Kvinners partnerpreferanser, barnløshet blant menn

[AnonymBruker]

Jeg ble inspirert av denne artikkelen og innlegget om ufrivillig single og barnløse menn til å skrive et innlegg her.

Fra artikkelen:

Faktisk har evolusjonsforskerne spurt seg lenge hvorfor menn eksisterer. Det enkleste hadde nemlig vært om damene fikset reproduksjonen selv, altså at vi befruktet oss selv.

Artikkelen overdriver litt hvor stort mysterium dette er. Alle som kan litt om evolusjonsbiologi vet at det enkle svaret er at beviset på at kjønnet befruktning (og dermed det evige jaget etter en partner og sex) er lønnsomt er at det fins. Hadde det ikke vært biologisk lønnsomt, ville det vært selektert bort for lenge siden.

Der den seksuelle konkurransen fikk fortsette, var billene langt mer beskyttet fra utryddelse.
- For å konkurrere ut rivaler, må man være god også på andre områder. Seksuell seleksjon bidrar til at genetisk helse blir bedre, konkluderer Gage.

En del menn skylder på likestillingen og feminismen for sine problemer på partnermarkedet. Jeg mener de tar feil når de gjør det. For eksempel påstår noen at det er årsaken til at antallet skilsmisser har økt betraktelig siste 40-50 år. Det betyr ikke at alt var harmonisk før; mange kvinner levde i ekteskap som fungerte dårlig, men de var økonomisk avhengige av mannen. I dag er kvinner i stor grad økonomisk selvstendige, og trenger ikke en forsørger, men er god partner og far til sine barn.

Da kommer biologien inn i bildet. Hos alle dyrearter er det konkurranse blant hannene om å få formere seg. Særlig hos flokkdyr vil hunner som har fått en kandidat gå gjennom flokken slik at andre hanner kan utfordre ham, slik at den mest sterkeste og mest pågående står igjen til slutt. Alle hunner vil helst få avkom med hannen med høyest rang/status, fordi det gir bedre overlevelse for avkommene.

Slik er det også blant menneskene. Vi ser i Norge at nesten 25% av alle menn ved 45 år er barnløse, mot bare 12-13% hos kvinner, link. Bla ned til figur 1 i linken, så ser dere utviklingen siden 1985. Andelen har økt både blant kvinner og menn. Det skyldes i noe grad av trenden er å studere lengre og etablere seg seinere, dermed er det noen som blir for gamle før de finner ut at de vil ha barn. Men når økningen er så mye større hos menn enn hos kvinner kan ikke det bare forklares med at menn etablerer seg seint.

Hovedårsaken må være at kvinner med økonomisk selvstendighet velger bort de minst attraktive mennene. Det vises ved at barnløshet blant menn øker mest blant menn med lavstatusyrker. Menn som er over snittet høye har også større sannsynlighet for å bli far. Samtidig får mange menn med høystatusyrker nytt barnekull med en ny og yngre kone når de er 40-50. Hvorfor velger en del kvinner i alderen 25-25 å få barn med menn på 40-50? Fysisk er de ikke så attraktive som yngre menn, men summen av deres andre egenskaper (høy utdannelse, høystatusyrker, god økonomi, etablert med hus etc.) gjør at kvinner anser disse som gode partnere og fedre som vil gi barna gode oppvekstvilkår. Da får de heller godta at de har en fraskilt kone og barn fra før. [Nå snakker jeg i makroperspektiv, på individnivå kan det selvsagt være unntak, men skal man generalisere må man se på makronivået.]

Likestillingen som har gjort kvinner økonomisk selvstendige kan dermed ses på som en tilbakeføring til den naturlige tilstanden. Den kulturelle forestillingen om at alle skal finne seg én partner som de får barn med og lever med livet ut er en kulturell konstruksjon, ikke en naturlig tilstand. Det naturlige er at menn må konkurrere, og at kvinner velger de mest attraktive mennene.

Vi mennesker er paradoksalt konstruert: Vi kan både kjenne trang til å være utro med andre, men blir også sjalu om partneren er utro. Disse driftene og egenskapene har sikret artens overlevelse opp gjennom tidene, ved at de friskeste og mest pågående mennene i størst grad har fått formere seg.

Jeg ser det begynner å bli litt langt nå, men man kan ikke utlede et større resonnement uten begrunnelse. Mitt sluttpoeng er en liten erkjennelse av min egen utilstrekkelighet i dette spillet.

Hvis en utenomjordisk evolusjonsbiolog studerte menneskene og så på meg, måtte vedkommende undre seg litt. Rent umiddelbart er jeg ganske attraktiv: Gjennomsnittlig høy, naturlig bredskuldret og atletisk kroppsybygning, intelligent (var klassens flinkeste, har nå høyere utdannelse og grei jobb), og ser såpass bra ut at jeg har fått noen forsiktige tilnærmelser et par ganger.

Årsakene til min evige singeltilværelse og barnløshet er å finne i oppveksten. Kortversjonen er at jeg hadde andre interesser enn de fleste andre og derfor opplevde en del mobbing.

Når man ikke så ung lenger og har nesten null erfaring med kvinner må man som mann enten hoppe i det og regne med en mengde fiaskoer (hovedsakelig fordi lite erfaring er lite attraktivt, og man virker klønete) og en ørliten mulighet for å lykkes. Eller så kan man velge å kapitulere, og bruke tid og energi på andre ting som oppleves som meningsfylte.

Jeg har valgt det siste.

Anonymous poster hash: 444e0...9f0

[AnonymBruker]

Det finnes allerede en tråd om dette temaet. Du kan jo diskutere der istedenfor å lage en ny.

Anonymous poster hash: 6e4f0...980

[AnonymBruker]

Poenget er jo at samfunnet i dag ikke er naturlig. Siden mennesket var ganske ungt har mennesket vert monogame, noe som nok hadde sine fordeler. For som du skriver; ellers hadde det ikke eksistert. Når vi har monogami, vil en hver kvinne ha en mann og en hver mann ha en kvinne.

De mennene og kvinnene som er mest lystne på hverandre, vil få flest barn og de som er fruktbare, og de som har mest resurser. Med andre ord blir det en seksuell seleksjon, selv i situasjoner der det eksisterer monogami. Den eneste forskjellen er den at flere menn har ei kvinne og flere barn har en far.

Det er nesten uten tvil om at den gamle selekteringsmetoden var bedre, ellers hadde det som du skriver ikke eksistert og det hadde i alle fall ikke vert slik at alle de mest suksessfulle samfunnenen var slik.

I dag har det derimot kunstig forandret seg, gjennom politisk støtte og en generalisert utdanningsektor. I dag er det ofte ikke de flinkeste som kommer opp og frem, men de som passer best til insitusjonene som eksisterer. I samfunnslivet og mtp det å skape verdier, trenger det ikke å være slik.

Det er ingen ting som tyder på at dagens situasjon på noen måter er fordelaktig.

En må også spørre seg om; på hvilket tidspunkt vil mennene som ærlig talt skaper det meste av verdier i samfunnet, ikke tillate seg å bli tråkket på mer? Jeg tror ærlig talt at den høyreorienterte vinden som blåser over Europa og anti-innvandringsbevegelsen er en direkte konsekvens av dette. Disse taper på innvandring og slikt, fordi det reduserer lønninger og skaper mer konkurranse. De føler også splittelsen mye sterkere.

Vi er på den lange veien tilbake til et samfunn som verdsetter den lille mann, kose hva det kose vil. Jeg personlig støtter det til veis ende for å si det slik.

Anonymous poster hash: f85ac...1df

[AnonymBruker]

Problemet med slike debatter er som alltid at naturlig seleksjon/evolusjon kun kan betraktes bakover i tid, da man kun kan betrakte de egenskapene som fremstår som fordelaktige på et eller annet tidspunkt, men det er ikke like enkelt å fremskrive det fremover i tid da det som kan fremstå som fordelaktig nå ikke nødvendigvis vil føre til artens overlevelse.

Anonymous poster hash: 1279f...847

[Gjest Jean Valjean]

[AnonymBruker]

Poenget er jo at samfunnet i dag ikke er naturlig. Siden mennesket var ganske ungt har mennesket vert monogame, noe som nok hadde sine fordeler.

Anonymous poster hash: f85ac...1df

Nei, det har det ikke. I tidlig sivilisasjon befruktet noen menn mange kvinner. Monogami kom langt senere, etter religion, ekteskap m.m.

Anonymous poster hash: f4495...7f5

[Cuckold]

Jeg ble inspirert av denne artikkelen og innlegget om ufrivillig single og barnløse menn til å skrive et innlegg her.

Fra artikkelen:

Artikkelen overdriver litt hvor stort mysterium dette er. Alle som kan litt om evolusjonsbiologi vet at det enkle svaret er at beviset på at kjønnet befruktning (og dermed det evige jaget etter en partner og sex) er lønnsomt er at det fins. Hadde det ikke vært biologisk lønnsomt, ville det vært selektert bort for lenge siden.

En del menn skylder på likestillingen og feminismen for sine problemer på partnermarkedet. Jeg mener de tar feil når de gjør det. For eksempel påstår noen at det er årsaken til at antallet skilsmisser har økt betraktelig siste 40-50 år. Det betyr ikke at alt var harmonisk før; mange kvinner levde i ekteskap som fungerte dårlig, men de var økonomisk avhengige av mannen. I dag er kvinner i stor grad økonomisk selvstendige, og trenger ikke en forsørger, men er god partner og far til sine barn.

Da kommer biologien inn i bildet. Hos alle dyrearter er det konkurranse blant hannene om å få formere seg. Særlig hos flokkdyr vil hunner som har fått en kandidat gå gjennom flokken slik at andre hanner kan utfordre ham, slik at den mest sterkeste og mest pågående står igjen til slutt. Alle hunner vil helst få avkom med hannen med høyest rang/status, fordi det gir bedre overlevelse for avkommene.

Slik er det også blant menneskene. Vi ser i Norge at nesten 25% av alle menn ved 45 år er barnløse, mot bare 12-13% hos kvinner, link. Bla ned til figur 1 i linken, så ser dere utviklingen siden 1985. Andelen har økt både blant kvinner og menn. Det skyldes i noe grad av trenden er å studere lengre og etablere seg seinere, dermed er det noen som blir for gamle før de finner ut at de vil ha barn. Men når økningen er så mye større hos menn enn hos kvinner kan ikke det bare forklares med at menn etablerer seg seint.

Hovedårsaken må være at kvinner med økonomisk selvstendighet velger bort de minst attraktive mennene. Det vises ved at barnløshet blant menn øker mest blant menn med lavstatusyrker. Menn som er over snittet høye har også større sannsynlighet for å bli far. Samtidig får mange menn med høystatusyrker nytt barnekull med en ny og yngre kone når de er 40-50. Hvorfor velger en del kvinner i alderen 25-25 å få barn med menn på 40-50? Fysisk er de ikke så attraktive som yngre menn, men summen av deres andre egenskaper (høy utdannelse, høystatusyrker, god økonomi, etablert med hus etc.) gjør at kvinner anser disse som gode partnere og fedre som vil gi barna gode oppvekstvilkår. Da får de heller godta at de har en fraskilt kone og barn fra før. [Nå snakker jeg i makroperspektiv, på individnivå kan det selvsagt være unntak, men skal man generalisere må man se på makronivået.]

Likestillingen som har gjort kvinner økonomisk selvstendige kan dermed ses på som en tilbakeføring til den naturlige tilstanden. Den kulturelle forestillingen om at alle skal finne seg én partner som de får barn med og lever med livet ut er en kulturell konstruksjon, ikke en naturlig tilstand. Det naturlige er at menn må konkurrere, og at kvinner velger de mest attraktive mennene.

Vi mennesker er paradoksalt konstruert: Vi kan både kjenne trang til å være utro med andre, men blir også sjalu om partneren er utro. Disse driftene og egenskapene har sikret artens overlevelse opp gjennom tidene, ved at de friskeste og mest pågående mennene i størst grad har fått formere seg.

Jeg ser det begynner å bli litt langt nå, men man kan ikke utlede et større resonnement uten begrunnelse. Mitt sluttpoeng er en liten erkjennelse av min egen utilstrekkelighet i dette spillet.

Hvis en utenomjordisk evolusjonsbiolog studerte menneskene og så på meg, måtte vedkommende undre seg litt. Rent umiddelbart er jeg ganske attraktiv: Gjennomsnittlig høy, naturlig bredskuldret og atletisk kroppsybygning, intelligent (var klassens flinkeste, har nå høyere utdannelse og grei jobb), og ser såpass bra ut at jeg har fått noen forsiktige tilnærmelser et par ganger.

Årsakene til min evige singeltilværelse og barnløshet er å finne i oppveksten. Kortversjonen er at jeg hadde andre interesser enn de fleste andre og derfor opplevde en del mobbing.

Når man ikke så ung lenger og har nesten null erfaring med kvinner må man som mann enten hoppe i det og regne med en mengde fiaskoer (hovedsakelig fordi lite erfaring er lite attraktivt, og man virker klønete) og en ørliten mulighet for å lykkes. Eller så kan man velge å kapitulere, og bruke tid og energi på andre ting som oppleves som meningsfylte.

Jeg har valgt det siste.

Anonymous poster hash: 444e0...9f0

Det var mye interessant her, men jeg er ikke uten videre enig i at det er naturlig at kvinner får velge de mest attraktive mennene å få barn med uavhengig av egen attraktivitet, det finnes jo dyrearter der avkommet har større mulighet til å vokse opp og føre genene videre om det er to foreldre som samarbeider om å fø opp ungene. Dette er særlig utbredt blant fugler. I en slik situasjon må hunnen fire på kravene og tilby hannen troskap for å holde på ham. Hos mennesket er barndommen svært lang, og hunnenes liv vil lett bli et slit uten like hvis de skal være alene om å forsørge både seg selv og barna. I et tilstrekkelig totalitært samfunn kan selvsagt en konge eller en herskerklasse tyrannisere mennene til å jobbe gratis for å fø opp kongens eller herskerklassens menns avkom, avkom tyrannen eller herskerklassens menn får med alle kvinnene mens de øvrige hannene må leve i sølibat, men det er ikke gitt at dette er normalen og at det er slik menneskets samfunn har vært organisert opp gjennom førsivilisatorisk tid.

Trangen til utroskap kan nok være der selv om en art naturlig lever i par, vi vet jo at fuglehanner i par kan være bortpå hunnen i naboreiret når muligheten byr seg, og utroskap kan være lønnsomt både for de hanner som får lurt en annen hann til å bruke sitt korte liv på å fø opp hans unger og for hunner som på den måten kan få avkom med en enda flottere og sterkere hann enn hun selv har sjans på som fast partner. Men selv om utroskap er utbredt i arter som lever i parforhold er det jo likevel ikke noe unaturlig i at de lever monogamt. Og jeg kan ikke se at det uten videre må være unaturlig for mennesket å leve i livslangt parforhold. Selvsagt kan kulturen endre forutsetningene, vi kan innføre et politisk system der man tar penger fra mindre populære menn for at kvinner skal kunne få barn uten menn og fø dem opp som alenemødre. Jeg synes ikke det er noen positiv utvikling, blir det en sterk tendens får vi en slags parallell til det brutale elitesamfunnet jeg beskrev i forrige avsnitt.

Når det gjelder din egen singeltilværelse virker det som du har gitt opp. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men hvis du har rett i at du ser bra ut og ellers har normale sosiale ferdigheter bør du ikke avskrive deg selv på partnermarkedet sånn uten videre. Selv om du i tenårene skulle ha vært en nerd som isolerte deg og lot nerdeinteressene dine komme i veien for naturlig kontakt med det annet kjønn, er det jo mange slike nerder som likevel får seg partner når de kommer litt opp i tjueårene. Om ikke før, så når en del av jentene har rast fra seg med de slemme guttene og er klar for å finne seg en snill og trygg familiefar og barneforsørger. Selv i vår tid er det vel en del som tross alt ser verdien av at barna kan vokse opp med en far.

Endret 24. mai 2015 av Cuckold

[AnonymBruker]

Nei, det har det ikke. I tidlig sivilisasjon befruktet noen menn mange kvinner. Monogami kom langt senere, etter religion, ekteskap m.m.

Anonymous poster hash: f4495...7f5

Det hendte at noen tok konkubiner, men det vanlige var mann og kvinne. Selv tidligere former menneske, var faktisk monogame. Årsaken til at dette har funket bedre enn de andre formene for seksuell seleksjon kan handle om at de smarte fikk flest barn siden de hadde råd til det, og at barna fikk en bedre oppvekst.

I tillegg kunne kvinner som mer eller mindre er hemmede etter fødsel lettere overleve.

Samtidig kom det flere gener i omløp, slik at en ikke lenger hadde problemer med innavl, slik som dyr har. Dominante gener er også bra, fordi disse som regel er gode å ha. Der disse dominante genene ikke kan overleve, finnes de heller ikke.

Veldig gamle typer mennesker inngikk ekteskap.

Anonymous poster hash: f85ac...1df

[AnonymBruker]

Og i mellomtiden så blomstrer prostitusjonen som aldri før.

Anonymous poster hash: d5ee1...265