Om barnet ditt ble forbyttet ved fødselen..

[altflyter]

Jeg ville ikke ha byttet, men jeg kunne heller ikke gått gjennom livet og vite at jeg hadde et biologisk barn der ute et sted. Nei, siden dette er et helt hypotetisk spørsmål, så svarer jeg følgende: jeg ville hatt begge barna. :D

Det hadde vært den optimale løsningen i mine øyne og.

Men jeg har faktisk lest om mennesker (ikke i Norge så vidt jeg kan huske) som faktisk velger å bytte. Tror at blodsbånd er viktig i noen andre kulturer. Kan ikke forestille meg å være barn oppi noe slikt.

[AnonymBruker]

har sett på en tenårings serie om det. de fant ut de var byttet i tenårene.Det ene paret hadde slåttopp fordi han trodde hun hadde vært utro. en slik situasjon kan skap mange problemer.

jeg ville hatt begge to i en ideel verden. men vis jeg måtte velge. ville jeg valgt å ha det samme barnet..og bygge et forhold med den andre familien og det biologiske barnet.

Anonymous poster hash: f9633...51a

[Gjest Tamsi]

Jeg ville nok ha kontaktet den andre familien og tatt en prat.

[Gjest Olivia Benson]

Aller helst ville jeg jo ha hatt begge, men om det ikke var et alternativ så hadde jeg ikke klart å bytte. Hadde jo vært en helt forferdelig situasjon dersom de andre foreldrene ville ha sitt biologiske barn tilbake da.

[#Sunrise]

Nå har man jo babyen hos seg hele tiden så forbytting kan nok ikke skje. Om det ikke er en spesiell situasjon som gjør at man ikke har baby hos seg.

Hadde nok beholdt barnet som jeg hadde hatt fra fødsel av.

det kan skje etter KS, om babyen er hos barnepleier pga mor vil sove, eller om mor ønsker å dusje, å barnepleier må passe

[StineN]

Har alltid tenkt at om jeg får barn så skal det markeres før det forlater meg. Stoler ikke på sykehuspersonalet

[Tibbie]

Har faktisk tenkt på dette før. For en grusom situasjon! Har det gått én uke er det noe annet, men etter noen år blir ting veldig vanskelige.

Er barnet blitt fem år er du jo blitt glad i det som ditt eget, oppdratt det sånn som du vil ungen skal være og elsker det mer enn noe annet. Hadde blitt knust om jeg måtte gi barnet fra meg.

MEN man vil jo også ha sitt eget biologiske barn. Jeg ville nok helst beholdt begge, men det sitter jo foreldre på den andre enden som sikkert vil akkurat det samme.

Kanskje jeg hadde latt den andre familien bli så nær, at jeg alltid vil ha det barnet i livet. Som om barnets mor var min søster og barna søskenbarn. På den måten har man begge barna i livet sitt.

Håper aldri jeg får oppleve dette!!

[AnonymBruker]

Klart jeg vil leve med mitt biologiske barn! Kun du kan passe på barnet ditt og gjøre alt du kan for å sørge for at h*n har det bra.så ja, jeg ville byttet.

Anonymous poster hash: 1a3fc...aaa

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt det barnet jeg allerede hadde, og stilt meg til disposisjon dersom mitt biologiske barn ønsket å bli kjent med meg.

Anonymous poster hash: b9fca...29f

[AnonymBruker]

Hvilken film da ?

Anonymous poster hash: da28f...311

[Vera Vinge]

For meg er dette så selvsagt at jeg ikke en gang ser det store dilemmaet. Skulle barnet som kjente oss som sin eneste familie plutselig sendes til noen, for barnet, helt fremmede? All forskning på tidlig tilknytning tilsier at noe sånt ville være å gamble med deres psykiske helse.

En annen sak er jo at det ville føles som å kappe av seg en arm å skulle sende bort et barn du anser som ditt eget, men de voksnes følelser er ikke det primære her.

Men jeg er enig med flere her i at jeg ville forsøkt å fått til en slags samværsordning,slik at begge barna kunne få god kontakt med sitt biologiske opphav.

[AnonymBruker]

Jeg hadde verket etter mitt barn, men ikke klart å gi bort det jeg hadde. Så ka tall begge deler, evt ikke bytte.

Anonymous poster hash: 50b1e...041

[AnonymBruker]

Jeg tror helt ærlig at om jeg hadde opplevd noe sånt, så hadde jeg ønsket å bytte.

Dvs ikke møtes en gang og bytte barn, men starte med å bli kjent med hverandre og hverandres barn. Tilbringe mye tid sammen. Forsøke å fortelle barna hva som hadde skjedd. Og så gradvis byttet hjem på barna.

Jeg hadde nok samtidig ønsket å ha mye kontakt med det barnet jeg hadde oppdratt som mitt. Men jeg tror på sikt at begge barna har best av å vokse opp med sine biologiske foreldre.

Jeg ser på meg selv og mine foreldre og hvilken glede og nytte jeg har hatt av å kjenne meg igjen (personlighetsmessig) i mine foreldre.

Pluss at jeg ser på egne barn at de har mange av de samme personlighetstrekkene som meg eller mannen.

Det er faktisk godt å bo sammen med noen som forstår hvorfor du reagerer som du gjør, selv når du ikke forstår det selv.

Nå er jo dette en ekstrem situasjon da. Det hender vel med en promille av barna. Og oftest blir det jo oppdaget lenge før man forlater sykehuset.

Anonymous poster hash: cc341...13b

[AnonymBruker]

Jeg tror helt ærlig at om jeg hadde opplevd noe sånt, så hadde jeg ønsket å bytte.

Dvs ikke møtes en gang og bytte barn, men starte med å bli kjent med hverandre og hverandres barn. Tilbringe mye tid sammen. Forsøke å fortelle barna hva som hadde skjedd. Og så gradvis byttet hjem på barna.

Jeg hadde nok samtidig ønsket å ha mye kontakt med det barnet jeg hadde oppdratt som mitt. Men jeg tror på sikt at begge barna har best av å vokse opp med sine biologiske foreldre.

Jeg ser på meg selv og mine foreldre og hvilken glede og nytte jeg har hatt av å kjenne meg igjen (personlighetsmessig) i mine foreldre.

Pluss at jeg ser på egne barn at de har mange av de samme personlighetstrekkene som meg eller mannen.

Det er faktisk godt å bo sammen med noen som forstår hvorfor du reagerer som du gjør, selv når du ikke forstår det selv.

Nå er jo dette en ekstrem situasjon da. Det hender vel med en promille av barna. Og oftest blir det jo oppdaget lenge før man forlater sykehuset.

Anonymous poster hash: cc341...13b

Jeg har et barn som ikke er biologisk mitt, og må innrømme at jeg titt og ofte glemmer det og tenker at h*n ligner på meg eller mannen min, både personlighetsmessig og utseendemessig. Så jeg er litt usikker på hvor viktig biologi er, iallefall sammenlignet med viktigheten av tilknytning. Men klart, det er lov å tenke forskjellig om slike ting.

Anonymous poster hash: b9fca...29f

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som ikke er biologisk mitt, og må innrømme at jeg titt og ofte glemmer det og tenker at h*n ligner på meg eller mannen min, både personlighetsmessig og utseendemessig. Så jeg er litt usikker på hvor viktig biologi er, iallefall sammenlignet med viktigheten av tilknytning. Men klart, det er lov å tenke forskjellig om slike ting.

Anonymous poster hash: b9fca...29f

Det er jo også sånn at man påvirkes av de man bor med, og blir like dem. Så noe er det jo der. Man tar etter mimikk, språk og oppførsel.

Jeg tror heller ikke man er noe mindre glade i et barn fordi om det ikke er biologisk ditt.

Men jeg tror altså for barnas del, på langt sikt, at det beste for dem er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. (I tilfeller som beskrevet at det var to gode hjem det kan velges mellom.) Det er noe med at når du VET at du "egentlig" skulle hatt en annen familie, så blir det mye "hva hvis..." tenking.

Uansett ville man vel startet med å bli kjent med den andre familien og ditt eget ukjente biologiske barn. Og så forsøkt å forklare situasjonen for barna.

Kanskje de etter noen år hadde tatt valget for deg?

Anonymous poster hash: cc341...13b

[Kassiopeia]

Det er jo utenkelig å se for seg hvordan man ville reagert på noe slikt før man står i situasjon, men så mye og intens som jeg elsker sønnen min nå på 2 år, føler jeg meg uansett helt sikker på at det ikke ville endret mitt syn om jeg fant ut at han ikke var min. Jeg ville i hvert fall ikke "byttet" han..for en forferdelig ting å si.

Men jeg ville nok hatt kontakt med den andre familien. I hva slags grad er jo umulig å svare på. Er jo et umulig dilemma å se for seg, synes jeg.

[ViljaH]

Regelen er faktisk at barnet skal påsettes armbånd og fotbånd før navlestrengen klippes for å hindre ombytting, leste jeg et sted. I praksis skjedde det ikke riktig sånn, men barnet forlot ikke fødestuen før disse var på.

Jeg sjekket hver gang baby hadde vært ute på nattepass...

[AnonymBruker]

Glad for at mannen tok seg av tvillingene rett etter keisersnittet da jeg våknet etter en time fra Narkosen.

Mannen satt med tvillingene og ga kroppsvarme frem til jeg våknet og er så glad han hadde full kontroll!!

Anonymous poster hash: 2aae2...a80

[Harlekin]

Jeg kan egentlig ikke forstå at noen ville ha "byttet". Biologi er ikke på langt nær så viktig som oppvekst. Jeg hadde aldri gitt fra meg barnet mitt, for etter 5 år ville hun/han faktisk ha vært 100 % mitt. Og hva med barnet - kan noen for alvor mene at barnet skal tvinges bort fra sine foreldre til fremmede (som de biologiske foreldrene ville ha vært)? Aldri i livet.

[AnonymBruker]

Vanskelig. Jeg tror ikke jeg ville ha byttet for jeg ville jo hatt et forhold til det barnet som hadde bodd hos meg i 5 år og følt at det var mitt. Men jeg hadde ønsket å ha kontakt med det andre barnet også. Og fortalt begge barna sannheten.

Jeg har tvillinger som er laget med prøverør, og tanken på at de har forbyttet egg/sæd/embryo har vært i hodet mitt mange ganger. Jeg vet de har veldig gode rutiner på dette, så det skal ikke skje. Men det har jo skjedd andre steder i verden.

Heldigvis er barna våre like oss foreldre, men innimellom har jeg lyst til å DNA teste dem.

Anonymous poster hash: 792e7...241