mor og far som ikke snakker

[AnonymBruker]

Vi er småbarnsforeldre, begge ca 30-35 år.

Vi snakker lite sammen, ler lite sammen, koser oss ikke i lag -

Han er kjølig, smiler ikke, snakker ikke med meg, er ikke interessert i sex eller noe sånt. Vi sover heller ikke på samme rom, vi har vært vårt rom. Grunnen til romløsningen er pga to soverom nede og ett oppe og så sover han i naborommet til barnet fordi jeg går i oppløsning om jeg ikke får søvn.

Jeg merker jo at kjærligheten svinner hen. Vi pleide å si at vi var glad i hveradnre, men så sluttet han å svare når jeg sa det til ham at jeg ikke greide å si det til ham lenger. Så nå er det null kjærlighet mellom oss. Den eneste kontakten vi har kroppslig er om vi dulter inn i hverandre på kjøkkenet, og om det skjer så sier vi ikke unnskyld en gang. Eller, jeg gjør det da.

Det er tungt. Jeg savner jo å elske noen, å være lykkelig og føle meg elsket og satt pris på. Et smil eller litt interesse "ja, hvordan har du hatt det i dag?"

Jeg bare går rundt og føler meg trøtt og jævlig egentlig, føler meg ikke attraktiv eller noe sånt så klart?

Ikke kan jeg kreve at han har følelser for meg heller, selvfølgelig. Det er jo ikke sånn det funker

Om kvelden sitter vi ofte hver for oss. Han er på pcn og ser på en serie eller en film. Han har sluttet for lengst å spørre om jeg vil se -

Jeg går også å bare rydder. Rydder opp etter ungen vår og rydder opp etter mannen. Han ser omtrent ikke rotet, slenger rundt seg..

Føler ikke at jeg burde kjefte heller. Eller si ifra - da det blir møtt med mutt stillhet

Noen andre som har det sånn? Tafatt kjærlighets liv uten noe hygge? Stillhet og en kjølig skulder?

Anonymous poster hash: 5c415...71e

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har det sånn og hatt det så lenge jeg kan huske(de er i 50-årene).

Anonymous poster hash: 973de...764

[mulberrygal]

Ta grep nå før dere skiller dere. Si ifra fra i natt sover vi på samme rom uansett om det er en overgang der man får lite søvn noen måneder. Hvis mannen står opp om natten og det forstyrrer deg så kjøp ørepropper og hørselsvern. Prøv å være intime når dere ligger i samme seng uten å ha sex, selv om det føles litt kunstig og påtrengt i begynnelsen. Se en film sammen uten å gjøre andre ting samtidig å snakk om og del meningene om filmen etterpå.

[Gjest hells bells]

Gjør noe med det, ellers ender det med at dere går i fra hverandre.

Skaff barnevakt, gå på kino , ut og spise. Reis på weekendtur isammens uten barn.

Greier dere ikke noe av dette, prat med familievernkontoret.

[mulberrygal]

Hvor gammel er barna forresten? Noen som eventuell kan være barnevakt? En barnehagetante med overskudd, nabojente, familie? Trenger ikke å gjøre noe dyrt hvis dere har begrenset med midler, det er fint vær ute nå, ta med engangsgrill, pølser ogod varm drikke på termos og dra på piknik mens dere har barnevakt. Eller lån en telt å dra i nærheten å camp en natt. Man må snakke med hverandre når man er i samme telt, eller ikke snakk men smil til hverandre på turen.

[AnonymBruker]

barnet er to - tre..

jeg kan ikke sove med ham som det er nå. det er ikke plass til meg i sengen og noen må være i nærheten av barnerommet fordi barnet står opp om natten og tidlig om morgenen.

Vi har flere etasjer i huset, veldig dum planløsning for en familie med et lite barn, men sånn er det akkurat nå.

jeg tør nesten ikke smile til ham fordi jeg ikke orker avvisningen. det knuser meg. Han ser helst ikke på meg og da er det lettest følelsemessig å kopiere oppførselen.

han vil ikke på familiekontoret. det er basta bom.

Det er ikke meg å "bare gi opp" og jeg har sagt at jeg blir deprimert av livet som det er nå, men det virker nesten som at han ikke orker å tenke på det ,eller snakke om det, eller forholde seg til det.

Vi skal prøve å skaffe barnevakt.

Skal se på det nå. Kansje jeg finner noen til fredag så kan vi dratt et sted og spise eller noe..

Anonymous poster hash: 5c415...71e

[Mrs.Under]

Forstår jeg deg rett når du sier at du har lagt deg i en annen etasje i huset fordi du må ha søvn, og du har fullstendig overlatt til mannen din å ta barnet når det våkner om natt og når det står tidlig opp om morgenen...fordi du fremdeles må ha søvn.

Vet du hva jeg tror? Mannen din er rett og slett sliten, skikkelig sliten! Mens du sover godt hver natt, så er han opep flere ganger og tidlig oppe om morgenen med deres felles barn. Det gjør jaggu noe med humøret gitt, og det gjør definifitvt noe med kjærligheten også når partner overhodet ikke bidrar med nattestyr.

Du må snakke med han, og så går du å legger deg der mannen din sover, og så lar du mannen din få sove noen netter på "ditt rom"! Du sier at du går i oppløsning om du ikke får søvn, vel....jeg tror også du kommer til å gå i oppløsning når mannen din har fått nok av lite søvn og partner som ikke tar sin del av nattevåk!

Syns du jeg er streng med deg, vel det kan godt hende. Men jeg har et poeng her, det vet du også!

[AnonymBruker]

Forstår jeg deg rett når du sier at du har lagt deg i en annen etasje i huset fordi du må ha søvn, og du har fullstendig overlatt til mannen din å ta barnet når det våkner om natt og når det står tidlig opp om morgenen...fordi du fremdeles må ha søvn.

Vet du hva jeg tror? Mannen din er rett og slett sliten, skikkelig sliten! Mens du sover godt hver natt, så er han opep flere ganger og tidlig oppe om morgenen med deres felles barn. Det gjør jaggu noe med humøret gitt, og det gjør definifitvt noe med kjærligheten også når partner overhodet ikke bidrar med nattestyr.

Du må snakke med han, og så går du å legger deg der mannen din sover, og så lar du mannen din få sove noen netter på "ditt rom"! Du sier at du går i oppløsning om du ikke får søvn, vel....jeg tror også du kommer til å gå i oppløsning når mannen din har fått nok av lite søvn og partner som ikke tar sin del av nattevåk!

Syns du jeg er streng med deg, vel det kan godt hende. Men jeg har et poeng her, det vet du også!

Hei

Jada, den stakk den.

Det var nok slik at de første årene så var det jeg som tok på meg lite søvn, og da var det jo mat om natten det gikk i, amming / flaske osv. Jeg gikk etterhvert på veggen og så fant vi ut at vi måtte bytte på.

Nå er mindre oppvåkninger. barnet sover ofte gjennom natten, utenom noen ganger om barnet tisser på seg eller våkner veldig tidlig - mannen har tatt "nattevåket" fordi han faktisk får sove etter bare et par minutter, mens jeg bruker et par timer på å få sove igjen. (hender også jeg får et par timer søvn topp om jeg tar rommet nede, noe som skjer feks om pappaen drar på ferie og jeg er hjemme)

Jeg merker jo at jeg blir en pyton mamma og en pyton person å være med når jeg ikke sover.

Det er klart at vi skal bytte. Det er en god ide. Det er klart vi er slitne begge to. Jeg har tilbudt det, men mannen sier nei fordi jeg rett og slett ikke får noe søvn på den måten.

Sånn som vi har det nå, så får vi begge mer søvn.

Anonymous poster hash: 5c415...71e

[Yzma]

Har du snakket med han om hva han vil?

Du kan jo få så mange råd du vil om hva du bør gjøre, men om du ikke snakker med mannen din om det så er jo rådene til ingen nytte.

Det er åpenbart at du vil at det skal funke, snakk med han og hør om han ønsker å prøve å få det til å funke. Om ikke for deg, for barnet deres. Dere har jo vært forelsket en gang, kanskje dere kan finne tilbake til den følelsen. Men du kan ikke finne tilbake til den alene, det går ikke.

Hvordan er det utseendemessig? Har du 'forfalt' siden dere først møttes? Trener du regelmessig? Tar du vare på utseende?
Om du ikke gjør det, så kanskje du kan begynne? Det er jo deilig å ha noen man finner attraktiv

[AnonymBruker]

Har du snakket med han om hva han vil?

Du kan jo få så mange råd du vil om hva du bør gjøre, men om du ikke snakker med mannen din om det så er jo rådene til ingen nytte.

Det er åpenbart at du vil at det skal funke, snakk med han og hør om han ønsker å prøve å få det til å funke. Om ikke for deg, for barnet deres. Dere har jo vært forelsket en gang, kanskje dere kan finne tilbake til den følelsen. Men du kan ikke finne tilbake til den alene, det går ikke.

Hvordan er det utseendemessig? Har du 'forfalt' siden dere først møttes? Trener du regelmessig? Tar du vare på utseende?

Om du ikke gjør det, så kanskje du kan begynne? Det er jo deilig å ha noen man finner attraktiv

Mitt utseende er ok! Jeg er ikke overvektig, men jeg er ikke i god form heller. Jeg bruker størrelse 38 / 40 - men det å bygge muskler har jeg egentlig veldig lyst til, og trener en sjelden gang på senteret..

For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg vil, ihvertfall ikke for meg selv. Jeg vet ikke om jeg har det godt sammen med denne mannen, eller om jeg trenger noen andre.

Hovedsakelig, så vil jeg at barnet skal ha det bra, og jeg vil at barnet skal ha en glad mor og far, og jeg føler at om vi skulle gå ifra hverandre så hadde det knust meg med tanke på barnet.

Jeg er jo ikke lykkelig, med depresjoner av og på, og jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har vært så langt nede før som jeg er nå. Det er klart.

Det er vanskelig å snakke med han da han er veldig stille av seg og sier lite. Jeg vet faktisk ikke om han vil ha meg en gang.

Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg skrev dette her en gang. Kansje er jeg bare desperat?

Men det er jo fint å høre synspunkt på saken både på godt og vondt.

Anonymous poster hash: 5c415...71e

[AnonymBruker]

Hei, det er hvertfall ikke bra for barnet å ha en mor og far som bare er stille mot hverandre. Barna lærer jo av oss voksne om hvordan vi skal omgås andre - det som er hjemme er "normalt", men det høres jo ikke helt normalt ut hjemme hos dere - selv om jeg tror det ikke er så uvanlig i barneåra når man er dødssliten. Men høres ut som dere er nødt til å gjøre noe aktivt for å redde forhåldet, ikke bare la det skure og gå. Da ender det dårlig.

Anonymous poster hash: 25a49...799

[nyher]

Du må jo snakke med han. Få han til å si hvordan han ser på dere to, om han fortsatt ønsker at det skal være dere to, osv. Kanskje litt mye å forange at alltid han skal ta seg av barnet om natten, tidlig morgen, men hvis han ønsker det selv, så er jo det hans problem... Men å ligge på hvert dere soverom HVER natt, er litt spesielt da. Hva må å dele seng når dere begge har fri da i det minste? Legge dere tidlig for å få mest mulig søvn hvis barnet våkner? Hvis ikke mannen er villig til å gjøre noe for å få ting bedre, så ser jeg ikke poenget med å fortsette bare på grunn av barnet. H*n får det bedre hvis foreldrene har det bra

[Ciara]

Dere må til familievernkontoret selv om mannen din ikke vil. Det vil dere uansett bli nødt til om det blir skilsmisse.

Jeg syntes faktsk innlegget ditt var litt skummelt å lese. Her er det så stor avstand at dere nesten er som fremmede. Det ville vært bedre om dere faktisk hadde kranglet. Men dere lever helt adskilte liv side ved side i samme hjem. Det er jo helt hjerteskjærende.

Det høres også ut som om du har bygd opp en distanse til det hele som ikke er helt sunn. Du skrur av følelsene dine, virker det som? Du vil ikke vise følelser fordi du risikerer å bli såret, og du vet ikke lenger hva du vil.

Vel, dette kan ikke fortsette. Dere har bare ett liv, og dere ser vel ikke i fullt alvor for dere et liv som er slik de neste tjue årene? Dere må bestemme dere for å satse eller for å bryte. For deres egen del og for barnets del. For nei, dette er ikke et bra miljø for barnet å vokse opp i.

Så snakk med mannen din. Finn fram følelsene dine, våg å legge dem åpent fram, få ham til å forstå alvoret i dette. Og dra på familievernkontoret.

Lykke til, jeg håper det løser seg.

[AnonymBruker]

Går du mer i oppløsning av å ikke få nok søvn, enn av at ekteskapet ditt går i oppløsning? Er ikke risikoen for å bli skilt verdt å: Få mindre søvn? -flytte? - Bygge om på huset? -Tvinges til å snakke sammen?

Å våkne veldig tidlig er en del av det å ha barn, hvordan skal det gå med deg som alenemor 50% av tiden?

Både du og mannen din høres deprimerte og apatiske ut, man oppfører seg, dvs sier hei og hade, lager mat og serverer hverandre, spør hvordan man har det og sier godnatt.

Ektepar snakker i tillegg mye med hverandre, tar på hverandre og har sex.

Anonymous poster hash: 883a8...889

[AnonymBruker]

Går du mer i oppløsning av å ikke få nok søvn, enn av at ekteskapet ditt går i oppløsning? Er ikke risikoen for å bli skilt verdt å: Få mindre søvn? -flytte? - Bygge om på huset? -Tvinges til å snakke sammen?

Å våkne veldig tidlig er en del av det å ha barn, hvordan skal det gå med deg som alenemor 50% av tiden?

Både du og mannen din høres deprimerte og apatiske ut, man oppfører seg, dvs sier hei og hade, lager mat og serverer hverandre, spør hvordan man har det og sier godnatt.

Ektepar snakker i tillegg mye med hverandre, tar på hverandre og har sex.

Anonymous poster hash: 883a8...889

Nei, altså det er vel kansje begge deler.

Det å leve livet med en partner som ikke kan gi deg noe kjærlighet er en ting jeg helt klart ikke så for meg skulle skje med meg da. Jeg har alltid gått med nesa rettet mot lykken og valgte utdanning som gir meg glede og jeg har valgt partnere basert på varmen de har, ikke utseende, sant?

Men det har jo bitt meg i ræva alt det der, for jeg sitter jeg og sliter med å få meg jobb og en mann som ja..ikke lengre har noe kjærlighet å gi til meg. Han er varm mot barnet vårt så klart, jeg ser masse kjærlighet der, han en en varm far for det meste. Så sånn er det. Men det er bare jeg som forteller barnet at jeg elsker det, da. Tror ikke han sier glad i deg, en gang. Jeg vet ikke..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, egentlig. Jeg vil at barnet mitt skal ha det bra. Barnet mitt skal ha det bra, det skal jeg kjempe for-

Jeg vil jo at mannen også skal ha det bra, og om han får det bedre uten meg, så er jo det bra...skulle vi gått ifra hverandre så hadde jeg kjempet for at barnet får det best mulig, uansett løsning, helt kalrt.

som noen andre sier så er nok familieværnkontoret en nyttig løsning for oss. Det er bare det å få han me da. han sier nemlig bastant nei basta bom. Han vil ikke at noen skal sitte å dømme våre problemer og han vil ikke la seg "styre" sånn sett.

Anonymous poster hash: 5c415...71e

[AnonymBruker]

Akkurat slik har har vi det også.

Vi deler riktignok rom, men mannen legger seg aldri samtidig med meg, og vi ligger i hver vår ende av senga, uten noen form for nærkontakt.

Vi snakker omtrent ikke sammen, og han tar meg forgitt.

Det er utrolig trist og frustrerende og føle seg ensom og alene i ekteskapet.

Nå sliter jeg med utbrennthet, og mannen med depresjon, så det hjelper jo ikke på. Og jeg synes til tidet synd på barna våre som opplever dette.

Men det er ikke så mye å gjøre annet enn å bite tenna sammen, og håpe ting bedrer seg når barna blir strørre og ting ikke er like slitsomt lenger.

Ellers er det evt. å prøve å prate med han/evt. skrive ett brev, der du beskriver hvordan du føler det.

Anonymous poster hash: 9990c...cb7

[AnonymBruker]

Det kan være tøft å ta det opp ja, men alternativet er å fortsette å gå i månedsvis med denne usikkerheten, også blir det til at dere må gå fra hverandre allikevel. Bedre å finne ut hvor dere står nå, enn å dra det ut. Dette ekteskapet kommer ikke til å vare dersom dere ikke tar grep.

Er det ikke noen måte du klarer å snakke med han på uten å involvere noe tredje part?

Anonymous poster hash: 7e1a6...933

[Harlekin]

Dette er noe av det verste jeg har lest ift. forholdsproblemer som ikke omhandler vold. Dette er IKKE et bra miljø for barnet deres å vokse opp i, så dere må ta grep med en gang. Ta tak i mannen og si at dere må på familievernkontoret, enten han vil eller ikke. Dere må det fordi dere har barn, dere kan ikke skilles uten å ha forsøkt mekling. Kom igjen, TS, vær den som tar grep for å endre livet deres!

[sweety pie]

Hvorfor har dere ikke sex?