Kvartlivskrisen, godt å se at det faktisk er normalt..

[AnonymBruker]

Leste denne artikkelen, og det er som å lese om meg selv.
Tenkte jeg kunne opprette en tråd, hvor vi legger ut om tankene våres, vi som er i den såkalte kvartlivskrisa..
Hvordan er situasjonen/historien din?

Jeg kan jo starte. Snart 24 år.. For noen år siden, tenkte jeg, at når jeg blir 20 og oppover, er jeg godt etablert med stabil økonomi og "har det perfekte liv".. det er jo så lenge til, tenkte jeg. Vel..nå er jeg her, og har ikke utdannelsen jeg så for meg, økonomien, bilen, leiligheten
Det er ikke det trygge lenger...jeg lever ikke lenger på stipend og foreldrenes penger. jeg betaler for første gang husleie av egen lommebok. uro i kroppen!

http://www.klikk.no/mote/detnye/article1530846.ece

Anonymous poster hash: d926f...88b

[frøkna]

Haha, ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg er 25 år og nettopp ferdig med en bachelorutdanning. Planen var jo egentlig å backpacke men jeg mangler noen å reise med, og en masse penger for å gjøre det. Jeg kan jobbe 1-2 år og reise da, men burde ikke egentlig eventuelle sparepenger gå til leilighet? Jeg får fnatt av unge mennesker på min alder som "har alt", for det er noen. Jeg får også tvil angående reiselysten min siden jeg egentlig bør etablere meg på arbeidsmarkedet nå.. Så stikker jeg ut i verden i stede?

Jeg bør jo også etter hvert tenke på barn.. Sånn bortsett fra at jeg er singel da. Likevel er jeg jo snart i passende alder. Er min neste kjæreste far til mine fremtidige barn? (Nei, nå hørtes jeg vel babygæærn ut).

Jeg føler vel også at jeg må "melke kua" mens jeg er ung, og vil ikke gå glipp av noe. Kanskje jeg er en av de som lar seg selv forfarlle? Kanskje jeg bør nyte at jeg ser nogenlunde ok ut. Kanskje jeg om 10 år kommer til å savne forferdelig den oppmerksomheten som egentlig bare plager meg på byen nå.

Jeg må legge til at det er mye jeg også er glad for! Jeg er glad jeg ikke fikk barn ung, jeg er glad jeg faktisk har reist en del selvom jeg ikke føler jeg har reist nok, og jeg prøver så godt jeg kan å utnytte ungdommeligheten mens jeg enda kan se ut som jeg har den Ingen kan oppleve "alt", det vil alltid være noe man går glipp av. Sånn er det bare

[AnonymBruker]

Hei TS her. Det med utseendet tenker jeg og på. Får masse oppmerksomhet. Jeg ble vel egentlig gitt usunt mye komplimenter for det fra 13 års alderen og oppover. Så jeg har nok latt et flott utseende bli kanskje litt for mye av verdien? Nå som jeg kommer i denne alderen, har jeg jo begynt å tenke mer voksent. altså, man merker bare at hjernen ser ting på andre måter. jeg innser liksom nå at det med alder gjelder også meg, og at man ikke er ung og sexy hele livet at man må finne flere/andre verdier ved seg selv også. nå fremstår jeg sikkert som en sånn dum bimbo som går rundt som en utstillingsdukke, er hverken bitch eller dum, men jeg er sjenert og kald.
Mange av mine venner er ferdig utdannet, og har startlønn på 400, mens jeg har ikke begynt. Har bare klart å skaffe meg en jobb jeg ikke helt trives med, ser nå etter andre muligheter. mange i familien har slått seg til ro der jeg er fra, med kjæreste og kanskje snart barn. men så har man meg, som ikke er ferdig med rastløsheten enda. Og så har jeg aldri hatt kjæreste, men har en i sikte da. og lurer på....vil det klaffe denne gangen? det er jo i slike tilfeller jeg liker å tenke at det var en mening med at jeg havnet et sted som ikke var planlagt da jeg flyttet langt vekk fra hjemme for første gang når jeg var 18 der jeg møtte en jeg ble god venn med, som jeg har kontakt med enda, og som jeg har fått følelser for. han tar høyere studier. og jeg tenker jo så klart, er dette kanskje mannen i mitt liv? jeg tenkte altid tanken da jeg traff ham, men den tiden var jeg så opphengt i en annen, og hadde kjærlighetssorg fordi det ikke passet med oss på noen måte.

Anonymous poster hash: d926f...88b