utmattet mor m usynlig sykdom - dårlig mor?

[AnonymBruker]

hei!

Jeg er en dame på 36 som har en kronisk sykdom som gjør at jeg er ekstremt sliten periodevis. Jeg sliter psykisk tidvis også med angst og depresjon har prikket meg litt i armen, akkurat nå er jeg over en kneik.

Jeg sitter her nå, klokka er 13:40 og det er midt på dagen, sola skinner og jeg er trøtt til de grader. kunne lagt meg nedpå og SOVET. oppvasken venter, vask venter, tøy skal legges sammen - ser andre mødre som har prikkfritt hus og ser slanke og flotte ut, og jeg tenker herregud, hvordan greier de det. prøver å rydde og vaske når jeg har en god dag, og da ser det passe bra ut, men så kommer mannen hjem og roter utover, og barnet velter utover lekene sine og kopper og fat overalt..

Jeg har en snill men sta mann, rekkehus, og en smårolling som er like sta som faren. barnet vil kontrollere alt, hyler og sutrer til hun får et ja. Jeg greier ikke lukke ørene, og gir etter til slutt, og jeg greier jo ikke å få barnet til å sitte ved bordet rolig.

barnet er 3 år.

Merker at familie (min manns) skuler på meg i selskap - gjør narr av at jeg er ufokusert osv og jeg er så sliten at jeg bare griner når jeg kommer hjem. jeg er så SLITEN. Jeg er mellom jobber nå og kan desverre ikke sykemelde meg og sove ut.

Er jeg en dårlig mor? Altså jeg føler jo ikke at jeg er en dårlig mor, men samtidig synes jeg det er så slitsomt å forholde meg til blikkene og kommentarene, når jeg vet at de ikke vet hvordan jeg har det inni meg. Jeg føler meg svimmel,glemsom og veldig ensom, da samboeren min er dritlei av min "negativitet" altså at jeg forteller at jeg er syk i dag feks.

Gruer meg til bursdagen til barnet mitt, vet ikke hvordan jeg skal greie å stelle i stand fest når jeg føler meg så utmattet. Og DET som skal være en sånn festelig anledning.

Anonymous poster hash: 3fbc9...eb9

[AnonymBruker]

Kan du ta med mannen din på et informasjonsmøte for de som har fått diagnosen du har? Så kan han være på din side dersom hans familie kommer med sleivete kommentarer?

Anonymous poster hash: a956a...87d

[AnonymBruker]

Kan du ta med mannen din på et informasjonsmøte for de som har fått diagnosen du har? Så kan han være på din side dersom hans familie kommer med sleivete kommentarer?

Anonymous poster hash: a956a...87d

Ja, kansje?

Han er en opptatt fyr så det er ikke så mye tid til legebesøk.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Holder meg mest for meg selv og snakker minst mulig om mitt, og så tar jeg det dag for dag. Vi prøver å sette grenser og vi er ikke apatiske heller, men merker jo at jenta synes det er lettest å syte til meg om hun vil ha og tar ikek et nei for et nei før det kommer et ja. Jeg må vel sette hardt mot hardt og være streng slik at hun vet at det ikke er poeng å syte kansje? men dagene jeg er nede og har lav energi så er det fort gjort å vike da.

Anonymous poster hash: 3fbc9...eb9

[Ruskesara]

Andre mødre har ikke prikkfrie hus, er slanke eller flotte til en hver tid😉 Ikke de jeg kjenner i hvert fall. Glem husarbeid, ingen krise om det er støv og rot! Sov og slapp av, det er mye viktigere enn prikkfritt hus!

[AnonymBruker]

Ts, jeg har det litt på samme måte som deg, men jeg er sykemeldt. I følge legen min så er mitt største problem at jeg ikke "godtar" diagnosen min, dermed blir jeg enda mer sliten. Han kalte det tilpasningsforstyrrelser. Det stritter liksom helt mot mine prinsipper å legge meg ned å hvile/sove midt på dagen, midt i uken. Min samboer er heldigvis veldig forståelsesfull, men jeg føler meg allikevel veldig udugelig og er sint for at jeg er blitt tatt i fra muligheten til å ha et aktivt liv, jeg er jo bare 37 år. Kjenner meg også veldig igjen i det å ha dårlig samvittighet ovenfor barnet sitt, men gjør så godt du kan og be om hjelp når du kjenner at lunta er litt kort.

Anonymous poster hash: 856a4...59f

[AnonymBruker]

Du er ikke en dårlig mor, når du gjør det beste du kan ut fra situasjonen og egen evne!

Jeg har for øvrig omtrent aldri et helt rent hjem, og tar det som skippertak når jeg orker. (Ingen sykdom).

Anonymous poster hash: 067f5...627

[AnonymBruker]

Er det sykdommen din som gjør deg sliten? Er stoffskiftet ditt som det skal være? Man kan få slike symptomer av lavt stoffskifte.

Jeg har vært i samme båt som deg TS, men jeg hadde ikke noen diagnoser. Husker flere år som tåkelagt.

Var perioder hvor jeg var så sliten at det nesten ikke gikk an å snakke.

Jeg fikk mine diagnoser etterhvert og med behandling går det framover. Jeg er 52 år nå og vet at det kommer til å gå enda en stund til jeg er helt på beina, snakker om år.

Det er ikke lett for friske folk å forstå hvordan smerter og utmattelse kveler en, man kan nesten ikke kreve det av dem. Har selv problemer med å sette meg inn i hvor ille det var på det verste, og det gjelder meg selv-hvorfor skulle andre klare å forstå når jeg ikke selv klarer å tenke meg tilbake til der jeg var?

Det er vondt med kommentarene som noen har behov for å slå i hodet ditt, noen folk er bare sånn, jeg tror ikke de tenker på hvor sårende det er. Men de fleste mennesker er snille og omsorgsfulle, det er mitt inntrykk

Jeg får også kommentarene, nå er jeg så heldig(?) at jeg får lammelser i beina etterhvert og da kan man se at jeg er syk.

Når det gjelder mannen din, han må du få på lag. Skriv et langt brev til ham, fortell ham om hverdagen din og hvor hardt du sliter. Finn informasjon om sykdommen din, brosjyrer eller ting du finner på nettet om sykdommen din.

Jeg ønsker deg alt godt og håper du får orden på dette. Brukernavnet mitt er Pampusse om du trenger meg.

Anonymous poster hash: 974fb...cd6

[AnonymBruker]

Jeg har lavt stoffskifte og tidvis fatigue på grunn av det. Da har jeg det sånn som du beskriver. Det er virkelig ingen god følelse, men jeg har måttet gå en lang vei med meg selv for å godta situasjonen og sykdommen.

Det som hjalp oss var å lære oss å snakke om det. Mannen min trenger at jeg er tydelig på det når jeg har dårlige dager, samt at jeg trenger den tydelige aksepten for at jeg noen ganger trenger mer hvile enn ham. Noen ganger blir bare arbeidsoppgaver skjevfordelt og det har han lært seg at kommer av sykdommen. I dårlige perioder må jeg også akseptere at det flyter litt mer her. Det er viktigere at jeg bruker energien min på ungene.

Anonymous poster hash: 874c0...1c2

[estrella]

Kjenner ingen mødre med prikkfrie hus og som har absolutt alt på stell til enhver tid. Så det hadde jeg definitivt ikke tenkt over! Du høres ikke ut som en dårlig mor basert på hva du skriver her. At det er ekstra slitsomt i hverdagen? Absolutt, men du er ikke en dårlig mor eller noe.

[AnonymBruker]

Ikkje rart dattera syter og hyler, sidan ho veit at det ventar eit "ja" i andre enden.

Anonymous poster hash: 9f256...7c1

[AnonymBruker]

Ikkje rart dattera syter og hyler, sidan ho veit at det ventar eit "ja" i andre enden. Anonymous poster hash: 9f256...7c1

Ts her. Ja, fatter jo såpass selv, sant. Men jeg har faktisk ikke energi til å løfte henne opp på stolen for 6 gang når vi spiser. Jeg prøver så mye jeg orker, men noen dager er energien =null.

Anonymous poster hash: 3fbc9...eb9

[AnonymBruker]

Så lenge barnet blir oftere prioritert enn husarbeidet er jo det fint. Husarbeidet går jo ingen steder, men det gjør tiden med datteren din. Prøv å ha koselige stunder med henne, og ikke la henne få overtak. Bedre sent enn aldri, og du vil takke deg selv senere i livet. Hun har nå funnet ut at hun kan tvinne deg rundt fingeren og det er en ond sirkel som ikke er bra. Det hjelper også om far kan komme inn når din datter ikke høre på seg å si "nå har mamma sagt nei, og da er det er nei". Eller si at "nå må vi si nei, kanskje en annen dag" slik at hun vet at du og far er på lag og svaret hun får fra far er det samme hun får fra deg og motsatt

Anonymous poster hash: 2d3aa...07f

[AnonymBruker]

Går barnet fra bordet mer enn 3 ganger, så ta vekk maten og si at hun får ikke mat før neste måltid. Da lærer hun at hvis hun ikke sitter ordentlig å spiser mat så vil hun gå sulten etterpå. Bare husk å ikke gi etter med å gi mat etterpå, da er man tilbake til start

Anonymous poster hash: 2d3aa...07f

[venus_]

Samboeren din må få en virkelighetssjekk og begynne å hjelpe deg! Klem til deg TS!

Endret 1. juni 2015 av venus_

[Majott]

 

hei!

 

Jeg er en dame på 36 som har en kronisk sykdom som gjør at jeg er ekstremt sliten periodevis. Jeg sliter psykisk tidvis også med angst og depresjon har prikket meg litt i armen, akkurat nå er jeg over en kneik.

 

Jeg sitter her nå, klokka er 13:40 og det er midt på dagen, sola skinner og jeg er trøtt til de grader. kunne lagt meg nedpå og SOVET. oppvasken venter, vask venter, tøy skal legges sammen - ser andre mødre som har prikkfritt hus og ser slanke og flotte ut, og jeg tenker herregud, hvordan greier de det. prøver å rydde og vaske når jeg har en god dag, og da ser det passe bra ut, men så kommer mannen hjem og roter utover, og barnet velter utover lekene sine og kopper og fat overalt..

 

Jeg har en snill men sta mann, rekkehus, og en smårolling som er like sta som faren. barnet vil kontrollere alt, hyler og sutrer til hun får et ja. Jeg greier ikke lukke ørene, og gir etter til slutt, og jeg greier jo ikke å få barnet til å sitte ved bordet rolig. 

 

barnet er 3 år.

Merker at familie (min manns) skuler på meg i selskap - gjør narr av at jeg er ufokusert osv og jeg er så sliten at jeg bare griner når jeg kommer hjem. jeg er så SLITEN. Jeg er mellom jobber nå og kan desverre ikke sykemelde meg og sove ut.

 

Er jeg en dårlig mor? Altså jeg føler jo ikke at jeg er en dårlig mor, men samtidig synes jeg det er så slitsomt å forholde meg til blikkene og kommentarene, når jeg vet at de ikke vet hvordan jeg har det inni meg. Jeg føler meg svimmel,glemsom og veldig ensom, da samboeren min er dritlei av min "negativitet" altså at jeg forteller at jeg er syk i dag feks.

Gruer meg til bursdagen til barnet mitt, vet ikke hvordan jeg skal greie å stelle i stand fest når jeg føler meg så utmattet. Og DET som skal være en sånn festelig anledning.

Anonymous poster hash: 3fbc9...eb9

 

 

Det tar ofte flere år å lære seg å leve med kronisk sykdom. Og det tar minst like lang tid å akseptere at en er syk, og må leve annerledes enn de andre, og annerledes enn før.

 

Om en har smerter, bruker kroppen mye energi på å takle dem. Da blir det mindre energi til andre ting, og en blir lett utmattet av ting en fint greide før. I tillegg blir du gjerne dårligere av sykdommen din hvis du er utmattet og sliten fra før.

 

For meg hjalp det å bli bevisst på å balansere/porsjonere hvor mye energi jeg brukte, og hvor mye jeg kunne gjøre hver dag. Gjorde jeg for mye en/flere dager, var jeg utmattet i flere dager etterpå. En må også unngå eller begrense stress, og andre ting en vet tar mye energi. Samvær med andre, der en må konsentrere seg om flere mennesker over flere timer, kan være for mye i de periodene en ikke tåler særlig

 

Ta vare på deg selv, og bruk heller tid på datteren din enn på husarbeid. Klær skal vaskes og brettes osv, men det trenger ikke å skje akkurat når du har behov for hvile. Det kan gjøres sammen med datteren din etterpå, mens du forteller eventyr eller dere bare prater sammen. 

I tillegg bør du vel få mannen mer med på husarbeid. Selv om du er hjemme og han er på jobb, så er du ikke frisk.

 

Jeg tror du kommer til å få bedre dager og mer energi totalt sett hvis du lærer deg å balansere energien din, sånn at du passer på å ikke gjør for mye hver dag. Hvil deg når du trenger det, ikke når du har gjort alt først. 

[AnonymBruker]

Du har flere problemer:

 

* Du har en sykdom som gjør at du ikke klarer å fungere 100%.

 

* Du prøver å fungere 100% - Nei, du KREVER av deg selv at du skal fungere 100%, og tror at alle andre forventer det av deg også!

 

* Du klarer ikke å fungere 100% og får dårlig samvittighet og tillater deg ikke å slappe av når du likevel ikke får gjort noe, noe som fører til at du må gjøre ting senere når du egentlig skulle ha hvilt

 

* Du stresser deg ihjel!

 

-----------------------------------------------

 

* Godta sykdommen din! Og krev at de rundt deg gjør det. At de kjenner begrensingene dine, og at det er viktig at du holder deg på lavere enn 100% for at du ikke skal fyke rett i veggen!

 

* Sjekk om det er noe kurs for deg for å lære mer om din sykdom, og for å få vite hvordan andre takler den. Skal du få støtte hjemifra er det HELT NØDVENDIG at mannen din også vet mest mulig. Ikke bare om sykdommen, men om sykdommen & deg. Snakk gjerne med legen. Hva bør du forvente av deg selv? Hva kan skje om du ikke stresser ned, men tvinger deg i 100% ytelse?

 

* La redusert ytelse og nedstressing være DIN MEDISIN for å fungere på DITT BESTE!! Ingen er tjent med at du møter veggen!

 

-------------------------------------------

 

NOTE TO SELF: Følg disse rådene selv...................

Anonymous poster hash: 3beed...afb

[AnonymBruker]

 

hei!

 

Jeg er en dame på 36 som har en kronisk sykdom som gjør at jeg er ekstremt sliten periodevis. Jeg sliter psykisk tidvis også med angst og depresjon har prikket meg litt i armen, akkurat nå er jeg over en kneik.

 

Jeg sitter her nå, klokka er 13:40 og det er midt på dagen, sola skinner og jeg er trøtt til de grader. kunne lagt meg nedpå og SOVET. oppvasken venter, vask venter, tøy skal legges sammen - ser andre mødre som har prikkfritt hus og ser slanke og flotte ut, og jeg tenker herregud, hvordan greier de det. prøver å rydde og vaske når jeg har en god dag, og da ser det passe bra ut, men så kommer mannen hjem og roter utover, og barnet velter utover lekene sine og kopper og fat overalt..

 

Jeg har en snill men sta mann, rekkehus, og en smårolling som er like sta som faren. barnet vil kontrollere alt, hyler og sutrer til hun får et ja. Jeg greier ikke lukke ørene, og gir etter til slutt, og jeg greier jo ikke å få barnet til å sitte ved bordet rolig. 

 

barnet er 3 år.

Merker at familie (min manns) skuler på meg i selskap - gjør narr av at jeg er ufokusert osv og jeg er så sliten at jeg bare griner når jeg kommer hjem. jeg er så SLITEN. Jeg er mellom jobber nå og kan desverre ikke sykemelde meg og sove ut.

 

Er jeg en dårlig mor? Altså jeg føler jo ikke at jeg er en dårlig mor, men samtidig synes jeg det er så slitsomt å forholde meg til blikkene og kommentarene, når jeg vet at de ikke vet hvordan jeg har det inni meg. Jeg føler meg svimmel,glemsom og veldig ensom, da samboeren min er dritlei av min "negativitet" altså at jeg forteller at jeg er syk i dag feks.

Gruer meg til bursdagen til barnet mitt, vet ikke hvordan jeg skal greie å stelle i stand fest når jeg føler meg så utmattet. Og DET som skal være en sånn festelig anledning.

Anonymous poster hash: 3fbc9...eb9

 

 

Jeg ønsker bare å hjelpe deg, for jeg syns ingen skal gå å lide unødvendig.

Jeg har selv slitt mye psykisk, både depresjon og angst, og jeg har slitt mye med hudproblem.

Energimessig har jeg vært på bånn, og trøtt og sliten hele tiden. Susete i hodet og ukonsentrert, og gråt lett fordi jeg ble lett ute av meg og tålte ikke mye påkjenninger.

Jeg kunne være så negativ at menneskene rundt meg ville ta selvmord bare de var i samme rom som meg.

 

Det var kanskje tilfeldigheter, men jeg er glad jeg kom over denne tilfeldigheten.

Jeg dro til balderklinikken for å teste meg for Cøliaki, og det hadde jeg visst, og jeg fikk vite at mange mennesker slet psykisk og fysisk pga feil kosthold, eller at de spiste mat de ikke tålte.

 

Jeg kuttet ut gluten og melkeprodukt(pga melkeprotein) fordi vi som reagerer på gluten og melkeprotein kan slite psykisk. Vi kan slite bl.a. med angst og depresjon pga gluten og melkeprotein, og vi kan komme inn i en negativ spiral av negative tanker og følelser.

Du kan lese mye om dette i boken "en kjernesunn familie" der de fokuserer på glutenfri og melkefri og sukkerfri kost.

 

Selv om jeg kuttet ut gluten og melkeprodukt(pga melkeprotein), så følte jeg meg ikke helt bra. Jeg ble mye bedre psyksik, men ikke helt på topp energimessig.

 

Nylig kom jeg over en bok hjemme som heter Spis deg glad, skrevet at herr og fru Diamond.

Der står det ikke bare at det er viktig å spise sunt, men at det også er viktig å spise i rett kombinasjon av matvarer.

Dette har jeg holdt på med i 1 uke nå, og det var den siste lille biten som måtte på plass for min del. Nå føler jeg meg på topp, og jeg kjente forandringer allerede etter 2 dager med denne spisemåten.

 

Denne spisemåten går ut på at du ikke skal blande for mye matvarer. Du skal ikke spise stivelse sammen med protein, fordi stivelse og protein blir brudt ned på forskjellig måte i kroppen.

Vil du spise fisk, kylling, kjøtt,egg, ost, så skal du spise salat eller grønsaker til, IKKE ris og potet og pasta til.

Vil du spiser brød, skal du spise avokado, majones, de grønsaker du ønsker på, men IKKE fisk, kylling, egg eller kjøtt på brødskiva. Dette fordi protein og karbohydrat blir brudt ned forskjellig.

Grønsaker går til både protein, stivelse og karbohydrater, så grønsaker kan du spise så mye du vil av.

Ønsker du å spise pasta, ris, potet, pannekaker, så må du spise kun grønsaker til.

Fett går til alt, så fett som smør og oljer kan du spise til alt.

Til frokost skal du spise frukt, fordi frukt renser kroppen frem til 12. Man skal aldri spise frukt rett etter et måltid. Frukt skal spiser før et måltid, fordi om du kun spiser frukt og eventuelt drikker vann til, fordøyes det på 30 min. Deretter kan du spise et måltid som du ønsker.

Spiser du måltid på denne måten som beskrevet i boken, fordøyes et måltid på 2 timer.

 

Vann kan du drikke hele dagen, men du bør drikke vann før du spiser, fordi om du drikker mye vann mens du spiser, eller rett etter at du har spist, tynner du ut magesyren i magesekken, så maten bli ikke skikkelig spaltet og fordøyd.

Du kan selvfølgelig drikke litt til maten om maten er veldig tørr og sterk, men ikke helle nedpå fordi du er tørst, da må du drikke deg utørst før du spiser.

 

Nå kan ikke jeg spiser gluten og melkeprodukt fordi de ødelegger hjernen og psyken min, men også min fysiske kropp. Så om du ikke tåler dette, så må du kutte dette ut.

Ellers følger jeg Spis deg glad-boken sine råd om sammensetning av mat, fordi det faktisk fungerer.

Anonymous poster hash: 41ac3...292

[BlendaSensitive]

Jeg synes mannen din må ta et tak. Og forstå at du er syk. Og er du syk så må du komme deg til legen og sykemelde deg.

 

Om det med husarbeid stresser deg, og mannen er dårlig på å hjelpe til, kan vaskehjelp være noe?

 

 

 

Og igjen. Ta med mannen på informasjonsmøte, mange kroniske lidelser har støttegrupper for pårørende.

 

 

Så kan man jo spørre, har du en diagnose, vet du hva som feiler deg? Om ikke, så er det lege du skal begynne med.