"Jeg har det verre enn deg så slutt å klage"

[Gjest Badebuksa]

Hva er det med folk som skal krangle om hvem som har det verst, egentlig? "Du kan ikke klage på at du har sosial angst når jeg så hunden min dø". La folk føle det de føler, da? Du er ikke dem, du vet ikke hvordan andre har det og du kan i HVERTFALL IKKE sitte og tro at du er konge og bestemmer hvem som har rett til å føle seg øangt nede eller ikke.

La oss ta et eksempel: to forskjellige individer våkner opp med sosial angst en dag. Ingen av dem vil ha de samme følelsene, eller takle sykdommen på samme måte. Og ingen av dem vet hva den andre føler, hvor ille den andre har det. Kanskje den ene kommer over det raskt, men gir det den personen rett til å rakke ned på han som ikke kom over det raskt? NEI!

At noen "har det verre", betyr ikke at man ikke har det ille selv. Og nei, du kan ikke vite at folk ikke har det like ille som andre, med mindre de sier det selv.

[Gjest O.G.]

Vel, jeg har en idiotbekjent som er veldig heldig i livet sitt, hun fant en fin mann og bli glad i etter et stygt brudd, familien hennes hjalp henne til å bli huseier etter det her bruddet, hun har to nydelige friske barn og en fast og trygg jobb, hun kommer til meg som er arbeidsledig, sitter i en fæl kåk, barnløs og fant ingen fin mann etter siste samlivsbrudd og syter og klager over hvor jævlig hun har det. Hvis jeg sier noe om hvordan min tilværelse har vært i vendingene så får jeg bare "ja, jeg hører du sier det der", og så skifter hun samtaleemne. Det verste her er at det er ikke bare til meg hun kommer og syter om sin kamp for tilværelsen, hun gjør det glatt til alle sine single venninner. Parvennene får komme på party der i helgene...

[AnonymBruker]

"Saying someone can't be sad because someone else might have it worse is like saying someone can't be happy because someone else might have it better"

Anonymous poster hash: a75aa...f12

[Beltedyr]

 

"Saying someone can't be sad because someone else might have it worse is like saying someone can't be happy because someone else might have it better"

Anonymous poster hash: a75aa...f12

 

 

 

Noe av det klokeste jeg har lest her inne!

[Gjest O.G.]

 

"Saying someone can't be sad because someone else might have it worse is like saying someone can't be happy because someone else might have it better"

Anonymous poster hash: a75aa...f12

 

 

Not quite right. 

[Gjest Stringfellow1]

"Ikke klag på at maten din ikke smaker godt. Det er så mange sultne barn i Afrika, som ikke har noe mat i det hele tatt"

[Gjest O.G.]

"Ikke klag på at maten din ikke smaker godt. Det er så mange sultne barn i Afrika, som ikke har noe mat i det hele tatt"

 

Sant det. 

[debattanten]

Sant det. 

 

 

Not quite right.

[Gjest O.G.]

Not quite right.

Really? 

[debattanten]

Really? 

 

Yes indeed!

[Gjest O.G.]

Yes indeed!

 

Oh my fucking christ.

[Honey Dew]

Hva er det med folk som skal krangle om hvem som har det verst, egentlig? "Du kan ikke klage på at du har sosial angst når jeg så hunden min dø". La folk føle det de føler, da? Du er ikke dem, du vet ikke hvordan andre har det og du kan i HVERTFALL IKKE sitte og tro at du er konge og bestemmer hvem som har rett til å føle seg øangt nede eller ikke.

La oss ta et eksempel: to forskjellige individer våkner opp med sosial angst en dag. Ingen av dem vil ha de samme følelsene, eller takle sykdommen på samme måte. Og ingen av dem vet hva den andre føler, hvor ille den andre har det. Kanskje den ene kommer over det raskt, men gir det den personen rett til å rakke ned på han som ikke kom over det raskt? NEI!

At noen "har det verre", betyr ikke at man ikke har det ille selv. Og nei, du kan ikke vite at folk ikke har det like ille som andre, med mindre de sier det selv.

Amen!            

[debattanten]

Oh my fucking christ.

 

[Gjest O.G.]

[AnonymBruker]

Tar denne som anonym for å ikke bli gjenkjent.

Jeg bodde med ei venninne en stund som var sånn. Var i grunn vant til det, men en dag fikk jeg fullstendig bakoversveis:

Jeg skulle møte henne og kjæresten hennes i byen (som også var en venn av meg), men han sendte melding rett før og sa at han måtte avlyse pga familieproblemer.
Jeg sa det var helt greit og møtte venninnen min på avtalt tid. Hun begynte med en gang å klage på at hun var så syykt nysgjerrig på hvorfor han ikke kunne møte oss (det skal sies at hun er en av de mest nysgjerrige menneskene jeg har møtt, og kunne finne på å stå helt musestille for å lytte til samtaler i andre rom), og at det var så dumt for henne osv osv. 
Så jeg sa det at "ja, jeg skjønte at det var noe med familien, så-"
"Hæ!? Hva?! Sa han det? Sa han det til deg?! Det sa han ikke til meg!"
Og så ble det en LANG klagemonolog om hvorfor han ikke hadde sagt til henne at det var trøbbel med familien, bare at han ikke kunne komme fordi noe hadde skjedd, og så hadde han gitt meg detaljer.

Oh lord... Det eneste samtalen handlet om, var hva det var som måtte ha skjedd med familien siden han ikke kunne møte oss.
"Sikkert noen som har dødd. Helt sikkert." (Hun hørtes ikke lei seg ut, bare spekulerende) Jeg prøvde å forsikre henne om at det sikkert ikke var så gale, og at han kanskje bare hadde sendt den meldingen for å ha noe å skylde på.
"Det er helt sikkert søsteren. Garantert! Hun ligger sikkert på sykehus."

Slik holdt hun på en stund, før det til slutt smalt fra henne:
"Vet du, akkurat nå har jeg det mye verre enn han!"
Jeg ble så overrasket over påstanden etter at hun hadde lagt ut om at noen i familien hans sikkert hadde dødd at jeg bare spurte: "Hæ, hvorfor det?"
"Jo, fordi han vet i det minste hva som foregår, mens jeg vet det ikke!"

(Med andre ord kunne noen ha dødd for alt hun visste, og hun mente fremdeles at hun hadde det verre enn ham fordi hun var så forferdelig nysgjerrig, og ikke fikk vite hva som foregikk...)

 

Anonymous poster hash: e8721...749

[Gjest The damned]

Ja,er så lei av det.

 

Ikke det at jeg er så opptatt av å klage til alle jeg møter, men skriver litt her inne. Blir litt lei av de som alltid skal komme og påpeke hvor mye verre de har det. Derfor har ikke jeg eller andre lov til å dele noe som var vanskelig eller noe man sliter med.

 

Har også hatt en venninne som var veldig opptatt av å klage om hvor fælt hun hadde det. Ringte meg ofte, og prøvde jeg å snakke om noe jeg synes var vanskelig så måtte hun toppe det eller mente at "det var jo bare å..." Hun var aldri der for meg når jeg hadde det vanskelig, men jeg måtte alltid være der for henne og tok jeg ikke telefonen så fortsatte hun å ringe. Skrev jeg at jeg var opptatt så tok hun en pause, men ringte igjen senere på dagen.

Vet at jeg var dust som ikke satte foten ned, men har ikke lett for å få venner så følte jeg måtte prøve å beholde henne.

Nå har hun fått det bedre,og etter det sluttet hun å ringe til meg. Jeg har ikke tatt kontakt selv heller, men føles jo veldig som hun bare utnyttet meg siden andre ble lei av at hun maste sånn. Har hørt at hun har klaget på at ingen forstod henne osv, men da har hun tydeligvis glemt alle de gangene jeg stilte opp og alle de timene vi snakket.

 

Jaja,ikke alle som er verdt å beholde som venn og jeg er heller venneløs enn å ha venner som ikke gir noe tilbake og bare utnytter en.

Endret 3. juni 2015 av The damned

[AnonymBruker]

Den eveige balansegangen der..

Folk som har alt, men allikevel klager!

Og folk som har det så forferdelig at de ikke klarer å ha sympati med andre enn seg selv!

Utrolig irriterende begge deler!!

Anonymous poster hash: 256ac...a44

[Gjest ashanti]

 

Tar denne som anonym for å ikke bli gjenkjent.

Jeg bodde med ei venninne en stund som var sånn. Var i grunn vant til det, men en dag fikk jeg fullstendig bakoversveis:

Jeg skulle møte henne og kjæresten hennes i byen (som også var en venn av meg), men han sendte melding rett før og sa at han måtte avlyse pga familieproblemer.

Jeg sa det var helt greit og møtte venninnen min på avtalt tid. Hun begynte med en gang å klage på at hun var så syykt nysgjerrig på hvorfor han ikke kunne møte oss (det skal sies at hun er en av de mest nysgjerrige menneskene jeg har møtt, og kunne finne på å stå helt musestille for å lytte til samtaler i andre rom), og at det var så dumt for henne osv osv. 

Så jeg sa det at "ja, jeg skjønte at det var noe med familien, så-"

"Hæ!? Hva?! Sa han det? Sa han det til deg?! Det sa han ikke til meg!"

Og så ble det en LANG klagemonolog om hvorfor han ikke hadde sagt til henne at det var trøbbel med familien, bare at han ikke kunne komme fordi noe hadde skjedd, og så hadde han gitt meg detaljer.

Oh lord... Det eneste samtalen handlet om, var hva det var som måtte ha skjedd med familien siden han ikke kunne møte oss.

"Sikkert noen som har dødd. Helt sikkert." (Hun hørtes ikke lei seg ut, bare spekulerende) Jeg prøvde å forsikre henne om at det sikkert ikke var så gale, og at han kanskje bare hadde sendt den meldingen for å ha noe å skylde på.

"Det er helt sikkert søsteren. Garantert! Hun ligger sikkert på sykehus."

Slik holdt hun på en stund, før det til slutt smalt fra henne:

"Vet du, akkurat nå har jeg det mye verre enn han!"

Jeg ble så overrasket over påstanden etter at hun hadde lagt ut om at noen i familien hans sikkert hadde dødd at jeg bare spurte: "Hæ, hvorfor det?"

"Jo, fordi han vet i det minste hva som foregår, mens jeg vet det ikke!"

(Med andre ord kunne noen ha dødd for alt hun visste, og hun mente fremdeles at hun hadde det verre enn ham fordi hun var så forferdelig nysgjerrig, og ikke fikk vite hva som foregikk...)

 

Anonymous poster hash: e8721...749

 

 

Jeg syntes egentlig det var litt merkelig at kjæresten hennes ga deg beskjed om hvorfor han ikke kunne, men droppet å gi beskjed til dama jeg da  

[AnonymBruker]

Det er enda verre når folk sier "Du fortjener ikke å ha det bra, for jeg sliter". 

Ei venninne sa at jeg ikke fikk lov til å kose meg i julen, for moren hennes døde nettopp av kreft, flere måneder før. 

Jeg slet da med dyp depresjon og sosial angst, møtte veggen noen måneder før. Og julen er eneste tiden på året jeg faktisk skjenner ekte glede. Og det hun sa gjorde meg forbannet og såret. For hun viste hvor mye jeg slet. Hun var den eneste som viste at jeg slet med å overleve dagen. Og det å ikke unne meg noen få usle dager med glede, var utrolig sårende. 

 

Droppet hun som venn etter det. 

Anonymous poster hash: 96005...cbb

[Minya]

Jeg syntes egentlig det var litt merkelig at kjæresten hennes ga deg beskjed om hvorfor han ikke kunne, men droppet å gi beskjed til dama jeg da

Virker som dama var hysterisk nysgjerrig på grensen til galskap, så det er mulig han lot være å si noe hvis han ikke kunne si alt med det samme. Mulig han visste veldig godt hvordan hun kunne finne på å ta det?