Når er "nok er nok", og hva er "nok"? Sy

[Gjest Gjest - kvinne 33]

Hei,

Trenger å renske litt opp i all ullen som truer med å tyte ut av ørene mine snart :o

Min samboer og jeg går sterkt inn i det tiende året og stabilitet er ikke akkurat det ordet jeg vil forbinde med forholdet vårt.

Han er 39 år og vet ikke helt hva han vil bli når han blir stor og jeg er 33 og lurer vel litt på det samme...

Han har de siste fem årene prøvd flere forskjellige utdannelser og begynt i et utall anntall jobber, men på den ene eller andre måten så går det aldri bra. Enten er jobben helt feil for han og han mistrives og føler han ikke får oppfylt sitt potensiale eller så ender han i en jobbsituasjon der oppdragene ikke kommer inn eller han ikke får betalt ol. Det er alltid noe i veien for at han ikke blir lenge i en jobb.. Og etter å ha vært sammen med ham så lenge har jeg mistet troen på at han noen gang skal få det til.. (Dette kan jeg ikke si uten å såre han stort, han sliter mye med selvtilliten sin)

Jeg vet vel ikke helt hva jeg skal bli heller når jeg blir stor.. - Men jeg har i allefalll holdt meg i arbeid og skaffet inntekt mesteparten av tiden. Jeg har nesten alltid tjent mer enn ham og hatt en mer stabil inntekt enn ham i alle disse årene..

Dette har forsåvidt vært greit i mange år og vi har da overlevd økonomisk på en måte.

- Men så var det den forbaskede biologien da.. Som kvinne på 33 år er det ikke bare klokkeklang men en en øredøvende drønnende ringing. Kroppen min skriker etter å oppfylle sine biologiske behov for formering.. :-? Og biologien min forteller meg sterkt at min samboer vil aldri bli den "jegeren" som kommer hjem med byttet.. Jeg frykter for hvordan vår økonomiske fremtid skal bli når han er en så usikker potensiell "forsørger". Det andre problemet er at vi har bodd en del fra hverandre i perioder der han har gått på skole eller prøvd å "finne seg selv". (Noe jeg heller ikke tror han kommer til å gjøre). Kan jeg garantere mer stabilitet i fremtiden?

Nå er jeg fryktelig i tvil om hva jeg skal gjøre. Er det urettferdig av meg å forlange at han skal bli "forsørger"i familien og gå ut og ta en sur jobb når ikke jeg heller klarer å være "stabil" på den måten, (jeg vet heller ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor..)

Hvordan kan jeg forlange noe av ham som jeg selv ikke klarer å oppfylle?

Og hvor skal grensene gå for hvor mye man skal tolerere?

Er jeg smålig som forlanger en "jeger", burde vi finne harmoni i den livsstilen som er et resultat av våre personligheter og tråkle oss videre i livet, eller bør vi gå fra hverandre, så kan jeg finne noen andre som kan innfri kravene mine?

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er riktig. Hvor sterkt burde jeg la disse tingene påvirke meg?

Jeg må legge til at vi lever i et relativt harmonisk forhold, og at han alltid har de beste intensjoner når han går inn i noe. Han gjør sitt beste, (men er det godt nok). Han vil så gjerne, men får det aldri helt til.. Jeg føler sterkt at vi er bundet sammen i en slags symbiose. Etter alle disse årene med opp- og nedturer så klarer jeg ikke å se for meg at det noen gang skal bli slutt mellom oss. Vi er på en merkelig måte bundet sammen for resten av livet. (Er det en livslang straff :-? )

Er det jeg som er helt i utakt med virkeligheten og burde skjerpe meg?

Jeg har alltid sagt at jeg trives med situasjonen og liker å kunne forsørge meg selv og være så selvstendig som vårt forhold har gitt meg mulighet til, men det var før de biologiske klokkene begynte å ringe...

Hva skal jeg gjøre, og hva er riktig å gjøre? Hvor skal jeg sette ned foten?

Mia

[Maeve]

Dette var nå sannelig en dilemma, har sannelig ikke mye råd å gi deg nei.Men jeg skjønner godt hvordan du føler det 8)

Er det ikke en ide at dere tar en alvorsprat om akkurat det som tynger deg? Når dere har vært sammen så lenge, da kjenner jo dere hverandre på godt og vondt,ikke sant? I et forhold er det viktig at den andre parten vet hvor han/eller hun har deg? Kommunikasjon er ordet, og dette er en sak som han burde vite om. Selvtillit eller ikke.

Jeg har nettopp feiret 26 år i ekteskapet, og jeg er av den oppfatning at kommunikasjon er viktig.

Han var også slik før som din mann er nå, han satte seg på skolebenken da han var nesten 40 og ble pappa noen år før. I dag er han i lederstilling, har god utdanning. Han var selv i tvil, men jeg puffet hele tiden på. Kanskje en ide?

En sommer klem til deg

fra Maeve

[Gjest gurimalla]

Jeg tror du må tenke nøye gjennom de forventninger du har og måle disse opp mot hva samboeren din kan gi deg. Så må du finne ut om du kan ofre noen forventninger for å være sammen med samboeren din.

Hvis dere har det bra sammen er det jo dumt å gjøre det slutt fordi man ønsker en mann som kan bidra med stabil inntekt. En løsning kan jo være at du er hovedforsørger og han blir hjemme med eventuelle barn. Det er jo ikke alltid at de tradisjonelle kjønnsroller passer for alle par. Hvordan ser han selv på situasjonen? Hvis man velger å få barn må man jo være ansvarsbevisst. Har han for høye forventninger til arbeidslivet eller til seg selv? Det er sikkert frustrerende for han selv å ikke vite hva han vil bli når han blir stor. Kanskje det kan være en løsning å forsøke en karriererådgiver?

Det er imidlertid viktig at dere blir enige om veien videre. Hvis dere bestemmer dere for å få barn må begge være klar over at man kanskje må ta en jobb man ikke trives så bra i, og at det ikke er like lett å prøve nye ting. Hvis han ikke kan godta det, er han nok desverre ikke klar for å få barn.

Lykke til

[Lilleba]

Synes Gurimalla skrev et veldig klokt svar.

Her kommer en annen vinkling.

Hvis dere får barn og han fortsetter sin ustabile arbeidssituasjon, mens du jobber deg "i hjel", så kan du være sikker på at det blir så slitsomt at det dreper all kjærlighet og du får et traurig liv. Det er jo ikke (eller bør ikke være) så enkelt å skille seg, så da sitter du der, mer og mer bitter, mer og mer angrende for at du ikke brøt opp da du enda kunne, og fant deg en annen mann.

Kjærligheten betyr mye, men i dagens Norge er man dessverre avhengig av to normale inntekter, for å slippe å snu på skillingen. Det er ikke nødvendigvis slutten på livet å måtte snu på skillingen, men utrolig slitsomt å måtte gjøre det i år etter år, når ingen rundt deg har samme problemet.

Så hva blir mitt råd til deg? Snakk med ham, forklar dine følelser ang. barn og få klarhet i hva han er villig til å ofre (F.eks. være i en jobb han ikke synes er topp?). Hvis du skjønner at han har tenkt å fortsette på samme måte, ja, da vil du aldri få et rolig ekteskap med ham, det blir en kamp for å få endene til å møtes, og i den kampen vil kjærligheten gå dukken.

Du er enda ung og kan få barn i flere år. Det spørs om ikke du bør finne en annen far til dine fremtidige barn!

[Venus]

Hei du !!!

Still deg selv disse to spørsmålene:

1: Elsker jeg han egentlig ?

2: Ønsker jeg å få barn med han ?

Er svaret JA på begge, ville jeg ha tatt sjansen 100%.

Er svaret derimot NEI på begge eller én av disse, ville jeg vel ha gått videre i livet...uten han !

Dette vil du klare, tro du meg !!! :blunke:

Vennlig fra Venus. :kgsmil:

[Ejlanka]

Er enig med Venus der. Still deg mange spørsmål, tenk nøye gjennom situasjonen din, og hvordan du vil ha det.

Hva må skje for at ting skal bli noenlunde slik som du vil?

Tenk flere muligheter for å nå målet.

Du klarer det tilslutt og du finner nok ut om di vil fortsette eller ei. Men ikke vær red for å lykkes. Noen som har den frykten også. :blunke: