Menn på 40 år som gjør alt foreldrene sier...

[AnonymBruker]

Frustrert over mannen min.. Vi har vært sammen i noen år, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så dette med en gang..

 

Men:

Han er utrolig avhengig av foreldrene sine..

 

Foreldrene er veldig dominerende, og får han til å føle seg liten.. Altså i form av: "Du må gjøre det sånn og sånn...", "Dette klarer du ikke.." Hvorfor har du ikke..." osv... Og da gjør han alt på deres måte.. Eller lar DEM gjøre det for seg..

Han sier til meg at han ikke orker å ta kampen, for han vil ikke krangle med de..

 

Jeg spør hvorfor han mener det må bli en krangel ut av det, og hvorfor det ikke går an å bare snakke med de,..

 

Jeg ville så gjerne at det skulle bli jeg og han som styrte vår egen hverdag, men nå er det mest han og foreldrene..

Og om de sier vi skal bli med på noe (Nei de spør ikke...) så må vi det!

Har vi andre planer, så må de vike...

 

Jeg lurer litt på hvordan dere ville løst dette, for jeg er faktisk litt usikker selv..

Jeg ønsker ikke å lage problemer for han og foreldrene, men samtidig syntes jeg de krysser en grense i mitt privatliv..

 

Jeg føler vel heller ikke for å ta den "kampen", det mener jeg mannen må..

 

Eller tar jeg feil her?

 

Anonymous poster hash: 86416...e11

[AnonymBruker]

*mann på 40...

Anonymous poster hash: 86416...e11

[Sannerlig]

 

Frustrert over mannen min.. Vi har vært sammen i noen år, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så dette med en gang..

 

Men:

Han er utrolig avhengig av foreldrene sine..

 

Foreldrene er veldig dominerende, og får han til å føle seg liten.. Altså i form av: "Du må gjøre det sånn og sånn...", "Dette klarer du ikke.." Hvorfor har du ikke..." osv... Og da gjør han alt på deres måte.. Eller lar DEM gjøre det for seg..

Han sier til meg at han ikke orker å ta kampen, for han vil ikke krangle med de..

 

Jeg spør hvorfor han mener det må bli en krangel ut av det, og hvorfor det ikke går an å bare snakke med de,..

 

Jeg ville så gjerne at det skulle bli jeg og han som styrte vår egen hverdag, men nå er det mest han og foreldrene..

Og om de sier vi skal bli med på noe (Nei de spør ikke...) så må vi det!

Har vi andre planer, så må de vike...

 

Jeg lurer litt på hvordan dere ville løst dette, for jeg er faktisk litt usikker selv..

Jeg ønsker ikke å lage problemer for han og foreldrene, men samtidig syntes jeg de krysser en grense i mitt privatliv..

 

Jeg føler vel heller ikke for å ta den "kampen", det mener jeg mannen må..

 

Eller tar jeg feil her?

 

Anonymous poster hash: 86416...e11

 

De har gjennom et helt liv gjort han avhengig av seg, gjennom slike hersketeknikker som du beskriver. Han føler nok det meste, men er antagelig inne i en sirkel av både skyldfølelse, skam, og sinne som ikke så lett lar seg frigjøre seg fra.

 

Kanskje noen timer med deg, hvor du går gjennom dette med han, og sammen kanskje finner en terapeut til ham?

 

For dette sitter nok ganske hardt, gjetter jeg på, når han selv i sine førtiår, sliter med å sette grenser for dette. 

Synes synd på ham.

[AnonymBruker]

Hehe, jeg var sammen med en sånn en!

Mamma og pappa styrte hele livet, og den første tiden vi var sammen bar sterkt preg av at de hadde hatt han for seg selv litt for lenge (han var 33 da vi ble sammen). Jeg satte ned foten etter et halvt års tid, og begynte å stille krav til han. Han måtte rett og slett lære seg å ta avgjørelser uten foreldrene. Det var en laaaang vei, og han hadde en ganske lang periode der han var avhengig av meg for å ta avgjørelser (noe som på sikt gjorde at forholdet røk...), men etterhvert fikk han mer og mer trua på seg selv. Da det ble slutt mellom oss var han en helt annen mann! I dag har han et godt forhold til foreldrene, men lar dem ikke styre livet hans. Han innså til slutt at han faktisk er voksen og kan styre seg selv  

 

Det var mye arbeid det der. Og mange mente jeg var for kontrollerende (særlig mora hans de første 2 årene vi var sammen. Etter det begynte hun å like meg, og den dag i dag har vi fortsatt kontakt, 5 år etter bruddet ), men veldig mange flere, han inkludert, sa jeg var bra for han. At forholdet vårt ikke overlevde skyldes ikke bare at han ble så avhengig av meg, selv om det var en stor del av grunnen. 

 

Dette ble mye lengre enn jeg hadde trodd. Men uansett TS, det er håp!

Små steg mot frihet og trua på seg selv  

Anonymous poster hash: feab3...9bf

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det dere skriver..

Men hvordan skal jeg som hans kjæreste være. Skal jeg ta tak i dette, snakke med han?

Jeg har nemlig prøvd, men da går han rett i forsvarsposisjon..

Sånn har det liksom alltid vært , så hvorfor forandre noe? ..er hans holdning..

 

Jeg merker at jeg trekker meg litt unna dette.. Jeg er veldig selvstendig selv, og syntes det er frustrerende at han ikke står opp for seg selv..

 

Ja, og foreldrene hans syntes nok jeg er veldig "kontrollerende" , men jeg tenker at det er vel ikke mer en rett og rimelig at vi to må få styre livet vårt, og heller SPØRRE om hjelp om vi trenger det?

 

Er ikke det mest vanlig?

Anonymous poster hash: 86416...e11

[Jade]

Du skriver mannen din ett sted, og kjæresten din et annet sted. Bor dere sammen?

 

Har dere snakket alvorlig igjennom dette?

 

Han vil ikke krangle med dem, slik at de alltid får viljen sin. Dvs. at det er greit å krangle med deg? Og at DU aldri får viljen din? Hadde min mann avlyst planer pga at foreldrene hans bestemte noe annet, så hadde jeg bedt han dra alene, for jeg hadde allerede planer og heldigvis bestemmer jeg over meg selv pga at jeg er voksen! Jeg hadde ikke giddet å forholde meg til en annen "sjef" om jeg var i et voksent forhold.

 

Han er ikke en av dem der moren betaler regningene og styrer nettbanken for han? Har vært et par slike tråder her.

[AnonymBruker]

Du skriver mannen din ett sted, og kjæresten din et annet sted. Bor dere sammen?

 

Har dere snakket alvorlig igjennom dette?

 

Han vil ikke krangle med dem, slik at de alltid får viljen sin. Dvs. at det er greit å krangle med deg? Og at DU aldri får viljen din? Hadde min mann avlyst planer pga at foreldrene hans bestemte noe annet, så hadde jeg bedt han dra alene, for jeg hadde allerede planer og heldigvis bestemmer jeg over meg selv pga at jeg er voksen! Jeg hadde ikke giddet å forholde meg til en annen "sjef" om jeg var i et voksent forhold.

 

Han er ikke en av dem der moren betaler regningene og styrer nettbanken for han? Har vært et par slike tråder her.

Jeg sier gjerne "mannen" om han , men vi er ikke gift. 

 

Han ordner alt av regninger og innkjøp selv ja...haha, så ikke såå ille.. 

Men dette handler nok mest om ting som bil, hus , hage..osv.. 

 

Jeg har også sagt at jeg ikke vil danse etter deres pipe hele tiden, men da blir han sur på meg, og mener at jeg lager unødige konflikter.....

Anonymous poster hash: 86416...e11

[Jade]

Nei, du lager ikke unødige konflikter. Det er det han som gjør ved å la foreldrene hans bestemme over deg!

[Gjest O.G.]

Hvorfor er TS fremdeles ilag med denne mannen?

[AnonymBruker]

Ikke gjør som mora di sier, Jens!

Anonymous poster hash: d2fdb...4df

[frøkenkoz]

Lurer på om du er sammen med xen min? neida

Det var faktisk en av grunnene til at jeg gjorde det slutt med han.han var veldig avhengig av moren sin,hun styrte også økonomien hans,så hun viste hva vi brukte penger på.de sa feks at han burde ikke dra til Syden, jeg hadde veldig lyst.det var bare å ligge på en strand.kjempe kjedelig og unødvendig bruk av penger,mente hun.han sa ofte ,men mamma mener det.

vi var 3 i det forholdet hele tiden,jeg,han og moren hans.

Enden på visa var at jeg flyttet.

[AnonymBruker]

Lurer på om du er sammen med xen min? neida

Det var faktisk en av grunnene til at jeg gjorde det slutt med han.han var veldig avhengig av moren sin,hun styrte også økonomien hans,så hun viste hva vi brukte penger på.de sa feks at han burde ikke dra til Syden, jeg hadde veldig lyst.det var bare å ligge på en strand.kjempe kjedelig og unødvendig bruk av penger,mente hun.han sa ofte ,men mamma mener det.

vi var 3 i det forholdet hele tiden,jeg,han og moren hans.

Enden på visa var at jeg flyttet.

 

Det er jo dette jeg er litt redd for.. At det aldri blir bare oss to i forholdet...

 

O.G : Jeg er sammen med han, fordi jeg elsker han.. Vi har det utrolig flott sammen, og jeg syntes ikke jeg kan gi opp hele dette forholdet på grunn av foreldrene.. Jeg skulle bare ønske jeg fant en løsning, uten å lage krig for noen.....

Anonymous poster hash: 86416...e11

[AnonymBruker]

Her må du si ifra til den sterkeste part, foreldrene. Si at du er lei av at de tar avgjørelser for ham, at de umyndiggjør ham og syns det er trist å se at han har blitt utsatt for en type omsorgssvikt. For å ikke lære barna til å bli selvstendige voksne er omsorgssvikt.

 

Etterpå sier du ifra til mannen din at du har tatt opp dette med svigers, og hvis han ikke skjerper seg, tar du en ny samtale med dem.

Anonymous poster hash: c9676...c0e