Når man er frisk nok til å jobbe, men for syk til å være attraktiv på jobbmarkedet?

[AnonymBruker]

Jeg har en sykdom som gjør at jeg i perioder er helt frisk og I andre perioder er 100% sykemeldt. Jeg er ikke på noen måte syk nok til å bli uføretrygdet (ihvertfall synes jeg ikke det selv), men har nå hatt tre forskjellige jobber der jeg føler at sjefen blir sur fordi jeg er syk i perioder. Den jobben jeg er i nå er et vikariat, og jeg har fått beskjed om at jeg ikke får noe mer. Det er nedskjæringer på arbeidsplassen, så jeg vet ikke om det er sykdommen som gjør at de ikke vil ansette meg videre.

På møter med NAV er det det samme hver gang, sjefen sier at jeg er for mye syk, og NAV mener jeg er frisk nok til å jobbe fullt med det jeg gjør. De vil ikke gi meg omskolering fordi jeg er for frisk til vanlig og dessuten er for syk til å jobbe i det hele tatt når jeg er syk. Uføretrygd er uaktuelt fordi jeg er frisk når jeg er frisk, og jeg vil jo gjerne jobbe også.

Jeg er utrolig sliten av å ikke møte forventninger om lite fravær, og jeg er sliten av å hangle meg igjennom livet fordi jeg alltid bruker opp alle energi på å prøve å henge med så lenge som mulig.

Jeg er nå livredd for å ikke få jobb eler starte i en ny jobb og skuffe enda en sjef med sykefraværet mitt.

Ønsker meg råd om hva jeg kan gjøre i min situasjon, er så sliten av å ikke stå til forventningene!

Anonymous poster hash: 6273b...32b

[AnonymBruker]

TS her. Har en kronisk sykdom med masse dokumentasjon, er ikke hypokonder eller unnasluntrer.

Anonymous poster hash: 6273b...32b

[Guybrush]

Mulig du er uenig med meg her men slik jeg ser det er du et av kroneksemplene på hvordan norsk stillingsvern og arbeidsmiljølov faktisk fungerer mot sin hensikt og skaper personer som faller ut fra arbeidsmarkedet.

En arbeidsgiver har alltid ett viktig dilemma i forhold til ansettelser, kost vs inntjening. Altså hva er den totale kostnaden per måned i kortsiktig og langsiktig perspektiv og hvor mye du skaper av inntekter til bedriften i samme periode.

Jo mindre avstand mellom disse to, jo større risiko. Du kan tenke deg selv, en investerer ikke i aksjer om inntekten det kan gi er veldig liten mens risikoen for tap er veldig stor. Og en arbeidsgiver har tross alt ansvar for å drive en bedrift godt slik at både hans inntekt, eiernes eiendom og de eksisterende ansattes fremtid er best mulig sikret. Alle disse henger tross alt sammen.

Hvis en bruker uttrykket "uattraktiv" på arbeidsmarkedet for å spille på din egen overskrift, hva bruker man gjøre når man skal selge noe som er ukurant? Det normale er selvsagt å eksempelvis sette ned prisen, alternativt kan man også inngå garantier. "Hvis du kjøper dette partiet garanterer jeg for at minst x % er av bra kvalitet" og dermed redusere kjøpers risiko.

Dessverre er dette noe norske arbeidstakere og givere i hovedsak er fratatt muligheten til å gjøre, evt kostnadene for å leve her til lands er så høye at en ikke kan gå spesielt langt ned før det blir for vanskelig å få endene til å møtes. Som kjent, jo rimeligere det er å leve, jo mindre trenger en i inntekt for å få det til å gå rundt.

En arbeidsgiver sitter da med et enten-eller-valg. Ansettes du tar bedriften en enorm sjanse og kan i praksis tape hundretusener hvert år. Ville du gjort et tilsvarende sjansespill med dine egne verdier? Det er kanskje fristende å si ja, men til syvende og sist sier de fleste nei såfremt de ikke har svært svært god råd og i praksis da ser på det å gi deg jobb som ren veldedighet (de fleste ønsker jo å vite at de bidrar og tjener penger ved å bidra).

Jeg leste en gang en analogi for dette, hvor skribenten påpekte at om enhver blind date man gikk på hadde en viss prosentsjanse for at du MÅTTE gifte deg med den du møtte selv om du ikke ville - kom antallet personer som gikk på denne type date til å stupe.

I forhold til hva du skal gjøre.....jeg ville iallefall vært dønn ærlig. Fortalt om din historikk, men lagt vekt på at du VIL jobbe, du VIL bidra, du VIL stå på egne ben! At du er villig til å gjøre det som trengs, at du er villig til å forsøke finne løsninger for ansettelse som lar de i størst mulig grad prøve deg ut uten å måtte binde seg hvis det skulle resultere i negative resultater. At du ønsker et vinn-vinn forhold mellom dere to. Dette vil vise at du er reflektert rundt situasjonen, at du ikke forsøker å skjule noe (som en lett kan merke og dermed tenke seg alt det verste) og at du er klar over problemet men også løsningsorientert.

Dette blir selvsagt veldig overfladisk da jeg ikke kjenner deg, din personlighet og din sykdomshistorikk eller evner hva gjelder arbeid. Håper ting ordner seg.

[HarlemsNocturne]

Jeg vet ikke hva slags jobb det skulle vært, men det er ganske stor forskjell på hvor mye ekstraarbeid og problemer det blir om du er syk, avhengig av hva slags jobb det er. Nå vet jeg ikke om du er syk i perioder eller f.eks en dag i uken. Men det er jo forskjell på et sted der en annen ansatt kan ta over arbeidsoppgavene dine den dagen eller den perioden, og f.eks en liten blomsterbutikk hvor de må ha stengt om du ikke kommer på jobb. Jeg jobbet på fabrikk en periode, hvor tempoet var så lavt at på min avdeling hvor det til vanlig var ti personer, kunne vi godt klare å produsere like mye med bare tre personer. Så kanskje et sånt sted hadde vært noe for deg? Evt. noen prosent uføretrygd, om det hjelper deg være frisk de dagene du er på jobb?

[AnonymBruker]

Det er sikkert et skudd i blinde, men kom til å tenke på en artikkel jeg har lest om Stormberg. De går vel ganske langt i det å ansette "ukurant" arbeidskraft. Kanskje finnes det flere bedrifter som tenker likedan? Du har kanskje sjekket hvilke IA- bedrifter som finnes der du bor?

Anonymous poster hash: 98852...10b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at Nav burde hjelpe deg til å få en jobb eller en stillingsprosent i din nåværende jobb der du kan justere arbeidsmengden i forhold til din sykdom.

Anonymous poster hash: 82877...6b9

[AnonymBruker]

TS her. Har en kronisk sykdom med masse dokumentasjon, er ikke hypokonder eller unnasluntrer.

Anonymous poster hash: 6273b...32b

Jeg er også kroniker gjennom 20, men helsevesenet har aldri klart å gi meg skikkelig diagnose eller adekvat behandling.

Kjente meg igjen i situasjonen din og hadde lyst til å bidra her - helt til jeg leste innlegget ditt jeg her siterer.

Anonymous poster hash: d6b04...0ae

[AnonymBruker]

Rettelse:

*gjennom 20 år

Anonymous poster hash: d6b04...0ae

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon du er i, og du er langt ifra alene om det.

Var selv i en lignende situasjon og løsningen min var ca 6mnd. med praksisordning gjennom arbeidstilrettelegging (Nav) hvor jeg aktivt kunne være med å finne praksisplasser og bruke tiden til å lære nye ting, få flere ben å stå på og noen gode attester.

Det gjorde at jeg (etter å ha prøvd forskjellige plasser) fant et yrke hvor jeg følte at jeg virkelig kunne bidra med noe og dermed fikk selvtillitten til å gå på jobbintervju senere å si at "dette er jeg god på!".

I praksisperioden tjente jeg nesten ingenting så det var tøft på mange måter. -for ikke å snakke om at det er slitsom å måtte lære seg så mye nytt hele tiden å bli kjent med nye folk. Men det var virkelig verdt det for min del! Har nå 100% fast jobb innen dette yrket, og har for tiden 30% ulønnet permisjon siden jeg tar utdanning innenfor det jeg jobber med.

Føles veldig godt å kunne bidra og vite at arbeidsgiver setter pris på at jeg er faglig engasjert og gjør en god jobb. Jeg unner virkelg alle å havne på rett hylle i arbeidslivet

Anonymous poster hash: f8ff8...ba4

[AnonymBruker]

Jeg var så heldig at jeg var i fast jobb da jeg ble så syk at jeg måtte bli sykemeldt og havnet i utredningskø. Så da klamrer jeg meg fast til jobben jeg har, tør ikke å bytte jobb før sykdommen min er mer stabil. Kroniker, ja.

Fascinerende der jeg jobber er at etter at jeg byttet linjeleder ble alt et helvete. Alt som fungerte før, fungerer tydeligvis ikke. Og HR-direktør mener at så lenge jeg ikke er sykemeldt er jeg 100% frisk, og at tilrettelegging dessuten kun skal vare over en kort periode. Men jeg har gode kollegaer som støtter meg, samt en fagforening tungt i ryggen.

Anonymous poster hash: a896f...bb1

[AnonymBruker]

Jeg er også kroniker. Med min diagnose er det også vanlig å ha mye mer fravær enn gjennomsnittet. Har kjent på den følelsen selv, å være en byrde. Virkeligheten er at mange arbeidsgivere vil ikke ha syke folk..om de kan velge. Særlig ikke små bedrifter og man er forventet å steppe inn ekstra ved behov...som gjør det tøffere å være syk.

Jeg omskolerer meg selv nå. Tatt opp fullt studielån. Vet at jeg ikke vil vare lenge i noen fysisk jobb, og uten utdanning får jeg ingen kontorjobb. Har veldokumentert sykdom, hanglet lenge og så ble det mye verre.

Du kan jo få dokumentert nedsatt arbeidsevne. Må ikke være 100% ufør.

Anonymous poster hash: 6b337...a36

[AnonymBruker]

Jeg var så heldig at jeg var i fast jobb da jeg ble så syk at jeg måtte bli sykemeldt og havnet i utredningskø. Så da klamrer jeg meg fast til jobben jeg har, tør ikke å bytte jobb før sykdommen min er mer stabil. Kroniker, ja. Fascinerende der jeg jobber er at etter at jeg byttet linjeleder ble alt et helvete. Alt som fungerte før, fungerer tydeligvis ikke. Og HR-direktør mener at så lenge jeg ikke er sykemeldt er jeg 100% frisk, og at tilrettelegging dessuten kun skal vare over en kort periode. Men jeg har gode kollegaer som støtter meg, samt en fagforening tungt i ryggen. Anonymous poster hash: a896f...bb1

Du kan jo uansett bare holde på jobben som sykemeldt i ett år, så er det ut de aller fleste steder. Og det er et helvete å iobbe med folk som trenger til rettelegging over tid, for uansett hva folk sier, så er det en merbelastning for de andre som jobber der. Vi har noen sånne på jobb vi og, alle støtter dem i offentlighet, men skjærer grimaser bak ryggen deres... Sorry, men sånn er det. Forstår godt ledere som ikke vil ha ansatte some rmye vekke, det er en stor økonomisk belastning for bedriften, i små firmaer kan det kjøre hele firmaet i grøften.

Anonymous poster hash: 1879d...e8d

[Gjest Citronella]

Er du ansatt i en IA bedrift? I så fall er de pliktige til å ansette arbeidskraft med begrenset arbeidsevne og med kroniske lidelser som kan bety endel fravær.

Husk også at arbeidsgiver og du kan sammen med lege kan søke om unntak av sykepengeutbetaling de første 16 dager slik at du ikke føler at du er en økonomisk "belastning" om du skulle bli syk.

Der er rom for alle i arbeidslivet, også deg.

[AnonymBruker]

Husk også at arbeidsgiver og du kan sammen med lege kan søke om unntak av sykepengeutbetaling de første 16 dager slik at du ikke føler at du er en økonomisk "belastning" om du skulle bli syk.

Dette er en fin ordning, men det er jo flere kostnader knyttet til en ansatt enn sykepenger. Arbeidsgiver må likevel betale arbeidsgiveravgift, pensjon og forsikring for alle som er ansatt. Det koster i gjennomsnitt 25 % av en ansattd årslønn bare å ha den ansatt (før lønn). Men en lønn på 400 000 blir det 100 000 i året som nav ikke dekker.

Anonymous poster hash: 1879d...e8d

[Gjest Citronella]

Dette er en fin ordning, men det er jo flere kostnader knyttet til en ansatt enn sykepenger. Arbeidsgiver må likevel betale arbeidsgiveravgift, pensjon og forsikring for alle som er ansatt. Det koster i gjennomsnitt 25 % av en ansattd årslønn bare å ha den ansatt (før lønn). Men en lønn på 400 000 blir det 100 000 i året som nav ikke dekker.

Anonymous poster hash: 1879d...e8d

Og hva er ditt poeng her egentlig? At kun arbeidstakere som aldri har en fraværsdag skal ha rett til en meningsfylt hverdag som arbeid gir?

En kynisk og kapitalistisk tankegang.

[AnonymBruker]

Det viktigste i en sånn situasjon er å ha en åpen dialog med sjefen din om sykdommen fra starten av. Da vil den sjefen som først ansetter deg (selvom det kan være vanskeligere å finne enn en sjef som ikke vet om hva du sliter med) akseptere at du er borte i perioder og ikke sparke deg av den grunn.

Evn. får du gjøre freelance arbeid slik feks fotografer og journalister gjør.

Ønsker deg lykke til, hilsen en i samme situasjon som heldigvis har en veldig forståelsesfull sjef siden jeg skrev et personlig brev om dette fra starten av.

Anonymous poster hash: 2fee2...95c

[AnonymBruker]

Du kan jo uansett bare holde på jobben som sykemeldt i ett år, så er det ut de aller fleste steder. Og det er et helvete å iobbe med folk som trenger til rettelegging over tid, for uansett hva folk sier, så er det en merbelastning for de andre som jobber der. Vi har noen sånne på jobb vi og, alle støtter dem i offentlighet, men skjærer grimaser bak ryggen deres... Sorry, men sånn er det. Forstår godt ledere som ikke vil ha ansatte some rmye vekke, det er en stor økonomisk belastning for bedriften, i små firmaer kan det kjøre hele firmaet i grøften.

Anonymous poster hash: 1879d...e8d

Tja. Kommer an på type tilrettelegging, det, da... Dersom jeg har tilrettelegging med noe mer fleksible arbeidstider enn resten, har jeg ingen problemer med å utføre jobben min hvis man ser bort i fra de virkelig dårlige periodene (reguleres med medisiner, men de har jo også sine begrensninger...). Jeg har nå vært 100% friskmeldt i snart ett år. Jeg har høyere fravær enn den gjengse kollega, men ikke mer enn småbarnsforeldrene.

Det er politisk bestemt at vi skal følge arbeidslinja, og da må bedrifter faktisk være seg ansvaret bevisst og ansette personer med nedsatt funksjonsevne, selv om det krever tilrettelegging. Jeg jobber i et stort konsern, og toppledelsen snakker så fint om inkludering og ikke-diskriminering. Men det hjelper lite når linjelederne får ture på etter eget forgodtbefinnende.

Anonymous poster hash: a896f...bb1

[AnonymBruker]

Interessant å lese det du skriver. Dessverre tror jeg ikke arbeidslivet er klar for folk med mye fravær. Det er bare på papiret. Jeg vet ikke helt hva man kan gjøre med det, men nav burde vel vite?

Jeg har fast jobb, men er kronisk syk og har et kronisk sykt barn. I perioder har jeg mye fravær. Alt fravær er dokumentert, men jeg behandles likevel dårlig pga det. Jeg fratas arbeidsoppgaver og verv, jeg får oppgaver jeg ikke får lov å påvirke selv om jeg har høy kompetanse på området, jeg inkluderes ikke ved beslutninger innenfor mitt område, jeg får ingen bonuser eller lokale lønnstillegg selv om jeg oppfyller kriteriene.

Og jeg jobber i offentlig sektor, i en svært stor bedrift tilknyttet fylkeskommunen.

Fraværet mitt brukes mot meg i alle sammenhenger, og jeg har ingenting å forsvare meg med.

Min arbeidsgiver sier "vi har tilrettelagt for deg, men du er fortsatt borte". De forstår ikke at en annen stol ikke fjerner sykdommen hos verken meg eller barnet. Jeg tror de gjerne vil si meg opp. Jeg håper ikke de kan det.

Lykke til. Si fra om du finner ut noe lurt.

Anonymous poster hash: bccba...020

[AnonymBruker]

Eller når man er frisk og kan jobbe. Men får ikke jobb uansett hva man gjør.

Anonymous poster hash: 3eaa2...393

[AnonymBruker]

Interessant å lese det du skriver. Dessverre tror jeg ikke arbeidslivet er klar for folk med mye fravær. Det er bare på papiret. Jeg vet ikke helt hva man kan gjøre med det, men nav burde vel vite?

Jeg har fast jobb, men er kronisk syk og har et kronisk sykt barn. I perioder har jeg mye fravær. Alt fravær er dokumentert, men jeg behandles likevel dårlig pga det. Jeg fratas arbeidsoppgaver og verv, jeg får oppgaver jeg ikke får lov å påvirke selv om jeg har høy kompetanse på området, jeg inkluderes ikke ved beslutninger innenfor mitt område, jeg får ingen bonuser eller lokale lønnstillegg selv om jeg oppfyller kriteriene.

Og jeg jobber i offentlig sektor, i en svært stor bedrift tilknyttet fylkeskommunen.

Fraværet mitt brukes mot meg i alle sammenhenger, og jeg har ingenting å forsvare meg med.

Min arbeidsgiver sier "vi har tilrettelagt for deg, men du er fortsatt borte". De forstår ikke at en annen stol ikke fjerner sykdommen hos verken meg eller barnet. Jeg tror de gjerne vil si meg opp. Jeg håper ikke de kan det.

Lykke til. Si fra om du finner ut noe lurt.

Anonymous poster hash: bccba...020

Jeg håper du kan se dette fra den andre siden også, for det er jo slitsomt for kollegene å samarbeide med noen som er mye borte. Du skal selvsagt ikke finne deg i baksnakking og dårlig behandling, men det er forståelig at noen som er mye borte (uansett) grunn ikke nødvendigvis kan ha ansvarsfulle oppgaver som krever en del tilstedevær. Jeg har vært på den andre siden av bordet mange ganger og det er forferdelig slitsomt når prosesser stopper opp og blir kraftig forsinket fordi X er borte, spesielt siden man også selv har et ansvar for å få disse tingene til å fungere.

Anonymous poster hash: ef030...ec5