Mener mange foreldre overbeskytter barna

[Gjest Jean Valjean]

Norges speiderforbund oppfordrer til treklatring: – La barna falle
** Mener mange foreldre overbeskytter barna
**Pedagogikk-professor: – Foreldre er redde for at barna skal skade seg

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oppvekst/norges-speiderforbund-oppfordrer-til-treklatring-la-barna-falle/a/23462126/

Er dere enige eller uenige ?

[Druid]

Enig. På den annen side er dette den naturlige konsekvensen av dagens gapestokkmentalitet, der foreldre forfølges i døden for absolutt alt som i etterkant kan komme til å ansees som kritikkverdig.

Jeg så en blogg her om dagen med utrekk fra en sakkyndigrapport til underlag for å sette ett barn i fosterhjem. Hvis jeg hadde vært målt på samme måte, ville begge mine barn vært sendt i fosterhjem, og hadde det vært mine foreldre som ble målt, ville de i tillegg vært fengslet.

Når en mor kan få tiltale for å slengt ett håndkle på barnet, så blir det ekstremt viktig å hindre at noen får se blåmerker, uansett hvor de kommer fra.

[Gjest Jean Valjean]

Det kan virke som mange foreldre i dag. Har glemt sin egen barndom fra 80-90 tallet.

Hvor vi var mye ute i skog og klatret i treer.

Jeg kan ikke forstå hvorfor de skal være så mye i mot at deres egene barn skal ha den samme glede av å løpe rundt i skogen og klatre i treer som vi hadde.

Eller vel jeg hadde ihvertfall det.

[AnonymBruker]

Enig! Mange er så skrekkelig redd og tror at ungene er lagd av porselen. Å bruke grovmotorikken er utrolig viktig, noe mange ser ut til å glemme.

Min datter på 5 år har stort sett alltid blåmerker og skrubbsår, skitten i håret og sand i skoene. Hun klatrer i trær, løper i fjæra, renner ned bakker på ski, klatrer i berget og bader i elva. Hun sykler i skogen og har det utrolig fritt. Jeg har ubegrenset med plaster, klemmer og en kjeks når det går galt;)

Klart at det noen ganger er litt skummelt, men det er utrolig hva unger klarer og gleden over barnets glede når de mester noe er fantastisk! Vi foreldre må bare holde hodet kaldt og hjertet varmt mens ungene buldrer i fjellveggen:)

Anonymous poster hash: a0e17...fa0

[AnonymBruker]

Det spørs jo helt på barnet. Hvis barnet klarer å klatre i trær og forstår hva h*n gjør og at man må være forsiktig så skal selvfølgelig barnet få klatre i trær uten at mamma og pappa står under med sikkerhetsnett.

Men om barnet derimot ikke har noe forståelse for at man må være forsiktig og at man kan skade seg hvis man faller så må jo foreldrene passe på.

Min sønn har ikke forståelse for at noen ting kan være farlig og at man kan bli hardt skadet hvis man ikke er forsiktig og da er jeg selvfølgelig tett på og passer på så han ikke skader seg. Det er ikke i tilfelle han skulle finne på noe rart, uten tilsyn så vet vi at han vil ende opp med å skade seg og da er det helt feil å la det skje fordi man ikke skal være "overbeskyttende"

(Skal sies at mitt barn ikke er et "normaltfungerende barn" og at han har en utviklingsforstyrrelse som gjør at han ikke er på lik linje i utviklingen som andre på samme alder, men det er også store forskjeller blandt normaltfungerende barn ift hvor mye de forstår).

Jeg mener man skal passe sine egne saker. Er mye verre å ikke passe på ungene sine enn å passe på litt for mye. Det hjelper ikke at barnet har "lært" av å løpe ut i gata og bli påkjørt av en bil hvis barnet ender opp i koma. Hvis barnet kan finne på å løpe ut i veien så holder man barnet i hånda, og det skader ikke barnet at man gjør det.

Anonymous poster hash: f0273...83e

[AnonymBruker]

Det spørs jo helt på barnet. Hvis barnet klarer å klatre i trær og forstår hva h*n gjør og at man må være forsiktig så skal selvfølgelig barnet få klatre i trær uten at mamma og pappa står under med sikkerhetsnett.

Men om barnet derimot ikke har noe forståelse for at man må være forsiktig og at man kan skade seg hvis man faller så må jo foreldrene passe på.

Min sønn har ikke forståelse for at noen ting kan være farlig og at man kan bli hardt skadet hvis man ikke er forsiktig og da er jeg selvfølgelig tett på og passer på så han ikke skader seg. Det er ikke i tilfelle han skulle finne på noe rart, uten tilsyn så vet vi at han vil ende opp med å skade seg og da er det helt feil å la det skje fordi man ikke skal være "overbeskyttende"

(Skal sies at mitt barn ikke er et "normaltfungerende barn" og at han har en utviklingsforstyrrelse som gjør at han ikke er på lik linje i utviklingen som andre på samme alder, men det er også store forskjeller blandt normaltfungerende barn ift hvor mye de forstår).

Jeg mener man skal passe sine egne saker. Er mye verre å ikke passe på ungene sine enn å passe på litt for mye. Det hjelper ikke at barnet har "lært" av å løpe ut i gata og bli påkjørt av en bil hvis barnet ender opp i koma. Hvis barnet kan finne på å løpe ut i veien så holder man barnet i hånda, og det skader ikke barnet at man gjør det.

Anonymous poster hash: f0273...83e

Det er forskjell på faren ved å løpe ut i gata foran en bil,og å utfolde seg i naturen.

Nå forteller du at du har et barn med spesielle utfordringer, og det blir selvsagt noe annet, da er man nødt til å passe på i forhold til de utfordringene barnet har.

Men så sier du at det er forskjell på hvordan normaltfungerende barn forstår farlige situasjoner.Det er selvfølgelig riktig, men jeg vil våge å påstå at i de aller fleste tilfellene der et normaltfungerende barn virkelig ikke makter å kjenne sine begrensninger f.eks. i forhold til å klatre i trær, så er det fordi barnet ikke har fått lære de begrensningene i løpet av oppveksten. Det er når man faller og slår seg at man læreregne begrensninger. Hvis man ikke får falle å slå seg som liten, går man glipp av erfaring som er viktig senere. Hvis barnet når det nettopp har lært å gå, blir fanget opp hver gang det er i ferd med å falle, lærer det ikke å kjenne på begrensningene sine på samme åte som et barn som faller og slår seg. Når barnet som stadig har blitt fanget opp blir større, og har motorikk til å klatre i trær,mangler det erfaringen med å falle, og vil ikke ha samme forutsetting for å vurdere hvor høyt det er trygt å klatre, som barnet som har fått lov til å slå seg.

Nå mener jeg ikke at man ukritisk skal la barna slå seg i hytt og pine, uten å tenke på konsekvenser. Man sørger selvsagt for at ting er forholdsvis trygt. Barnet må gjerne falle å slå seg, men man sørger for at miljøet de beveger seg i ikke er veldig farlig. De skal gjerne slå seg,men helst ikke skade seg alvorlig.

Anonymous poster hash: 70f75...e23

[AnonymBruker]

Barn skal lære, og de lærer ved å falle. Skal de voksne stå å ta i mot, vil de plutselig oppleve at en gang står ikke mamma der å de faller hardt. Svigerinnen min løper etter sønnen sin hele tiden, og han gråter hver gang. Når hun ikke er til stede så sier vi bare "opp igjen" eller later som ingenting så reiser han seg å løper videre.

Men nå er hun en skikkelig hypokonder også da.

Anonymous poster hash: db1ab...9f3

[Gjest Magdalene]

Det spørs jo helt på barnet. Hvis barnet klarer å klatre i trær og forstår hva h*n gjør og at man må være forsiktig så skal selvfølgelig barnet få klatre i trær uten at mamma og pappa står under med sikkerhetsnett.

Men om barnet derimot ikke har noe forståelse for at man må være forsiktig og at man kan skade seg hvis man faller så må jo foreldrene passe på.

Anonymous poster hash: f0273...83e

Hvordan skal barn lære å klarte i trær om de ikke får prøve seg uten at foreldrene står under og tar i mot?

Det er ikke farlig å slå seg, ei heller å brekke et ben. Det er slik barna lærer seg å være forsiktige f.eks ved å falle ned fra treet.

Å passe på barna i trafikken, eller passe på at barna bruker hjelm når de sykler er jo noe helt annet. Det samme med normaltfungerende unger.

Det er jo noe galt når Bhg rundt om må sage ned trærne fordi foreldre er redde for at barna skal klatre i trær og falle ned.

[AnonymBruker]

Hvordan skal barn lære å klarte i trær om de ikke får prøve seg uten at foreldrene står under og tar i mot?

Det er ikke farlig å slå seg, ei heller å brekke et ben. Det er slik barna lærer seg å være forsiktige f.eks ved å falle ned fra treet.

Å passe på barna i trafikken, eller passe på at barna bruker hjelm når de sykler er jo noe helt annet. Det samme med normaltfungerende unger.

Det er jo noe galt når Bhg rundt om må sage ned trærne fordi foreldre er redde for at barna skal klatre i trær og falle ned.

Som jeg sier, hvis barnet ikke forstår så må man passe på. Har barnet falt og slått seg en gang og lært av det så betyr det at barnet faktisk forstår. Mens noen barn kan finne på å klatre rett opp i treet igjen og gjøre samme feilen igjen.

Det sies at brent barn skyr ilden. Ja, de fleste gjør det, men ikke alle. Det er en del av utviklingen, å lære av feil og ikke gjøre det samme igjen. Barn utvikler seg forskjellig og hos noen tar det lenger tid å lære sånt.

Det trenger ikke være pga noe diagnose.

Det jeg mener er at man må se hvert enkelte barn. Hvis man skal passe på hele tiden fordi det kan skje, men aldri har skjedd før så er man overbeskyttende. Hvis man passer på barnet sitt fordi det er garantert at det skjer så er det noe annet.

Jeg hadde aldri fulgt barnet mitt så tett hele tiden i aktivitet hvis det ikke var for at jeg vet han ender opp med å skade seg hardt, forsvinne fra oss eller i verstefall bli drept hvis jeg ikke følger med hele tiden. Tro meg, det er ikke noe man ønsker, men konsekvensene er langt verre.

Og bare for å ha sagt det, så er mitt barn av typen som legger hånda på peisen, får en skikkelig brannskade og etter å ha fått lindret skaden så går han rett tilbake på peisen og gjør det igjen. Derfor hjelper det ikke om han faller ned fra et tre og får kjenne på smerten en gang, han gjør det igjen og igjen uten å tenke over at det gjorde vondt forrige gang

Anonymous poster hash: f0273...83e

[AnonymBruker]

Det er forskjell på faren ved å løpe ut i gata foran en bil,og å utfolde seg i naturen. Nå forteller du at du har et barn med spesielle utfordringer, og det blir selvsagt noe annet, da er man nødt til å passe på i forhold til de utfordringene barnet har. Men så sier du at det er forskjell på hvordan normaltfungerende barn forstår farlige situasjoner.Det er selvfølgelig riktig, men jeg vil våge å påstå at i de aller fleste tilfellene der et normaltfungerende barn virkelig ikke makter å kjenne sine begrensninger f.eks. i forhold til å klatre i trær, så er det fordi barnet ikke har fått lære de begrensningene i løpet av oppveksten. Det er når man faller og slår seg at man læreregne begrensninger. Hvis man ikke får falle å slå seg som liten, går man glipp av erfaring som er viktig senere. Hvis barnet når det nettopp har lært å gå, blir fanget opp hver gang det er i ferd med å falle, lærer det ikke å kjenne på begrensningene sine på samme åte som et barn som faller og slår seg. Når barnet som stadig har blitt fanget opp blir større, og har motorikk til å klatre i trær,mangler det erfaringen med å falle, og vil ikke ha samme forutsetting for å vurdere hvor høyt det er trygt å klatre, som barnet som har fått lov til å slå seg. Nå mener jeg ikke at man ukritisk skal la barna slå seg i hytt og pine, uten å tenke på konsekvenser. Man sørger selvsagt for at ting er forholdsvis trygt. Barnet må gjerne falle å slå seg, men man sørger for at miljøet de beveger seg i ikke er veldig farlig. De skal gjerne slå seg,men helst ikke skade seg alvorlig. Anonymous poster hash: 70f75...e23

Jeg er hele tiden tett på barnet mitt for å hindre at han skader seg alvorlig, men det betyr ikke at han aldri har falt eller fått skrubbsår/blåmerker. Jeg er der for å hindre han i å skade seg alvorlig, forsvinne fra oss eller i verstefall bli drept. Ikke for å dulle med han og passe på så han ikke får merker i den myke huden sin.

Hvis han skriker når han har slått seg så er det skikkelig ille. Det skal mye til før han skriker, så det at jeg passer på er ikke det samme som at jeg trøster for hver minste ting. Men jeg vet om barn som får trøst bare de har dulta borti noen og ja, de skriker bare man ser på de.

Det er forskjell på å passe på for å avverge farlige situasjoner og å på å gi trøst for hver minste lille ting. Barnet blir ikke redd, utrygg og engstelig av at man er i nærheten og passer på.

Vi har naboer som aldri Er ute og passer på ungene sine. De flyr rundt alene hele tiden og finner på masse tull, mens foreldrene sitter inne. Jeg tenker at selv normaltfungerende barn trenger tilsyn, uten at det betyr at man går og bærer de rundt hele tiden.

Anonymous poster hash: f0273...83e

[AnonymBruker]

Jeg er hele tiden tett på barnet mitt for å hindre at han skader seg alvorlig, men det betyr ikke at han aldri har falt eller fått skrubbsår/blåmerker. Jeg er der for å hindre han i å skade seg alvorlig, forsvinne fra oss eller i verstefall bli drept. Ikke for å dulle med han og passe på så han ikke får merker i den myke huden sin.

Hvis han skriker når han har slått seg så er det skikkelig ille. Det skal mye til før han skriker, så det at jeg passer på er ikke det samme som at jeg trøster for hver minste ting. Men jeg vet om barn som får trøst bare de har dulta borti noen og ja, de skriker bare man ser på de.

Det er forskjell på å passe på for å avverge farlige situasjoner og å på å gi trøst for hver minste lille ting. Barnet blir ikke redd, utrygg og engstelig av at man er i nærheten og passer på.

Vi har naboer som aldri Er ute og passer på ungene sine. De flyr rundt alene hele tiden og finner på masse tull, mens foreldrene sitter inne. Jeg tenker at selv normaltfungerende barn trenger tilsyn, uten at det betyr at man går og bærer de rundt hele tiden.

Anonymous poster hash: f0273...83e

Hvis du opplever dette som kritikk av din måte å oppdra ditt barn på, så beklager jeg det. Det er ikke det det er ment som. Du forteller selv at ditt barn har spesielle behov. Da sier det seg selv at man også må ta spesielle hensyn. Men i diskusjonen her er det kun du som diskuterer barn med spesielle behov, så vidt jeg kan se snakker alle vi andre om normaltfungerende barn, dermed diskuterer du på andre premisser en oss andre.

Men ungene til naboen, som flyr rundt ute og finner på masse tull, skader de seg alvorlig stadig vekk? Nå sier jeg ikke at naboen din gjør ting riktig, det vet jeg for lite om naboen til å kunne uttale meg om. Men det vi diskuterer her er hva overbeskyttelse av (normaltfungerende) barn gjør med barnas evne til å unngå å skade seg. I så måte er det irrelevant om ungene til naboen finner på masse tull, men det hadde vært interessant å høre om de stadig kom hjem med alvorlige skader.

Anonymous poster hash: 70f75...e23

[ops2]

Enig. På den annen side er dette den naturlige konsekvensen av dagens gapestokkmentalitet, der foreldre forfølges i døden for absolutt alt som i etterkant kan komme til å ansees som kritikkverdig.

Jeg så en blogg her om dagen med utrekk fra en sakkyndigrapport til underlag for å sette ett barn i fosterhjem. Hvis jeg hadde vært målt på samme måte, ville begge mine barn vært sendt i fosterhjem, og hadde det vært mine foreldre som ble målt, ville de i tillegg vært fengslet.

Når en mor kan få tiltale for å slengt ett håndkle på barnet, så blir det ekstremt viktig å hindre at noen får se blåmerker, uansett hvor de kommer fra.

Var det dette du leste?

K ble riktignok ved en anledning i mars for over to år siden, i barnehagen, observert med et blåmerke på innsiden av ene låret. På sakkyndiges spørsmål til to sentralt ansatte i barnehagen om de tror at foreldrene utsatte barnet for vold hjemme, svarer begge et klart nei. Likevel skriver psykologen freidig nok at blåmerket (som hen aldri har sett) var «…uforenelig med slike han kunne ha fått i lek…» Virkelig? Hvordan ser et slikt blåmerke ut? Er det usannsynlig at en aktiv unge kan få blåmerke på innsiden av låret? Er det ikke nok å sette seg uvørent overskrevs på en eller annen gjenstand, velte under aking, ja er ikke mulighetene legio?

http://www.advokatbladet.no/2015/05/hva-er-det-med-noen-sakkyndige/

Forfatter av innlegget er sakkyndig psykolog som var meddommer i fylkesnemda, hvor foreldrene faktisk fikk beholde barnet.

Endret 1. juni 2015 av ops2

[Druid]

Var det dette du leste?

http://www.advokatbladet.no/2015/05/hva-er-det-med-noen-sakkyndige/

Forfatter av innlegget er sakkyndig psykolog som var meddommer i fylkesnemda, hvor foreldrene faktisk fikk beholde barnet.

Den og denne :

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hun-trodde-det-skulle-bli-en-helt-vanlig-dag-pa-jobben---isteden-ble-hun-arrestert_-mistenkt-for-a-vare-en-voldelig-mor-8034550.html