Erfaring med et nytt sted, en ny start?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på dette en stund, jeg er 24 år, ingen kjæreste, få venner (2stk) og ingen jobb enda. Jeg lever av AAP og er på vei ut i arbeidslivet igjen. Sliter med sosial angst.

Jeg elsker byen jeg bor i, og kunne egentlig ikke tenkt meg å bo noe annet sted. Familien har jeg et ganske nært forhold til, men kunne overlevd uten de.

Men jeg er desperat etter en ny start. Jeg hater det livet jeg har, og det livet jeg har hatt hittil. Det å møte gamle klassekamerater ripper opp i dritt fra fortiden. Jeg har så lyst til å flytte, langt borte, lengre enn langt! og starte på nytt.

Men er livredd for at jeg ikke kommer til å få nye venner, eller noe større nettverk pga angst. Er det noen som har rømt fra et crappy liv, og start på nytt et annet sted, MED sosial angst og fått et bedre liv? Er det i det hele tatt mulig?

Anonymous poster hash: 5b78c...87b

[KaDust]

Jeg flyttet fra hjemstedet til et ukjent sted med sosial angst. Har fått noen bekjentskaper i området, men venner har jeg kun fått på skolen. Bestemte meg for å studere selvom angsten var ganske ille, for jeg nektet at den skulle hindre meg i å gjøre noe jeg ville. Angsten er vekk nå, jeg har type og har det generelt veldig bra. Det å gjøre noe konstruktivt, bruke tiden min på noe nyttig og å være tvunget til å dra ut av huset, selv når jeg hadde de verste dagene mine har gjort at jeg har overkommet angsten og fått bedre selvtillit (fordi jeg nå ser at jeg kan dra nytte av meg). Så go for it, det skader ikke å prøve!

[Cata]

Njaaa, nesten. Jeg var omtrent der da jeg flyttet ut for å studere som 19. åring. Minus angstdelen. Jeg hadde imidlertid ettervirkninger etter mobbing i ungdomsskolen i tillegg til at jeg hadde sosial angst som barn, så jeg gjenkjenner situasjonen.

Jeg grudde som bare fy, men var fast bestemt på å få meg en utdannelse, så jeg flyttet.

Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg ville vært i dag om jeg ikke hadde tatt det spranget. Det ble bokstavelig talt en ny start. Jeg kunne bli den personen jeg ville være, mer eller mindre. Det tok selvsagt litt tid å skape en "ny meg", men etter en del prøving og feiling så klarte jeg det ganske bra. Jeg fikk god drahjelp av å havne i en hyggelig og inkluderende klasse der jeg kom så jeg ble med i miljøet etter bare noen få uker.

Husker faktisk jeg satt på bussen hjem til hybelen to uker etter at jeg hadde flyttet, og overrasket måtte jeg innrømme overfor meg selv: "Jeg trives faktisk her."