med andre hunder var bare slit, og jeg kom ikke lenger enn å trene kontakt. Fikk jeg til èn økt med noe mer enn det, så var jeg superfornøyd. Han skulle bare snuse og stirre på andre hunder/folk. Jeg trente og trente, med lite og sakte fremgang.

 

Jeg fikk tips om å prøve chipkastrering, så jeg gjorde det. Og da så jeg plutselig en annen hund komme frem. Stresset roet seg og jeg begynte å høste fruktene av alt arbeidet jeg hadde lagt ned, og som hadde føltes så forgjeves. Vi kunne vært "posterboys" for chipkastrering - fra den katastrofale begynnelsen på passeringskurset så gikk han i slakt bånd med avslappet kroppspråk med hunder både foran og bak seg på siste kurskveld.

 

Så gutten var chippet, og jeg trente masse. Trente ham til å fungere løs, ha kort radius på tur. Trente mye kontakt, båndtrening, passeringstrening. Samt selvsagt lydighetstrening og nesearbeid. Ozu er ikke den letteste hunden å trene med, for han er en usikker hund. En som er vàr for miljøet, som lett faller ut, som må ha kontroll på alt rundt seg og som heller ikke er en førerorientert rase. Ingenting av dette endrer seg jo med chippen.

 

Så jeg har jobbet mye med å trene opp utholdendenheten og konsentrasjonen hans. Trene mye kontakt, trene fokus, trene forstyrrelser. Jeg tok ettårig klikkertrenerutdanning og brukte et år på å legge et grunnlag med over 60 frivillige grunnferdigheter på repetoaret hans som vi derfra bygget til et lydighetsprogram.

 

Gutten begynte å funke. Jeg hadde bygget opp arbeidsglede og større stamina vi fikk trent inn øvelse etter øvelse, og jeg var nesten klar for å begynne å konkurrere med ham - og så gikk chippen ut.

 

Effekten var nesten skremmende. Fra en uke til den neste raste vi over et år tilbake i tid. All trening var nesten glemt, og jeg gikk fra å ha en hund som nesten var konkurranseklar til en hund som falt ut og stirret-stirret-stirret i over et minutt bare noen folk passerte femten meter unna. Trene med andre hunder kunne jeg bare glemme. Trene med folk som gikk forbi var også nesten umulig. Trene uten folk og hunder var også vanskelig, for det var bare 50% sjanse for at han til og med da ville ta godbiter.

 

Han var fjern, distrahert, distansert og på en helt annen planet. Nå er ikke hundetrening alt, men han var ikke lenger kjekk som turkompis heller. I bånd bare dro og dro han, for alt som sto i hodet på ham var tisseflekker. Passeringstrening kunne jeg bare glemme, for han var tilbake til å fyke i taket av stress bare han så en hund tredve meter unna, og tok ikke godbiter. Løs kunne jeg nesten ikke ha ham lenger, for han kom ikke på innkalling siden alle tisseflekker var mye mer interessante enn meg. Han fikk også mye større radius, tok ikke kontakt lenger og var i det store og hele ikke lenger interessert i meg og det jeg hadde å tilby.

 

Vi kunne heller ikke la ham treffe og leke andre hunder, selv ikke de han kjente og var trygg på. Intakte tisper ikke i løpetid, kastrerte tisper og kastrerte hanner - alt var han besatt av. Skulle lukte dem i rompa konstant, flørte og helst parre på dem. Eierne av hundene jokket han på, samme med katten hjemme. 

 

Så vi chippet ham igjen. Det er nå seks uker siden, og Ozu er igjen tilbake. Jeg merket det for litt over en uke siden - plutselig tok han av seg selv masse kontakt på tur. Han gikk av seg selv i slakt bånd, kroppspråket var avslappet og han tok kontakt med "japanersmilet" sitt hele tiden.

 

 

 

Etter denne erfaringen har jeg noen kommentarer til de vanligste motargumentene jeg hører mot kastrering/chipkastrering:

 

"De som kastrerer er late, dette kan fikses med trening."

Det er helt sikkert noen som tror at kastrering fører til en ferdigtrent hund. De vil nok gå på en heftig smell eller to. For min del var det chip som gjorde trening mulig. Hormonene legger seg som en tykk tåke over alt Ozu har lært, og gjør at bare litt av det klarer å trenge gjennom en sjelden gang. Når han uten chip har 50% sjanse for å ta godbiter på tur selv uten forstyrrelser, da sier det seg selv at trening blir uhyre vanskelig.

 

"Er man hannhundeier, så må man tåle hannhundatferd."

Jeg vil snu dette argumentet på hodet og spørre: Hvor mye skal en hannhund måtte tåle? De fleste vet at langvarig høyt stress er både fysisk og mentalt slitsomt og ødeleggende, både for mennesker og dyr. Når en hund sliter med så mye stress hver dag, hvordan er den hundens livskvalitet? Jeg ser hvor utrolig mye mer avslappet Ozu er nå. Fra en hund som er besatt av tisseflekker og å jokke på alle hunder han ser, til en hund som labber ved siden av meg med avslappet språk og lett lek med andre hunder. 

 

Jeg må innrømme at hvis man ser forskjellen chip/kastrering kan gjøre hos en hund som virkelig sliter med stress og hormoner, så forstår jeg ikke at noen fortsatt kan være motstander av det. Er prinsippet viktigere enn hundens velferd?

 

Jeg vil avslutte med å si at det er mange hannhunder som klarer seg helt fint intakte, og ingenting er bedre. Og chip vil heller ikke hjelpe mot annet enn hormonbaserte problemer. Det er ikke magic cure for det meste, og ikke noe jeg vil anbefale som automatisk løsning. Men for mange hunder, som min, så har chip en enorm innvirkning på både mitt og hundens livskvalitet og samarbeid. Kombinert MED trening.

[Kira-delta]

For et godt innlegg, dette er så viktig. At alt man gjør skal være det beste for livskvaliteten til hunden. Jeg blir så lei meg når jeg ser disse antikastreringskommentarene fra folk som virkelig er for å bekjempe all kastrering. Kommentarer som at man er uegnet som hundeeier osv, det stemmer jo ikke... Man er mer uegnet som hundeeier hvis man ikke kan finne de beste løsningene for sin hund mener jeg.

[MissPierce]

Synes denne teksten er veldig bra når det kommer til dette med kastrering og sterilisering:

Therese Bienek tok veterinærutdannelsen sin i USA og jobbet der i to år. Nå har hun også jobbet to år som veterinær i Oslo.

Hun sier arbeidsdagen hennes påvirkes av at så få hunder kastreres her i forhold til i USA. 

- Jeg har aldri sydd så mange bittsår på hunder som etter jeg kom tilbake til Norge.

Bienek forteller at hun kun så ett tilfelle av hund som hadde bitt en annen hund i løpet av de to årene hun jobbet i USA.

Hun mener kjønnshormonene fører til unødvendig stress og aggresjon hos hundene.Noe annet veterinæren ser mer av her i Norge, er jursvulst og livmorbetennelse. Jursvulst tilsvarer omtrent brystkreft hos mennesker.

Testiklene blir løsnet fra vevet og plukket ut. (Foto: Mosengs Dyreklinikk)

- Dette var ikke-eksisterende i arbeidsdagen min i USA, mens en fjerdedel av tispene i Norge enten må igjennom en akutt operasjon, eller dø tidlig på grunn av jursvulst. Det taler definitivt for preventiv kastrering, mener veterinæren.

Norges Veterinærhøyskoles (NVH) informasjonsskriv om jursvulst bekrefter at hver fjerde tispe i Norge vil utvikle ondartede jursvulster i løpet av livet, og gir blant annet informasjon om forebygging:

Det er velkjent at kastrering utført før andre løpetid gir en dramatisk reduksjon av risikoen for å få jursvulster senere i livet. I land som blant andre USA, hvor det er vanlig å kastrere tisper i ung alder, ser en derfor lite jursvulster.

Ønsker en endring i loven

- Slik loven er i Norge nå må jeg noen ganger si nei til eiere som ønsker å kastrere, selv om min personlige mening er at det ville vært best, sier Bienek.

Hun ønsker derfor at avgjørelsen skal være opp til eier og veterinær, og ikke stå som hverken forbud eller påbud i loven.

- Alle veterinærer jeg har snakket med om dette ønsker å fjerne kastreringsforbudet fra loven i Norge, sier Bienek.- Vi mener at dyreeieres meninger om kastrasjonen må vektlegges betydelig, sier Torill Moseng, veterinær og sentralstyremedlem i Den Norske Veterinærforening (DNV).

DNV var med på å få dette punktet inn i loven. 

- Det er for eksempel sjelden problemer med å ha hannhunder på landet, mens i byene kan hannhunder bli stresset av at det er mange tisper i nærheten som har løpetid, eller av at de møter mange andre hannhunder. Dette kan da være et problem for dyrevelferden.

Få ulemper

Overvekt nevnes ofte når det er snakk om kastrering av hunder.

- De kan bli mer opptatt av mat, og mange blir også mindre aktive, sier Moseng.

Dette kan man imidlertid løse med å regulere matinntak og mosjon. Ellers er ikke de medisinske ulempene ved operasjonen så store, forteller hun.

- Noen tisper kan bli inkontinente, men det er veldig sjelden og vi kan ofte gjøre noe med det.

- Pelsen kan bli mer krøllete og mindre glansfull, og hunden kan røyte mer, men det er ikke min oppfatning at man får sykdomsproblemer av å kastrere, sier Moseng.Nå det gjelder kreftsykdommer er det som nevnt gunstig å kastrere tisper. Det samme gjelder testikkelkreft hos hannhund.

- Man får ikke kreft i testikler man ikke har, sier Moseng.

Hun legger til at prostataproblemer også er drastisk redusert hos kastrerte hannhunder.

Torill Moseng er veterinær og sentralstyremedlem i DNV. (Foto: Mosengs Dyreklinikk)

Moseng presiserer at hun og DNV absolutt ikke har noe ønske om å utsette dyr for unødvendige kirurgiske inngrep.

[AnonymBruker]

Er det ikke bedre å kirurgisk kastrere hunden din enn å medisinere med chip når det er så tydelig at hunden har det bedre ute alle hormonene?

Anonymous poster hash: 9a959...2fa

[Tabris]

 

Er det ikke bedre å kirurgisk kastrere hunden din enn å medisinere med chip når det er så tydelig at hunden har det bedre ute alle hormonene?

Anonymous poster hash: 9a959...2fa

 

Første gang gjorde jeg det for å se om det hadde noen effekt. Jeg ville ikke kirurgisk kastrere før jeg visste om det ville ha noen effekt på atferden hans. Så lot jeg chippen gå ut for å se om han hadde "vokst av seg" det meste nå som han er ordentlig voksen. Jeg chippet på ny siden det var hva vi hadde mulighet og råd til akkurat nå, men når denne går ut kommer vi til å kastrere kirurgisk.