Hvilken alder på barna er mest stress/travel?

[AnonymBruker]

Til dere som har gått gjennom alle stegene.

Er det småbarnsfasen med nattevåk, bleier og konstant oppfølging? Eller barneskole? Med aktiviteter Osv eller tenårene? Og hvorfor?

Anonymous poster hash: 60f5f...941

[Mafalda]

Jeg tror jeg stemmer på 1.-4. klasse på barneskolen. Da har deres sosiale sirkel ofte utvidet seg en god del, og de har startet med aktiviteter, men er for små til å ordne seg selv. Alt må avtales på deres vegne, i alle fall i 1.-2. klasse, de må kjøres og hentes til både svømmetimer, fotballkamper og vennebesøk (litt avhengig av bosted, sikkert. Vi må kjøre, og da blir alt mye vanskeligere). Og det er bursdager i et eneste bankende kjør, noen ganger 2-3 på en helg, og entusiastiske foreldre vil ha vennegrupper og årstidsgrupper på skolen. I tillegg er de så små at de krever mye oppfølging: de skal lese 15-30 minutter hver dag, trenger hjelp med lekser, må settes i gang med rydding og øving. Jeg synes det er en veldig hyggelig alder, de er ofte svært positive og entusiastiske. Men det er mye å gjøre, rett og slett.

 

Selve aktivitetsnivået kan nok være høyere etter dette, men da klarer de mye mer selv. Det er ikke så farlig om tenåringen trener fem ganger i uka så lenge han sykler selv fire av gangene

 

Men det varierer nok fra barn til barn også, i forhold til interesser, bosted/gangavstand til venner osv. Og individuelle utfordringer: hvor intens og heftig trassalderen er, for eksempel. Og har man en veldig utagerende tenåring tror jeg det nesten kan være verst av alt.

Endret 3. juni 2015 av Mafalda

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg stemmer på 1.-4. klasse på barneskolen. Da har deres sosiale sirkel ofte utvidet seg en god del, og de har startet med aktiviteter, men er for små til å ordne seg selv. Alt må avtales på deres vegne, i alle fall i 1.-2. klasse, de må kjøres og hentes til både svømmetimer, fotballkamper og vennebesøk (litt avhengig av bosted, sikkert. Vi må kjøre, og da blir alt mye vanskeligere). Og det er bursdager i et eneste bankende kjør, noen ganger 2-3 på en helg, og entusiastiske foreldre vil ha vennegrupper og årstidsgrupper på skolen. I tillegg er de så små at de krever mye oppfølging: de skal lese 15-30 minutter hver dag, trenger hjelp med lekser, må settes i gang med rydding og øving. Jeg synes det er en veldig hyggelig alder, de er ofte svært positive og entusiastiske. Men det er mye å gjøre, rett og slett.

 

Selve aktivitetsnivået kan nok være høyere etter dette, men da klarer de mye mer selv. Det er ikke så farlig om tenåringen trener fem ganger i uka så lenge han sykler selv fire av gangene

 

Men det varierer nok fra barn til barn også, i forhold til interesser, bosted/gangavstand til venner, hvor intens og heftig trassalderen er osv.

 

Håper dette stemmer, har ei i slutten av 4.klasse nå  

 

Men frykter de neste to-tre årene jeg da. Hun har kommet i puberteten og jeg merker på reaksjoner og humør at det er hormoner i spill. Ene dagen kan hun le av seg selv og ha det moro, den andre dagen blir forferdelig lei seg over en bagatall. Samme med sinne, den ene dagen kan hun være kjempesint og skal bare være på egenhånd, noen timer senere vil hun sitte i armkroken til mamma. 

 

Husker jo hvor ekstreme alle disse følelesene kjentes ut da jeg selv var i den alderen, men jaggu tar det energi å sortere hva som er hva, og klare omstillingene! 

Anonymous poster hash: 189dc...f18