Flere single som har gitt seg selv en "frist" for å finne partner?

[AnonymBruker]

Jeg blir 30 neste år, og har nå bestemt meg for en ganske viktig ting. Har jeg ikke møtt en kjæreste innen da, så drar jeg til Danmark. Jeg er lite sosial og ikke så ofte ute, har lite venner og møter jo ingen nye heller. Har prøvd Tinder og Sukker, men føler alt blir så unaturlig. Så, nå føler jeg meg egentlig ganske rolig etter å ha tatt dette valget.

Flere som tenker som meg? Hvordan går letingen når fristen nærmer seg? Føler meg jo mindre lysten på kjæreste etter jeg bestemte meg for dette faktisk.

Anonymous poster hash: 9b8dd...f76

[AnonymBruker]

Har gitt meg frist mange ganger, aldri virket, 24år så langt og fristen har vel blitt utsatt ett og ett år

Anonymous poster hash: f39db...5b1

[annebanane]

Nei. Jeg tror det er fare flr å gjøre en veldig forhastet avgjørelse om en setter en "frist". Men nå er jeg enda veldig ung, så ser kanskje annerledes på det.

[AnonymBruker]

Haha nei har ikke engang tenkt tanken. Unger har jeg aldri hatt lyst på, så jeg slipper heldigvis det å reise til Danmark. Jeg har ikke skjønt det behovet for unger, så jeg har heller ingen forståelse for at noen vil reise til Danmark for å få en unge. Hva pokker sier man til ungen, når den etterspør sin far? Og sjangsen for å få en mann i ettertid, når man har med en donorunge på armen, minker.

Og hvorfor skal alder ha noe å si for kjærlighetslivet? Man forelsker seg like hardt og brutalt som 17-åring og som 70-åring. Så jeg er ikke bekymra for å ikke forelske meg senere i livet. Tvert imot gleder jeg meg til flere forelsker i årene som kommer Om det er med samme mann, eller flere, spiller ingen rolle. Det viktigste er å elske de som er der der og da.

Anonymous poster hash: 86eb4...486

[AnonymBruker]

Nå har jeg allerede 2 barn, og ønsker ikke flere. Så jeg har god tid. Kunne ikke tenke meg og sette en frist. Men jeg er lei av å lete, så har heller skaffet en pulekompis.

Anonymous poster hash: bb7b4...bad

[AnonymBruker]

Jeg er 34 år gammel og i et nytt forhold. Jeg er frivillig barnløs, så jeg slipper heldigvis å stresse med noen som helst. Hadde jeg hatt ekstremt lyst på barn, tviler jeg likevel at jeg hadde gått gjennom det alene, så enten hadde jeg lyktes i å finne en å få barn med, ellers hadde jeg nok endt om ulykkelig og barnløs.

Anonymous poster hash: d66b5...77e

[AnonymBruker]

Du gjør jo ikke akkurat noe for å finne deg en kjæreste heller da. Møtte selv ektemannen min gjennom match.com. Et litt "unaturlig" første møte tålte jeg så gjerne i jakten på den rette (møtte for øvrig sikkert 20 ulike menn via nettet før det endelig føltes rett for begge to).

Husk at når du får barn så MÅ du bli sosial for at det ikke skal gå utover barnet. Spesielt om du har enebarn så er du jo ansvarlig for at det får leke med andre barn f eks i helgene og i ferier. Nytter ikke å mure seg inne med tv-serier da. Syns du kanskje virker litt lat som hverken har venner, er sosial og som aldri møter noen. Man får ikke automatisk superkrefter av å bli mamma, det er det mest slitsomme og minst romantiske du kan tenke deg. Inderlig glad for at jeg har en mann å dele det med, hadde aldri orket å bli planlagt alenemamma.

Anonymous poster hash: eda6f...de5

[AnonymBruker]

Kanskje lett for meg å si som er 25, men du har da ikke dårlig tid. Vil du ikke heller sette den fristen til når du er 35? Hvis du blir mer aktiv, kommer deg ut, kaster deg på nettdating, så tror jeg godt det kan hende du finner noen.

Har vokst opp med en alenemamma. Hun er fantastisk, men fy søren så tøft hun har hatt det. Derfor er jeg svært skeptisk til å få barn alene.

Anonymous poster hash: 7e00a...178

[AnonymBruker]

Det er bare tull. Så du dame som skrev '2014 er året hvor jeg skal finne en mann!' på dataprofilen sin. Fremdeles aktiv i 2015 seff, men endret teksten..

Anonymous poster hash: 8ddc8...467

[Mr Green]

Jeg blir 30 neste år, og har nå bestemt meg for en ganske viktig ting. Har jeg ikke møtt en kjæreste innen da, så drar jeg til Danmark. Jeg er lite sosial og ikke så ofte ute, har lite venner og møter jo ingen nye heller. Har prøvd Tinder og Sukker, men føler alt blir så unaturlig. Så, nå føler jeg meg egentlig ganske rolig etter å ha tatt dette valget.

Flere som tenker som meg? Hvordan går letingen når fristen nærmer seg? Føler meg jo mindre lysten på kjæreste etter jeg bestemte meg for dette faktisk.

Anonymous poster hash: 9b8dd...f76

Har ikke noe frist, men håper nå å finne en i løpet av dette året.

[AnonymBruker]

Du gjør jo ikke akkurat noe for å finne deg en kjæreste heller da. Møtte selv ektemannen min gjennom match.com. Et litt "unaturlig" første møte tålte jeg så gjerne i jakten på den rette (møtte for øvrig sikkert 20 ulike menn via nettet før det endelig føltes rett for begge to).

Husk at når du får barn så MÅ du bli sosial for at det ikke skal gå utover barnet. Spesielt om du har enebarn så er du jo ansvarlig for at det får leke med andre barn f eks i helgene og i ferier. Nytter ikke å mure seg inne med tv-serier da. Syns du kanskje virker litt lat som hverken har venner, er sosial og som aldri møter noen. Man får ikke automatisk superkrefter av å bli mamma, det er det mest slitsomme og minst romantiske du kan tenke deg. Inderlig glad for at jeg har en mann å dele det med, hadde aldri orket å bli planlagt alenemamma.

Anonymous poster hash: eda6f...de5

Jeg er mamma allerede, men å sjekke mannfolk på badeland, foreldremøter og fotballtreninger gjør jeg bare ikke Ungen er stor og venter jeg mye lenger så blir det jo gigantisk spredning mellom barna.

Skjønner ikke helt hvor du får det fra at jeg ikke har venner, ikke er sosial eller møter noen? Setningen min var: Jeg er lite sosial og ikke så ofte ute, har lite venner og møter jo ingen nye heller.

For å sette tall kan du si to gode venner her jeg bor nå, delvis med i en vennegjeng på ti stk, flere venner på hjemstedet, stor familie som regnes som venner. Jeg er ute ca en gang i måneden, og sitter jo hjemme med barnet hver kveld alene. Ergo lite sosial. Så svar gjerne ut fra fakta, istedet for noe du har diktet opp.

Anonymous poster hash: 0db45...e5f

[AnonymBruker]

Som barn av alenemor er ikke dette noe jeg unner verken mor eller barn. Ingen frist på meg.

Anonymous poster hash: ac459...3b6

[AnonymBruker]

Haha nei har ikke engang tenkt tanken. Unger har jeg aldri hatt lyst på, så jeg slipper heldigvis det å reise til Danmark. Jeg har ikke skjønt det behovet for unger, så jeg har heller ingen forståelse for at noen vil reise til Danmark for å få en unge. Hva pokker sier man til ungen, når den etterspør sin far? Og sjangsen for å få en mann i ettertid, når man har med en donorunge på armen, minker.

Og hvorfor skal alder ha noe å si for kjærlighetslivet? Man forelsker seg like hardt og brutalt som 17-åring og som 70-åring. Så jeg er ikke bekymra for å ikke forelske meg senere i livet. Tvert imot gleder jeg meg til flere forelsker i årene som kommer Om det er med samme mann, eller flere, spiller ingen rolle. Det viktigste er å elske de som er der der og da.

Anonymous poster hash: 86eb4...486

Jeg vil ikke tro donorungen gjør noen stor forskjell, det er vel heller mitt eldre barn som har en far på slep som gjør at noen blir skremt Må vel være mye lettere å komme inn som stefar der det ikke er noen annen far i bildet. Synes ikke det er noe problem å forklare for barnet at mamma ville ha barn, men fant ingen mann å lage deg med, så da måtte vi få hjelp av noen. Er ingen vits i å gjøre det så innmari komplisert

Kanskje lett for meg å si som er 25, men du har da ikke dårlig tid. Vil du ikke heller sette den fristen til når du er 35? Hvis du blir mer aktiv, kommer deg ut, kaster deg på nettdating, så tror jeg godt det kan hende du finner noen.

Har vokst opp med en alenemamma. Hun er fantastisk, men fy søren så tøft hun har hatt det. Derfor er jeg svært skeptisk til å få barn alene.

Anonymous poster hash: 7e00a...178

Når jeg er 35 er barnet jeg har fra før allerede konfirmert. Allerede nå har jeg bodd alene i ti år med barnet. Og nettdating har jeg prøvd fra og til i hele sju-åtte år! Vært i to forhold iløpet av livet, og tenker litt realistisk om dette. Det kommer jo ingen prins på en hvit hest plutselig

Ikke så lett å være sosial og ute på ting når man har barn alene. Enda jeg studerer og treffer mange der, så slutter mitt sosiale liv omtrent ved middagstider hver dag Nettdating føler jeg virkelig ikke er tingen. Men jeg drar jo ut på ting, problemet er å komme i snakk med noen. Nå føler jeg likevel at jeg har kommet til et punkt der jeg faktisk ikke orker å lete så aktivt lenger, hvis jeg ikke finner noen til neste år så ordner jeg drømmen om flere barn på egenhånd. Jeg lever jo ikke dårlig alene, har som sagt bodd alene i over ti år.

Anonymous poster hash: 0db45...e5f

[AnonymBruker]

Jeg blir 30 neste år, og har nå bestemt meg for en ganske viktig ting. Har jeg ikke møtt en kjæreste innen da, så drar jeg til Danmark. Jeg er lite sosial og ikke så ofte ute, har lite venner og møter jo ingen nye heller. Har prøvd Tinder og Sukker, men føler alt blir så unaturlig. Så, nå føler jeg meg egentlig ganske rolig etter å ha tatt dette valget.

Flere som tenker som meg? Hvordan går letingen når fristen nærmer seg? Føler meg jo mindre lysten på kjæreste etter jeg bestemte meg for dette faktisk.

Anonymous poster hash: 9b8dd...f76

Hehe, jeg har det litt på samme måte. Jeg er like gammel som deg, og er nylig singel. 30-årskrisa nærmer seg... Jeg elsker barn, men samtidig blir jeg usikker på om jeg kan klare det alene... jeg klarer det jo helt sikkert, men jeg kommer nok til å ha mye dårlig samvittighet...

Anonymous poster hash: d5ef4...a59

[LadyL]

Jeg vil ikke tro donorungen gjør noen stor forskjell, det er vel heller mitt eldre barn som har en far på slep som gjør at noen blir skremt Må vel være mye lettere å komme inn som stefar der det ikke er noen annen far i bildet. Synes ikke det er noe problem å forklare for barnet at mamma ville ha barn, men fant ingen mann å lage deg med, så da måtte vi få hjelp av noen. Er ingen vits i å gjøre det så innmari komplisert

Når jeg er 35 er barnet jeg har fra før allerede konfirmert. Allerede nå har jeg bodd alene i ti år med barnet. Og nettdating har jeg prøvd fra og til i hele sju-åtte år! Vært i to forhold iløpet av livet, og tenker litt realistisk om dette. Det kommer jo ingen prins på en hvit hest plutselig

Ikke så lett å være sosial og ute på ting når man har barn alene. Enda jeg studerer og treffer mange der, så slutter mitt sosiale liv omtrent ved middagstider hver dag Nettdating føler jeg virkelig ikke er tingen. Men jeg drar jo ut på ting, problemet er å komme i snakk med noen. Nå føler jeg likevel at jeg har kommet til et punkt der jeg faktisk ikke orker å lete så aktivt lenger, hvis jeg ikke finner noen til neste år så ordner jeg drømmen om flere barn på egenhånd. Jeg lever jo ikke dårlig alene, har som sagt bodd alene i over ti år.

Anonymous poster hash: 0db45...e5f

Heier på deg ts! 😊

Hilsen alenemamma som vet akkurat hvordan du har det når det gjelder det sosiale!

[AnonymBruker]

Nå har jeg barn, og er derfor litt mer avslappet til det å finne seg en ny partner.

Jeg har heller en frist for når jeg føler det er på tide å lage meg en profil på feks tinder, hvis jeg ikke møter en ny mann i hverdagen

Anonymous poster hash: f670d...19d

[AnonymBruker]

Hehe, jeg har det litt på samme måte. Jeg er like gammel som deg, og er nylig singel. 30-årskrisa nærmer seg... Jeg elsker barn, men samtidig blir jeg usikker på om jeg kan klare det alene... jeg klarer det jo helt sikkert, men jeg kommer nok til å ha mye dårlig samvittighet...

Anonymous poster hash: d5ef4...a59

Hadde mitt første barn hatt en flink far som stilte opp hvor samarbeidet ikke var noe problem så hadde jeg nok ikke tatt så lett på dette. Men min erfaring med far etter samlivsbrudd er veldig dårlig, og et utrøstelig barn, så jeg tenker heller ingen far, enn en dårlig far.

Jeg har jo også erfaringen med å være alene, så der er jeg ikke bekymret. Men den 30års-krisa er ikke god nei

Heier på deg ts!

Hilsen alenemamma som vet akkurat hvordan du har det når det gjelder det sosiale!

Takk takk! Er ikke bare, bare å være sosial nei.

Nå har jeg barn, og er derfor litt mer avslappet til det å finne seg en ny partner.

Jeg har heller en frist for når jeg føler det er på tide å lage meg en profil på feks tinder, hvis jeg ikke møter en ny mann i hverdagen

Anonymous poster hash: f670d...19d

Jeg har jo også barn, men drømte om 4-5, har bare ett. Føler det er noe som mangler, klarer ikke se for meg å kun ha et barn. Kommer fra stor familie med store barneflokker, så for meg er barn = mange. Derfor kommer jeg til å reservere til søsken hvis jeg drar til Danmark, slik at jeg kan få to donorbarn som er helsøsken.

Hvor gammel er du forresten? Og mange barn? Jeg har jo prøvd ganske aktivt i alle 20-årene mine, de første nøt jeg mest å være singel, men etter et forhold som røyk plutselig for nesten to år siden kjente jeg litt på panikken. Jeg kan jo ikke vente mye lenger, vil ikke risikere å ha små barn samtidig som jeg får barnebarn.

Anonymous poster hash: 0db45...e5f