Psykiske problemer av mor

[AnonymBruker]

Lurer veldig på om jeg har psykiske problemer. Min mor er psykisk syk og deprimert pga utmattelsessyndrom. Eller det står det på papirene, etter det virket hun helt bra igjen. Jeg har alltid vært sjenert, men etter hun begynte med slike sinneutbrudd osv har jeg lukket meg helt. Jeg greier ikke åpne meg for folk, stoler ikke på dem. Hun har ropt etter meg, sagt hun skulle stikke av å drepe seg selv osv. Det kom faktisk til et punkt hvor jeg ønsket at det hun sa var sant, og gjør det forsåvidt enda. Jeg har mistet nesten alle vennene mine, og jeg begynte også å drikke i 8 klasse. Hun startet vell med slike utbrudd i 7 klasse så nå forstår jeg hvorfor jeg startet med det. Jeg var nær på å bli avhengig, utrolig skummelt å tenke på den dag i dag.

jeg prøver å rydde og vaske hus, men jeg får bare kjeft tilbake. Jeg har ikke fortalt dette til noen, for hvem skal jeg fortelle det til? Det eneste som holder meg oppe er tantebarna mine, hadde det ikke vært for dem hadde jeg sikkert ikke vært her i dag.

Jeg kvier meg for å gi ros til andre, jeg vet rett og slett ikke hvordan man gjør det. Gi klemmer til venninner er vanskelig, jeg føler meg ubekvem. Ingen i familien bortsett fra min egen søster har gitt meg klem før. Min far og jeg driver lenger og lenger fra hverandre, føler han kun støtter mamma fordi hun sprer rykter om meg.

Jeg er utslitt, har søkt skole lenger unna til etter sommeren og satser på å flytte.

Tanken på psykolog har vært der i flere år nå, men kjenner jeg meg rett greier jeg ikke prate slikt med en fremmed. Ser for meg psykologen sier at jeg MÅ fortelle dette til min mor, og det vil jeg ikke. Hun kommer til å støte meg helt ut av familien og forundrer meg ikke om hun hadde leid en leiemorder for å ta meg. Jeg gråter ofte bare jeg tenker på alt hun har ropt og gjort mot meg, det gjør så uendelig vondt.

Hva ville dere gjort? Noen med samme erfaringer? Føler meg så utrolig alene

Anonymous poster hash: cbfdf...414

[AnonymBruker]

Lurer veldig på om jeg har psykiske problemer. Min mor er psykisk syk og deprimert pga utmattelsessyndrom. Eller det står det på papirene, etter det virket hun helt bra igjen. Jeg har alltid vært sjenert, men etter hun begynte med slike sinneutbrudd osv har jeg lukket meg helt. Jeg greier ikke åpne meg for folk, stoler ikke på dem. Hun har ropt etter meg, sagt hun skulle stikke av å drepe seg selv osv. Det kom faktisk til et punkt hvor jeg ønsket at det hun sa var sant, og gjør det forsåvidt enda. Jeg har mistet nesten alle vennene mine, og jeg begynte også å drikke i 8 klasse. Hun startet vell med slike utbrudd i 7 klasse så nå forstår jeg hvorfor jeg startet med det. Jeg var nær på å bli avhengig, utrolig skummelt å tenke på den dag i dag.

jeg prøver å rydde og vaske hus, men jeg får bare kjeft tilbake. Jeg har ikke fortalt dette til noen, for hvem skal jeg fortelle det til? Det eneste som holder meg oppe er tantebarna mine, hadde det ikke vært for dem hadde jeg sikkert ikke vært her i dag.

Jeg kvier meg for å gi ros til andre, jeg vet rett og slett ikke hvordan man gjør det. Gi klemmer til venninner er vanskelig, jeg føler meg ubekvem. Ingen i familien bortsett fra min egen søster har gitt meg klem før. Min far og jeg driver lenger og lenger fra hverandre, føler han kun støtter mamma fordi hun sprer rykter om meg.

Jeg er utslitt, har søkt skole lenger unna til etter sommeren og satser på å flytte.

Tanken på psykolog har vært der i flere år nå, men kjenner jeg meg rett greier jeg ikke prate slikt med en fremmed. Ser for meg psykologen sier at jeg MÅ fortelle dette til min mor, og det vil jeg ikke. Hun kommer til å støte meg helt ut av familien og forundrer meg ikke om hun hadde leid en leiemorder for å ta meg. Jeg gråter ofte bare jeg tenker på alt hun har ropt og gjort mot meg, det gjør så uendelig vondt.

Hva ville dere gjort? Noen med samme erfaringer? Føler meg så utrolig alene

Anonymous poster hash: cbfdf...414

Hvor gammel er du? Er søsteren din ålreit? Jeg kjenner meg uansett litt igjen i din historie, bortsett fra at jeg er enebarn dom jeg kunne støtte meg på. Hvis du kan klare deg på egenhånd ville jeg absolutt flyttet ut og kommet i kontakt med psykolog. Og for all del, distanser deg fra det moren din sier. Det er bare tull.

Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 0786b...057

[prill]

Det var trist å lese at moren din er så sint og at du aldri har fått en klem. Jeg skjønner at du syns det er vanskelig, og at du er redd for å snakke med noen. 

 

Men jeg vil likevel råde deg til å oppsøke en voksen som du kan stole på, om det er helsesøster, legen din, noen i familien eller andre. Det skal ikke være sånn at du er redd for at moren din skal bli sint og sende en leiemorder, da er det noe som ikke er som det skal være. 

 

Det kan være veldig lurt å snakke med en psykolog, ofte så blir ting bedre av at noen lytter. En psykolog kommer ikke til å tvinge deg til å snakke, de er der for å hjelpe deg å få det bedre. 

[AnonymBruker]

Først: Selv om det gjør deg ubekvem:P

 

Hvor gammel er du TS? Du forteller en del jeg kjenner meg igjen i fra da jeg vokste opp, min mor er veldig lik. Jeg husker også jeg var så utmattet og sliten, kunne knekke sammen i krampegråt over å miste vaskekluten på gulvet i dusjen. Så jeg lover TS, du er overhodet ikke alene!

 

Jeg søkte dessverre aldri hjelp før i godt voksen alder(nærmere 30), og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før. Det var som om å ha dårlig syn og ta på seg briller. Så snakk med fastlegen din om dette og få henvisning:)

 

Kan hende psykologen din ber deg om å fortelle dette til moren din, og du kan jo forsåvidt forsøke om du vil, kanskje dere kan forsones? Jeg forsøkte dette på egenhånd da jeg var 15 etter en hendelse der jeg virkelig trengte en voksen til å fortelle meg at ting kom til å gå bra, men ble avfeid. Etter det lukket jeg egentlig den døren. Vi har kontakt, men det er helt overfladisk. Jeg skulle egnetlig ønske jeg hadde ballene til å kutte kontakten da jeg først flyttet hjemmefra, nå føler jeg liksom det er for sent for hun er så syk og trenger mye hjelp, og har ingen andre enn meg.

 

Det ordner seg TS, jeg lover, selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå.

Anonymous poster hash: ee553...4c3