Til dere som er skilt - i etterpåklokskapens lys - hva kunne dere gjort for å redde forholdet?

[AnonymBruker]

Spørsmålet er som i tittel

Jeg jobber som lærer, har selv barn, og ser at det ofte, altfor ofte, vil være en ekstra belastning for barn om foreldrene velger å gå hvert til sitt.

Så man skal jo ikke holde sammen bare pga barna, men man kan jo tenke at det å bevare kjærligheten også er å gjøre barna en tjeneste, i tillegg til parforholdet da.

Anonymous poster hash: 5877d...cba

[AnonymBruker]

Min mann og jeg ble enige om å få barna før jeg tok utdanning, dette hadde vi råd til. Vi fikk 3 flotte barn på 4 år og livet var bra. Når yngstemann begynte i barnehagen begynte jeg på naturvitenskaplig fakultet. Jeg fikk nye venner og livet var blitt enda bedre, jeg hadde gledet meg lenge til det ble min tur til å studere, mannen var ferdigutdannet.

Så begynte 'fremmede' mennesker å ringe, studievenner. Dette ble veldig vanskelig for mannen, han mistet kontrollen.

Studiene var krevende, men jeg elsket det og fikk gode karakterer. Dette ble enda vanskeligere for mannen, han hadde nok ikke trodd at jeg skulle klare det studiet. Og det at jeg fikk en bedre utdanning enn han ble også vanskelig.

Så begynte saboteringen, avtalene vi hadde ang barn, hus og heim droppet han.

 

Jeg prøvde flere ganger å inkludere ham i disse nye menneskene rundt meg, men han var sur og vanskelig-og jeg ble flau over ham.

 

Etter 2 år med sabotasje tok jeg barna med meg og flyttet ut.

Da begynte det virkelige helvete, banking i veggen om natta, lys inn av vinduene på kvelden (leide et lite hus i skogskanten). En dag jeg var i byen og han hadde barna prøvde han å kjøre meg ned, midt på lyse dagen. En mann fikk dratt meg i sikkerhet, han hadde barna våre i baksete...

Når han voldtok meg mens barna stod å så på døde noe inni meg, jeg ble sykemeldt og måtte droppe studiene for en periode. Jeg prøvde å anmelde ham (dette er 20 år siden), men politiet sa at dette måtte vi ordne opp i selv. Jeg prøvde å ta livet av meg, da tok han barna fra meg. 

Denne mannen ødela meg bevisst over lang tid, jeg har i dag fått mine barn tilbake, men jeg mistet 10 år av livene deres.

 

I etterpåklokskapens navn kunne vil jeg aldri se dette menneske mer for mine øyne. Den dagen han dør (15 år eldre enn meg) skal jeg feire.

Anonymous poster hash: f437d...83e

[prill]

Så grusomt! Dette må være noe av det verste jeg har hørt. Håper du har det bra nå. Vil tro du var ekstremt uheldig rett og slett, og at det er en veldig liten andel eksmenn som blir så syke i hodet.

Jeg er ikke skilt, men har vært gift i 5 år. Ikke spesielt lenge, jeg vet Men jeg tror det handler om kommunikasjon framfor alt. Alltid prøve å finne ut av det om det er problem. Og selvfølgelig at man er snille med hverandre.

Spent på å lese flere svar her

[AnonymBruker]

Så grusomt! Dette må være noe av det verste jeg har hørt. Håper du har det bra nå. Vil tro du var ekstremt uheldig rett og slett, og at det er en veldig liten andel eksmenn som blir så syke i hodet.

Jeg er ikke skilt, men har vært gift i 5 år. Ikke spesielt lenge, jeg vet Men jeg tror det handler om kommunikasjon framfor alt. Alltid prøve å finne ut av det om det er problem. Og selvfølgelig at man er snille med hverandre.

Spent på å lese flere svar her

Ja, jeg har det bedre i dag . Har funnet meg en mann av en helt annen kvalitet, et klokt og vakkert menneske. Han har stått ved min side mens jeg måtte vokse meg trygg igjen. 

 

Kommunikasjonsvansker er ofte en grunn til skilsmisse, det er så viktig å skjønne at vi kommuniserer på hver vår måte. Vi kvinner er ikke alltid gode til å lytte til våre menn, vi har så mange ord! 

 

 

Anonymous poster hash: f437d...83e

[AnonymBruker]

Ligget med han minst 3 ganger hver uke. Da hadde han nok ikke stukket av til en annen...

Anonymous poster hash: 8f97a...45c

[AnonymBruker]

 

Ligget med han minst 3 ganger hver uke. Da hadde han nok ikke stukket av til en annen...

Anonymous poster hash: 8f97a...45c

 

 

Du er mann? 

Anonymous poster hash: 38da8...99a

[AnonymBruker]

Her så ble han spilleavhengig, men nektet for det. Selv om jeg hadde bevis. Vi gikk til terapi i 1 år, men han fortsatte bare å lyve og svikte. Følte jeg ikke hadde noe valg da. Måtte gå, før gjelden ble alt for stor.

 

 

Anonymous poster hash: 39844...85a

[AnonymBruker]

Spørsmålet er som i tittel

Jeg jobber som lærer, har selv barn, og ser at det ofte, altfor ofte, vil være en ekstra belastning for barn om foreldrene velger å gå hvert til sitt.

Så man skal jo ikke holde sammen bare pga barna, men man kan jo tenke at det å bevare kjærligheten også er å gjøre barna en tjeneste, i tillegg til parforholdet da.

Anonymous poster hash: 5877d...cba

Han var utro, og jeg ville virkelig at han skulle krype og si unnskyld- i stede for å ta hans tilbakekomst som et tegn på unnskyldning ..

Anonymous poster hash: e4c8b...ba0