Blir du skremt?

[gjest 321]

Hei,

 

Jeg skal prøve å korte ned på denne posten så den ikke blir så altfor lang og kjedelig å lese, så får dere heller spørre hvis jeg forklarer meg dårlig.
 

Endret 11. juni 2015 av gjest 321

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg skal prøve å korte ned på denne posten så den ikke blir så altfor lang og kjedelig å lese, så får dere heller spørre hvis jeg forklarer meg dårlig.

Uansett. Jeg har en barndom som er preget av mye "uro", og har vel ikke hatt den beste barndommen - ungdomstiden o.l. med tanke på familieforhold.

I tillegg pågår det om dagen endel alvorlige ting i livet mitt og rundt meg.

Jeg vil også tørre å påstå at jeg har opplevd mer motgang enn "mannen/kvinnen i gata" som såklart preger meg på ulike måter.

Som person har jeg som regel holdt alle disse tingene for meg selv, og framstår som en person som har et "enkelt" liv med ting på stell og som kun har sett livets glade sider. (Dette er jo et stykke unna sannheten, selv om jeg er et ressurssterk menneske som gjør det bra på flere områder.)

Jeg er kun åpen med et par venner, ellers så liker jeg ikke å "plage" andre med tanker eller dårlige erfairnger og opplevelser. Jeg har ikke lyst til å bli noe sympati"case".

Spørsmålet mitt her er vel egentlig: Hvis dere hadde datet noen eventuelt kommet forbi stadiet dating.. Og denne personen fortalte dere om alvorlige ting som foregår i livet som er vanskelig og eventuelt en problematisk oppvekst. Hadde dette skremt dere?

Jeg er så redd for å skremme folk bort ved å fortelle ting, men noen av tingene preger meg i den grad at det ville vært fornuftig å si noe for å forklare hvorfor jeg kanskje til tider ikke er "kjempeglad" eller lignende.

(Tenker selvsagt ikke at jeg skal brette ut i hytt og pine under første date...)

Har dere tanker rundt dette?

Jeg hadde ikke brydd meg, men nå sliter jeg med ting selv da...

Alt handler om å finne noen man passer med

Anonymous poster hash: e55fe...a49

[Snuppelupp23]

Jeg hadde ikke brydd meg, men heller satt pris på at personen stolte såpass mye på meg og følte at han kunne åpne seg for meg :-)

[AnonymBruker]

Det kommer an på...en fortid som er turbulent som man er kommet seg igjennom er greit - og kanskje en styrke.

Men nåtid? Hva er det som gjør at nåtiden er vanskelig og at vedkommende lever med "alvorlige problemer"? Er h*n del av et miljø som er negativt? Har h*n destruktive mennesker h*n ikke klarer å kutte ut? Det er et langt større problem.

Anonymous poster hash: 8b4c4...857

[pompdelux]

Hei,

Jeg skal prøve å korte ned på denne posten så den ikke blir så altfor lang og kjedelig å lese, så får dere heller spørre hvis jeg forklarer meg dårlig.

Uansett. Jeg har en barndom som er preget av mye "uro", og har vel ikke hatt den beste barndommen - ungdomstiden o.l. med tanke på familieforhold.

I tillegg pågår det om dagen endel alvorlige ting i livet mitt og rundt meg.

Jeg vil også tørre å påstå at jeg har opplevd mer motgang enn "mannen/kvinnen i gata" som såklart preger meg på ulike måter.

Som person har jeg som regel holdt alle disse tingene for meg selv, og framstår som en person som har et "enkelt" liv med ting på stell og som kun har sett livets glade sider. (Dette er jo et stykke unna sannheten, selv om jeg er et ressurssterk menneske som gjør det bra på flere områder.)

Jeg er kun åpen med et par venner, ellers så liker jeg ikke å "plage" andre med tanker eller dårlige erfairnger og opplevelser. Jeg har ikke lyst til å bli noe sympati"case".

Spørsmålet mitt her er vel egentlig: Hvis dere hadde datet noen eventuelt kommet forbi stadiet dating.. Og denne personen fortalte dere om alvorlige ting som foregår i livet som er vanskelig og eventuelt en problematisk oppvekst. Hadde dette skremt dere?

Jeg er så redd for å skremme folk bort ved å fortelle ting, men noen av tingene preger meg i den grad at det ville vært fornuftig å si noe for å forklare hvorfor jeg kanskje til tider ikke er "kjempeglad" eller lignende.

(Tenker selvsagt ikke at jeg skal brette ut i hytt og pine under første date...)

Har dere tanker rundt dette?

Jeg har nylig datet en med en ganske frynsete historie, han har fortalt meg alt selv og det har ikke skremt meg overhodet..

Jeg setter pris på ærligheten, og det har ikke merket vårt forhold på noe som helst vis.. Jeg har utviklet en enorm respekt for ham over at han er som han er idag.

[gjest 321]

Det kommer an på...en fortid som er turbulent som man er kommet seg igjennom er greit - og kanskje en styrke.

Men nåtid? Hva er det som gjør at nåtiden er vanskelig og at vedkommende lever med "alvorlige problemer"? Er h*n del av et miljø som er negativt? Har h*n destruktive mennesker h*n ikke klarer å kutte ut? Det er et langt større problem.

Anonymous poster hash: 8b4c4...857

Jeg har ikke lyst til å brette ut så altfor mye her, men det er snakk om alvorlig sykdom i familien som såklart påvirker meg humørmessig. Jeg har dager hvor jeg er glad og "meg selv", men jeg har også dager hvor jeg går helt i kjelleren eller trenger å isolere meg.

Jeg har egentlig ikke lyst til å dra noen andre inn i dette, men dette har vedvart over så lang tid. At jeg ikke føler jeg kan sette livet mitt på vent lenger.

Bør jeg bare droppe å nevne det i en datingprosess og heller bare treffe personen på "gode dager", eller bør jeg sette livet mitt på vent til alt dette er over? Eventuelt fortelle det? Men da er jeg redd for at jeg blir den "stusselige". Eller at jeg totalsett blir for "mye".

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lyst til å brette ut så altfor mye her, men det er snakk om alvorlig sykdom i familien som såklart påvirker meg humørmessig. Jeg har dager hvor jeg er glad og "meg selv", men jeg har også dager hvor jeg går helt i kjelleren eller trenger å isolere meg.

Jeg har egentlig ikke lyst til å dra noen andre inn i dette, men dette har vedvart over så lang tid. At jeg ikke føler jeg kan sette livet mitt på vent lenger.

Bør jeg bare droppe å nevne det i en datingprosess og heller bare treffe personen på "gode dager", eller bør jeg sette livet mitt på vent til alt dette er over? Eventuelt fortelle det? Men da er jeg redd for at jeg blir den "stusselige". Eller at jeg totalsett blir for "mye".

Hvor gammel er du TS? Hvis du er ung, så er det forståelig at enkelte menn ikke har tålmodigheten eller forståelsen. Er du eldre derimot er det jo lettere å finne en mann som forstår det bedre.

Anonymous poster hash: d0383...126

[gjest 321]

Hvor gammel er du TS? Hvis du er ung, så er det forståelig at enkelte menn ikke har tålmodigheten eller forståelsen. Er du eldre derimot er det jo lettere å finne en mann som forstår det bedre.

Anonymous poster hash: d0383...126

Jeg er i midten av tyveårene, de jeg dater er som regel i begynnelsen av tredveårene.

[AnonymBruker]

Man trenger bare finne den ene.

Tror du burde bruke litt tid når du dater, ikke hopp inn med hud og hår men avvent heller litt og se ann personen. La personen rekke å bli litt kjent med den positive delen av deg først, så kan du slippe h*n inn litt etter litt.

Jeg ville ikke blitt redd men ville satt pris på å ikke fått vite alt det negative med en gang men heller bli kjent med deg først. Folk kan godta ganske mye "feil/mangler" hvis de liker deg som person, husk på det.

Anonymous poster hash: b9100...e85

[peppermyntete]

Avhengig av årsak hadde jeg nok blitt litt betenkt, men ikke direkte skremt bort.

[Okapi]

Jeg er ganske fryktløs, egentlig. Så lenge folk er ålreite å tilbringe tid med bryr jeg meg ikke stort om slike ting.

[AnonymBruker]

Et tips er å ikkje ha en samtale der du forteller alt på en gang... Dropp noen få hint om din situasjon underveis. At man har det vanskelig, elle har hatt det vanskelig, er ikke noe som definerer deg som person, men det er en stor del av din utvikling, så ikke led fyren inn på noe du egentlig ikke er. Har du en dårlig dag, og dere egentlig hadde tenkt å treffes, bare si det til ham i en melding. "Hei, jeg vet vi hadde planer i dag, men jeg har en relativt dårlig dag, så håper vi kan treffes en annen dag i steden for?" Det vil ikke skremme han vekk, kun vise at du er oppriktig og ærlig.

At noen deler vonde ting med deg, vil for de fleste kun ha en positiv effekt, fordi man føler seg hjelpsom og tillitsverdig. Jeg holder selv på med en fyr med relativt store psykiske problemer. For meg gjør det ingenting, det er en fin følelse av å kune være til hjelp. Det gir han dybde. Problemene er en del av deg, det nytter ikke å skule dem, men man trenger heller ikke la dem bli en for stor del av identiten din. Du er mer en bare et psykisk problem, så husk å vise disse sidene av deg også.

Anonymous poster hash: 242cb...387

[AnonymBruker]

Det hadde ikke skremt meg, men siden jeg har hatt et vanskelig liv selv så ville jeg trekt meg unna fordi jeg kan ikke lesses mere problemer over på. Holder også min oppvekst og motgang for meg selv, selvom det har definert den personen jeg er i dag og ting jeg sliter med i dag så syntes holder jeg det for meg selv i aller høyeste grad og prøver å fokusere på nuet.

Anonymous poster hash: e71d5...dcb

[AnonymBruker]

Du minner meg brutalt mye om en kvinne jeg dater en periode. Det irriterte meg at hun aldri fortalte meg hvorfor hun trakk seg unna. Det irritere meg hvorfor hun aldri fortalte meg om sine dårlige dager. Det irritere meg at hun prøvde fremstå bedre enn hun var. Det irriterte meg at hun ikke sa noe om hennes barndom/opplevelser eller hva hun følte.

Til syvende og sist ble jeg dritt lei for jeg visste ikke hvem jeg egentlig drev og datet. Hun hadde også sykdom i familien fant jeg ut senere. Og vi skiltes ikke så godt heller. Viste seg det at hun brukte mine usikkerheter mot meg på sosiale medier og spredde rykter om meg.

Så ja, jeg hadde vært mer skremt av at du holdt igjen hvem du var, enn at du bare fortalte om det tunge som har hendt. Det er lettere å forholde seg til enn usikkerheten en føler.

En annen ting som kunne vært godt å vite er om sykdommen i familien er psykisk eller fysisk. Det siste jeg orker er en gal svigermor. Det er kanskje greit å nevne.

Hva er forresten grunnen til at du ikke har dater på ca 25 år?

Anonymous poster hash: d0383...126

[AnonymBruker]

Datet på 25 år skulle det stå...

Anonymous poster hash: d0383...126

[Vulpes]

Hadde nok ikke blitt skremt. De fleste kommer med bagasje, jeg òg, og det at noen tør å åpne seg for meg tar jeg bare som en stor tillitserklæring. Man vil jo kunne hjelpe og støtte de man er glad i

[AnonymBruker]

Du minner meg brutalt mye om en kvinne jeg dater en periode. Det irriterte meg at hun aldri fortalte meg hvorfor hun trakk seg unna. Det irritere meg hvorfor hun aldri fortalte meg om sine dårlige dager. Det irritere meg at hun prøvde fremstå bedre enn hun var. Det irriterte meg at hun ikke sa noe om hennes barndom/opplevelser eller hva hun følte.

Så ja, jeg hadde vært mer skremt av at du holdt igjen hvem du var, enn at du bare fortalte om det tunge som har hendt. Det er lettere å forholde seg til enn usikkerheten en føler.

Anonymous poster hash: d0383...126

Tror mange personer (menn og kvinner) som sliter har bra av å lese denne.

Anonymous poster hash: e71d5...dcb

[breiflabb]

Din historie er veldig lik min. Bare at jeg har fått angst selv som "plaster på såret" for all dritten jeg har vært gjennom i livet..

Jeg ser på det som en styrke, selv om veldig få vet at jeg har angst, er det noen få jeg er veldig åpne om det med. Blant annet han jeg dater, vi graver oss ikke gjennom hvordan livet har vært, men han har fått vite litt.

forttiden er en del av meg, den har gjort meg til meg, og det er ikke noe jeg kan gjemme bort.

Siden jeg har for vane å være både kvast og dytte folk bort er det greit at daten vet at jeg kanskje ikke alltid mener noe vondt med måten jeg sier ting på.

Ta det litt etter litt, etter hva som føles naturlig.

Uten barndommen, all sykdommen i familien og min egen angst ville ikke jeg vært den jeg er idag, og jeg er faktisk stolt av meg selv, at jeg står på to bein og prøve å få livet på rett kjøl igjen.

Ærlighet varer lengst, det kommer bare ann på om vedkommende som mottar den takler den!

Endret 24. mai 2015 av breiflabb

[gjest 321]

Du minner meg brutalt mye om en kvinne jeg dater en periode. Det irriterte meg at hun aldri fortalte meg hvorfor hun trakk seg unna. Det irritere meg hvorfor hun aldri fortalte meg om sine dårlige dager. Det irritere meg at hun prøvde fremstå bedre enn hun var. Det irriterte meg at hun ikke sa noe om hennes barndom/opplevelser eller hva hun følte.

Til syvende og sist ble jeg dritt lei for jeg visste ikke hvem jeg egentlig drev og datet. Hun hadde også sykdom i familien fant jeg ut senere. Og vi skiltes ikke så godt heller. Viste seg det at hun brukte mine usikkerheter mot meg på sosiale medier og spredde rykter om meg.

Så ja, jeg hadde vært mer skremt av at du holdt igjen hvem du var, enn at du bare fortalte om det tunge som har hendt. Det er lettere å forholde seg til enn usikkerheten en føler.

En annen ting som kunne vært godt å vite er om sykdommen i familien er psykisk eller fysisk. Det siste jeg orker er en gal svigermor. Det er kanskje greit å nevne.

Hva er forresten grunnen til at du ikke har dater på ca 25 år?

Anonymous poster hash: d0383...126

Jeg kan berolige deg med at du ikke har datet meg hvis det var det du var i tvil om.

De jeg har datet har ikke visst noen ting om verken fortid eller nåtid. Jeg har fokusert på å holde det til det positive. Og har ingen dårlige avslutninger bak meg heldigvis

Det å spre rykter om noen hadde vært helt uaktuelt i min bok. På hvilken måte brukte hun dine usikkerheter til å spre rykter imot deg? Det hørtes jo veldig rart ut.

Syntes uansett at det er kjipt at du har hatt den type dårlig opplevelse.

Ikke noe psykisk sykdom, eller gal svigermor nei.

Jeg har vel bare hatt mer til felles med personer som er litt eldre enn 25, er ikke noe verre enn som så. Kunne alltids vært åpen for å date noen på 25, men har ofte sett at vi er på litt ulike steder i livet på flere områder.