Kjære pårørende til de som har ADHD.

[AnonymBruker]

Takk for at du er deg! Du gjør hverdagen mye lettere!

Jeg tenkte jeg skulle forklare litt, sette litt ord på det, så det kan være lettere å forstå i tunge stunder, for folk som oss, de er neimen ikke alltid lette å leve med

Jeg ble ikke diagnotisert før i voksen alder. Før det var det nesten et faktum med et brudd mellom meg og min mann. Jeg var en følelsesbombe, han viste aldri når humøret snudde. Av og til trodde jeg selv at jeg var bipolar, men synes ikke det helt stemte det heller.
Inne i hodet mitt var det et kaos - dag ut og dag inn. Jeg bar på en enorm frusterasjon over å ikke klare å fokusere, fordi jeg ikke bare tok inn det jeg skulle, men absolutt alt.

Alt kommer i mot oss på engang. Den klokken du har i stuen som tikker? Den har du sonet ut for lenge siden, den er ikke en del av hvordan du oppfatter omgivelsene dine akkurat nå. Med mindre du velger å gå til klokken for å telle sekunder. Men jeg hører den, jeg hører at bilen utenfor hoster, jeg kjenner at lilletåa min gjør litt vondt etter at jeg spente den iste, jeg hører at du prater, jeg ser at munnen din gjør en sånn bevegelse som tannlegen min gjør - og det stemmer, jeg må huske den timen på tirsdag, når tid var den egentlig?
Og hva var det du egentlig sa nå? Jeg må konsentrerer meg. Jeg må høre når du snakker. Følg med, for svarten! Du klager til meg for et problem som jeg også må være med for å fikse. Det er et vanskelig problem. Hunden din hopper på meg. Jeg må tenke fram en løsning. Hunden din slikker hendene mine.
Herregud jeg får ikke til, jeg blir frustrert. Jeg ber hunden din gå bort. Jeg prøver å fokusere på deg, men jeg kom jo akkurat til å huske på at min hund trenger den operasjonen til 20 000kr. Du er ferdig å snakke.
Ser på meg, spør om jeg ikke kan fikse dette for deg her og nå.
Jeg kommer på noe lurt, skal til å si det, men så hopper hunden din på meg igjen, og der og da, ekspolderer det et sinne inni meg for at jeg ikke klarer dette alikevel. Men det ser ikke du.
Jeg blir stille, konsentrerer meg hardt, beklager og sier at jeg ikke har peiling.
Helt egentlig vet jeg ikke hva problemet ditt var heller. Men jeg vet at om jeg hadde klart å få det med meg, så hadde jeg kanskje hatt en løsning.

Jeg drar hjem, utmattet. Der er det rotete. Viste dere at de fleste med adhd også har en mild for for ocd? Men at adhden ødelgger for at man klarer det, så man blir sinnsykt frustrert over seg selv, for at man ikke klarer å ha ting i en slik orden som ocden sier at det skal være. Enda mer sliten og oppgitt.

Prøver å rydde. Går på badet med ny innkjøpt shampo. Der er jo de klærne jeg har lagt klar for vask! Setter de i vaskemaskinen, også ringer telefonen. Jeg tar den, må sette meg ned og se i veggen med penn og papir for å sikre at jeg husker alt du sier. Kan jeg ingen av delene ber jeg deg sende meg en melding om det er ting som handle liste, eller avtaler. Du blir litt lettere irritert, du har jo akkurat sagt det! Men i det vi legger på, og jeg skal bruke telefon til å notere det ned, så har jeg nok glemt det. Kanskje startet ikke appen raskt nok, eller så har jeg trykt på feil app først.
Jeg går for å lage middag. Det går greit, det er minimalt med forstyrrelser på kjøkkenet. Mann og datter kommer hjem. Lettelse over andre lyder i huset, som er kjente.
Mannen lurer på hvorfor shampo flaska står på vaskemaskin, og de klærne ikke er satt til vask. Og hvorfor skoene min, veska og nye innkjøp står midt i gangen. Og hvorfor steike smøret har fått lov til å smelte på kjøkkenbenken.
Shampo flaska skulle jo til badet, men ble vist med klærne. Når jeg kom inn, så jeg rotet og glemte å sette sko og veske på plass, samt pakke ut det jeg hadde kjøpt inn.
Det er nesten mer rotete enn da jeg kom. Jeg blir frustrert, jeg er så sliten i hodet, og jeg gjør jo et eller annet hele tiden, og til tross for det blir det aldri orden i noen systemer.
Han ser det, gir meg en klem. Har du tatt medisin din idag?

Nei. Herrefred, jeg har glemt medisin min. Det skjedde vel et eller annet når jeg skulle gå å ta den. Heldigvis har ikke frusterasjon min gått ut over noen andre en meg selv idag.

De dagene den gjør det, og jeg klikker for bagateller på mannen min så blir jeg utrolig lei meg. Lei meg for at jeg ikke klarte å styre meg selv, og lei meg for tingene som blir sagt. Disse følelsene kan komme mens jeg kjefter, men jeg klarer ikke begrense meg likevel. Jeg vet, mens jeg sier ordene "du er aldri hjemme og rydder!!" at han ofte tar mer en meg. Jeg sloss en enorm indre kamp, og må bare komme meg ut av huset.
Og selv om han vet at det ikke er med vilje, selv om jeg beklager meg etterpå, så er jo skaden gjort. Han har jo fått kjeften, og av og til er jeg så stygg at det er et under at han er med meg. Og da sørger jeg innvendig. Det skjer sjeldent, en sjelden sjelden gang, og en av de få stakkars gangene jeg glemmer medisin.
Og til dere som opplever slike utbrudd fra deres kjære, ingen er mer lei seg for utbryddet og ingen skjemmes lengere enn den som ikke klarte å begrense seg.
Kjeften kan gå hardt inn, og kanskje henge en mnd eller to, men jeg husker alle episoder hvor jeg har sviktet meg selv. Jeg kommer til å huske de, og være lei meg for de til den dagen jeg dør.

Heldigvis er det bare min mor og mann som opplever meg slik, min datter har vist en glorie rundt henne som beskytter henne. Jeg har kjent sinne, men bare i brøkdelen av et sekund, før jeg er totalt rolig. Jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å videreføre dette på mannen. Hvor sinne automatisk går over til total rolighet, og kjærlighet, selv uten medisin. Må jo være et håp for det for han og? For tiden ser det faktisk ut som det går, bare man klarer å minne seg på den egentlige grunnen til frusterasjon,og at du kan klare å begrense deg og at mannen står der som en ressurs til at du skal klare det! Jeg er totalt hengiven til han, alt han får til i tunge stunder gjør meg måpeløs. Men jeg bærer ingen nag om han ikke klarer å holde seg heller. Det er en ganske stor utfordring, han skal ikke kunne trenge det i det hele tatt!

Uansett, vit at de med adhd prøver. Vi prøver så hardt vi kan for de vi elsker, og vi prøver selvfølgelig for alle andre også. Vi vil ikke la deg oppleve at vi mister kontrollen, vi skjemmes ihjel.

Jeg er så heldig at medisinene hjelper meg totalt. Da blir klokken borte, og den er faktisk så effektiv at jeg merker straks den går ut ved at jeg hører klokken tikke igjen.

Men ikke alle er like heldige, og jeg håper de av dere som er pårørende klarer å hanske med deres kjære inntil riktig dose og riktig medisin er oppnådd. Og kanskje med tillegg av psykolog hjelp for å få til teknikker.
Jeg sørger litt inni meg når jeg ser barn slite med slike ting, uansett om de får hjelp eller ikke. Det er hundre ganger flere variabler i et barns liv som den ikke kan kontrollere enn i et voksent liv.
Dessuten tar teknikkene ofte årevis å mestre, du må rett og slett stenge ned din egen kropp, og nekte deg selv og anerkjenne dine egne tanker før du er rolig. Det er utrolig vanskelig, også for voksne.
Å ha et steinansikt når hodet raser, er første skritt, men å kunne fortsette med vennlig tone og smilende ansikt selv om klokken tikker er ikke bare bare.

Anonymous poster hash: b50aa...405