Om du vil forandre verden, bør du starte med deg selv.

[AnonymBruker]

Er det riktig?

Si man er misfornøyd og ønsker å forandre på noe. Hvordan bør man gå frem?

Si man er ensom i blant og ønsker seg noe mer fra en annen person. Bør man kanskje begynne å gi noen mer oppmerksomhet selv da, så kanskje man får det tilbake også?

Jeg leste en gang en kvinne som følte seg feminin når mannen tok initiativ. Det er jo naturligvis bulls**t, en mann kan jo si akkurat det samme, når en frøken tar initiativ, leder samtalen og slikt så føler han seg vel og maskulin.

Det er egoismen det der handler om, det er bare vanskelig å innrømme det fordi de liker gjerne å æ tror det er slik det skal være, så de tar seg like gjerne den retten. Hvem som helst kan jo det, så lenge de er lite interessert nok egentlig.

Men hvor viktig er egoet sitt når det gjelder slikt? Bør man ikke være i stand til å heve seg over diverse og se bort i fra egoet sitt i blant hvis en ønsker å være et imøtekommende menneske med de intensjonene om å få til noe sammen med noen andre?

Man ser store forskjeller på folk, på hvor villig enkelte er på å gi det lille ekstra for den andre. Og hvem som alltid gir uten å få noe særlig tilbake og de som sjeldent gir noe og bare forventer mer. Noen som lytter, andre bare maser og forventer oppmerksomhet, uten å høre det som egentlig blir sagt.

Så det er åpenbart mange fremgangsmåter og personligheter generelt.

Noen tanker? Erfaringer? Finnes det noen tips og triks for å få forhold til å fungere i lengden?

Anonymous poster hash: 32d7e...4bb

[Gjest Badebuksa]

Man skal alltid starte med seg selv.

[absinthia]

Ja, det stemmer, men dette innebærer også at en må fortelle den andre parten hva du setter pris på. Iblant er en så blind at en ikke ser at den andre parten gir, men kanskje helt andre ting enn det du legger merke til. Det er mye enklere å gi de rette tingene om en har en viss anelse om behovet til den andre parten.

Tenker på en historie jeg hørte om et gammelt ektepar som hadde vært gift i over 40 år. Hver søndags morgen i ekteskapet hadde de spist rundstykker og kona ga alltid mannen underdelen av rundstykket, mens mannen på sin side alltid ga kona overdelen på rundstykket. Stemningen ble av en eller annen grunn surere og surere ved søndagsfrokosten ettersom årene gikk.

Men så kom dagen, da det sprakk for kona og hun klagde til mannen over at hun i alle disse årene hadde gjort alt for at han skulle bli fornøyd med søndagsfrokosten, men at han likevel bare var sur og grinete, - hun hadde til og med gitt ham den beste delen av rundstykket for at han skulle bli glad, mens han bare ga henne overdelene fordi de var de minst gode. Da fortalte mannen, at han, på sin side alltid hadde gitt henne overdelen, fordi han regnet med at det var den delen hun likte best, fordi han selv gjorde det.

Etter denne samtalen fikk hun underdelene, han overdelene og søndagsfrokostene ble hyggelige.

Over førti år skulle det altså ta, før de snakket om denne bagatellen, slik at de kunne løse den, hadde de bare fortsatt å gi det de trodde at den andre ville ha, uten å snakke om dette, ville de nok fortsatt med å ha utrivelige søndagsfrokoster, resten av livet.

[AnonymBruker]

Ja, det er riktig at en bør begynne med seg selv som regel og det er jo fordi det kan være greit å sitte et bra eksempel. Hvis en yter bittelitt mer for den andre, kan det motivere den andre til å gjøre det samme i noen tilfeller. Dette er det selvsagt ingen garanti for, en kan ende opp med å være den eneste som gir, og den andre bare tar og tar og gjør seg vant til det.

For enkelte er i stand til å bry seg om andre og gi noe for dem, uten å få det matet inn med teskje hva det skal være. Andre er ikke. Noen er ikke åpen for å kommunisere sammen heller, så hva det hjelper å informere den andre om i slike tilfeller er ikke godt å vite.

En kompis av meg og en perifer dame holder på litt sånn. Det er flere år siden de hadde en samtale sammen, men likevel går én av dem, damen, rundt å sier at de er sammen og har vært det en stund. Antall måneder varierer meget, så det er åpenbart at de/hun ikke har satt noen dato. Hun bruker all sin tid på alle andre i stedet. Så jeg spurte kompisen hva det er han driver med, men han har ikke noe godt svar. Han snakker jo ikke med henne engang, så han skjønner egentlig ikke hvorfor hun holder på sånn som hun gjør. Og da ba jeg han om å spørre henne, om hvorfor hun drev på slik som hun gjorde, hvorfor hun brukte tiden på alle andre og sa til alle at hun var sammen med han.

Da viste det seg at hun mente at hun gjorde det for hans del, hun gjorde det fordi hun trodde at det var det han likte. Siden han ikke hadde gitt henne en sjekkliste over hva han liker. Ja, hun er åpenbart så manipulerende.

Men selv har jeg aldri hørt om noen gi hverandre lange lister på hva en liker og ikke liker. Og hvis noen virkelig er avhengig av en slik liste, så er det ganske innlysende at de to personene ikke forstår hverandre godt nok til å kunne være sammen over tid. For det er jo selvsagt ikke mulig å informere den andre om absolutt alle små ting en sitter pris på og ikke. Og når man opplever en god kjemi, så vil sånne ting falle på plass nesten helt automatisk, fordi begge partene ønsker det for den andre.

Nå er det ikke alle som har opplevd en god kjemi med noen da, så denne betegnelsen er nok like variabel som et kaldt vær er.

Og siden jeg mener at det kan være greit å begynne med seg selv og ikke bare anklage andre konstant for mangel på noe, så jeg anbefalte kompisen om å høre med henne om hun virkelig trodde at hun gjorde det for hans del, om hun prøvde å unngå han mest mulig fordi det er det hun sitter mest pris på, og ser helst at andre gjør nettopp det for henne, eller hva som foregår i hodet hennes. For da har man prøvd hvert fall.

Akkurat denne saken er nok ganske teit, det er ingenting som tilsier at disse ønsker å være med hverandre. Men ett forsøk fra eller til forandrer ingenting, den største risikoen en opplever er å få bekreftet hvorfor det gikk gale i utgangspunktet. Og jeg sa det til han, se måten hvordan hun reagerer på. Om hun lytter på hva du sier og viser forståelse er det håp, hvis hun derimot anser spørsmålene som mas og blir anklagende i stedet, som om det er du som har gjort noe gale, du som ikke har levert noe eller sagt hvordan du like å ha det, så vet en hvert fall hvordan damen er å forholde seg til, for dette er naturlige personlighetstrekk som ikke vil forandre seg.

For det handler jo gjerne om å sitte et eksempel. Og hvis en er imøtekommende, er det større sannsynlighet for at andre er det tilbake også. Er en derimot konsekvent bare anklagende og ikke tar initiativ til noe, så er det nok det eksempelet som er ønskelig å være ovenfor deg og det er gjerne ønskelig å få det samme tilbake.

Uansett, kommunikasjon er ganske fint og om noe så simpelt blir tatt for gitt, så vet du hvordan person du har å forholde deg til og hvilke verdier den personen har. Det nytter ikke å prøve å forandre noen mennesker heller. Noen passer sammen, andre gjør ikke, av helt naturlige årsaker.

Anonymous poster hash: 4657a...5f2

[AnonymBruker]

Ja, det er riktig at en bør begynne med seg selv som regel og det er jo fordi det kan være greit å sitte et bra eksempel. Hvis en yter bittelitt mer for den andre, kan det motivere den andre til å gjøre det samme i noen tilfeller. Dette er det selvsagt ingen garanti for, en kan ende opp med å være den eneste som gir, og den andre bare tar og tar og gjør seg vant til det.For enkelte er i stand til å bry seg om andre og gi noe for dem, uten å få det matet inn med teskje hva det skal være. Andre er ikke. Noen er ikke åpen for å kommunisere sammen heller, så hva det hjelper å informere den andre om i slike tilfeller er ikke godt å vite.En kompis av meg og en perifer dame holder på litt sånn. Det er flere år siden de hadde en samtale sammen, men likevel går én av dem, damen, rundt å sier at de er sammen og har vært det en stund. Antall måneder varierer meget, så det er åpenbart at de/hun ikke har satt noen dato. Hun bruker all sin tid på alle andre i stedet. Så jeg spurte kompisen hva det er han driver med, men han har ikke noe godt svar. Han snakker jo ikke med henne engang, så han skjønner egentlig ikke hvorfor hun holder på sånn som hun gjør. Og da ba jeg han om å spørre henne, om hvorfor hun drev på slik som hun gjorde, hvorfor hun brukte tiden på alle andre og sa til alle at hun var sammen med han.Da viste det seg at hun mente at hun gjorde det for hans del, hun gjorde det fordi hun trodde at det var det han likte. Siden han ikke hadde gitt henne en sjekkliste over hva han liker. Ja, hun er åpenbart så manipulerende. Men selv har jeg aldri hørt om noen gi hverandre lange lister på hva en liker og ikke liker. Og hvis noen virkelig er avhengig av en slik liste, så er det ganske innlysende at de to personene ikke forstår hverandre godt nok til å kunne være sammen over tid. For det er jo selvsagt ikke mulig å informere den andre om absolutt alle små ting en sitter pris på og ikke. Og når man opplever en god kjemi, så vil sånne ting falle på plass nesten helt automatisk, fordi begge partene ønsker det for den andre.Nå er det ikke alle som har opplevd en god kjemi med noen da, så denne betegnelsen er nok like variabel som et kaldt vær er. Og siden jeg mener at det kan være greit å begynne med seg selv og ikke bare anklage andre konstant for mangel på noe, så jeg anbefalte kompisen om å høre med henne om hun virkelig trodde at hun gjorde det for hans del, om hun prøvde å unngå han mest mulig fordi det er det hun sitter mest pris på, og ser helst at andre gjør nettopp det for henne, eller hva som foregår i hodet hennes. For da har man prøvd hvert fall.Akkurat denne saken er nok ganske teit, det er ingenting som tilsier at disse ønsker å være med hverandre. Men ett forsøk fra eller til forandrer ingenting, den største risikoen en opplever er å få bekreftet hvorfor det gikk gale i utgangspunktet. Og jeg sa det til han, se måten hvordan hun reagerer på. Om hun lytter på hva du sier og viser forståelse er det håp, hvis hun derimot anser spørsmålene som mas og blir anklagende i stedet, som om det er du som har gjort noe gale, du som ikke har levert noe eller sagt hvordan du like å ha det, så vet en hvert fall hvordan damen er å forholde seg til, for dette er naturlige personlighetstrekk som ikke vil forandre seg. For det handler jo gjerne om å sitte et eksempel. Og hvis en er imøtekommende, er det større sannsynlighet for at andre er det tilbake også. Er en derimot konsekvent bare anklagende og ikke tar initiativ til noe, så er det nok det eksempelet som er ønskelig å være ovenfor deg og det er gjerne ønskelig å få det samme tilbake. Uansett, kommunikasjon er ganske fint og om noe så simpelt blir tatt for gitt, så vet du hvordan person du har å forholde deg til og hvilke verdier den personen har. Det nytter ikke å prøve å forandre noen mennesker heller. Noen passer sammen, andre gjør ikke, av helt naturlige årsaker. Anonymous poster hash: 4657a...5f2

Dette ble for rørete for meg å følge med på. Er du utenlandsk eller under 16 år?

Anonymous poster hash: 29f94...ff5

[AnonymBruker]

Dette ble for rørete for meg å følge med på. Er du utenlandsk eller under 16 år? Anonymous poster hash: 29f94...ff5

Synd. For det er ingen som bryr seg om hva som er rørete for deg, jeg skrev det ikke for din del.

Anonymous poster hash: 4657a...5f2