jegerenenhjørning Skrevet 3. juni 2015 #1 Skrevet 3. juni 2015 Hei dere. I en alder av 25 er jeg gift med drømmemannen, eier leilighet, kjører stasjonsvogn og har familiehund. Jeg jobber 8-16, pendler, handler middag og lever et helt standard a4-liv. Forskjellen på meg og mange andre er at jeg ikke ønsker meg barn. Jeg har aldri følt det behovet dere andre beskriver, jeg hater å sitte barnevakt, selv for barn i egen familie, og synes rett og slett ikke babyer er stas på noen som helst måte. Det er absolutt ingenting ved graviditet, fødsel, amming, mammaperm eller noe lignende som virker attraktivt. Jeg blir egentlig dårlig av tanken, litt sånn dårlig som jeg ble når det nærmet seg matteeksamen. Hvorfor er dette så vanskelig for alle andre å godta? Hvorfor er det ikke sosialt akseptert? Jeg gleder meg til å bli gammel med mannen min, reise verden rundt fordi vi har råd til det, ha rent hus og pene ting. Leste et sted at vi frivillig barnløse er egoister. Det satt et støkk i meg. Jeg vil ikke stemples som egoist! Vennligst spar meg for "men dere er så unge! Du kommer til å endre mening!" 4
Wildstar Skrevet 3. juni 2015 #2 Skrevet 3. juni 2015 Ikke bry deg med det, folk skal alltid blande seg uansett. Om det er å velge bort barn, giftemål, om man velger å leie istedet for å eie, om man reiser tiltyrkia istedet for usa, er bare sånn det er. Så bare la de tenke sitt, har ingenting å si i det lange løp, nyt livet ditt du og drit i hva andre skulke mene. 2
GammelKaktus Skrevet 3. juni 2015 #3 Skrevet 3. juni 2015 Hvem bryr seg om hva andre mener, egentlig? Det betyr jo ingenting, det eneste som betyr noe er at dere er fornøyde. Vil dere ha barn så får dere barn, vil dere ikke så får dere ikke. Og skulle noen finne på å kommentere det direkte til deg så er det bare å si at det er en privatsak. Du skylder ingen en forklaring, ditt liv din sak. 1
Gjest Dorey Skrevet 3. juni 2015 #4 Skrevet 3. juni 2015 Det er helt normalt og det finnes ørti prikk like tråder om dette her inne
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2015 #5 Skrevet 3. juni 2015 Det er en haug slike tråder her inne! Jeg forstår ikke hvorfor noen bryr seg om du får barn eller ikke, eller kanskje foreldrene dine. Ikke bry deg om andre, lev livet ditt som du vil! Anonymous poster hash: e622e...58b 2
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2015 #6 Skrevet 3. juni 2015 Jeg hadde absolutt null interesse for barn før jeg fikk mine egne, nå drømmer jeg om barn nr 3 Mange som velger å ikke få unger. Lev livet nøyaktig slik du ønsker det Forskning viser at man blir ikke mer lykkelig av å få barn enn å leve uten. Anonymous poster hash: d0603...fbc
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2015 #7 Skrevet 3. juni 2015 Da jeg var 25 vurderte jeg ikke noen potensielt ønske om barn overhodet, definerte meg ikke som verken frivillig barnløs eller noe annet, jeg var bare meg. Det var overhodet ikke noe jeg reflekterte over, og det trenger da verken du eller andre å gjøre. Du er ikke annerledes som person om du kunne se for deg barn en gang i framtiden eller ikke, det er da uvesentlig? Jeg er frivillig kjæledyrløs, og lykkelig sådan Anonymous poster hash: 2d627...e8f
Biloba Skrevet 3. juni 2015 #8 Skrevet 3. juni 2015 Er det virkelig så mange som ikke godtar det da? Jeg har null problem med at ikke alle vil ha barn, og ville tro det gjelder flertallet, kanskje med unntak av aller nærmeste familie som har egeninteresse i saken. Som (ikke allment kjent) ufrivillig barnløs i siste halvdel av 30-årene har jeg aldri hørt dette maset om å måtte få barn, kun noen få kommentarer fra min mor, og hun var helt åpen for at vi kunne ha bestemt oss for å ikke få barn.
Million Skrevet 3. juni 2015 #9 Skrevet 3. juni 2015 Det er selvsagt helt frivillig om man vil ha barn eller ei. Det jeg imidlertid kan fortelle deg, som 48 år gammel kvinne med litt flere års erfaring enn deg, og det er at det skjer ofte at mennesker forandrer mening i løpet av sitt liv. Ofte! Min aller største skrekk da jeg var i tenårene og hele tjue-årene, var å bli gravid ved et uhell. Jeg likte overhodet ikke unger, og de få gangene jeg måtte sitte barnevakt for noen, var jeg umåtelig lettet når plikten var over og snørrungen/skrikhalsen/beistet kunne returneres til mor og far. Jeg grøsset ved tanken på egne unger. Jeg kunne ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvorfor folk faktisk dro på ferie MED ungene sine! De kunne folk bare parkere hjemme hos besteforeldrene, vel? Ikke dra med seg maset på tur og ferie? Sånn tenkte jeg i de glade tjue-årene. Årene gikk, jeg var intet nærmere barn da jeg var 29 enn da jeg var 19. Så...... bikket jeg 30. Vet da søren hva som skjedde, men det sa klikk. Enkelt og greit, omtrent over natten, plutselig. Jeg var ikke lenger steilt i mot unger, iallefall ikke min egen. Andres kunne jeg fremdeles spare meg for, men jeg antok at millioner av mennesker ikke kunne ta feil; man elsker automatisk sitt eget barn. Og da kunne det vel ikke bli så ille...??? Rett før jeg fyllte 33 år fikk jeg mitt første, og eneste, barn. Jeg som ikke kunne fordra unger, var plutselig blitt så bløthjertet og godhjertet at det var som å se en helt ny person. Ikke til å fatte hva det å få unger gjør med en..... ! En opplevelse for livet, og en følelse man aldri, aldri føler for noe annet her i livet, er kjærligheten til sine egne barn. Tro meg på det. Jeg vet du skriver du vil ha deg frabedt uttalelser som at "du er jo bare 25", men jeg er nødt. Du ER bare 25. Jeg var akkurat som deg da jeg var 25, og fnøys ved tanken om folk spurte meg om jeg ønsket meg barn. Men når jeg kan endre meg, kan hvem som helst gjøre det samme Hvem vet hva du vil føle når du blir 35 og det begynner å haste...? ;-) Uansett. Jeg ønsker deg lykke til i livet, enten du velger det som barnløs eller ikke. Det blir nok bra uansett, og jeg respekterer ditt valg. Jeg ville bare minne deg på at det du føler som 25 åring, ikke automatisk betyr at du vil føle det samme 5 eller 10 år senere. DET er helt sant ;-)
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2015 #10 Skrevet 3. juni 2015 Håpet du ALDRI får barn!! ALDRI!Anonymous poster hash: ca23b...6c9
Lou Salome Skrevet 3. juni 2015 #11 Skrevet 3. juni 2015 Hei. Hvem er alle andre? Hvor føler du det ikke er sosialt akseptert i en alder av 25? Tror jeg bare ville gitt blaffen i å utbasunere "jeg er frivillig barnløs" eller gjøre det til en del av min identitet, og bare levd livet mitt slik jeg ønsket. Jeg aksepterer det veldig fint, så lenge du ikke vil diskutere med meg dine grunner og mine valg (som jo var helt like dine da jeg var 25...).
AnonymBruker Skrevet 3. juni 2015 #12 Skrevet 3. juni 2015 Håpet du ALDRI får barn!! ALDRI!Anonymous poster hash: ca23b...6c9 ???!!?? YeesesAnonymous poster hash: 444e3...715
Calypso Skrevet 3. juni 2015 #13 Skrevet 3. juni 2015 Håpet du ALDRI får barn!! ALDRI!Anonymous poster hash: ca23b...6c9 Ikke du heller, så aggressiv som du er. 4
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå