To barn? Ett? Hvordan avgjorde dere? (langt)

[AnonymBruker]

Sitter her med hundre tanker som jeg overtenker. Og prøver å sortere dem. Tenker det kanskje hadde vært fint å høre hvordan andre i samme situasjon har tenkt og prioritert.

 

Jeg er 33 år gammel. Mannen min er 45. Vi har ett barn på snart 8 mnd. Vi vet ikke om vi burde få et til. Det er så mange grunner både for og mot.

 

Vi er en bitte liten familie. Vi har begge bare en forelder igjen. Mannen har ett søsken. Jeg er enebarn. Vi har egentlig god kontakt med mannens søster og familie, men vi ser dem ikke så ofte. Lite kontakt med tanter og søskenbarn og denslags. Jeg har ikke noen veldig sterke meninger om det å være enebarn, egentlig. Jeg savnet egentlig aldri søsken i oppveksten, men jeg har savnet det i voksen alder. Kanskje spesielt når det har vært turbulens i resten av familien, eller noe med foreldrene mine har vært vanskelig - det har til tider vært ensomt. Samtidig så vet jeg jo at det ikke er noen garanti for at søsken blir så nære. Jeg har venner som er akkurat like ensomme fordi de har lite kontakt og dårlig kommunikasjon med søsknene sine. Men det er vel sjeldnere at det er sånn...?

 

Igjen: vi er en bitteliten familie. Pga aldersforskjellen kommer mannen min trolig til å dø endel år før meg. Skal det være bare meg og det ene barnet igjen? På den egoistiske siden er jeg redd for å ende opp ensom. Hva om barnet vi har nå også dør? Da har jeg ingen. Jeg kjenner at to barn virker litt "betryggende". Også for barnets del. Hva om både jeg og mannen min dør tidlig, da blir jo barnet helt alene. Samtidig så blir det veldig feil å få et barn for å ha en "forsikring", synes jeg. Og som nevnt er det jo ingen garantier for at det kommer til å fungere som det heller.

 

Det var (for det meste) argumenter FOR ett barn til. Hovedgrunnen til at jeg er i tvil er at jeg er redd for at det blir for mye for oss. Jeg og mannen har ganske lik personlighet. Vi er ikke sånne overskuddspersoner med uendelig med energi og tiltakslyst. Vi er på ingen måte late og tiltaksløse heller, men vi liker å ta ting i vårt tempo og å ha noen pusterom innimellom. Vi er nok også litt bedagelig anlagt. Vi er dessuten typisk introverte begge to. Vi er glade i å sosialisere og å finne på ting, men blir slitne av at det skjer mye hele tiden. Vi trenger begge litt alenetid for å hente oss inn. Dette har kanskje vært den tøffeste overgangen ved å bli foreldre; at det alltid skjer noe. Det var vi selvfølgelig klar over før vi fikk barn, og vi har tatt et bevisst valg om å sette endel av behovene våre til side. Vi er flinke til å gi hverandre rom til å hente seg inn, men jeg frykter det kan bli mye vanskeligere med to barn. Erfaringsmessig så har veldig travle og slitsomme perioder uten disse "pustepausene" også vært en stor belastning for forholdet. Så jeg er redd for at to barn blir for mye. At vi kommer til å være konstant tomme for energi, overskudd, fritid og at alt bare handler om å overleve dagen. Søsteren til mannen har to (veldig aktive og krevende) barn, og jeg ser hvordan dette har blitt realiteten for dem. Ikke får de fulgt opp ungene så godt som de burde heller, og jeg er litt redd for å havne i samme situasjon. På den positive siden er vi flinke til å fordele arbeidet mellom oss, mannen min er en kjempeengasjert far og er veldig tålmodig og flink til å ta ting som de kommer uten å klage, så jeg har jo også litt tro på at vi kunne fått det til å fungere. Og vi aner jo ikke hva slags personlighet barn nr to kommer til å ha (strengt tatt vet vi ikke SÅ mye om babyen vår nå heller)... 

 

Praktisk sett kan det også bli en utfordring med to barn. Liten familie betyr mindre mulighet til å få barnevakt. Mannen jobber et godt stykke hjemmefra, og er ofte ikke hjemme før ganske sent på ettermiddagen (å flytte nærmere blir fort for dyrt og dessuten klønete mtp min jobb, og det er vanskelig å finne andre jobber for ham uten å gå betydelig ned i lønn. Men han er villig til å vurdere det). Leiligheten vi har nå er egentlig ikke stor nok for en familie på 4, og vi som er litt "treige" av oss kan fort få et marereritt om vi må flytte og kanskje også pusse opp med to små på slep. 

 

Det er vel hovedtrekkene. 

Det ble mye jeg og meg i dette innlegget, men mannen sitter altså med mye av de samme tankene og ingen av oss er helt klare på hva vi vil. Jeg har perioder hvor jeg er helt sikker på at ett barn er det riktige, og så perioder hvor jeg tenker det samme om to. På grunn av alderen vår (særlig mannens) så synes jeg jo faktisk at det haster litt også, jeg vil ikke vente for lenge med å få nr to. Om vi skal ha en.

 

Dere som var i tvil om å få en til: hvordan tenkte dere? Hva la dere vekt på? Hvordan har det blitt? Angrer dere? 

Anonymous poster hash: 7fcb3...bb1

Anonymous poster hash: 7fcb3...bb1

Anonymous poster hash: 7fcb3...bb1

[attegløyma]

Hos oss var vel vurderinga 2 eller 3, vi ville dei skulle lære å dele på tid og alt anna. Eg har to brødre eg er veldig glad i, mannen har ei søster han ikkje er nær, men ho er nær meg og mine søsken gutta mine er veldig gode vener, heng saman som erteris, er knapt to år mellom dei. Eg pleier sei ein var som 100(i auka arbeid), men to er kanskje 110? har ikkje opplevd det som mykje meir krevjande, anna enn ved sjukdom når det er to ungar som spyr om kapp til dømes. Men vi har rimeleg friske ungar, så det går heilt greit som regel. Unner alle søsken, vi har i alle fall stor glede av kvarandre i fleire generasjonar:)

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg er også av typen som trenger egentid. Vi var bestemt på å ha to stykker fra begynnelsen av. Husker det første året med førstemann som spesielt hardt. Og for min egen del så hadde jeg vært fornøyd med én, men jeg ville gi barnet mitt søsken. Så ble nr. to født, skled rett inn, og vips, snart fyller minsten to år. Selv om jeg ser vi har det (litt) mer hektisk enn foreldre med ett barn, så har det gått over all forventning likevel. barna har selskap i hverandre og jeg tenker at om ett års tid så er de så store at det ikke er noe problem at en av oss foreldre tar begge slik at den andre får egentid i like stort omfang som før.

Anonymous poster hash: 8acec...ab1

[AnonymBruker]

Jeg og mannen var i litt samme situasjonen. Begge har behov for alenetid, og hadde egentlig ikke energioverskudd til to barn. Valget ble å få ett barn til. Valget vårt ble basert på gleden mannen min har av sine søsken, og mitt savn etter søsken (er enebarn). Vi fikk andremann da eldste var nesten 2 år, og det gikk bedre enn forventet. For oss ble overgangen størst fra null til ett barn, man hadde plutselig ikke den store "friheten" lenger. Barna våre er såpass tette at det meste "samkjøres", vertfall nå når minste har blitt litt større. De legger seg samtidig, står opp samtidig og stelles/vaskes samtidig. I tillegg er de stort sett interessert i de samme tingene, så de leker seg mye i lag. Dette er kanskje den største fordelen med to barn, de har hverandre til å underholdning slik vi blir "avlastet" litt.

Anonymous poster hash: 761e3...299

[AnonymBruker]

Også her står det mellom 2 eller flere, begge er veldig bestemt på at vi skulle ha minst to. Vi har begge vokst opp med ett annet søsken, men der han hadde sin i ganske nær alder, er det stor forskjell på meg og min. Jeg følte meg dermed ganske ensom, mens han hadde en bestevenn/bitter fiende gjennom hele oppveksten. Selv om de to ikke står så veldig nært hverandre i dag, treffes de på månedlig basis og om ikke annet kan de klage over foreldrene sine  

 

Mannens bestevenn er enebarn. Han sier at han aldri har vært direkte ensom, men han savner noen som forstår hvordan det var å vokse opp med foreldrene, på godt og vondt. Siden jeg og mitt søsken har så stor forskjell i alder, var foreldrene våre på svært forskjellige stadier i livet da vi vokste opp. Vi har svært forskjellig oppfatning av hvordan det var å vokse opp med dem, men vi har en del felles ting som holder oss sammen likevel. Jeg har heller ikke et nært forhold til mitt søsken, men vi er nå en gang søsken, og uansett hvor mange gode venner man har så vil det ikke kunne erstatte akkurat det. 

 

Så til den litt mer uglesette grunnen til at jeg ville ha minst 2: Jeg vil ikke ha et barn som er vant til absolutt all oppmerksomhet. Jada jada, jeg vet at mange sier at dette går an å unngå, men det er skremmende mange enebarn som er litt for vant til all oppmerksomhet. Ikke at de nødvendigvis har fått for mange ting, men de er ikke vant til å dele hverken oppmerksomhet eller tid. Derfor blir det påtvunget deling her i huset  

Anonymous poster hash: 6b5ff...d02

[AnonymBruker]

TS her! Takk for svar. Det er ganske fint å se at det er andre som har hatt de samme problemstillingene og tankene som oss - og at det går veldig greit for noen

Og siste AB: jeg synes jo det er en veldig grunn til å få to jeg da, det at de må dele på oppmerksomheten. Burde ikke vært uglesett i det hele tatt. Mine foreldre var veldig bevisste på å gjøre så mye de kunne for å unngå at jeg ble bortskjemt både på ting og oppmerksomhet. Men jeg merker jo at jeg har mye kortere tålmodighet på sånt enn mannen min f.eks

Anonymous poster hash: 7fcb3...bb1

[AnonymBruker]

Det er frustrerende og slitsomt å tenke slik, og jeg har hatt det samme måte i et år. Bestemmer meg innimellom for at nei, det holder med de to jeg har, men savnet etter nr 3 er stort. Å gå fra 0 til 1 barn var en kjempeendring, følte livet mitt ble snudd på hodet og det var blytøft å plutselig ha en ny sjef som krevde all tid og energi. Å gå fra 1 til 2 var veldig enkelt, da var vi allerede i tralten med bleier, litt våkenetter og helger på lekeplassen og badeland. Det føltes faktisk bare mer meningsfylt å ha med seg to barn enn "bare" ett! De er også veldig gode på å underholde hverandre og henvender seg like gjerne til hverandre som til meg så det frigjør meg faktisk ganske mye (selv om det selvfølgelig er krangling 50 % av tiden).

 

Og tenk også på, med enebarn så har dere et veldig stort ansvar for å sosialisere barnet deres. Invitere over andre barn som det kan leke med osv. Om dere har to barn så finner de hvert fall mye selskap i hverandre. Og det føles mye mer meningsfylt å ta vare på sine to egne enn sitt eget + en vilkårlig bhg-kamerat.

 

Men jeg skjønner veldig godt hus-biten. Kanskje se etter et hus de neste 4 mnd for så å ta avgjørelsen om baby nr 2 da? Her er en av hovedgrunnene til at jeg er usikker på nr 3 at vi bor på relativt få kvadratmetere men ikke har råd til å kjøpe noe større.. Om vi får nr 3 så må mannen og jeg bo på et bittelite rom med plass til 140 cm dobbeltseng og et lite klessap, that's it...

Anonymous poster hash: 6010c...a22

[Amarone]

Vi er i en ganske lik situasjon som deg, TS. Ett barn på seks måneder, og med liten familie på begge sider og stor aldersforskjell mellom meg og mannen. Han er enebarn, og jeg har ett søsken som har ett barn.

Vi har ikke bestemt oss ennå for om det blir flere, men jeg heller mot ett barn til. Når foreldrene blir gamle er det tungt å være enebarn, og man føler seg nok veldig alene når foreldrene går bort. Jeg har ikke et spesielt nært forhold til mitt søsken, men vi har jo hverandre, kan dele ansvar og snakke om hvordan barndommen vår var. Det tror jeg er viktig.

Samtidig er jeg redd for å få et kolikkbarn. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skulle klare det. Vår sønn har sovet godt etter han ble seks uker, og har stort sett vært i godt humør. Men de første ukene var tøffe, og jeg har aldri vært så sliten i mitt liv. Hadde noen spurt meg da om jeg skulle ha flere barn hadde svaret vært NEI! Nå er det tja, fordi seks uker tross alt er kort tid. Men tanken på at en sånn periode med så lite søvn skulle vare tre måneder eller lenger skremmer meg.

Så hva det blir til vet jeg ikke ennå, men hvis vi skal ha flere bør det skje innen to- tre år.