Faren min latterliggjør at jeg ikke er kommet i gang med studier

[AnonymBruker]

Jeg var veldig umotivert på skolen, droppet ut, er 22 år og bor fortsatt hjemme. Jeg har tatt opp fag i flere år og har nå fått et snitt som er godt nok til medisin i Norge og jeg er helt sikker på å komme inn til høsten. Men når temaet studier og skole kommer opp sier han at jeg bare har "sittet på ræva" og at det er bra jeg har fått gode karakterer men at jeg har "brukt mange år" og "kastet bort mye tid" og impliserer da at det ikke er så stort. At jeg "bare" har drevet med videregående og at jeg ikke kommer videre med livet. Når jeg sier at jeg også har studert ved universitetet for å få ekstrapoeng sier han at det ikke er til noe hjelp for utdannelsen. Sier nærmest rett ut at det bare er dritt det jeg har studert.

Han sier at jeg burde ha kommet i gang med studier med en gang. Han selv har en god utdannelse men har ikke gjort noen god karriere, har en 8-4 jobb og ikke noe ansvar, så synes det er ganske frustrerende at han skal snakke om karriere og å kaste bort tid. Det er nesten umulig å komme inn på medisin uten alderspoeng, og å skulle si at det er SÅ dårlig å ha brukt 3 år lengre når man ender opp med et studie med så høyt snitt synes jeg er så sårende.

Hadde psykiske problemer som yngre og mye kommer av at de begge har vært dårlige foreldre som alltid skal fortelle hva jeg ikke klarer, sier at det er flaks hvis jeg får en sekser, men rett før har de sagt jeg uansett ikke klarer å få en sekser. Det har også vært ørefiker, dytting mot vegg og spark gjennom oppveksten. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg tenke? Blir så ødelagt av å bli tråkket ned når jeg selv føler jeg har kommet langt fra utgangspunktet jeg hadde

Anonymous poster hash: 555a7...08c

[AnonymBruker]

Har du mulighet for å jobbe i sommer og komme deg ut derfra litt tidligere? Har samme type far og jeg har svelget en del kameler mens jeg bodde der men anstrengte meg hardt for å komme meg ut.

Dersom det har vært fysisk vold i huset skal dette anmeldes.

Anonymous poster hash: fdcc7...759

[AnonymBruker]

Du skal lukke ørene, og tenke at dette har han ikke greie på, og det er ikke sant det han sier. Så skal du flytte.

Anonymous poster hash: ea46d...871

[Ferny]

Jeg vet om mange som trengte alderspoeng for å komme inn på medisin, og som samtidig forbedret karakterer ved siden av. Jeg tror du blir kvitt følelsen av å "ikke være god nok" når du begynner på medisin, og oppdager at det er mange på førsteåret på din alder (og som også har brukt noen år ekstra på andre ting). Dumt at faren din gir deg en sånn dårlig følelse, og håper du klarer å se forbi hans mening etter hvert.

[AnonymBruker]

Har du mulighet for å jobbe i sommer og komme deg ut derfra litt tidligere? Har samme type far og jeg har svelget en del kameler mens jeg bodde der men anstrengte meg hardt for å komme meg ut.

Dersom det har vært fysisk vold i huset skal dette anmeldes.

Anonymous poster hash: fdcc7...759

Takk for svar Eksempler på hva faren din kunne gjøre? Har dere kontakt i dag? Jeg har søkt en del jobber men er kun kvalifisert til butikkjobber og de får flere hundre søkere Må nok derfor bo hjemme i sommer. Jeg er nok også innerst inne utrygg på meg selv, om jeg faktisk er i stand til å klare meg alene etter å mange år med å ha blitt fortalt at jeg er udugelig.

Anonymous poster hash: 555a7...08c

[AnonymBruker]

Jeg var veldig umotivert på skolen, droppet ut, er 22 år og bor fortsatt hjemme. Jeg har tatt opp fag i flere år og har nå fått et snitt som er godt nok til medisin i Norge og jeg er helt sikker på å komme inn til høsten. Men når temaet studier og skole kommer opp sier han at jeg bare har "sittet på ræva" og at det er bra jeg har fått gode karakterer men at jeg har "brukt mange år" og "kastet bort mye tid" og impliserer da at det ikke er så stort. At jeg "bare" har drevet med videregående og at jeg ikke kommer videre med livet. Når jeg sier at jeg også har studert ved universitetet for å få ekstrapoeng sier han at det ikke er til noe hjelp for utdannelsen. Sier nærmest rett ut at det bare er dritt det jeg har studert.

Han sier at jeg burde ha kommet i gang med studier med en gang. Han selv har en god utdannelse men har ikke gjort noen god karriere, har en 8-4 jobb og ikke noe ansvar, så synes det er ganske frustrerende at han skal snakke om karriere og å kaste bort tid. Det er nesten umulig å komme inn på medisin uten alderspoeng, og å skulle si at det er SÅ dårlig å ha brukt 3 år lengre når man ender opp med et studie med så høyt snitt synes jeg er så sårende.

Hadde psykiske problemer som yngre og mye kommer av at de begge har vært dårlige foreldre som alltid skal fortelle hva jeg ikke klarer, sier at det er flaks hvis jeg får en sekser, men rett før har de sagt jeg uansett ikke klarer å få en sekser. Det har også vært ørefiker, dytting mot vegg og spark gjennom oppveksten. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg tenke? Blir så ødelagt av å bli tråkket ned når jeg selv føler jeg har kommet langt fra utgangspunktet jeg hadde

Anonymous poster hash: 555a7...08c

Huff...trist å høre at du har foreldre som psykisk og fysisk har vært slemme/ufine med deg! 😠😢

Du høres veldig sterk ut og jeg vil anbefale at du nå starter å forberede dine innteltskilder (Lånekassen etc.), studentbolig og forbereder fysisk og mental flytting: du må komme deg ut og bort fra dine foreldre nå.

Du må lege/heale/komme deg etter så mange år i destruktivt miljø. Vær bevisst på at nye venner er ålreite mennesker.

Skap ditt eget liv og vær en helt annen type forelder for ditt barn enn hva dine egne var! (Hvis du får barn en dag).

Anonymous poster hash: 5cad3...4f2

[AnonymBruker]

Så flink du er, stå på!

Anonymous poster hash: 121ef...5a6

[Kajal]

Kanskje du kan søke jobber andre steder også? F.eks. vil det være veldig nyttig for deg å få erfaring fra helsesektoren hvis du skal studere medisin. Hva med sykehjem, hjemmesykepleien,omsorgsboliger osv.? Vil tro de trenger folk i sommer

Det er ikke unormalt å bruke tid på å komme inn på et studie med høyt snitt. Dessuten har du gjerne utviklet deg og blitt mer kunnskapsfull disse årene også? Det blir helt sikkert godt for deg å komme deg ut hjemmefra, du har de beste årene i livet ditt foran deg Stå på!

[AnonymBruker]

Mulighet for å flytte ut og bo på hybel midlertidig? Hvis ikke ville jeg nok svelget kamelen, og når jeg da hadde dratt for å studere, nektet å snakke med ham før jeg hadde fått en unnskyldning.

Anonymous poster hash: 87fb5...f13

[Rysiseal]

Jeg var veldig umotivert på skolen, droppet ut, er 22 år og bor fortsatt hjemme. Jeg har tatt opp fag i flere år og har nå fått et snitt som er godt nok til medisin i Norge og jeg er helt sikker på å komme inn til høsten. Men når temaet studier og skole kommer opp sier han at jeg bare har "sittet på ræva" og at det er bra jeg har fått gode karakterer men at jeg har "brukt mange år" og "kastet bort mye tid" og impliserer da at det ikke er så stort. At jeg "bare" har drevet med videregående og at jeg ikke kommer videre med livet. Når jeg sier at jeg også har studert ved universitetet for å få ekstrapoeng sier han at det ikke er til noe hjelp for utdannelsen. Sier nærmest rett ut at det bare er dritt det jeg har studert.

Han sier at jeg burde ha kommet i gang med studier med en gang. Han selv har en god utdannelse men har ikke gjort noen god karriere, har en 8-4 jobb og ikke noe ansvar, så synes det er ganske frustrerende at han skal snakke om karriere og å kaste bort tid. Det er nesten umulig å komme inn på medisin uten alderspoeng, og å skulle si at det er SÅ dårlig å ha brukt 3 år lengre når man ender opp med et studie med så høyt snitt synes jeg er så sårende.

Hadde psykiske problemer som yngre og mye kommer av at de begge har vært dårlige foreldre som alltid skal fortelle hva jeg ikke klarer, sier at det er flaks hvis jeg får en sekser, men rett før har de sagt jeg uansett ikke klarer å få en sekser. Det har også vært ørefiker, dytting mot vegg og spark gjennom oppveksten. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg tenke? Blir så ødelagt av å bli tråkket ned når jeg selv føler jeg har kommet langt fra utgangspunktet jeg hadde

Anonymous poster hash: 555a7...08c

Hva skal jeg tenke?

Du skriver selv at de ikke har utført sin rolle som foreldre på en fornuftig måte, og det må du huske på hver gang han prøver å være nedlatende mot deg. Grunnene til at han oppfører seg kan være mangt, men alle har nok det til felles at han verken tenker, snakker eller handler sant, fornuftig, rettferdig eller på en smart måte.

Det som går ut av munnen hans er resultatet av at han selv sliter med seg selv.

Det må du huske på, det skal du tenke. Det er ikke en person som har behandlet sitt barn så dårlig som har evnen til å vurdere om det en har gjort er bra eller ikke, spesielt ikke når han uttaler seg om nettopp det barnet han har mishandlet psykisk.

De lager begrensninger og hinder på hva du kan oppnå, både som student og som menneske, så om det stemmer at du på noen områder ikke har oppnådd det du "skulle", kan du ikke bebreide deg selv for det. Det gjelder heller ikke å se seg selv som et offer, for da forblir man passiv. Skill mellom det barne/den unge som lot sine foreldre oppføre seg sånn og den voksne som nåi innser at dette er uakseptabelt.

Nå er livet ditt i hendene dine, så nå har du ansvar for hva som kommer til å skje deg. Ditt ansvar er å ta vare på deg på den måten de burde ha gjort det for deg tidligere. Men nå er du voksen, så du trenger egentlig ikke lenger å ha gode foreldre som skal lage gunstige omstendigheter for deg i livet.

Hva skal jeg gjøre?

-Lag en plan for å komme deg ut av det huset og være uavhengig av dem, og det selv om det er vanskelig for deg. Du kommer til å ha det bedre når du først ha tatt avstand med din familie (i hvor stor grad kan bare du bestemme, men noen ganger må man dessverre ta drastiske avgjørelser selv/især når det gjelder familien)

Den planen skal inneholde hvordan du skal forsørge deg og hva du skal drive med. Du er fortsatt ung, så kanskje er det greit for deg å bo på studenthybel eller kollektiv? I såfall kan du finne en deltidsjobb som dekker de utgiftene som låne fra lånekassen ikke dekker.

_Bestill en time på familiekontoret i din kommune, så de hjelper deg å sortere tankene dine og ta tak i ditt eget liv, noe som slett ikke er lett når man har hatt den type barndommen, men langt fra umulig. Det vanskeligste er kanskje å innse at ens foreldres holdninger/handlinger er skaldelige for en og at en må ta avstand fra dem.

De kommer også til å hjelpe deg å sette grenser på hva du tillater dine foreldre å si deg/gjøre mot deg. Når man har den typen foreldre, er man tross aldre i et slags dominerende/underdannig- og avhengighetsforhold der foreldrene er giftige for deres voksne barnet. Det gjelder å knuse det mønsteret, sette grenser og lage et nyt mønster hvor de ikke lenger tør å oppføre seg spnn. Dette tar tid og krefter, men det er verdt det.

Beklager for langt innlegg, men jeg synes det er trist at du har vær igjennom dette, og jeg håper virkelig at du nå forstår hvor viktig det er at du starter ditt eget liv, så jeg hadde mye å skrive til deg.

Og dette kan du klare, mange som ikke trodde på seg selv pga liknende opplevelse har vært igjennom det og klart det. Det eneste som kunne hindre deg i å klare det, er om du lar dine foreldre har en viss makt over deg. Men dette aksepterer du vel ikke lenger nå

Endret 18. mai 2015 av Rysiseal

[Jobbermedbarn]

Vet du hva, det er fantastisk at du i en alder av 22 kommer inn på medisin

i Norge! Måten du har jobbet på og kommet deg frem med den omsorgs-

situasjonen du har viser at du er sterk og har selvtillit tross alt og det har du

all grunn til!

Jeg har en del like erfaringer som deg uten at jeg skal gå mer inn på det!

Har du gått i terapi? Det hadde sikkert vært godt for deg og få noen og prate

med om hvordan du har hatt det (høres ut som omsorgssvikt) og ikke minst

hvordan du skal forholde deg til foreldrene dine fremover! Og kanskje aller

viktigst; du får brutt en negativ spiral og ikke ført denne "omsorgen" videre

til dine barn...

Så en nevnte jobb på sykehjem/bo på hybel i sommer, det er kanskje litt sent,

men det hadde vært god erfaring for deg i fht studie og ikke minst komme

bort fra dine foreldre! På en annen side er det ikke lenge til høsten...

Klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har gjort en fantastisk innsats

de siste årene for det har du! Gjenta det ofte til deg selv, det hjelper! Lykke til!

Du ser det kanskje ikke nå, men du har en ballast med deg som du kan bruke

til noe positivt som lege! Jeg er i et omsorgsyrke og gått mange år i terapi og det

bruker jeg for hva det er verdt i jobben min!

[Jobbermedbarn]

Hva skal jeg tenke?

Du skriver selv at de ikke har utført sin rolle som foreldre på en fornuftig måte, og det må du huske på hver gang han prøver å være nedlatende mot deg. Grunnene til at han oppfører seg kan være mangt, men alle har nok det til felles at han verken tenker, snakker eller handler sant, fornuftig, rettferdig eller på en smart måte.

Det som går ut av munnen hans er resultatet av at han selv sliter med seg selv.

Det må du huske på, det skal du tenke. Det er ikke en person som har behandlet sitt barn så dårlig som har evnen til å vurdere om det en har gjort er bra eller ikke, spesielt ikke når han uttaler seg om nettopp det barnet han har mishandlet psykisk.

De lager begrensninger og hinder på hva du kan oppnå, både som student og som menneske, så om det stemmer at du på noen områder ikke har oppnådd det du "skulle", kan du ikke bebreide deg selv for det. Det gjelder heller ikke å se seg selv som et offer, for da forblir man passiv. Skill mellom det barne/den unge som lot sine foreldre oppføre seg sånn og den voksne som nåi innser at dette er uakseptabelt.

Nå er livet ditt i hendene dine, så nå har du ansvar for hva som kommer til å skje deg. Ditt ansvar er å ta vare på deg på den måten de burde ha gjort det for deg tidligere. Men nå er du voksen, så du trenger egentlig ikke lenger å ha gode foreldre som skal lage gunstige omstendigheter for deg i livet.

Hva skal jeg gjøre?

-Lag en plan for å komme deg ut av det huset og være uavhengig av dem, og det selv om det er vanskelig for deg. Du kommer til å ha det bedre når du først ha tatt avstand med din familie (i hvor stor grad kan bare du bestemme, men noen ganger må man dessverre ta drastiske avgjørelser selv/især når det gjelder familien)

Den planen skal inneholde hvordan du skal forsørge deg og hva du skal drive med. Du er fortsatt ung, så kanskje er det greit for deg å bo på studenthybel eller kollektiv? I såfall kan du finne en deltidsjobb som dekker de utgiftene som låne fra lånekassen ikke dekker.

_Bestill en time på familiekontoret i din kommune, så de hjelper deg å sortere tankene dine og ta tak i ditt eget liv, noe som slett ikke er lett når man har hatt den type barndommen, men langt fra umulig. Det vanskeligste er kanskje å innse at ens foreldres holdninger/handlinger er skaldelige for en og at en må ta avstand fra dem.

De kommer også til å hjelpe deg å sette grenser på hva du tillater dine foreldre å si deg/gjøre mot deg. Når man har den typen foreldre, er man tross aldre i et slags dominerende/underdannig- og avhengighetsforhold der foreldrene er giftige for deres voksne barnet. Det gjelder å knuse det mønsteret, sette grenser og lage et nyt mønster hvor de ikke lenger tør å oppføre seg spnn. Dette tar tid og krefter, men det er verdt det.

Beklager for langt innlegg, men jeg synes det er trist at du har vær igjennom dette, og jeg håper virkelig at du nå forstår hvor viktig det er at du starter ditt eget liv, så jeg hadde mye å skrive til deg.

Og dette kan du klare, mange som ikke trodde på seg selv pga liknende opplevelse har vært igjennom det og klart det. Det eneste som kunne hindre deg i å klare det, er om du lar dine foreldre har en viss makt over deg. Men dette aksepterer du vel ikke lenger nå

Veldig godt skrevet, må bare underskrive alt som står her!

Lykke til, TS!

[AnonymBruker]

Stå på! Medisinstudiene høres fantastisk ut. Prove them wrong!

Anonymous poster hash: d11c8...8e3

[AnonymBruker]

Er egentlig litt enig med faren din jeg. Hvis du kun har sittet hjemme og lest og tatt privatisteksamener og ikke jobbet eller noe annet så trenger du er spark bak. Hvis du ikke klarer å holde motivasjonen oppe og droppet ut av vgs så kommer du sannsynligvis ikke til å gjennomføre medisinstudiene heller.

Anonymous poster hash: 8cfde...89e

[AnonymBruker]

Du har foreldre som både fysisk og psykisk har mishandlet deg så jeg syntes at du skal være stolt av det du har fått til. Det er faktisk ikke så mange totalt sett som greier det høye snittet på medisin i Norge, selv med alderspoeng, ved å ta opp fag og poeng for ekstra høyere studier. Jeg skjønner det er vanskelig men du må se på hva du har fått til tross for regelrett boikott hjemmefra.

Se også på muligheten til å flytte så fort som mulig, du lever jo i et giftig hjem. Det er trist når det gjelder ens egne foreldre men når de faktisk har behandlet deg slik samt dyttet og sparket deg så må man bare se å komme seg unna så raskt som mulig. Søk også på stillinger som f. eks. assistent i helsevesenet, det er jo faktisk noenlunde relevant i tillegg med tanke på at du skal studere medisin. Forsøk å få flyttet innen noen måneder eller så, og søk lån/stipend så raskt som mulig dersom du ikke allerede har gjort det ennå. Ikke vær kresen når det gjelder hybel/beliggenhet i begynnelsen, for du kan alltids søke videre på en bedre hybel etterhvert, spesielt om du har hybel via studentsamskipnaden. Alt er bedre enn det du må gå gjennom nå.

Forsøk å se fremover til tross for det du har opplevd, du har så utrolig mye bra som venter på deg som student, du vil ha mange muligheter til å vokse både faglig og skape deg et nytt nettverk

Anonymous poster hash: 2e95f...7d1

[Brimi]

Det er ytterst få som er udugelig. Jeg, du har kommet inn på medisin! DET er det ikke alle som klarer.

Dessverre er det sånn at man føler at meningene til foreldre veier tyngst. Men du må prøve å vende det døve øret til. For du er faktisk ikke udugelig! Eller noe annet vrøvl de har kommet med.

[AnonymBruker]

Er egentlig litt enig med faren din jeg. Hvis du kun har sittet hjemme og lest og tatt privatisteksamener og ikke jobbet eller noe annet så trenger du er spark bak. Hvis du ikke klarer å holde motivasjonen oppe og droppet ut av vgs så kommer du sannsynligvis ikke til å gjennomføre medisinstudiene heller.

Anonymous poster hash: 8cfde...89e

Herregud for et svar. Leste du i det hele tatt hva TS skrev? En ting er at noen foreldre ikke ønsker at barna skal bo hjemme lenger etter at de har blitt voksne, hadde det vært tilfellet så hadde man kunnet respektere det. Foreldrene til TS har derimot plaget henne både psykisk og fysisk (leste du det om å holde henne mot veggen og sparke henne) gjennom oppveksten.

Det er uansett ikke de fleste som greier å komme inn på medisin og enkelte andre studier med svært høyt snitt, selv om de tar opp fag og får alderspoeng i årevis, så jeg syntes dette svaret var helt unødvendig.

Anonymous poster hash: 2e95f...7d1

[Rysiseal]

Er egentlig litt enig med faren din jeg. Hvis du kun har sittet hjemme og lest og tatt privatisteksamener og ikke jobbet eller noe annet så trenger du er spark bak. Hvis du ikke klarer å holde motivasjonen oppe og droppet ut av vgs så kommer du sannsynligvis ikke til å gjennomføre medisinstudiene heller.

Anonymous poster hash: 8cfde...89e

Du har nok aldri lest om konsekvenser av å vokse opp i et hus der en er blitt mishandlet og sagt at er en dritt...

Det som TS har oppnådd hittil er bare fantstisk sett i forhold til hva TS har vært igjennom i alle disse årene

jeg synes ikke en dråpe av det du sier stemmer eller er reflektert

[AnonymBruker]

Han er vel drittlei av å ha deg boende hjemme så lenge

Anonymous poster hash: b9b99...975

[AnonymBruker]

Hva skal jeg tenke?

Du skriver selv at de ikke har utført sin rolle som foreldre på en fornuftig måte, og det må du huske på hver gang han prøver å være nedlatende mot deg. Grunnene til at han oppfører seg kan være mangt, men alle har nok det til felles at han verken tenker, snakker eller handler sant, fornuftig, rettferdig eller på en smart måte.

Det som går ut av munnen hans er resultatet av at han selv sliter med seg selv.

Det må du huske på, det skal du tenke. Det er ikke en person som har behandlet sitt barn så dårlig som har evnen til å vurdere om det en har gjort er bra eller ikke, spesielt ikke når han uttaler seg om nettopp det barnet han har mishandlet psykisk.

De lager begrensninger og hinder på hva du kan oppnå, både som student og som menneske, så om det stemmer at du på noen områder ikke har oppnådd det du "skulle", kan du ikke bebreide deg selv for det. Det gjelder heller ikke å se seg selv som et offer, for da forblir man passiv. Skill mellom det barne/den unge som lot sine foreldre oppføre seg sånn og den voksne som nåi innser at dette er uakseptabelt.

Nå er livet ditt i hendene dine, så nå har du ansvar for hva som kommer til å skje deg. Ditt ansvar er å ta vare på deg på den måten de burde ha gjort det for deg tidligere. Men nå er du voksen, så du trenger egentlig ikke lenger å ha gode foreldre som skal lage gunstige omstendigheter for deg i livet.

Hva skal jeg gjøre?

-Lag en plan for å komme deg ut av det huset og være uavhengig av dem, og det selv om det er vanskelig for deg. Du kommer til å ha det bedre når du først ha tatt avstand med din familie (i hvor stor grad kan bare du bestemme, men noen ganger må man dessverre ta drastiske avgjørelser selv/især når det gjelder familien)

Den planen skal inneholde hvordan du skal forsørge deg og hva du skal drive med. Du er fortsatt ung, så kanskje er det greit for deg å bo på studenthybel eller kollektiv? I såfall kan du finne en deltidsjobb som dekker de utgiftene som låne fra lånekassen ikke dekker.

_Bestill en time på familiekontoret i din kommune, så de hjelper deg å sortere tankene dine og ta tak i ditt eget liv, noe som slett ikke er lett når man har hatt den type barndommen, men langt fra umulig. Det vanskeligste er kanskje å innse at ens foreldres holdninger/handlinger er skaldelige for en og at en må ta avstand fra dem.

De kommer også til å hjelpe deg å sette grenser på hva du tillater dine foreldre å si deg/gjøre mot deg. Når man har den typen foreldre, er man tross aldre i et slags dominerende/underdannig- og avhengighetsforhold der foreldrene er giftige for deres voksne barnet. Det gjelder å knuse det mønsteret, sette grenser og lage et nyt mønster hvor de ikke lenger tør å oppføre seg spnn. Dette tar tid og krefter, men det er verdt det.

Beklager for langt innlegg, men jeg synes det er trist at du har vær igjennom dette, og jeg håper virkelig at du nå forstår hvor viktig det er at du starter ditt eget liv, så jeg hadde mye å skrive til deg.

Og dette kan du klare, mange som ikke trodde på seg selv pga liknende opplevelse har vært igjennom det og klart det. Det eneste som kunne hindre deg i å klare det, er om du lar dine foreldre har en viss makt over deg. Men dette aksepterer du vel ikke lenger nå

Tusen, tusen takk for utrolig fint svar. Synes du er utrolig reflektert og har mange interessante tanker. Jeg har ikke tenkt over at det er fordi han kanskje selv sliter at han oppfører seg sånn. Du skriver at grunnene til at han oppfører seg sånn kan være mange, vil du skrive litt om hva du tenker? Det er jo logisk at man oppfører seg dårlig om man ikke er fornøyd med sitt eget liv.

Du har så rett i at de begrenser hva jeg kan klare som menneske og som student. De har gjort meg usikker på andre mennesker og plantet så mye i tvil i meg. Jeg havner ofte i tankemønstre hvor jeg tenker at jeg ikke jeg kan noe eller har noen fremtid. Det er som om det sitter i veggene i huset. Med en gang jeg kommer utenfor eller treffer andre mennesker blir ting så mye lysere. Er ikke så nede når jeg ikke er bak de fire veggene.

Du ga meg masse håp nå, om at det kan bli bedre og at jeg må planlegge veien videre. Og at jeg faktisk ikke trenger dem mer siden jeg er voksen. Jeg tviler egentlig på at jeg vil klare å sette dem på plass eller at de vil endre seg. Det beste er nok å ikke ha kontakt. Samtidig føler man på at man er annerledes siden man ikke har noen trygg havn i familien slik de fleste har.

Anonymous poster hash: 555a7...08c