Ung og prøver!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er 21 år gammel og kjæresten min er 26. Vi har vært sammen i 2 år nå og tross for min unge alder så har vi bestemt oss for å begynne å prøve. Er nok mange som har noe å si på dette med alder, men jeg syns at mange andre faktorer er mer viktig.

For det første så er jo dette barnet ønsket! vi har det veldig fint sammen og kommer til å bli gode foreldre. Fin leilighet har vi sammen også. Han er i fast jobb mens jeg derimot er lærling.

Alt dette er veldig nytt for meg, og veldig spennende men litt skummelt. Er veldig redd for hva folk vil komme til å si. Syns dere 21 år er alt for tidlig?

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Bare følte for å lufte tankene litt og kanskje få noen gode råd og tips.

Anonymous poster hash: 5ac4f...5ca

[Gjest Sleeve]

Hvis du vil ha ærlige meninger så synes nok jeg personlig at 21 er litt ungt, fordi jeg selv ikke var klar da.

Kjenner derimot flere 21år gamle jenter med baby, (familie/venninner) hvor alt har gått veldig fint Mannen er i alle tilfellene noen år eldre.

Vi er prøvere selv nå, og jeg er 24 år.

Det er først i det siste året jeg har har begynt å følt meg klar, til tross for at vi er gift og har vært kjærester siden jeg var 16.

Men det jeg stusser på her, er at du har behov for "innspill/bekreftelser" fra andre om din alder. Det gjør at jeg heller tenker at du ikke er klar, helt enda.

Jeg er klar nå, og bryr meg fint lite om hva andre har å si på det. Jeg føler ikke at jeg må få andres meninger om hvor vidt min alder er 'for ung'. Hvorfor har du behov for dette hvis du er klar?

Mener ikke å være negativ til deg, bare få deg til å tenke over det.

Lykke til videre uansett

[Gjest Ljhh]

Ville du ikke ventet til du var ferdig som lærling?
Jeg skal ikke synse og mene alt for masse, men ville nok "sikret meg en jobb" etter endt læretid, så jeg hadde hatt noe å falle tilbake på.. Ellers vil jeg bare ønske dere lykke til

[Gjest Gia_]

Er selv 21år, samboeren/forloveden er 25år, og vi har første skikkelige prøveperiode denne mnd.. Tenker at vi ønsker det sterkt selv, og har gått uten prevensjon i litt under 1år.. Har lappen, bil og egen leilighet.. Alt ligger til rette for ett barn, og begge har like sterke ønsker om en mini-oss, selvom jeg "bare" er 21år. Vært sammen i 3år.
Enkelte er voksnere enn andre.

[Poets]

Jeg er selv 20 og samboer 25 (blir 21 og 26 i år) og vi har vært prøvere siden august 14! Vi er begge i fast jobb, eier leilighet og to biler. Jeg synes at timingen ikke kunne vært bedre og gleder meg ihjel til vi endelig blir gravide :-D

Sliter med PCO og har derfor ikke eggløsning, men har fått god hjelp og veiledning fra lege og gynokolog!

Lykke til med prøvingen - og dere er ikke for unge :-)

[AnonymBruker]

Har du mulighet så vent, vær sikker på at du har noe å gå tilbake til når permisjonen er over. Jeg er like gammel som deg og babysyk selv, alle rundt får jo barn. Men utdanning er greit å ha i boks først, det er ikke bare bare å sette seg på skolebenken med barn hjemme. Spør om å få passe noen barn av og til om du kjenner noen, da kan du faktisk gi dem tilbake når du er sliten. Men man kan såklart ikke planlegge alt her i livet, men er jo like lykkelig om man får et barn som 18 åring som man er når man er 35. Så virker dette som en fin tid for dere, så er det bare å hoppe i det. Noen bruker også lang tid på å bli gravid, så vær forberedt på psykisk berg og dalbane. Premien kommer til slutt da heldigvis

Anonymous poster hash: c9c18...77f

[LoveTrain]

Jeg er 28, og ønsket også barn da jeg var på din alder. Er idag gift med han som da var kjæresten min, så forholdet har overlevd tyveårene i hvert fall. Jeg vet i grunn ikke hva jeg skal si.. Det avhenger av så mange faktorer. Begynnelsen av tyveårene var nok de kjekkeste årene på mange måter. Jeg jobbet intensivt i noen måneder, for så å reise rundt i verden i et par mnd. Og slik holdt vi på i noen år. Disse opplevelsene har vært med å forme meg til en helt annen person enn jeg sikkert hadde vært hvis jeg hadde fått jobb og barn med det samme. Og det er noe deilig med å ha alt på stell før barnet kommer. Ikke at jeg synes ting MÅ være på stell, men fordi jeg tror at en slapper mer av og klarer å nyte de viktige første årene på en helt annen måte enn hvis en hele tiden må passe på økonomi, utdannelse, og alle disse forstyrrende tingene. Mange "unge mødre" er veldig flinke og modne for alderen. Men det er utrolig deilig å ikke måtte være det, men faktisk ha muligheten til å være litt ung og dum;)