Foreldre som (tilsynelatende) ikke bryr seg om barna sine

[HarlemsNocturne]

Jeg har tenkt litt på dette en stund, og vil gjerne høre andres mening om følgende;

Foreldre som virker som de ikke bryr seg om barna sine. Jeg har noen bekjente og møter noen ganger både kvinner og menn som har helt andre prioriteringer i livet enn barna. Det er snakk om forskjellige typer, men en alenemor kan f.eks være veldig glad i å feste, og bli fratatt barnet av barnevernet. Alikevel fortsetter hun med samme livsstil, oppdateringene på facebook går i sinne mot barnevernet, kampen for å få barnet tilbake igjen på den ene siden, og fyllestatuser, konflikter med forskjellige fyrer hun er involvert med på den andre siden. Hun er gjerne en av de som sier at ALT HUN GJØR er for barnet sin skyld, og at hun elsker det mer enn noe annet.

En annen type kan være en mor med en tenåringssønn som sier hun ikke vil ha han i huset (regner med at han har havnet i feil miljø, doper seg el.) og ringer politiet hver gang han tar kontakt. Jeg vet at foreldre til barn med den type problemer ofte må sette grenser som er vanskelige å sette, men når hun snakker om at "sønnen min er en dritt, ligner på faren, og han er ikke velkommen hos meg" synes jeg det er noe som skurrer.

Så kan det være en far som har en et barn som bor på institusjon, barnet er svært fortvilt og deprimert, og ønsker kontakt med far. Faren på sin side ønsker ikke kontakt med barnet fordi det "maser og klager så mye".

Så er det disse foreldrene som har delt omsorg for barna sine, men teller minuttene fra de kommer til de drar og foreldrene får "fri fra barna" igjen.

Jeg skjønner at disse eksemplene ikke er representative for gjennomsnittsforelderen (heldigvis), men de siste årene har jeg møtt flere av denne typen. Og jeg må innrømme at jeg ser veldig ned på de, i tillegg til at jeg ser på de som dårlige mennesker rett og slett. Ikke at jeg mener at de er onde, eller vil barnet sitt noe vondt, men det virker som felles for de jeg nevnte er at de setter seg selv høyere enn barnet. Og at de, etter min mening, ikke skulle hatt barn.

Hva mener dere? Er det galt av meg å bryte kontakten med slike mennesker, eller dømmer jeg for fort? Jeg er klar over at det sikkert er mye jeg ikke vet om hver enkelts situasjon, men det er holdningene deres jeg reagerer på. Om de hadde gitt inntrykk av at de var veldig glad i barnet sitt, men kanskje innrømmet at de ikke hadde kapasitet, lyst eller ork til å ta ansvar og være en omsorgsperson hadde det vært litt bedre synes jeg. Men jeg er ganske forvirret.

Hva mener dere?

[GammelKaktus]

Jeg mener det er opp til enhver å ha kontakt med dem de føler for og kunne avbryte kontakt med mennesker de ikke vil ha noe med å gjøre. Enkelt å greit. Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at dere ikke "passer sammen". Folk er forskjellige og verdsetter ting på ulik måte.

Nå har ikke jeg noen av de eksemplene du nevner i min omgangskrets, er så gammel nå at jeg har kuttet ut de jeg ikke passer med. Men jeg kunne aldri ha opprettholdt noe kontakt med en festglad singelmamma som drakk bort tiden hun har med barna sine for det hadde vi vært altfor forskjellige, to motpoler. Det samme med de andre eksemplene, er ikke folk jeg hadde dyrket noe kontakt med.

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt slik at det er "tilsynelatende" som du selv sier. Vi vet ikke hva som ligger bak, eller om det virkelig er slik i hver sak.
Det kan være så mange grunner til at ting blir slik. Før man har innsyn og har sett og hørt alle sider i en sak så blir det bare synsing. Og det er jo det vi mennesker er flinkest til.

Anonymous poster hash: 89f58...ba6

[Jade]

Noen barn er faktisk farlige/voldelige, og det kan være et tungt valg å måtte holde de borte. Vet ikke om det er tilfellet det du nevnte. Ellers så velger du jo selv hvem du ønsker å bruke tid på. Har dere ikke noe til felles, eller du ikke respekterer deres valg/syn, så er det jo bare å avslutte vennskapet. Er du usikker på om du har misforstått, så kan du jo prøve å oppklare det med dem om dere er nærme nok.

[AnonymBruker]

Jeg har også lurt på slike mennesker... Har vel kommet frem til at de er litt "enkle" i tankegangen, dessverre. Det gjenspeiler seg som regel (alltid) i levesettet og til dels utseendet til personen også.

Anonymous poster hash: 5ca59...549

[AnonymBruker]

Jeg synes også det til stadighet dukker opp eksempler på foreldre som ikke bryr seg om barna sine, og jeg kjenner at jeg dømmer dem svært hardt uten å kjenne til begge sidene av saken. Dessverre klarer ikke jeg å ha kontakt med, eller late som jeg liker, mennesker som setter seg selv foran sine barn i enhver situasjon. Har man valgt å få barn har man et ansvar for å beskytte, støtte, oppmuntre og stille opp for barna sine. Livet handler ikke lenger kun om en selv, men først og fremst om barnet. Mennesker som setter seg selv først er i mine øyne ikke bra mennesker, og jeg unngår slike folk så langt det lar seg gjøre. Mødre som blir fratatt barna av barnevernet, foreldre som drikker seg fulle foran barna, fedre som stikker av fra ansvaret, mødre som lar barnehagebarna sine gå alene til barnehagen og de som setter bort trøblete tenåringer til andre ansvarspersoner er eks på slike folk, og jeg ønsker ikke å involvere meg med sånne personer.

Anonymous poster hash: 2658e...a39