Ailurophile's dagbok

[Ailurophile]

Velkommen til min dagbok! Er det normalt å ønske noen velkommen i dagbøker egentlig? Jaja, velkommen skal du nå være.

Jeg er ei ung jente som straks er ferdig med andre året på videregående. Mine hobbyer består av lesing, skriving, strikking og kg-lurking.

Jeg er også utrolig glad i dyr og eier selv fire kjæledyr.

Her vil jeg skrive litt om hverdagen min og alle tankene som surrer rundt i hodet mitt.

[Ailurophile]

16 mai

Våknet opp til en 40-kgs hund på ryggen og en 8-kgs katt på fjeset. Da var det å stå opp og fore skadedyra, for søv kunne jeg bare glemme. Egentlig skulle det vært perfekt sommervær idag, men vinden ødela alt.

Hadde ordnet håret med saltspray og så fram til å traske rundt i en lett jumpsuit, i skikkelig sommerferiemodus, men neeida.

Deretter dro jeg til butikken (iført en tykk vinterjakke) med ei vennine hvor jeg kjøpte en ukes-gammel melk, you gotta love the bondeland.

Nå tenker jeg å dra på en liten fjelltur! Helt alene. Det er ikke så mye liv i bygda idag, da de fleste sover bort rusen fra i gårs festligheter.

Ok, første innlegg ble kjedelig. Skal oppdatere om noe spennende skjer!

Endret 16. mai 2015 av Ailurophile

[Ailurophile]

Angst, angst og atter av angst

Lenge trodde jeg at det var normalt å være redd for å prate med vennene sine, si hei til kassedama og stamme når du skal introduserere deg for konfirmasjons-gruppa di. Etter at jeg flyttet til bygda og ble tvunget ut av min komfortsone som bestod av meg og kattene innenfor husets vegger - så har alt blitt mye bedre. Jeg er ikke redd lengre. Ikke redd for å dra på butikken alene. Ikke redd for å fortelle vennene mine om hva jeg gjorde den helgen.

Aner ikke hvordan denne sosiale angsten oppstod. Som en ung pike var jeg meget utadvent - jeg pratet med de fleste og behandlet alle fremmede som potensielle nye venner.
Var det når mobbingen startet? Da jeg fikk høre at jeg var den eneste som ikke var invitert i en bursdag av hele mellomtrinnet; fordi jeg kom til å spise opp alle kakene og godteriet? Da vennene mine begynte å le av meg om jeg utalte et ord feil, eller snakket litt for fort? Ikke vet jeg, jeg trodde det var vanlig å kjenne stemmen dirre hver gang jeg skulle prate med noen som ikke var familien min.

Trist at det ble sånn fordi jeg er jo egentlig veldig utadvent.

Av og til så kommer angsten tilbake. Den kommer ut av det blå og plutselig så stammer jeg midt i en setning. Hvorfor blir jeg redd? Det er bare mennesker.
Jeg har ikke sosial angst. Jeg nekter å sitte å sulte på skolen fordi jeg ikke tør å kjøpe meg et smørbrød i kantinen noen sinne igjen - jeg nekter.

Nå skal jeg på språkreise hvor jeg ikke kjenner noen som helst, og slik skal jeg bekjempe denne sosiale angsten helt. Ut av komfortsonen og inn i extrovert-heten.

Mon tro at jeg kan bekjempe min frykt for høyder på denne måten? Kanskje jeg skal hoppe i fallskjerm mens jeg er der.