Hvordan har deres mann eller samboer taklet det at man er under nav?

[AnonymBruker]

Jeg er på aap, og da blir jo inntekten naturlig nok lavere. Det er midlertidig, men kommer nok til å ta litt tid.

Jeg synes det er veldig kjipt siden jeg ikke vil kunne bidrar like mye som før, og føler ikke at jeg kan kreve noe heller.

Nå har vi hatt endel ekstra utgifter i det siste med to biler på eu-kontroll. Har foreslått at vi kan selge den ene bilen, men det vil han ikke selv om det hadde gått bra.

Virker som han ønsker å ha samme livsstilen som før, og klager på at han ikke har råd til ditt og datt.

Ikke er han særlig åpen om økonomien, så det er vanskelig. Noe jeg har snakket med han om, men da er han mer åpen en kortere periode før det sklir inn i gamle vaner igjen.

Jeg prøver å bidra der jeg kan. Kjøper nesten alt av mat og tar de regningene jeg kan, og har konstant dårlig samvittighet for at jeg er i denne situasjonen.

Forstår jo det fra hans side selvsagt, og håper at jeg om ikke altfor lenge kan begynne i full jobb.

Derfor lurer jeg på hvordan andre har opplevd det?

Visste ikke om jeg skulle legge denne på samliv og relasjoner eller her, men er bare å flytte den.

Anonymous poster hash: da393...c96

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt ærlig ikke orket å være i ett forhold med en som over lengre tid ikke bidro særlig til at det skulle gå rundt, og som i tillegg kom med sykdomsmas. Det høres kynisk ut, men det er utrolig slitsomt å leve med folk som hele tiden bruker sykdommen sin som en unnskyldning, og når det i tillegg blir ett økonomisk problem (som på deg høres ut til å vare i flere år), så forstår jeg at han bli lei, og det hadde sannsynligvis vært takk og farvel fra meg. Min erfaring er at svært få på aap gjør noe for at det skal bli bedre, de klager og syter og gjør alt de kan for å trekke ut mest mulig penger av nav uten å måtte bidra selv. Det hemmer jo såklart hans liv også, har du tenkt på det?

Anonymous poster hash: ab635...d1f

[AnonymBruker]

Ja, det tenker jeg på hver dag, men at ting tar tid er ikke min feil.

Saksbehandling og slike ting har tatt mye tid.

Jeg gjør alt jeg kan og jeg syter ikke om sykdommen min. Alle som er under nav er ikke like.

Men han har jo også valgt å fortsatt være sammen med meg, så da regner jo jeg med at han er villig til å vente til det blir bedre.

Jeg krever ingenting, men jeg foreslår jo ting som kanskje kunne gjort det lettere.

Anonymous poster hash: da393...c96

[AnonymBruker]

Min mann gikk på NAV i fire år. Helt ærlig så brydde det meg lite. Eneste var at vi hadde mindre å rutte med i måneden, men budsjettet ble tilpasset økonomien og det har gått fint. I et forhold bidra man etter evne, og det burde ikke være noe som skal påvirke tanken om forhold på en annen måte enn 《hvordan prioritere riktig ut fra økonomi》.

Anonymous poster hash: b7319...9ca

[AnonymBruker]

Min mann tok det helt fantastisk. Var under NAV i flere år uten at det så ut som det var utsikt til bedring. Han var positiv, støttet meg og hadde hele tiden troen på at jeg ville komme meg tilbake til jobb. Han sutret aldri over økonomien selv om det var en belastning når inntekten min gikk drastisk ned. Heller ingenting som tydet på at han var flau over meg (noe jeg var selv).

Anonymous poster hash: ed124...f9a

[Kragebein]

Vi har begge vært innom NAV i løpet av vårt forhold, både hver for oss og på samme tid. Det har aldri vært noe problem for oss. Ja, til tider har vi hatt veldig dårlig råd og vært mye stresset på grunn av det, men det har gått fint fordi vi snakker mye om det og om hva vi kan gjøre for å gjøre ting lettere. Vi har støttet hverandre og motivert hverandre til å komme tilbake til arbeidslivet, og det er jeg utrolig glad for! Noe annet hadde verken vært bra for økonomien eller forholdet vårt.

[Gjest Walden]

Jeg hadde helt ærlig ikke orket å være i ett forhold med en som over lengre tid ikke bidro særlig til at det skulle gå rundt, og som i tillegg kom med sykdomsmas. Det høres kynisk ut, men det er utrolig slitsomt å leve med folk som hele tiden bruker sykdommen sin som en unnskyldning, og når det i tillegg blir ett økonomisk problem (som på deg høres ut til å vare i flere år), så forstår jeg at han bli lei, og det hadde sannsynligvis vært takk og farvel fra meg. Min erfaring er at svært få på aap gjør noe for at det skal bli bedre, de klager og syter og gjør alt de kan for å trekke ut mest mulig penger av nav uten å måtte bidra selv. Det hemmer jo såklart hans liv også, har du tenkt på det?

Anonymous poster hash: ab635...d1f

Heil Hitler!

[AnonymBruker]

For min del spørs det litt på årsaken til sykdommen. En astrofysiker eller banksjef som får kreft og deretter får veldig lite utbetalt, er noe annet enn en som har diffuse psykiske lidelser i en alder av 20 og blir en byrde på flere måter.

Jeg støtter gjerne de som har det vondt en tidsbegrenset tid, men orker faktisk ikke dra lasset alene i årevis. Kynisk eller ei.

Hvis du, TS, ønsker å snakke om det og han ikke vil, tenker jeg at det er han som er vanskelig... ikke du!

Anonymous poster hash: 66dd0...28a

[AnonymBruker]

Min mann takler det fint. Selv om inntekten min er redusert, er den på nærmere 450'.

Anonymous poster hash: c48d4...0e2

[AnonymBruker]

Men er du ikke på aap fordi du er syk da? Mannen din ser vel at du er dårlig?

Anonymous poster hash: 79490...d6a

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt ærlig ikke orket å være i ett forhold med en som over lengre tid ikke bidro særlig til at det skulle gå rundt, og som i tillegg kom med sykdomsmas. Det høres kynisk ut, men det er utrolig slitsomt å leve med folk som hele tiden bruker sykdommen sin som en unnskyldning, og når det i tillegg blir ett økonomisk problem (som på deg høres ut til å vare i flere år), så forstår jeg at han bli lei, og det hadde sannsynligvis vært takk og farvel fra meg. Min erfaring er at svært få på aap gjør noe for at det skal bli bedre, de klager og syter og gjør alt de kan for å trekke ut mest mulig penger av nav uten å måtte bidra selv. Det hemmer jo såklart hans liv også, har du tenkt på det?

Anonymous poster hash: ab635...d1f

Jeg er sjokkert over den menneskefiendlige holdningen din. Folk på AAP er som oftest helt vanlige folk, med god moral og stor arbeidslyst men som av ulike årsaker må ha hjelp i en begrenset periode, maksimum 4 år, før de kan komme tilbake i arbeidslivet igjen.

Anonymous poster hash: 1ce4b...9b7

[Zienna]

Jeg er sjokkert over den menneskefiendlige holdningen din. Folk på AAP er som oftest helt vanlige folk, med god moral og stor arbeidslyst men som av ulike årsaker må ha hjelp i en begrenset periode, maksimum 4 år, før de kan komme tilbake i arbeidslivet igjen.

Anonymous poster hash: 1ce4b...9b7

Så enig! Det er hårreisende å lese hvilke holdninger mange har når det gjelder å motta trygd. Vi betaler alle vår skatt, og den dagen vi står i en situasjon som gjør at vi ikke lenger kan jobbe, så er NAV vår trygghet.

De jeg kjenner som får AAP tar ny utdannelse til et yrke de har helse til. Alle er ivrige etter å komme seg i jobb igjen. En har en revmatisk lidelse som gjør arbeidet som snekker umulig. Han tar lærerutdanning. En annen er frisør, emn får allergiske reaksjoner på kjemikalier som brukes, og utdanner seg til sykepleier.

Jeg synes det er flott at de, i voksen alder, tar fatt på nytt!

[AnonymBruker]

Men er du ikke på aap fordi du er syk da? Mannen din ser vel at du er dårlig?

Anonymous poster hash: 79490...d6a

Ja, han vet jo det, men å ha dårlig økonomi sliter jo på. Det sliter jo på meg også, men prøver å tenke at dette er midlertidig og at en dag vil jeg være tilbake igjen i jobb.

Vet ikke helt hva han tenker, siden han er lite åpen om hva han synes og tenker.

Men det var ikke akkurat som jeg planla at det skulle bli slik og det har ikke vært noen drøm å skulle gå på nav. Faktisk synes jeg det er ganske flaut, siden det er så mye fordommer der ute.

Anonymous poster hash: da393...c96

[AnonymBruker]

Så enig! Det er hårreisende å lese hvilke holdninger mange har når det gjelder å motta trygd. Vi betaler alle vår skatt, og den dagen vi står i en situasjon som gjør at vi ikke lenger kan jobbe, så er NAV vår trygghet.

De jeg kjenner som får AAP tar ny utdannelse til et yrke de har helse til. Alle er ivrige etter å komme seg i jobb igjen. En har en revmatisk lidelse som gjør arbeidet som snekker umulig. Han tar lærerutdanning. En annen er frisør, emn får allergiske reaksjoner på kjemikalier som brukes, og utdanner seg til sykepleier.

Jeg synes det er flott at de, i voksen alder, tar fatt på nytt!

Ja, det er akkurat det jeg holder på med nå.

Å kartlegge hva jeg kan jobbe med og da blir det mest sannsynlig å ta en utdannelse som jeg kan ha med mine helseproblemer.

Så jeg gleder meg til å komme tilbake igjen til det normale

Anonymous poster hash: da393...c96

[AnonymBruker]

Ja, det er akkurat det jeg holder på med nå.

Å kartlegge hva jeg kan jobbe med og da blir det mest sannsynlig å ta en utdannelse som jeg kan ha med mine helseproblemer.

Så jeg gleder meg til å komme tilbake igjen til det normale

Anonymous poster hash: da393...c96

Kan man studere f.eks deltid på aap ? Da ha en plan med Nav? Må man søke hvert år om aap, eller kan man få det i 4 år sammenhengende?

Anonymous poster hash: fa864...8c8

[Zienna]

Ja, det er akkurat det jeg holder på med nå.

Å kartlegge hva jeg kan jobbe med og da blir det mest sannsynlig å ta en utdannelse som jeg kan ha med mine helseproblemer.

Så jeg gleder meg til å komme tilbake igjen til det normale

Anonymous poster hash: da393...c96

Det er bra - og jeg ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Min mann takler det helt fint. Tror egentlig han er litt glad for det, for lite hjemme her faller jo på han. Vi trives.

Anonymous poster hash: da929...f5e

[AnonymBruker]

Jeg ventet lenge med å fortelle min kjæreste at jeg hadde AAP. Jeg er som utgangspunkt svært velfungerende, men har dessverre opplevd ting som gjorde at jeg trengte hjelp. Da jeg fortalte hvordan ståa var til samboeren, ble han veldig overrasket. Jeg brøt med hans fordommer mot folk på AAP, om trygdesnyltere som bare sitter hjemme på ræva med sugerør i statskassa og ikke gidder jobbe. Hvordan kunne den søte, veltalende, intelligente, framoverlente jenta han var blitt forelska i være en av "dem"?

Selv ble jeg skuffet over hans reaksjon. Over at han er en av de, som henger seg opp i artikler om de marginale antall individer som åpenbart burde beskyttes mot seg selv. At han er en av de som ikke ser at dette er noe journalister i blodtåka sauser sammen til en sak som de _vet_ vil generere mange klikk og et kommentarfelt med mange flittige skribenter som ikke evner å se en annen virkelighet enn deres egen.

Den tryggheten jeg har i meg selv på at jeg kan noe, jeg vil noe og jeg kan få det til, har jeg hatt også mens jeg har hatt AAP. Men å vite at han ser på "de", og kanskje også meg, som en latsekk og snylter....det gjør vondt. Men det handler ikke om meg, men om han, og hans begrensede erfaring i verden. Og det er hans tap.

Anonymous poster hash: 1ce4b...9b7

[AnonymBruker]

Her ble mannen syk i det vi ble gravide, og nå etter 3år så er han fremdeles hjemme, aap.

Både det mentale og økonomiske er en liten påkjenning. Å ikke ha god råd når man er to, og i tillegg har barn er tøft.

Men vi bidrar etter evne

Anonymous poster hash: 364e7...b68