Barn som sliter ut sin far

[AnonymBruker]

I den siste tiden har oppførselen til ungene til min samboer tæret så kraftig på ham, at jeg er redd for at han møter veggen snart. De er så frekke og usmakelige og truer daglig med at de heller vil være hos mor. Dette ser jeg godt er en hersketeknikk, men det sårer faren noe sinnsykt. Far har vært alene med barna siden de var ganske små og det har vært veldig forskjell på oppdragelsen her og hjemme hos mor. Den eldste forteller at til mor opererer de med husarrest og ingen godteri på lørdager som "straff". Her har det aldri vært noen form for straff, hvis ungene ikke har oppført seg.

Når far prøver å snakke med dem med rolig stemme, får han høre at han er så sur! Det sies så mye stygge ord og bannskap, og lydnivået er meget høyt til tider. Far orker ikke å ta opp kampene, men har innsett at det er noe grunnleggende feil her. Men han sier at han fortsatt ikke orker å gjøre noe akkurat nå. Han har mye med jobben og andre ting som krever mye av ham, selv om ungene alltid kommer i første rekke.

Jeg får så vondt av hele situasjonen! Ungene manipulerer ham, kjefter og truer hver eneste dag de er hos oss. Om de gjør noe de ikke burde gjort, får de ikke kjeft- men han prøver å tulle med dem og legger ann en snill tone. Prøver liksom å være kompis. Før det til slutt blir for mye for ham, og han eksploderer! Lite grenser, og det som er av grenser blir testet ut konstant.

Jeg vet snart ikke mine arme råd! Som stemor aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, som samboer og kjæreste er jeg rådvill

Anonymous poster hash: 0b2a8...7e9

[nyher]

Hvis han aldri har hatt regler og handlinger aldri fått konsekvenser, så ser han nå hvor viktig det er å starte tidlig med dette. Hvis han er så utslitt, så får ungene være hos moren da. Han får si til dem at han ikke orker dem lenger fordi de er umulige grunnet hans manglende oppdragelsesevner.

[AnonymBruker]

Jeg er redd det er siste utvei. Men jeg kjenner mannen såpass godt at hvis vi kommer så langt, har han møtt veggen for lengst.

TS

Anonymous poster hash: 0b2a8...7e9

[prill]

Hvorfor er han så redd for å si fra til dem? Fordi da vil de bare være hos mor? Eller fordi han skal "kompensere" for at mor er så streng? Eller har han generelt veldig vanskelig for å si fra?

Det er bare én måte å få bukt med dette på i mine øyne, nemlig at han må innføre noen regler for god oppførsel, og håndheve dem helt konsekvent. I starten er det antakeligvis ganske slitsomt, og det kan hende han må bruke noen "kjipe" sanksjonsmetoder (eller straff om du vil), men hvis de bare skjønner at han mener det han sier, så vil de etterhvert få mer respekt for han.

[AnonymBruker]

TS.

Ja, han er redd for at ungene ikke vil være her lengre. De truer med det hver gang han prøver å irettesette dem.

Anonymous poster hash: 0b2a8...7e9

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Anonymous poster hash: ae597...0ca

[AnonymBruker]

TS

8 og 11

Anonymous poster hash: 0b2a8...7e9

[Sannerlig]

TS

8 og 11

Anonymous poster hash: 0b2a8...7e9

Han får nok ta et tak i seg selv først, tror jeg, og tåle endel tøffe konfrontasjoner ang oppdragelse av disse to. Han må lære at det er han som er far, den sterke, beskytteren, og vise grenser og kreve folkeskikk.

Barna trenger å lære respektere han, og om han følger opp sine regler konsekvent over en tid, vil de siden se at oppdemming av grenser og krav ikke er av mangel på oppfølging, men av kjærlighet.

Håper virklig ikke han gir dem opp nå. De kan trenge en sterk far, virker som de nesten utfordrer han til å ta det ansvaret.

[AnonymBruker]

Utfra det du skriver vil jeg si at barnas oppførsel (eller mangel på oppførsel) er et produkt og et symptom av den omsorgen (mangel på omsorg) de får. Å peke på barna er meningsløst. Her må dere voksne rudt barna gå i dere selv og se på hva dere gjør / ikke gjør.

Ingen barn oppdrar seg selv. Barn får sine indre arbeidsmoddeller fra sine omsorgspersoner.

Anonymous poster hash: 7d1a0...672

[AnonymBruker]

Denne situasjonen har han helt klart skapt for seg selv. Det kommer aldri til å bli bedre dersom han ikke tar tak og setter grenser og følger dem opp. Han må tåle å stå i vanskelige situasjoner, ellers blir det bare vanskeligere etter hvert. Støtt han så godt du kan i dette.

Anonymous poster hash: ae597...0ca

[Gjest Blondie65]

Mitt forslag til neste samvær er følgende:

Før situasjon er oppstått tar far en prat med barna der han spør om det virkelig er slik at de helst ikke vil være hos ham. Dette må til for at far siden kan ignorere tåpelige tomme trusler.

Deretter legger han ned grunnsteinen for regelverk: skriking og språkbruk vil vi ikke ha, dette er utrivelig. Den som bryter dette må gå på rommet. Andre handlinger får tilsvarende konsekvens.

Når situasjoner oppstår kan man si til barna: jeg skal høre på deg når du snakker med normal stemme. Hvis du ikke kan det må du gå ut for du forstyrrer oss andre når du skriker. Ignorer den som trosser gjennom sin vilje.

Stygt språk ville jeg ventet litt med - kanskje stygt språk forsvinner sammen med skriking. Jeg tipper at husfreden er opprettet etter et par samvær.

Når barnet har lagt seg er det tid for far og barn med en samtale om hvordan dagen har vært, spesielt med fokus på det positive: "Var det ikke fint når vi alle sammen kunne samarbeide om ...".

[AnonymBruker]

Mitt forslag til neste samvær er følgende:

Før situasjon er oppstått tar far en prat med barna der han spør om det virkelig er slik at de helst ikke vil være hos ham. Dette må til for at far siden kan ignorere tåpelige tomme trusler.

Deretter legger han ned grunnsteinen for regelverk: skriking og språkbruk vil vi ikke ha, dette er utrivelig. Den som bryter dette må gå på rommet. Andre handlinger får tilsvarende konsekvens.

Når situasjoner oppstår kan man si til barna: jeg skal høre på deg når du snakker med normal stemme. Hvis du ikke kan det må du gå ut for du forstyrrer oss andre når du skriker. Ignorer den som trosser gjennom sin vilje.

Stygt språk ville jeg ventet litt med - kanskje stygt språk forsvinner sammen med skriking. Jeg tipper at husfreden er opprettet etter et par samvær.

Når barnet har lagt seg er det tid for far og barn med en samtale om hvordan dagen har vært, spesielt med fokus på det positive: "Var det ikke fint når vi alle sammen kunne samarbeide om ...".

Det vil ikke jeg anbefale. Barn skal ikke bli satt i en slik posisjon der de må si noe om de vil eller ikke vil være hos en, eller begge, foreldrene sine. Utsagn som det bør far klare å heve seg over. De fleste som har barn, inkl. meg selv, får innimellom slike utsagn fra barna våre.

Min datter vil innimellom flytte til Emma sin mamma for Emma sin mamma er MYE bedre enn meg. Javel, men det bryr jeg meg ikke noe om. Hun skal bo her og som foreldre står jeg støtt på det. Å spørre barna er som å skyve dem i fra seg og man signaliserer til barna at det er ikke så viktig om dere er her eller ikke. Det er når barna skyver foreldrene bort og utfordrer at man må trykke dem enda nærmere seg og stå støtt som en påle.

Når barna sier at de ikke vil være der er da far må virkelig komme på banen og med at de skal være hos ham, han vil ha dem der og uansett hva de sier / gjør så skal de alltid være trygge på at far er tilstede, han vil være tilstede og han vil aldri skyve dem bort.

Anonymous poster hash: 7d1a0...672

[Gjest Blondie65]

Det vil ikke jeg anbefale. Barn skal ikke bli satt i en slik posisjon der de må si noe om de vil eller ikke vil være hos en, eller begge, foreldrene sine. Utsagn som det bør far klare å heve seg over. De fleste som har barn, inkl. meg selv, får innimellom slike utsagn fra barna våre.Min datter vil innimellom flytte til Emma sin mamma for Emma sin mamma er MYE bedre enn meg. Javel, men det bryr jeg meg ikke noe om. Hun skal bo her og som foreldre står jeg støtt på det. Å spørre barna er som å skyve dem i fra seg og man signaliserer til barna at det er ikke så viktig om dere er her eller ikke. Det er når barna skyver foreldrene bort og utfordrer at man må trykke dem enda nærmere seg og stå støtt som en påle.Når barna sier at de ikke vil være der er da far må virkelig komme på banen og med at de skal være hos ham, han vil ha dem der og uansett hva de sier / gjør så skal de alltid være trygge på at far er tilstede, han vil være tilstede og han vil aldri skyve dem bort. Anonymous poster hash: 7d1a0...672

Det går an å vinkle det slik at han spør om det er kjekt for dem å være hos han og hva de kan gjøre sammen for at det skal bli enda kjekkere. Er barn som hele tiden sier at de ikke vil være hos far og er 11 år bør faktisk tåle å bli konfrontert med hva uttalelsen betyr.

[AnonymBruker]

Det går an å vinkle det slik at han spør om det er kjekt for dem å være hos han og hva de kan gjøre sammen for at det skal bli enda kjekkere. Er barn som hele tiden sier at de ikke vil være hos far og er 11 år bør faktisk tåle å bli konfrontert med hva uttalelsen betyr.

Det er jeg enig i at far kan spørre om de har det kjekt der og hva de liker å gjøre, men ved direkte utsagn bør fars svare være: "Javel, men i helga skal dere være her og jeg liker å ha dere her" og det bør alltid være hans svar slik at barna forstår at slik er det. Men hva de skal bruke helgene på og resten du skrev i første innlegg er jeg enig i. Barna bør inkluderes i det og det er fine ting å snakke om

Anonymous poster hash: 7d1a0...672