Depresjon, løgn, utroskap. Hjelp meg!

[AnonymBruker]

Dump kjerringa.

Anonymous poster hash: aa02a...f6c

[AnonymBruker]

Det er lett å si at man bare skal kutte et forhold, men dere har mest sannsynlig ikke opplevd dette selv. Jeg har opplevd at mannen var utro. Det er ikke så lett når man fortsatt elsker noen og ikke klarer å hate de. Det var ikke depresjon med i bildet, men jeg tilga han og nå lever vi som vanlig. Jeg tenker såklart på om han kommer til å gjøre noe slikt igjen. Hver dag sier han at han elsker meg, og vi jobber oss gjennom det sammen. Jeg tok et valg om å tilgi han, og det må jeg også leve med. Alle kan gjøre en feil, det er ikke så lett når man først sitter i det selv. (og jeg var en gang fast bestemt på at utroskap aldri skulle tilgis) Håper du klarer å finne ut av dette TS, og at kona di klarer å bli frisk.

Anonymous poster hash: d5bd9...e6c

[AnonymBruker]

Det er lett å si at man bare skal kutte et forhold, men dere har mest sannsynlig ikke opplevd dette selv. Jeg har opplevd at mannen var utro. Det er ikke så lett når man fortsatt elsker noen og ikke klarer å hate de. Det var ikke depresjon med i bildet, men jeg tilga han og nå lever vi som vanlig. Jeg tenker såklart på om han kommer til å gjøre noe slikt igjen. Hver dag sier han at han elsker meg, og vi jobber oss gjennom det sammen. Jeg tok et valg om å tilgi han, og det må jeg også leve med. Alle kan gjøre en feil, det er ikke så lett når man først sitter i det selv. (og jeg var en gang fast bestemt på at utroskap aldri skulle tilgis) Håper du klarer å finne ut av dette TS, og at kona di klarer å bli frisk.

Anonymous poster hash: d5bd9...e6c

Takk, og takk for svar

Anonymous poster hash: 600cf...9c0

[AnonymBruker]

Du sier du elsker henne. Hvordan kan du elske noen som tydeligvis ikke elsker deg.

Beste rådet jeg har er å kutte bånd. Se på det som en tapt investering. Hun lever godt av godene du gir henne. Hun tenker ikke på deg. Støtter det hun over skrev: hun angrer bare fordi hun er redd for å miste det du gir henne.

Du fortjener bedre. Hun vil fortsette å lyve. Sykdom eller ikke, det er ingen unnskyldning for å være så respektløs ovenfor sin partner.

Jeg ville bare trukket meg unna. Unngått sex med henne. Jeg ville hatt det i bakhodet at hun kunne gjort hva som helst for å holde på meg, også det å plutselig bli gravid.

Bare forvent en massiv godvilje fra henne. Sex og alt hun tror du vil ha. Se på det som manipulasjon.

Ha litt selvrespekt for deg selv. Hun har tydeligvis ikke noe for deg.

Anonymous poster hash: a5531...4eb

"Tapt investering", "lever av godene", "manipulasjon", "plutselig bli gravid" osv. Ærlig talt... Det er bare trist å se et slikt stusselig syn på kvinner som inhumane objekter.

Dette er tydeligvis en følelsesmessig forvirret kvinne, som har en helt naturlig reaksjon i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

[AnonymBruker]

Jeg spør om dette fordi enkelte mennesker reagerer med hypomani, typ dårlig impulskontroll, ukritisk atferd mm. av såkalte lykkepiller. Medikamentutløst hypomani kan skje med mennesker som har en type bipolar depresjon. Jeg er ikke lege eller har medisinsk kompetanse, men vet nok til å reflektere over muligheten.

En psykolog vil ikke være rette vedkommende til å utrede om hun lider av bipolar depresjon og evt om hun bør seponere/slutte med lykkepiller og evt starte med en annen, alternativ, type medisinering. En psykiater eller lege er rette sted for den type problemstillinger. Hvis følelskeskaos og oppførselen hennes den seneste tiden kan knyttes til tidspunkt for start på lykkepiller er det i alle fall viktig å nevne det til legen.

Dette er et sidespor, og det er ikke meningen at tråden din skal ende som en psykoanalytisk eller medisinsk debatt. Jeg tenkte bare det var verdt å nevne dette for deg.

Anonymous poster hash: 42fa1...c51

En psykolog vil i langt større grad enn en ordinær lege kunne vurdere om hun er bipolar, men jeg tenker at det uansett ikke er noe som helst som tyder på at det er snakk om hypomani her.

Du har ellers rett i at antidepressiva kan utløse hypomani eller mani hos bipolare.

Alt TS beskriver høres helt normalt ut, det er absolutt ingenting ved hans kones atferd som er noe å reagere på her. Alt passer derimot svært godt inn i en klassisk utroskaps/ forelskelseshistorie. Selvfølgelig lyver hun for å beskytte sin mann, så lenge hun ikke vet hva hun vil, og ser hvor såret han blir av at hun ikke klarer å glemme forelskelsen sin.

En forelskelse vil i seg selv medføre endringer i humør og atferd i sterk positiv retning og at en tar en risiko for å kunne møte sin utkårede, at hennes mann tar det så tungt og at hun tviler på fremtiden deres vil samtidig gi henne dårlig samvittighet og få henne til å svinge mellom mange følelser.

Fullstendig normalt.

Det er ikke unormalt å være ulykkelig i langvarige forhold, eller å være fornøyd men likevel forelske seg i andre. At en depresjon letter vil kunne gi tilbake normalt selvbilde, tiltakslyst og sexlyst, og behov som har ligget i dvale eller en forelskelse kan bli forfulgt nettopp som en naturlig følge av dette.

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

[AnonymBruker]

Jeg vil at du skal tenke godt og lenge på det faktum at hun har hatt sex med en annen mann. Hun har hatt lyst på en annen mann, latt han pule henne og hun pule han. Sikkert sugd han også, kodet seg skikkelig med han.

Forelsket seg litt i han også.

Alt dette mens hun har vært din kone. Dette har ikke skjedd tilfeldig. Dette har bygd seg opp sakte, dette er noe hun har planlagt og ønsket over tid.

Klarer du å svelge dette like lett som hun svelget sper en hans?

Jeg skriver det sånn fordi det er viktig, etter min mening at du ser hvor stygt det er, det hun har gjort mot deg.

Herregud.

Ta deg sammen kvinne. Skulle tro det var sodoma og gomorra du snakket om.

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

[AnonymBruker]

Herregud.

Ta deg sammen kvinne. Skulle tro det var sodoma og gomorra du snakket om.

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

Så du syns ikke det er så ille å knulle en annen? AB gir kun en realistisk skildring av hva denne løgnaktige røya har bedrevet. TS fortjener bedre enn henne. Man lever en gang og DETTE er hva en skal kaste bort livet på?!

Anonymous poster hash: dd607...c3b

[AnonymBruker]

Så du syns ikke det er så ille å knulle en annen? AB gir kun en realistisk skildring av hva denne løgnaktige røya har bedrevet. TS fortjener bedre enn henne. Man lever en gang og DETTE er hva en skal kaste bort livet på?!

Anonymous poster hash: dd607...c3b

Rettelse- mente ikke AB men StineN

Anonymous poster hash: dd607...c3b

[AnonymBruker]

En psykolog vil i langt større grad enn en ordinær lege kunne vurdere om hun er bipolar, men jeg tenker at det uansett ikke er noe som helst som tyder på at det er snakk om hypomani her.Du har ellers rett i at antidepressiva kan utløse hypomani eller mani hos bipolare. Alt TS beskriver høres helt normalt ut, det er absolutt ingenting ved hans kones atferd som er noe å reagere på her. Alt passer derimot svært godt inn i en klassisk utroskaps/ forelskelseshistorie. Selvfølgelig lyver hun for å beskytte sin mann, så lenge hun ikke vet hva hun vil, og ser hvor såret han blir av at hun ikke klarer å glemme forelskelsen sin.En forelskelse vil i seg selv medføre endringer i humør og atferd i sterk positiv retning og at en tar en risiko for å kunne møte sin utkårede, at hennes mann tar det så tungt og at hun tviler på fremtiden deres vil samtidig gi henne dårlig samvittighet og få henne til å svinge mellom mange følelser.Fullstendig normalt. Det er ikke unormalt å være ulykkelig i langvarige forhold, eller å være fornøyd men likevel forelske seg i andre. At en depresjon letter vil kunne gi tilbake normalt selvbilde, tiltakslyst og sexlyst, og behov som har ligget i dvale eller en forelskelse kan bli forfulgt nettopp som en naturlig følge av dette. Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

Som skrevet i forrige innlegg er det bare noe jeg ville nevne muligheten for, og ikke et forsøk på å avspore med psykoanalyse eller medisinsk debatt. Om det er andre symptomer på bipolaritet eller årsaker til at depresjonen har vart i årevis, vet hverken du eller jeg. Jeg sier heller ikke at en psykolog ikke er egnet i å vurdere om en person er bipolar, det kommer jo helt an på vedkommendes erfaring og innsikt i problematikken. En lege kan foreta kliniske undersøkelser som en psykolog ikke kan, og kan også henvise videre til spesialister, EEG og andre nevrologiske undersøkelser. Jeg skal ikke dra dette videre, det er en avsporing. Unnskyld til TS! Mitt poeng var bare å nevne muligheten for TS, og jeg synes generelt man skal være forsiktig med å være kategorisk. Bipolaritet gir seg mange ulike utslag, og lar seg ikke utrede på et forum i alle fall,

Anonymous poster hash: 42fa1...c51

[AnonymBruker]

Jeg kan jo belyse situasjonen litt fra perspektivet til kjæresten din, da jeg har vært i samme situasjon selv. Jeg ble rammet av depresjon for fire år siden, som om en rullegardin gikk ned, og jeg sluttet å føle. Verden ble tom, mørk, og fremtiden forsvant på et vis. Alt mistet sin mening. Jeg sluttet å bry meg om meg selv, og jeg sluttet å bry meg om andre. Livet føltes som en vond og nummen drøm. Dette er en helt forferdelig tilstand å være i, som man ikke kan forstå hvis man ikke har vært der. Det gjør at man kan endre seg, verdier, moral og ting som man tidligere var opptatt av, kan plutselig virke helt irrelevant. Den man er, forsvinner på et vis. I denne tilstanden forsøkte jeg desperat å finne noe som ga meg et snev av en følelse av å være i live, og alkohol og oppmerksomhet fra andre menn greide for en periode å gjøre nettopp dette. Jeg gjorde masse dumt, som jeg angrer på i dag, men der og da greide jeg ikke å ta innover meg betydningen av det jeg gjorde. Alt ble bare til et stort, sort hull av skam og selvhat. I alt dette har jeg hatt en fantastisk kjæreste og bestevenn, som har stått ved min side og elsket meg. Jeg har løyet for han, og vært utro mot han, og det har vært veldig vanskelig for han når dette har kommet for en dag. Men han har tilgitt meg. Og det å skjønne at han faktisk elsker MEG, at jeg ikke "var" de forferdelige tingene jeg hadde gjort, ble første steg på veien mot min bedring. Det er først nå, når jeg begynner å bli frisk, at jeg virkelig greier å ta innover meg hvor jævlig det jeg har gjort mot han er. Og faktisk enda viktigere, hvor jævlig det jeg har gjort mot meg selv er. Denne typen handliger i en tung depresjon er ofte svært selvdestruktive. Og jo lengre man trykker seg selv ned, jo vanskeligere er det å bry seg om hva dette gjør med andre. Jeg sier ikke at kjæresten din har hatt det slik som meg, jeg sier ikke at depresjon er unnskyldning for å være utro, og jeg sier ikke at du ikke har rett til å være såret/forbannet/lei deg og skuffet. Jeg sier bare at det ikke alltid er like svart/hvitt og enkelt som enkelte her inne ser ut til å mene. For mange vil kanskje utroskap være utilgivelig uansett, og det må være greit, det er deres sak. Men å vise tilgivelse og forståelse gjør deg ikke til en mindre mann. Jeg tenker at det heller er tvert imot. Men det er viktig at du tar vare på deg selv og dine egne følelser i dette, kjenner du at det blir for vansklig, at du ikke greier å stole på at hun ikke lenger er utro, er nok det rette å gå. Jeg vil absolutt anbefale at dere går i parterapi, slik at dere begge kan få hjelp. Lykke til, til dere begge!

Takk for fint svar. Jeg hadde håpet noen hadde vært i samme situasjon som i tillegg forstår depresjon. Det jeg går og tenker på nå er hvis jeg viser henne at jeg forstår sykdommen hennes og vil prøve å tilgi, om jeg også viser henne at dette var greit og at jeg alltid vil være der uansett hva hun finner på. Hva tenkte/følte du om kjæresten din når han tilga deg?

Kan jeg spørre hvor lenge det er siden? Om han brukte lang tid på å stole på deg igjen?

Anonymous poster hash: 600cf...9c0

[AnonymBruker]

Så du syns ikke det er så ille å knulle en annen? AB gir kun en realistisk skildring av hva denne løgnaktige røya har bedrevet. TS fortjener bedre enn henne. Man lever en gang og DETTE er hva en skal kaste bort livet på?!

Anonymous poster hash: dd607...c3b

Jeg synes ikke det er noe å dømme det som om det skulle være drap det var snakk om nei...

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

[AnonymBruker]

Som skrevet i forrige innlegg er det bare noe jeg ville nevne muligheten for, og ikke et forsøk på å avspore med psykoanalyse eller medisinsk debatt. Om det er andre symptomer på bipolaritet eller årsaker til at depresjonen har vart i årevis, vet hverken du eller jeg. Jeg sier heller ikke at en psykolog ikke er egnet i å vurdere om en person er bipolar, det kommer jo helt an på vedkommendes erfaring og innsikt i problematikken. En lege kan foreta kliniske undersøkelser som en psykolog ikke kan, og kan også henvise videre til spesialister, EEG og andre nevrologiske undersøkelser. Jeg skal ikke dra dette videre, det er en avsporing. Unnskyld til TS! Mitt poeng var bare å nevne muligheten for TS, og jeg synes generelt man skal være forsiktig med å være kategorisk. Bipolaritet gir seg mange ulike utslag, og lar seg ikke utrede på et forum i alle fall,

Anonymous poster hash: 42fa1...c51

Poenget er at man snakker om helt normal atferd her, og at det dermed blir absurd å kategorisere dette som et symptom. Dette er noe som skjer med en svært stor andel av dem som lever i langvarige parforhold på ett eller annet tidspunkt.

Anonymous poster hash: 6e73e...1f6

[fortvila2025]

Bergogbåre skrev (På 20.5.2015 den 0.08):

Jeg kan jo belyse situasjonen litt fra perspektivet til kjæresten din, da jeg har vært i samme situasjon selv. Jeg ble rammet av depresjon for fire år siden, som om en rullegardin gikk ned, og jeg sluttet å føle. Verden ble tom, mørk, og fremtiden forsvant på et vis. Alt mistet sin mening. Jeg sluttet å bry meg om meg selv, og jeg sluttet å bry meg om andre. Livet føltes som en vond og nummen drøm. Dette er en helt forferdelig tilstand å være i, som man ikke kan forstå hvis man ikke har vært der. Det gjør at man kan endre seg, verdier, moral og ting som man tidligere var opptatt av, kan plutselig virke helt irrelevant. Den man er, forsvinner på et vis. I denne tilstanden forsøkte jeg desperat å finne noe som ga meg et snev av en følelse av å være i live, og alkohol og oppmerksomhet fra andre menn greide for en periode å gjøre nettopp dette. Jeg gjorde masse dumt, som jeg angrer på i dag, men der og da greide jeg ikke å ta innover meg betydningen av det jeg gjorde. Alt ble bare til et stort, sort hull av skam og selvhat. I alt dette har jeg hatt en fantastisk kjæreste og bestevenn, som har stått ved min side og elsket meg. Jeg har løyet for han, og vært utro mot han, og det har vært veldig vanskelig for han når dette har kommet for en dag. Men han har tilgitt meg. Og det å skjønne at han faktisk elsker MEG, at jeg ikke "var" de forferdelige tingene jeg hadde gjort, ble første steg på veien mot min bedring. Det er først nå, når jeg begynner å bli frisk, at jeg virkelig greier å ta innover meg hvor jævlig det jeg har gjort mot han er. Og faktisk enda viktigere, hvor jævlig det jeg har gjort mot meg selv er. Denne typen handliger i en tung depresjon er ofte svært selvdestruktive. Og jo lengre man trykker seg selv ned, jo vanskeligere er det å bry seg om hva dette gjør med andre. Jeg sier ikke at kjæresten din har hatt det slik som meg, jeg sier ikke at depresjon er unnskyldning for å være utro, og jeg sier ikke at du ikke har rett til å være såret/forbannet/lei deg og skuffet. Jeg sier bare at det ikke alltid er like svart/hvitt og enkelt som enkelte her inne ser ut til å mene. For mange vil kanskje utroskap være utilgivelig uansett, og det må være greit, det er deres sak. Men å vise tilgivelse og forståelse gjør deg ikke til en mindre mann. Jeg tenker at det heller er tvert imot. Men det er viktig at du tar vare på deg selv og dine egne følelser i dette, kjenner du at det blir for vansklig, at du ikke greier å stole på at hun ikke lenger er utro, er nok det rette å gå. Jeg vil absolutt anbefale at dere går i parterapi, slik at dere begge kan få hjelp. Lykke til, til dere begge!

Har egentlig 1000 spørsmål til deg, møtte du bunden? Hva som måtte til for at du klarte å slutte med utroskapen? Ble du presset til å være så åpen og ærlig som du er, eller åpnet du deg på egen insinativ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2015 den 13.18):

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gå frem, hvem hun er eller hvem jeg skal snakke med.

 

Jeg er gift med mitt livs kjærlighet. Hun har lenge vært deprimert. I flere år uten at jeg egentlig har vært klar over alvoret.

 

De siste månedene har jeg merket at hun har vært distansert og uinteressert. Har prøvd å spørre om det har vært noe galt og å varsle om at jeg er redd for om hun har mistet følelser uten å ha fått særlig mye tilbake. Hun er nummen, sier hun. Jeg fant ut etter en stund at hun har møtt en mann et par ganger og i tillegg har løyet om å ha slettet facebook samtalene hun har hatt med denne mannen. Hun har fortalt meg at hun er usikker på følelsene sine til meg, men at hun ikke er interessert i gjøre no videre med han. Hun har heller ikke hørt no mer fra han. Så finner jeg ut at hun har lagt ut et innlegg her på kvinneguiden der hun forteller at hun føler seg forelsket og ikke kan få han ut av hodet. Hun nekter for at dette er henne flere ganger. Jeg blir mer og mer mistenksom på hele opplegget og spør henne om hun har møtt han. Jo, en lørdag formiddag hun hadde vært ute traff hun han tilfeldigvis og bestemte seg for å være med han hjem. Midt på dagen. “ingenting skjedde”. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å dra den svekkede tilliten min opp av gjørma og jobbe hardt for å tro henne. Finner ut at samtalene fortsetter og hun fortsetter å slette unna etterhvert som de kommer inn. Hun sier hun aldri skal lyve for meg igjen. Og jeg følte hun var så oppriktig. Dum som jeg er, gir jeg henne nye sjanser. Hun flytter ut og inn på et hotell i noen dager for å tenke og å få ting på avstand. Greit, jeg vet hun sliter og vil gjøre alt for at hun skal få det bedre. Hun kommer hjem igjen etter 4 dager og hun innrømmer endelig at innlegget var hennes, men at hun ikke følte det samme nå. Videre finner jeg ut at hun dro på kino med denne mannen første dagen hun sov på hotell.

 

Hele denne tiden har jeg vært den som har unnskyldt. Jeg har tenkt at jeg har gjort noe galt eller oversett henne. Jeg sier at vi kan klare dette, vi må bare jobbe sammen mot det.

 

Jeg følte meg knust og visste ikke hvordan jeg kunne fortsette. Alt hun har sagt har vært løgn som jeg selv har funnet ut av. Hun lyver om å ikke lyve mer. Likevel vet jeg at jeg elsker kona mi mer enn noe annet. Jeg føler jeg må gi henne tid, jeg forstår at en depresjon ikke er noe å kødde med. Ting går bedre. Jeg prøver å stole på at hun ikke lyver mer og prøver å ikke tenke på mannen hun hadde hatt kontakt med. Jeg ville fokusere på å få henne frisk først. Vi har vel én uke som er bedre enn på lenge. Hun sier til og med at hun hadde følt igjen. Men denne lille gleden skulle brått forsvinne. Hun sender fortsatt meldinger til han. Sletter dem unna. Jeg kommer hjem og føler meg helt ferdig. Hun er så hysterisk som jeg aldri har sett henne (livstruende) og sier hun vil fortelle “alt”. Da kommer atombomben, de hadde sex. Det hun så oppriktig og overbevisende hadde fortalt meg at ikke hadde skjedd. Hun er lei seg. Sier hun følte seg som en annen. Ville være en annen. Hun elsker meg og vil gjøre alt for å gjøre det godt igjen, gjenvinne tilliten min.

 

Jeg føler dette er et så ekstremt heftig svik at jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi/stole på henne igjen. Men situasjonen er så vanskelig pga. hennes psykiske tilstand. Jeg vet at en depresjon senker ekteskap og er en utspekulert mindfucker, men vil ikke fornuften likevel være tilstede når det går så langt?

 

Kan noen være så snill å hjelpe meg her? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Er hovedfokuset hennes 4-årige depresjon her eller måten hun har behandlet meg på? Disse går vel hånd i hånd. Jeg er livredd for at dette kan skje igjen. Livredd for at hun faktisk ikke elsker meg lenger, men tar til takke med meg siden det kanskje ikke fungerte så bra med han andre. Jeg føler meg så forstyrrende forvirret om dagen og jeg klarer ikke samle tankene og faktisk finne ut av noe som helst.

 

Anonymous poster hash: 600cf...9c0

 

Begge deler vil jeg påstå.

Det er veldig alvorlig at hun lyver for deg slik hun gjør. I tillegg så endrer hun på ting hun tidligere har nektet for. 

Du fortjener å bli behandlet så mye bedre enn dette.

Synes ikke man kan skylde på en depresjon for at man lyver og er utro. Det henger ikke helt på greip. 

Hadde gitt henne klar beskjed om at dette er et tegn på at hun trenger hjelp, for det gjør hun. Hun er ikke egnet for å være i et forhold rett og slett.

Så hadde jeg valgt å gå fra henne av hensyn til meg selv, og min kjærlighet til meg selv. 

Om ikke du har respekt for deg selv, så kan du ikke forvente at andre har det heller...

Anonymkode: 7f025...e1d

[AnonymBruker]

Tråden ble opprettet for 10 år siden. Regner med at ts har funnet ut av situasjonen.

Anonymkode: cf1e7...523