Tror dere katter er glad i eierne sine?

[kjøttmeis]

Ja det tror jeg!

Edit: Min mor fortalte meg at vår katt oppførte seg rart, og i tillegg gikk inn på soverommet mitt og la seg i senga mi hver dag etter jeg flyttet fra hjemmet. Det MÅ jo være et tegn på at han var glad i meg/savnet meg!

Endret 20. mai 2015 av kjøttmeis

[Ailurophile]

Katten min som jeg hadde siden jeg var 6 år var utrolig glad i meg. Om morgenen brukte hun og søsteren hennes å få komme inn for å spise frokost (de har eget isolert kattehus ute). Det første søsteren hennes gjorde var å spise frokost, mens hun skrapte på døra mi for å sjekke om jeg lå der.
Om jeg lå der kom hun for å kose med meg noen minutter, før hun stakk til kjøkkenet å spiste frokost, så tilbake for å sove litt til med meg.

Hun fulgte meg til første skoledag og satt i vinduet mitt da jeg hadde undervisning. Når jeg skulle til skolen brukte hun å gå sammen med mjau og klage høylytt - fordi hun ville så gjerne tilbringe dagen med meg. Når jeg var alene i skolegården fordi de andre var for kule å leke med meg så var hun der. Når søsteren og vennina mi ikke orket å vente de 5 minuttene på meg, så satt hun i parken og ventet på gå hjem sammen med meg. Hun var alltid der og nå som hun er borte så er det noe som mangler.

Hun elsket å bli massert på magen mens hun lå med ryggen på fanget mitt under skrivebordet. Jeg kunne holde henne opp ned uten at hun brydde seg.

Den katten var glad i meg. Om mine tre skadedyr som jeg har nå er glad i meg har jeg min tvil om, men jeg er i det minste favoritt-slaven deres.

[AnonymBruker]

Katter er ofte selskapssyke, og gir uttrykk for at de er glad i eieren sin. Men i realiteten bruker de oss kun for mat og ly. Om du har vært bortreist fra katten en stund, og en fremmed person hadde kommet hjem til katten, hadde katten blitt like glad da. Katter knyttet seg aldri ordentlig til et menneske. Det er min mening, så får andre mene hva de vil Etter min mening er katter noen utforutsigbare dyr som bare er til mas og kjas. Egentlig bryr de seg ikke om eieren sin. Og det er nettopp derfor jeg foretrekker hunder. De er trossalt menneskets bestevenn, og ville gjort alt for eieren sin.

Anonymous poster hash: 3321f...83f

Har du noensinne vært knyttet til katten din? Javel, det er din mening, men det er ikke sant for alle katter. Like meningsløst som at jeg skulle si at hunder er noen upålitelige dyr fordi de kan angripe når som helst (og så komme med masse tilfeller der hunder har angripet barn for å prove my point). Det gjør jeg ikke, for jeg vet at det er forskjell fra hund til hund, de har sine personligheter akkurat som katter har sine.

Jeg har hatt en venninne bo i huset mitt i 3 uker når jeg måtte reise vekk, katten min dreit totalt i den personen, kom bare når den måtte spise. Ble aldri vant uansett hvor mange godbiter hun prøvde å lokke den med. Når jeg kom hjem så ble jeg møtt med mye kos, hun var inntil meg konstant, det er ingen tvil, jeg kjenner katta mi bedre enn noen,og jeg har ikke noe behov for at hun skal savne meg- er det noe jeg skulle ønske mest så er det at hun hadde blitt mer vant til andre enn mest meg..

Anonymous poster hash: 47bd8...aa1

[AnonymBruker]

http://m.huffpost.com/uk/entry/6394678

Anonymous poster hash: 47bd8...aa1

[Kontormus]

Katter er ofte selskapssyke, og gir uttrykk for at de er glad i eieren sin. Men i realiteten bruker de oss kun for mat og ly. Om du har vært bortreist fra katten en stund, og en fremmed person hadde kommet hjem til katten, hadde katten blitt like glad da. Katter knyttet seg aldri ordentlig til et menneske. Det er min mening, så får andre mene hva de vil Etter min mening er katter noen utforutsigbare dyr som bare er til mas og kjas. Egentlig bryr de seg ikke om eieren sin. Og det er nettopp derfor jeg foretrekker hunder. De er trossalt menneskets bestevenn, og ville gjort alt for eieren sin.

Anonymous poster hash: 3321f...83f

Greit at du foretrekker hunder, men katter har du ikke greie på!

Om en fremmed hadde kommet hjem istedenfor meg kan jeg love deg at pus hadde reagert anderledes. Da hadde hun løpt å gjemt seg tvert! Det er en rase som er kjent for å være hengiven overfor sin eier og skeptisk til fremmede ja, men så forskjellige er ikke katter.

Hun er ofte på utstillinger og jeg har ikke problemer med å se at hun er mer komfortabel når jeg håndterer henne enn når andre fremmede gjør det.

[Gjest Lille-pus]

Ja. Uten tvil.

Den som har vært så heldig å møte en katt som har elsket deg vil aldri være i tivl et øyeblikk om at katter elsker, noen intenst og andre er mer forsiktige i sine kjærlighetserklæringer.

Men når min sorte Gentleman kommer smygende og skal kose (mer ordlyden; ikke at han skal koses med...det er han som vil kose med meg) så er det ingen tvil overhodet.

Han ventet også et helt år på hjelpesenteret og kom springende da han hørte stemmen min på nytt. Leder av foreningen var glad jeg ville hente ham for hun hadde forsøkt å få ham til å velge alle andre hyggelioge menneske...men han var bare ikke interessert.

[AnonymBruker]

Greit at du foretrekker hunder, men katter har du ikke greie på!

Om en fremmed hadde kommet hjem istedenfor meg kan jeg love deg at pus hadde reagert anderledes. Da hadde hun løpt å gjemt seg tvert! Det er en rase som er kjent for å være hengiven overfor sin eier og skeptisk til fremmede ja, men så forskjellige er ikke katter.

Hun er ofte på utstillinger og jeg har ikke problemer med å se at hun er mer komfortabel når jeg håndterer henne enn når andre fremmede gjør det.

Helt enig, det er helt greit at man foretrekker hunder, men at man skal uttale seg om dyr man ikke har peiling på, og tydeligvis ikke engang liker noe særlig, er latterlig og man viser tydelig at man egentlig ikke aner hva man snakker om.

Er likedan som at en katteperson skal begynne å uttale seg om hvor upålitelige hunder er og at de kan plutselig angripe , "for det er bare min mening" og at disse dyrene uansett rase bare er mas og kjas, og hundeeiere innbiller seg at det er noe bånd der. Og så må alle andre inn og forklare denne noldusen at ikke alle hunder er like.

Anonymous poster hash: 47bd8...aa1

[AnonymBruker]

Vanskelig spørsmål for min del

Katten min har alltid vært sær.. Har "alltid" gitt han mye oppmerksomhet, kos, omsorg osv. Men han er ikke kosete av seg. Så klapper han jo og børster han.. Men han viser aldri att han "liker" oss. Kommer aldri på fanget eller noe.

Eneste gangene han er kosete og oppmerksom på oss er når han tror han får fisk. Ellers bryr han seg lite

Han følger jo etter oss ute og herjer litt.. Han virker litt begeistra for hunden.. Men det er alt etter som det passer katta.

Håper iallefall han er LITT glad i oss hehe

Anonymous poster hash: 7f54e...ff0

[Gjest minge]

Ja, det er klart de er det

[Gjest Citronella]

Kattene våre blir glade når vi kommer hjem, og når de får mat! De er også sosiale, og vil helst være der vi er til enhver tid. Men utover det er de nok ikke spesielt trofaste... Mat, varme og kos er viktigst.

[boblesaft]

Katten min kommer til meg hver morgen og vil bli løfta opp og få litt kos. Hvis rommet mitt har vært stengt om natten står han utafor soveromsdøra mi når jeg kommer ut, slår aldri feil. Han står forsåvidt også alltid utafor døra til do når jeg har vært der, perfekt plassert så han aaakkurat ikke blir truffet når døra åpnes. Så ja, jeg tror han er ganske glad i meg!

[AnonymBruker]

Jaa! Hørt om katter som tissen på seg når eierne kommer hjem fra ferie.

Kattene mine har alltid kommet løpende og mjauende når de har sett meg på lengre avstand ute. Tror de føler følelsene våre også. Når jeg var lita brukte jeg å gjemme meg når jeg var lei meg, da kom alltid katten tusslene uansett hvor jeg hadde gjemt meg.

Elsker katt, men ser ut som neste kjæledyr blir hund.

Anonymous poster hash: ba34f...635

[Invicta]

Katten min som jeg hadde siden jeg var 6 år var utrolig glad i meg. Om morgenen brukte hun og søsteren hennes å få komme inn for å spise frokost (de har eget isolert kattehus ute). Det første søsteren hennes gjorde var å spise frokost, mens hun skrapte på døra mi for å sjekke om jeg lå der.

Om jeg lå der kom hun for å kose med meg noen minutter, før hun stakk til kjøkkenet å spiste frokost, så tilbake for å sove litt til med meg.

Hun fulgte meg til første skoledag og satt i vinduet mitt da jeg hadde undervisning. Når jeg skulle til skolen brukte hun å gå sammen med mjau og klage høylytt - fordi hun ville så gjerne tilbringe dagen med meg. Når jeg var alene i skolegården fordi de andre var for kule å leke med meg så var hun der. Når søsteren og vennina mi ikke orket å vente de 5 minuttene på meg, så satt hun i parken og ventet på gå hjem sammen med meg. Hun var alltid der og nå som hun er borte så er det noe som mangler.

Hun elsket å bli massert på magen mens hun lå med ryggen på fanget mitt under skrivebordet. Jeg kunne holde henne opp ned uten at hun brydde seg.

Den katten var glad i meg. Om mine tre skadedyr som jeg har nå er glad i meg har jeg min tvil om, men jeg er i det minste favoritt-slaven deres.

Er hun død? Høres ut som en veldig fin katt og en veldig god venn. ♡

[Ailurophile]

Er hun død? Høres ut som en veldig fin katt og en veldig god venn. ♡

Ja, det er over 1 år siden hun gikk bort og jeg savner henne utrolig mye.

Endret 21. mai 2015 av Ailurophile

[AnonymBruker]

Greit at du foretrekker hunder, men katter har du ikke greie på!

Om en fremmed hadde kommet hjem istedenfor meg kan jeg love deg at pus hadde reagert anderledes. Da hadde hun løpt å gjemt seg tvert! Det er en rase som er kjent for å være hengiven overfor sin eier og skeptisk til fremmede ja, men så forskjellige er ikke katter.

Hun er ofte på utstillinger og jeg har ikke problemer med å se at hun er mer komfortabel når jeg håndterer henne enn når andre fremmede gjør det.

Vet du hva? Jeg har vært kattemenneske i alle mine år. Var da jeg fikk hund i hus pga samboer jeg ble hundemenneske. DA innså jeg for et nært bånd man kan få til hund, uten at det er ensidig.

Klart, katter skjønner jo fort hvem husmor er. Men jeg vil påstå at det er få katter som virkelig bryr seg om eieren sin. Katter trekker seg unna personer de vet ikke liker dem, men ellers er de "glad" i de fleste som gir dem mat og oppmerksomhet. Ikke noe nært bånd sånn sett.

Men som sagt, det er sånn jeg ser på det. Om noen har samme mening om en hund - helt greit. Men det er vel ikke uten grunn at det er hunden som kalles menneskets bestevenn. En katt klarer seg alene i to uker om det var det å gjøre. Så lenge de får mat og ly, har de det helt fint. Trenger ikke oss mennesker til noe annet enn det.

Anonymous poster hash: 3321f...83f

[Kontormus]

Vet du hva? Jeg har vært kattemenneske i alle mine år. Var da jeg fikk hund i hus pga samboer jeg ble hundemenneske. DA innså jeg for et nært bånd man kan få til hund, uten at det er ensidig.

Klart, katter skjønner jo fort hvem husmor er. Men jeg vil påstå at det er få katter som virkelig bryr seg om eieren sin. Katter trekker seg unna personer de vet ikke liker dem, men ellers er de "glad" i de fleste som gir dem mat og oppmerksomhet. Ikke noe nært bånd sånn sett.

Men som sagt, det er sånn jeg ser på det. Om noen har samme mening om en hund - helt greit. Men det er vel ikke uten grunn at det er hunden som kalles menneskets bestevenn. En katt klarer seg alene i to uker om det var det å gjøre. Så lenge de får mat og ly, har de det helt fint. Trenger ikke oss mennesker til noe annet enn det.

Anonymous poster hash: 3321f...83f

Du tar helt feil mener jeg. Selv om katter er mere selvstendige enn hunder betyr det ikke at de ikke er knyttet til menneskene sine. Og du som sier du har hatt katt, jeg kan virkelig ikke fatte at du kan påstå slikt.

Jeg omplasserte en hund selv, og jeg hadde fryktelig vondt når vi skiltes ad fordi jeg var redd han skulle føle seg alene og forlatt. Det hadde jeg virkelig ikke trengt, for når jeg møtte han igjen 1 år senere var det ingen tvil om at han kjente meg igjen, men han slapp ikke sin nye eier av syne et sekund.

Og jeg lurer også på hvordan man kan gå fra å være kattemenneske til å bli hundemenneske. Jeg har hatt begge deler, og er selvsagt begge deler. Ikke enten eller.

[Gjest Seajewel]

Ja. Min ene vekker meg grytidlig på morgenene ved å stå og gaule ved soveromsdøra, åpner jeg ikke, driver en og prøver å få tak i dørklinken ved å hoppe mot døra og kave etter den. Når jeg omsider står opp, følger han etter meg overalt. Pratemjauer i opptil flere minutter om morgenene, som for å fortelle alt som har skjedd iløpet av tida jeg sov. Den er alltid i nærheten av meg, nesten aldri lengre vekke enn en meter. Den kommer og dytter hodet sitt under handa mi, og vil ha kos. Ja, jeg tror den er litt glad i meg, ikke bare for å få godsaker.

[AnonymBruker]

Jeg elsker katten min, men i det siste har jeg tenkt på om hun egentlig liker oss også? Eller tror dere hun bare anser oss eiere som en som gir henne mat og tak over hodet?

Det er jo konstantert at hunder blir forferdelig glad i eierne sine, men skjer det med katter også?

Anonymous poster hash: da6ca...eca

Menneskers oppfattelse av "kjærlighet" er akkurat det samme primitive, opportunistiske instinktet som hos alle andre pattedyr. Noen gir deg noe du trenger, og for å fasilitere en fordelaktig symbiose, produseres følelsen "tilknytning/kjærlighet". Så når katten din elsker deg fordi du gir henne mat og tak over hodet, er det i prinsipp det samme som all annen kjærlighet. Kjærlighet er egeninteresse.

Anonymous poster hash: a67f3...9d6

[Kattugla]

Ja, det er jeg sikker på. Jeg har ikke katt selv, men er oppvokst med katter og det er ingen tvil om at noen av de ble glade i oss også, de var veldig kjærlige - men det må sies at jeg tror at for noen av de var det mer at de levde paralelle liv med oss

[AnonymBruker]

De som tror kjærlighet er det samme som underkastelse vil ha problemer med å forstå at en katt kan elske og føle dyp kjærlighet til et menneske.

Anonymous poster hash: 18cc0...261