Gravlegging av kjæledyr

[Perelandra]

Hvordan vil du gravlegge ditt kjæledyr? Og hva har du gjort tidligere med ditt/dine dyr?

I mange år tenkte jeg at når min kjære pus en gang i framtida døde, skulle han gravlegges i min mors hage. Jeg så for meg at han skulle få sitt siste hvilested under et frukttre, og at jeg kanskje ville plante noen blomster der. Men slik gikk det ikke.

Sist vinter var hans lange katteliv over. Pus hadde skrantet i flere måneder, men jeg orket ikke tanken på å skilles fra han før det ble helt nødvendig. I romjula ble han brått mye dårligere, og sluttet helt å spise. Da forsto jeg at tida var inne for å la han få slippe. I en alder av 15 år, døde pus fredelig hos veterinæren mens jeg satt hos han.

Siden pus døde på vinteren, var det frost i bakken. Det ble vanskelig å få gravd ei ordentlig grav. I stedet for at pus ble gravlagt i hagen, ble han igjen på dyreklinikken, og sendt til felles kremering.

Jeg er glad for at jeg valgte denne løsninga, og har ikke angret siden. Minnene om pus lever videre uansett, og jeg har haugevis med bilder helt fra han var liten kattunge og til den siste tida.

[Tannkost]

Jeg har en stor lidenskap og forkjærlighet til katter, i og med at jeg hadde katten min fra jeg var født og til jeg var 14 år gammel. Vi gravde en grav til han i hagen vår sammen med plommetrærene våre, og jeg var faktisk der hver eneste dag for å fortelle om dagene mine og hvor mye jeg savnet han. Han døde av nyresvikt, de to siste ukene lå han bare og var helt energiløs og spiste minimalt.. Vi måtte sprøyte inn vann til han. Jeg brukte å lure mamma og stefaren med at jeg gikk til bussplassen, og så gjemte jeg meg helt til de dro på arbeid og sprang hjem bare for å ligge atmed han. De siste dagene sprang jeg hjem da jeg kom hjem fra skolen og la meg atmed han og holdt rundt han mens jeg kjente at kroppstemperaturen hans ble kaldere og kaldere og til slutt stoppet pusten. Jeg ropte bare "mamma" og hylte og gråt, og reaksjonen hennes ble at hun skjønte hva det var og jeg hørte hun gråt mens hun gikk fra kjøkkenet og til oss. Så sto vi der og hulket sammen og nektet å gi slipp på han. Det er den største sorgen jeg har følt. Det er helt utrolig hvor mye et dyr kan bety og at de faktisk føles som familiemedlemmer. Nå i dag har vi flyttet, og har 4 katter! Har en "erstatningkatt" som jeg har et spesielt bånd med og min største frykt er den dagen hun dør fra meg. Det skal nevnes at jeg er 19 år, men når det kommer til katter skal man ha trodd at jeg er 10, og det hører jeg ofte! Haha...

[AnonymBruker]

Jeg har fått kremert alle mine dyr seperat og har begravd dem under et tre i hagen på hytten.

Anonymous poster hash: 4f010...baa

[daemonia]

Tidligere har jeg begravet dem i hagen. Men når vi måtte avlive en hund i høst og vi bodde i leilighet måtte vi la dyrlegen ta seg av det
Men heretter skal hundene kremeres, og de skal komme hjem til familien sin igjen

[Tabris]

Jeg lar dem være igjen hos dyrlegen og har ingen grav til dem. Rent personlig tenker jeg slik at når dyret er dødt, så er det bare kroppen igjen. Kroppen er død, og dyret jeg var glad i er ikke der lenger. Derfor har jeg heller ikke behov for en grav til den kroppen. Av samme grunn blir jeg heller ikke værende med dyret lenge etter det har dødd. Jeg har lite forhold til en død kropp. Dyret lever i bildene, videoene og minnene jeg har.

Andre må selvsagt gjøre som de vil.

[AnonymBruker]

Da vi mistet hunden ville mamma gjerne begrave hun i Hagen.. Men siden hun veide 40 kg ble det uaktuelt.

Min største skrekk er at område de bor i skal reguleres og at de da ville gravd hun opp igjen.

Så hun ble sendt til kremering og vi får igjen urnen med asken hennes.

Kattene og gnagere vi har mistet ligger i blomsterbedet, egentlig ville jeg kremert kattene og, men slik gikk det ikke.

Har vi mistet dyr midt på vinteren, har vi lagt de i fysen frem til våren. Dog har dette bare skjedd med en kanin, han pakket vi godt inn før vi la han nedi da.

Anonymous poster hash: fd03b...1a4

[AnonymBruker]

Det viktigste er jo at man har et minne om dem, og det kan gjerne være et fotografi, ikke hvor kroppen havner. Nå døde min forrige pus på sommeren, så han lå i fryseren hos veterinæren bare noen uker før det passet å reise på besøk til mamma og gravlegge ham i hagen der. Der ligger også mange av hundene min mor har hatt gjennom et langt liv, flere av dem har jeg også vokst opp med. Jeg tror ikke det huset blir solgt til fremmede i min levetid, i hvert fall - det ligger altfor mange familiemedlemmer der. Når jeg en gang mister hunden min, ser jeg for meg at det blir separat kremering og eventuelt spredning av asken i skogen. Det samme skulle jeg ønske ble gjort med meg når jeg dør, men jeg synes å huske at det ikke er lov å spre asken av mennesker.

Anonymous poster hash: d5d39...f94

[Perelandra]

Jeg lar dem være igjen hos dyrlegen og har ingen grav til dem. Rent personlig tenker jeg slik at når dyret er dødt, så er det bare kroppen igjen. Kroppen er død, og dyret jeg var glad i er ikke der lenger. Derfor har jeg heller ikke behov for en grav til den kroppen. Av samme grunn blir jeg heller ikke værende med dyret lenge etter det har dødd. Jeg har lite forhold til en død kropp. Dyret lever i bildene, videoene og minnene jeg har.

Andre må selvsagt gjøre som de vil.

Jeg tror jeg tenker litt på same måte som deg. Pus er død og borte, men jeg har mange bilder som er med på å holde minnene levende. I følge veterinæren blir asken etter dyr fra felleskremering spredt i skogen. De kommer tilbake til naturen, og blir behandlet på en verdig måte.

Kattene og gnagere vi har mistet ligger i blomsterbedet, egentlig ville jeg kremert kattene og, men slik gikk det ikke.

Har vi mistet dyr midt på vinteren, har vi lagt de i fysen frem til våren. Dog har dette bare skjedd med en kanin, han pakket vi godt inn før vi la han nedi da.

Anonymous poster hash: fd03b...1a4

Jeg tenkte også litt på å oppbevare han i fryseren, men orket ikke tanket på at pus skulle ligge der side om side med frossenfisk, grønnsakblandinger og kjøttdeig. Kanskje det er lettere med mindre dyr enn katter? Jeg vet om folk som har fryst ned hamstere før de ble begravet.

Det viktigste er jo at man har et minne om dem, og det kan gjerne være et fotografi, ikke hvor kroppen havner. Nå døde min forrige pus på sommeren, så han lå i fryseren hos veterinæren bare noen uker før det passet å reise på besøk til mamma og gravlegge ham i hagen der. Der ligger også mange av hundene min mor har hatt gjennom et langt liv, flere av dem har jeg også vokst opp med. Jeg tror ikke det huset blir solgt til fremmede i min levetid, i hvert fall - det ligger altfor mange familiemedlemmer der. Når jeg en gang mister hunden min, ser jeg for meg at det blir separat kremering og eventuelt spredning av asken i skogen. Det samme skulle jeg ønske ble gjort med meg når jeg dør, men jeg synes å huske at det ikke er lov å spre asken av mennesker.

Anonymous poster hash: d5d39...f94

Det er vel lov å spre asken for mennesker også dersom det gjøres over åpent hav eller på høgfjellet? Jeg vet om tilfeller hvor det er gjort. Men man må kanske søke spesielt om tillatelse?

Mitt syn på gravlegging av dyr har nok også endret seg etter at kjæresten døde. Nå er det grava hans som er viktig. Å ta avskjed med pus gikk mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var vondt å skilles fra pus, men så uendelig mye verre å miste et menneske.

[Kattugla]

Vi begravde kaninen vår under et bjørketre i hagen - godgutten vår ❤️

[AnonymBruker]

Det er vel lov å spre asken for mennesker også dersom det gjøres over åpent hav eller på høgfjellet? Jeg vet om tilfeller hvor det er gjort. Men man må kanske søke spesielt om tillatelse?

Mitt syn på gravlegging av dyr har nok også endret seg etter at kjæresten døde. Nå er det grava hans som er viktig. Å ta avskjed med pus gikk mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var vondt å skilles fra pus, men så uendelig mye verre å miste et menneske.

Ja, det er mulig man bare må søke om tillatelse. Jeg får skrive et testamente og spesifisere at jeg forventer at mine etterlatte, hvem nå enn det måtte være, får finne ut av reglene og sørge for å få spredt meg med vinden i naturen et sted

Ja, det er helt annerledes å miste et menneske. Jeg tror oppriktig at man kan bli like glad i (noen) dyr som man blir i (noen) mennesker, likevel er tapet av et dyr som regel mye lettere å bære fordi vi forventer at dyrene bare lever en kort periode, så det er vi relativt mentalt forberedt på allerede når vi får dyret i hus. Å miste et menneske man hadde forventet at skulle leve i 20, 40 eller 60 år til - det er en sorg som er vanskelig å komme over.

Anonymous poster hash: d5d39...f94

[Millimani]

Jeg tenkte også litt på å oppbevare han i fryseren, men orket ikke tanket på at pus skulle ligge der side om side med frossenfisk, grønnsakblandinger og kjøttdeig. Kanskje det er lettere med mindre dyr enn katter? Jeg vet om folk som har fryst ned hamstere før de ble begravet.

Det går jo an å spørre om veterinæren kan ha den i fryseren på dyreklinikken inntil det er vår og telen i jorda er borte.

[AnonymBruker]

Jeg lar dem være igjen hos dyrlegen og har ingen grav til dem. Rent personlig tenker jeg slik at når dyret er dødt, så er det bare kroppen igjen. Kroppen er død, og dyret jeg var glad i er ikke der lenger. Derfor har jeg heller ikke behov for en grav til den kroppen. Av samme grunn blir jeg heller ikke værende med dyret lenge etter det har dødd. Jeg har lite forhold til en død kropp. Dyret lever i bildene, videoene og minnene jeg har.

Andre må selvsagt gjøre som de vil.

Jeg har det på samme viset. Da min forrige hund ble avlivet var det liksom så tydelig at "sjelen" forlot kroppen når hunden døde. Ene øyeblikket var den sovende hunden min kjære venn, neste øyeblikk var det bare en kropp. Jeg er ikke religiøs, men jeg kan ikke finne en bedre beskrivelse enn "sjel" i dette tilfellet.

Anonymous poster hash: db7c1...eb4

[Tabris]

Jeg har det på samme viset. Da min forrige hund ble avlivet var det liksom så tydelig at "sjelen" forlot kroppen når hunden døde. Ene øyeblikket var den sovende hunden min kjære venn, neste øyeblikk var det bare en kropp. Jeg er ikke religiøs, men jeg kan ikke finne en bedre beskrivelse enn "sjel" i dette tilfellet.

Anonymous poster hash: db7c1...eb4

Det er sånn jeg også føler det. Når hunden er død, så er det så tydelig at hun jeg var glad i, ikke er der lenger. Var egentlig akkurat det samme da jeg så min døde far. Det var så tydelig at min far ikke var der lenger. Dermed har jeg ikke noe særlig forhold til en død kropp, fordi den jeg er knyttet til og glad i er ikke der lenger.

Det blir for meg bare en kropp, og det er ikke den jeg vil ha minner knyttet til. Ikke en død kropp, ikke en urne, ikke en grav. Alt det minner meg bare om døden. Det er derfor jeg holder meg til alt som minner meg om hundens liv, ikke det som minner meg om hundens død.

[Sandie]

Jeg har hatt tre katter så langt.

De to første ble sendt til felleskremasjon etter avliving hos veterinæren.Den gangen var det eneste alternativ,såvidt jeg forstod det.Den siste katten min ble kremert separat og jeg har en urne med navnet hans på.Den står i et lite skap sammen med et bilde av ham og noen av hans eiendeler. Det er på en måte fint å ha urnen,og jeg husker det var godt å få ham "hjem" den dagen jeg kunne hente urnen.Men som Tabris skriver over her er den også en påminelse om at han er død og borte for alltid.Minnene betyr mest

[Aurora M.]

Jeg bor i blokk så det er vanskelig med gravlegging. Jeg likte ikke tanken på felleskremering, så Gamlepusen min ble derfor kremert separat og jeg har urnen stående i stua med et bilde av pus ved siden av. For meg er det ikke slik at urnen minner meg om at pus er borte, eller gjør det vanskelig på noe vis. Jeg er fullt bevisst på at det kun er asken av kroppen som er der, at pusen min er borte, og jeg har generelt ingen følelser omkring den urnen.

Det var mer praktiske hensyn som gjorde at jeg valgte det, samt at det kjentes på en måte "feil" for meg å hive kroppen hans i en kremeringsovn sammen med et utall andre dyr etter 17 års trofasthet. Han "fortjente" liksom mer, så jeg gjorde det jeg følte for der og da. Ellers betyr det jo egentlig ingenting hva som skjer med kroppene våre når vi er borte, men det er menneskelig å ha følelser og tanker omkring det, så jeg synes folk bare skal gjøre det de kjenner for når den dagen kommer at valget må tas. For min egen del kunne jeg tenke meg å bli kremert og fått asken min spredt på høyfjellet et sted. Det er lov, men man må søke Fylkesmannen først.

[Tabris]

Ellers betyr det jo egentlig ingenting hva som skjer med kroppene våre når vi er borte, men det er menneskelig å ha følelser og tanker omkring det, så jeg synes folk bare skal gjøre det de kjenner for når den dagen kommer at valget må tas.

Vil bare understreke at mine tanker om dette gjelder kun for meg selv og mine valg. Jeg har full forståelse for at andre velger annerledes.

[daemonia]

Jeg bor i blokk så det er vanskelig med gravlegging. Jeg likte ikke tanken på felleskremering, så Gamlepusen min ble derfor kremert separat og jeg har urnen stående i stua med et bilde av pus ved siden av. For meg er det ikke slik at urnen minner meg om at pus er borte, eller gjør det vanskelig på noe vis. Jeg er fullt bevisst på at det kun er asken av kroppen som er der, at pusen min er borte, og jeg har generelt ingen følelser omkring den urnen.

Det var mer praktiske hensyn som gjorde at jeg valgte det, samt at det kjentes på en måte "feil" for meg å hive kroppen hans i en kremeringsovn sammen med et utall andre dyr etter 17 års trofasthet. Han "fortjente" liksom mer, så jeg gjorde det jeg følte for der og da. Ellers betyr det jo egentlig ingenting hva som skjer med kroppene våre når vi er borte, men det er menneskelig å ha følelser og tanker omkring det, så jeg synes folk bare skal gjøre det de kjenner for når den dagen kommer at valget må tas. For min egen del kunne jeg tenke meg å bli kremert og fått asken min spredt på høyfjellet et sted. Det er lov, men man må søke Fylkesmannen først.

Det er akkurat det jeg skal gjøre med min nåværende.

Han og jeg har et helt spesielt bånd, så han skal være med meg resten av mitt liv, både i live, i urne, og etterhvert i form av poteavtrykk tatovert på skulderen

[Jeane]

Vil bare understreke at mine tanker om dette gjelder kun for meg selv og mine valg. Jeg har full forståelse for at andre velger annerledes.

Signerer. Vi sørger og minnes de vi har mistet på forskjellige måter. Jeg synes det er flott at vi har forskjellige tilbud vi kan benytte oss av, som dekker forskjellige ønsker og behov.

[Sugerøret]

har ikke noen steder å begrave,så det blir urner.

[AnonymBruker]

Familiehunden (der jeg var barn/ungdom) ble kremert og vi fikk urne tilbake. Gravla den i hagen. Men vi besøker ikke graven og den har nesten grodd igjen, det føles ikke som han er der.

Hesten min skal kremeres i Sverige, (finnes såvidt jeg vet ikke krematorier som kremerer hele hester i Norge, mens i Sverige har de et eget hestekrematorum som er som et begravlesesbyrå både når det gjelder å ta hensyn til folk og hvordan ting er lagt opp der. De henter også i Norge.) jeg skal få tilbake asken og gravlegge den her.

Anonymous poster hash: 8d2b5...4fa