Foreldre som betaler bryllup

[Gjest Poirot]

Klippet dette fra en annen tråd, tenkte det fortjente en egen tråd.

Noe annet er det faktum at jeg aldri i livet kunne tenkt meg å få et bryllup sponset av foreldre og svigerforeldre. Skal man føle at man står i gjeld til dem resten av livet ?

Det var annerledes tidligere når man giftet seg som 17-åringer ... Nå tjener de fleste av oss like mye og kanskje mer enn foreldrene våre ... ofte er vi oppi 30-årene og har vært samboere lenge før et eventuelt bryllup også ... Da virker det en smule "fjollete" at foreldrene skal ta en del av kostnadene

Grunnen til at våre foreldre betaler hele bryllupet er at de har penger på bok. Det har vi også, men de synes rett og slett at det var for dumt at vi skulle bruke alle sparepengene våre på bryllup, når vi snart skal kjøpe hus og trenger til egenandel.

I og med at de har hus og har arvet, syntes de at de like gjerne kunne betale, slik at vi fremdeles har penger til hus. Synes dette er fornuftig og snilt, og ikke fjollete.

Jeg føler ikke at jeg står i gjeld til dem (slik jeg heller ikke gjør om jeg får andre ting eller penger) og vi bestemmer selv hvordan bryllupet blir.

Vet mange synes at voksne selv bør betale bryllupet sitt, men jeg sier ikke nei takk til å få hjelp, når det er de selv som tilbyr seg.

[Orthia]

Vi fikk endel hjelp fra mine foreldre, som har god råd. Min manns foreldre hadde ingen mulighet til å sponse oss med noe. Derfor valgte vi (mest etter min manns ønske), å betale brorparten av bryllupet selv. Uten at det ble sagt rett ut, tror jeg nok han ønsket det sånn, fordi han ikke ville føle han skyldte mine foreldre noe.

Sannsynligvis hadde dette vært annerledes om hans foreldre hadde bidratt, slik at det hadde vært likt fra begge sider.

Fordi våre familier har svært ulik både bidragsevne og bidragsvilje, legger mannen min mye stolthet i å klare seg selv.

[Gjest Esther]

Poirot, ser du har tatt deler av det jeg skrev et annet sted her. Kanskje det fremkommer litt feil hva jeg egentlig mente, men sett i forhold til det opprinnelige innlegget som dette var endel av så mente jeg at foreldre bør gi en lik sum til begge/alle sine barn, gjøre dem oppmerksom på at dette er penger de kan bruke til hva de vil, bryllup, møbler, regninger, reise, mm ... Her er det selvsagt snakk om foreldre som har god råd og gjerne vil hjelpe barna sine litt økonomisk - er det riktig at foreldrene skal bestemme hva disse pengene skal gå til ? Er det ikke mer riktig at de gir penger til alle barna, så kan barna selv bestemme hva de vil bruke pengene til ... det skal ihvertfall jeg gjøre med mine barn.

[diddi]

Jeg mener at det er forskjell på støtte til bryllupsfesten og andre pengegaver. Når det gjelder å gi pengegaver/støtte til andre ting, så bør man behandle sine barn likt.

Men støtte til en familiefest, der det går til forbruk (antall drinker som onkel Einar klarte å helle i seg!!), er noe annet enn innskudd i leilighet.

Noen sparer opp slik at de kan dekke utgiftene til bryllupet selv. Støtten blir jo da nesten som en ren pengegave. Dersom brudeparet er stinn av gryn og ikke har problemer en plass med å dekke bryllupet (og mere til), så vil jeg være tilbøyelig til å kalle det en gave på lik linje med alle andre bryllupsgaver.

Men dersom brudeparet spinkler og sparer, og pengene gir dem muligheten til å ha et bryllup, selv om de kanskje skulle sitte med noe penger igjen på sparekontoen, så mener jeg at det er støtte til familiefesten (slektstreffet!!).

At familier som har råd til det ønsker å støtte sine barn ser jeg på som helt uproblematisk. Værre hvis de ikke har råd, eller helst burde brukt dem på en ferietur til seg selv. Da hadde jeg hatt vondt i magen min!

[Peluche]

Om foreldre velger å betale deler av bryllupet og hvorfor de gjør det synes jeg er en sak mellom giver og mottaker, ingen andre. Jeg synes ikke det er noen andre sin sak å spørre om det, og jeg synes ikke det er verken giver eller mottaker sin plikt å fortelle det til andre heller. Hvis bror får 70 000 fordi det var det som var rimelig for foreldrene å greie i 1986 mens de til søsters bryllup i 1992 "bare" greier 20 000 kan gaven være like stor ut fra bidragsevne mens numeriske sammneligninger gjør at det ser veldig skjeivt ut... Derfor er det greit å holde tett om sånne ting. Synes jeg.

[Gjest Madam Felle]

Det må vel bli opp til foreldren, å få bestemme om de ønsker å sponse dette eller ikke. Har de penger og lyst til det, ser jeg ikke noe problem med det.

Skulle gjerne hatt foreldre som hadde så mye penger, men det har vi nå ikke, og derfor betaler vi det selv. Men hadde ikke takket nei, om de hadde tilbudt seg.

[sommerbrud04]

Kan ikke si at jeg heller føler vi står i gjeld til foreldrene, selv om de betalte hele bryllupet! Det var jo noe de ønsket å gjøre, og de vet vi satte stor pris på hjelpen!

[Gjest Esther]

Preluche skrev:

Hvis bror får 70 000 fordi det var det som var rimelig for foreldrene å greie i 1986 mens de til søsters bryllup i 1992 "bare" greier 20 000 kan gaven være like stor ut fra bidragsevne mens numeriske sammneligninger gjør at det ser veldig skjeivt ut... Derfor er det greit å holde tett om sånne ting. Synes jeg.

Mener du at søsteren ikke trenger å vite at broren hadde fått 50.000,- mer enn henne noen få år før?

Jeg mener at hvis det er slik så bør foreldrene selvsagt lage et skriv som sier at hun skal få det resterende beløp etter så og så mange år - selvom jeg egentlig synes det er helt galt av foreldre å gjøre det slik.

Selvom foreldre og søsken kan se ut til å leve i fred og harmoni akkurat nå - så er det ingen garanti for at det er slik om noen år. Bare tenk på hvilket bråk og uvennskap slikt kan skape - jeg har sett det på nært hold i egen familie - der barn har kuttet kontakten tvert med sine foreldre og søsken nettopp pga av forskjellsbehandling.

[Miracl3]

Dette er opp til foreldrene. Mine foreldre var med på å betale , men jeg er enebarn.

[Peluche]

Preluche skrev:

Mener du at søsteren ikke trenger å vite at broren hadde fått 50.000,- mer enn henne noen få år før?

Jeg mener at hvis det er slik så bør foreldrene selvsagt lage et skriv som sier at hun skal få det resterende beløp etter så og så mange år - selvom jeg egentlig synes det er helt galt av foreldre å gjøre det slik.

Selvom foreldre og søsken kan se ut til å leve i fred og harmoni akkurat nå - så er det ingen garanti for at det er slik om noen år. Bare tenk på hvilket bråk og uvennskap slikt kan skape - jeg har sett det på nært hold i egen familie - der barn har kuttet kontakten tvert med sine foreldre og søsken nettopp pga av forskjellsbehandling.

Det er akkurat det jeg mener ja. Selv kunne jeg for noen år siden fint spandere middag på mine venninner uten at det gjorde meg noe, mens jeg nå knapt har råd til å kjøpe middag til meg selv og derfor blir det å spandere en drink på mine venninner en forholdsvis like stor gest fra min side nå som middag var for noen år siden.

En av foreldrene kan miste jobben, en kan falle fra- mange ting kan skje som gjør at man ikke nødvendigvis har den samme bidragsevnen i to forskjellige situasjoner, uten at det trenger å være så dramatisk som i eksempelet mitt. Man må etter mitt skjønn være utpreget grådig hvis man ser på summen før viljen til å bidra.

Det kan jo gå andre veien også. Poenget er i alle fall at det er ikke en sak for allmennheten verken HVEM som betaler, OM noen bidrar med noe eller HVOR MYE man eventuelt bidar med.

[Gjest Esther]

Nei, jeg er enig i at det ikke er noe almennheten har noe meg - men så absolutt uenig i det skal holdes skjult for barna deres at f.eks søster eller bror har fått så og så mange tusen mer av foreldrene enn det du fikk til samme formålet noen år før eller etter ...

Etter min mening så er det bedre de lar være å gi noe til barna dersom de ikke klarer å gi det samme til alle/begge. Til nøds kan det gis som et lån, men da mener jeg at de selvsagt bør kunne låne det samme beløp til de andre barna også.

[Peluche]

Synes det virker lite forståelsesfullt jeg da. Hvem er det som kan vite idag at de har samme bidragsevne om ett, to eller ti år som de har idag? Såfremt dine foreldre ikke er ekteparet Gud da selvsagt.

[Gjest Poirot]

Nå var ikke dette en ny tråd om forskjellsbehandling av barn, da. Det har vi en annen tråd til.

[Veslejenta]

Jeg mener det er greit at foreldre betaler for hele eller deler av bryllupet hvis de selv ønsker det, og det ikke er noe krav fra barna.

Jeg har hørt om tilfeller hvor de som skulle gifte seg omtrent krevde at foreldrene skulle betale for et stort og flott bryllup.

Det er forskjell på da moren min gifta seg som 19-åring (som var vanlig da) og at man nå ofte gifter seg sent i 20-årene. Men det betyr ikke alltid at betalingsevnen er mye bedre for de som gifter seg nå for tiden, med lange studier, vanskelig å få godt betalt jobber, studiegjeld, huslån osv osv.

Mange foreldre håper på at dette skal bli den fineste dagen i sønnen eller datterens liv og har lyst til å gi dem en fest de aldri vil glemme, gjerne siden paret selv ikke kunne ha tatt seg råd til en så flott fest.

Når det er sagt, så er jeg selv ganske sta, så når den tid kommer at jeg skal gifte meg, så har jeg lyst til at vi skal klare å betale alt selv. Selv om det betyr at vi må spinke og spare i over 2 år for klare det.

En av grunnene til dette er at mamma har sagt at hun regner med å betale ca 1/3 av bryllupet, og jeg vet at foreldrene mine ikke har kjempegod råd.

[Furstina]

Jag har väldigt svårt att hantera ekonomiska bidrag från min mans föräldrar.

Vi fick bidrag till bröllopet, inte i form av pengar utan i form av mat (svigermor lagade och stod för maten och bröllopstårtan). Jag blir lite ställd och vet inte hur jag ska tacka för något som de ser som självklarheter.

De har också gett oss bidrag för resan till Norge något år. Jag vet att de ger liknande bidrag till min mans systrar men inte hur mycket. Det spelar inte heller någon roll. JAG har svårt att hantera det eftersom jag inte är van vid ekonomiska bidrag från mina föräldrar. Varken till bröllop eller vardag.

Jag skulle aldrig kunna be om bidrag till varken bröllop eller ny soffa från mina eller min mans föräldrar. Det har att göra med vad jag är van vid och hur jag är uppfostrad. Om jag/vi vill ha ett bröllop med fest bör det vara mina/våra pengar som bekostar vår önskan - för vi gifter oss för VÅR skull... men det är min åsikt. Jag är inte heller van vid att föräldrar betalar för vuxna barn.

Jag blir så ställd när svigermor vill köpa en tröja till mig för att det har hon gjort till de andra barnen och deras äkta parter...