Når exdame styrer med jernhånd

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så rådvill og trist, lurer på om noen har noen tips..

Jeg har innledet ett forhold til en mann med barn, de er separert men har hatt ett sånt forhold der de har vært en del sammen og han har hjulpet henne på flere måter både økonomisk og praktisk.

Dette opphørte da jeg kom inn i bildet, både fordi hun ble rasende og fordi han valgte prioritere annerledes.
Dette har så klart en negativ innvirkning på deres forhold, han forsøker samarbeide mens hun nekter ham bl.a samvær med ungene fordi han er sammen med meg.

Det er ingenting som tilsier at han skal ha barna sammen med meg, og det er en selvfølge at vi ikke møtes disse dagene..
Hun derimot krever at han ikke treffer meg overhodet, da holder hun tilbake barna.

Han orker ikke lage en sak med advokat og greier, så han lar henne styre og han prioriterer da ned meg..

Jeg er ikke interessert i å "ta hennes plass", og jeg er interessert i å holde ting på ett sånt nivå at det er tålelig fra hennes side men jeg står jo på sidelinjen og ser en mann som draes i mellom to mennesker.

Hun kommer jo til å roe seg, men det kan jo ta tid... klart, er dette riktig så er han her da.. men jeg klarer ikke bare holde meg borte fra ham.
Jeg vil ikke bare miste ham sånn, fordi hun har bestemt det.

Hun har holdt tilbake barna fra samvær 2 ganger allerede...så hun gjør det.

Dette er en situasjon jeg selv ser at er ett vepsebol... men jeg har så sterke følelser for ham, og jeg er villig til å stå i mye for at han ikke skal bli borte.

Hva gjør man egentlig?

Finnes det egentlig noen måte å roe sinte exer på?

Jeg har vært på den siden selv så jeg har FULL forståelse for at hun er såret og vonbråten, men ikke at hun bruker ungene.. det skjønner jg ikke.

Anonymous poster hash: 0999c...8ab

[AnonymBruker]

Får håper hun har evnen til å gå videre når ting går opp for henne, men det er også avhengig hvordan kjæresten din takler det.

Jeg har samme erfaring som deg, vi har hatt mer eller mindre bråk med henne i 18 år! Det siste sprellet ente i tingretten! Men når hun begynte å bruke barna (nå er de voksne!) som skyts mistet jeg all respekten for henne og det har hjulpet oss alle sammen til å overse henne.

Når vi giftet oss ble det helt galt for henne, hun har hatt ei forestilling at han kom tilbake, men da mistet hun grepet og ble enda verre.

Mannen min prøvde også å være vaktmester for henne, for fredens skyld. Mens hun har brukt tiden til å fortelle barna om den fæle faren deres.

Kunne ha skrevet ei bok om det gale menneske!

Du må få mannen din til å forstå at han blir brukt som vaktmester og hushjelp av henne, ødelegger hun mellom dere vil hun også angripe den neste partneren hans også. Det blir ikke fred før han setter ned foten!

Vi fikk hjelp på familievernkontoret til å takle dette utspekulerte menneske, han fikk midler og styrke til å gå i krig med henne. Det har ikke hjulpet på kommunikasjonen mellom mor og far (men nå er barna store, heldigvis), men det hadde alt å bety for oss som par.

Hun er bare et ekko fra fortiden og det begynner å gå opp for henne, omsider!

Lykke til og ikke gi opp!

Anonymous poster hash: 5e174...8ff

[AnonymBruker]

Slik tenker jo jeg også, at han må sette ned foten til henne og få henne til å forstå at enkelte ting i livet hans kan hun ikke styre - som feks hvem han treffer, og når.

at hun nå har ett ønske om at barna ikke skal bruke tid med meg, er helt ok - FOR NÅ, fordi ting er så ferskt. men på sikt så må hun jo bare akseptere det, om det er meg eller noen andre.

Jeg hadde hatt lite problemer med å forstå at han trekker seg, om det var hans følelser det sto på, men når det er hennes krav som gjør at han velger slik han gjør så blir det helt feil.. og som du sier, hun kommer til å gjøre dette med det neste mennesket også.

Hun har nektet ham å være med barna 17 mai, men når han sier han ikke skal treffe meg - så er det greit.
Han fikk ikke ha med seg 5åringen på tur, fordi de sikkert kom til å dra til meg - og når han avkrefter dette, så er det greit - da får han ha ham.

Og jeg er enig, de skal ikke til meg.. de skal bruke tid sammen.

Men hva som skjer når han IKKE har de to minste, kan jo ikke hun bestemme... og jeg skulle så ønske at han så det, og at han kan innse det.

Jeg må bare puste med magen, og håpe han ikke lar henne bestemme dette 100%..

Men jeg frykter jo at hun faktisk har så gjennomslagskraft at han velger meg helt bort.. og da vet jeg at det er fordi hun krever det, ikke fordi han vil... men fordi hun styrer ham 110%

Anonymous poster hash: 0999c...8ab

[AnonymBruker]

Unnskyld at jeg spør.. hvorfor i alle dager skal dere alltid endre på mennene dere finner? og finnes det virkelig så mange tafatte menn der ute som ikke kan /vil tenke selv?

Klart dama blir sur når "vaktmesteren" slutter å virke..

Det med at hun nekter samvær- stoler jeg ikke helt på, det samme sa nemlig min x til sin dame og familie også.. sannheten var faktisk at han ikke ville ha samvær...

Anonymous poster hash: 697de...df3

[AnonymBruker]

Det er antagelig en veldig snill kjæreste du har funnet deg som bare vil at alle skal ha det bra, men i siste ende ender det med at det kun blir henne som har det bra (om man kan kalle en sjalu ex for å ha det bra), alle andre må betale en ganske stiv pris for freden.

Selvfølgelig skal barna komme først og det er du helt klar over, jeg oppfatter deg ikke som en som skal stjele barnet deres . Du virker veldig bevisst på dette området, noe den gamle burde være glad for i stedet for å sabotere.

Det er mannen din du må få på banen, og det kan ta litt tid. Han vil nok helst ha fred og ro rundt seg, men jobben med å fortelle henne at hun ikke har noe med sin exs privatliv å gjøre må gjøres.

Min mann har en engels tålmodighet, så det gikk noen år med mye frustrasjon, det innrømmer jeg, og jeg var på vei ut av forholdet mange ganger på grunn av hennes manipuleringer.

Men jeg ble og det er jeg mektig glad for i dag:). I dag ser og hører vi henne når vi møtes tilfeldig og det er mer enn nok!

Kanskje du kunne bestille time på familievernkontoret og begynne prosessen?

Anonymous poster hash: 5e174...8ff

[frøkenkoz]

Familievernkontoret

[AnonymBruker]

Først og fremst må jeg si at TS virker veldig fornuftig

Skulle vært flere med slike holdninger

At mannen er en "tøffel" er ikke så rart i og med at eksen truer med å nekte ham barna/lage sak ut av det.

Et brudd er alltid vanskelig og spesielt med barn inni bildet, og det er ikke lett å gjøre alle tillags. Her er det eksen som opptrer umodent og urimelig, og jeg vil anbefale at far til barna skriver opp når hun kommer med slike trusler og hva hun har sakt, og sparer på meldinger av den sorten. Hold en lav profil men vær forberedt dersom hun gjør alvor av truslene, da vil det komme fram at far er samarbeidsvillig og stabil, og hun vil se at hun ikke har noe å tjene på å gjøre seg vrang.

Lykke til TS

Anonymous poster hash: 54119...de4

[AnonymBruker]

Unnskyld at jeg spør.. hvorfor i alle dager skal dere alltid endre på mennene dere finner? og finnes det virkelig så mange tafatte menn der ute som ikke kan /vil tenke selv?

Klart dama blir sur når "vaktmesteren" slutter å virke..

Det med at hun nekter samvær- stoler jeg ikke helt på, det samme sa nemlig min x til sin dame og familie også.. sannheten var faktisk at han ikke ville ha samvær...

Anonymous poster hash: 697de...df3

For min del har jeg overhørt altfor mange telefonsamtaler til at jeg skal tro noe annet enn hva min samboer sier. Hans eks kan bli rasende på det aller minste og det høres gjerne over hele huset, også mens barna hører på.

Anonymous poster hash: cada5...289

[AnonymBruker]

her husker jeg første sommeren vi hadde sammen. Min samboers eks ble rasende da hun kom hjem fra ferie og oppdaget at han ikke hadde klipt plenen hennes.

Hans svigerinne er ikke det slag bedre. Det var aldri spørsmål om "han kunne være så snill å komme og hjelpe henne", men "nå må du bare slippe alt du har i hendene og komme og hjelpe meg". En gang forlangte hun omtrent at vi skulle droppe en båtavgang (vårt eneste alternativ) for å hjelpe henne. Noen blir seriøst såååå hjelpesløse! Det ble heldigvis brått slutt på dette...

Anonymous poster hash: cada5...289

[AnonymBruker]

her husker jeg første sommeren vi hadde sammen. Min samboers eks ble rasende da hun kom hjem fra ferie og oppdaget at han ikke hadde klipt plenen hennes.

Hans svigerinne er ikke det slag bedre. Det var aldri spørsmål om "han kunne være så snill å komme og hjelpe henne", men "nå må du bare slippe alt du har i hendene og komme og hjelpe meg". En gang forlangte hun omtrent at vi skulle droppe en båtavgang (vårt eneste alternativ) for å hjelpe henne. Noen blir seriøst såååå hjelpesløse! Det ble heldigvis brått slutt på dette...

Anonymous poster hash: cada5...289

Merkelig hva folk får seg til!

Anonymous poster hash: 5e174...8ff

[AnonymBruker]

Unnskyld at jeg spør.. hvorfor i alle dager skal dere alltid endre på mennene dere finner? og finnes det virkelig så mange tafatte menn der ute som ikke kan /vil tenke selv?

Klart dama blir sur når "vaktmesteren" slutter å virke..

Det med at hun nekter samvær- stoler jeg ikke helt på, det samme sa nemlig min x til sin dame og familie også.. sannheten var faktisk at han ikke ville ha samvær...

Anonymous poster hash: 697de...df3

Vi har ikke så lange fartstiden sammen, jeg ønsker PÅ INGEN MÅTE endre denne mannen, han er helt fantastisk som han er og det er jo derfor jeg ikke vil miste ham...

Hvor får du det fra?

Og jo, han vil ha samvær - og ja, hun nekter ham all den tid han har kontakt med meg.

Anonymous poster hash: 0999c...8ab

[AnonymBruker]

Ts her for å avklare det...

Grunnen til at jeg er fornuftig er at jeg kan forstå hennes følelser, jeg har barn selv og jeg har vært der hun er nå... Men jeg har ALDRI brukt barna på den måten.

Jeg skjønner hun har det vondt, jeg forstår frustrasjonen, raseriet, redselen, smerten...ingen problem med det.

Jeg er fult ut i stand til å sette meg i hennes sko, på så mange måter.

Jeg vet i hjertet mitt at han bare vil alle godt, at han bryr seg om henne og vil hun tross alt ska ha det greit oppe i det her, ikke gjøre ting verre enn nødvendig.

Jeg respekterer han for det, og beundrer styrken hans.. Jeg ser han sliter, og jeg ser det gjør ham vondt og jeg skulle så gjerne båret litt av lasten for ham.

Den eldste er 11, vi har allerede ett godt forhold, og ham bor hos faren sin så det har ikke vært helt til å unngå... Han har blitt god venn med min 12 åring, og de prater sammen daglig.

Det får ikke mor gjort så mye med...

Men at ikke de to minste skal involveres er jeg enig i.. Jeg har møtt det minste barnet før vi var annet enn i bli-kjent stadiet, og jeg forstår moren ikke liker det..

Derfor bør det ikke skje igjen før ting er helt rolig.

Jeg skjønner at jeg ikke kan bli venn med hans x, men jeg sku virkelig ønske hun kunne slippe ned guarden og heller snakke med meg.. Si hva hun føler og mener, å se at jeg vil dem kun godt alle sammen.

Ønskedrøm

Anonymous poster hash: 0999c...8ab

[AnonymBruker]

Det med at hun nekter samvær- stoler jeg ikke helt på, det samme sa nemlig min x til sin dame og familie også.. sannheten var faktisk at han ikke ville ha samvær...

Anonymous poster hash: 697de...df3

Det at det skjedde deg behøver ikke bety at det skjer TS, vet du.

Min manns x gjorde mye av det samme, der ble det så ille til slutt at han faktisk kuttet kontakten med sitt eget barn. For en forelder som går gjennom ild og vann for barnet sitt sitter en slik avgjørelse forferdelig langt inne, men etter mange år med forsøk på å styre/ødelegge hans liv med barnet som våpen ble det til slutt sånn. Da hadde han som sagt prøvd i mange år, barnet var i total skvis og led under det, familievernkontoret toet sine hender og oppfordret til "samarbeid". Den brutale sannheten er at det er umulig å samarbeide når den ene parten (samme hvem det er) kun er ute etter å sabotere. Da kan du svelge så mange kameler du vil, for poenget er ikke å komme til enighet eller samarbeide om barna, det er å se x-en lide.

Men til TS, så vet jeg om ganske mange som har hatt slike turbulente starter på parforholdet. Slik var det da mine foreldre ble skilt også. Det var moren min som tok ut skilsmisse, men hun hadde ikke sett for seg at faren min skulle få ny kjæreste. Da ble det månelyst! Et år eller to etter det var det ganske vanskelig, og hun oppførte seg mye slik som du beskriver. Men det roet seg, og det har det også gjort for mine venninner med sjalu x-partnere som laget trøbbel i starten. De fleste kommer til fornuft når følelsene legger seg litt. Men noen gjør det altså aldri.

La det går et år og se hvor dere står da. Er det like ille ville jeg vurdert å trekke meg ut, da er sannsynligheten stor for at krigssituasjonen kan bli kronisk.

Anonymous poster hash: 4cb8b...297

[AnonymBruker]

Det roer seg ikke så lenge han lar henne holde på sånn. Vi hadde et helvete med eksen til min mann i 2 år, før jeg sa at enten setter han foten ned eller så går jeg fra ham. Han valgte det første, og nå er eksen relativt rolig. Har noen nykker innimellom, men ikke i nærheten av så ille som det var.

Anonymous poster hash: 52f1c...251

[AnonymBruker]

Eksen til samboer holdt også på sånn. Da det først ble slutt mellom dem var hun ikke så ille. Hun kunne faktisk samarbeide. Da samboer traff meg var det ikke måte på hvor mye hjelp hun måtte ha med både det ene og det andre. Så fikk hun seg kjæreste selv, og all kontakt utenom ting som omhandler barnet opphørte. Men da det ble slutt mellom dem, ble hun, unnskyld for at jeg sier det, eksen fra helvete. Det var nesten som hun sa og gjorde ting BARE for å være vanskelig. Ikke for at hun mente hun hadde rett. Hun bestemte så og si alt av samvær. Hun presset på for å få barnefri både jul og påske. For det er fint med helt fri i alle ferier og helger, men ikke i ukedagene. Men til slutt fikk samboer nok og sa i fra om at hun ikke kunne fortsette sånn. Det ble et par helger uten barnet for far, men mor innså at det var barnet som ble straffet.

Har et ønske om at mor skal få seg kjæreste snart, tror mye ligger i at hun er alene og har vært det i 3 år. (siden siste kjæreste).

Anonymous poster hash: c170d...06b

[AnonymBruker]

her har samboers eks hatt kjæreste like lenge som vi har vært sammen, men likevel holder hun på. Nå bor ikke de sammen og han bor såpass langt unna at de treffes bare en helg i ny og ne. Håper det blir slutt mellom de slik at hun kan finne seg en mann med fire barn og eks fra helvete....

Anonymous poster hash: cada5...289

[AnonymBruker]

Det at det skjedde deg behøver ikke bety at det skjer TS, vet du.

Min manns x gjorde mye av det samme, der ble det så ille til slutt at han faktisk kuttet kontakten med sitt eget barn. For en forelder som går gjennom ild og vann for barnet sitt sitter en slik avgjørelse forferdelig langt inne, men etter mange år med forsøk på å styre/ødelegge hans liv med barnet som våpen ble det til slutt sånn. Da hadde han som sagt prøvd i mange år, barnet var i total skvis og led under det, familievernkontoret toet sine hender og oppfordret til "samarbeid". Den brutale sannheten er at det er umulig å samarbeide når den ene parten (samme hvem det er) kun er ute etter å sabotere. Da kan du svelge så mange kameler du vil, for poenget er ikke å komme til enighet eller samarbeide om barna, det er å se x-en lide.

Men til TS, så vet jeg om ganske mange som har hatt slike turbulente starter på parforholdet. Slik var det da mine foreldre ble skilt også. Det var moren min som tok ut skilsmisse, men hun hadde ikke sett for seg at faren min skulle få ny kjæreste. Da ble det månelyst! Et år eller to etter det var det ganske vanskelig, og hun oppførte seg mye slik som du beskriver. Men det roet seg, og det har det også gjort for mine venninner med sjalu x-partnere som laget trøbbel i starten. De fleste kommer til fornuft når følelsene legger seg litt. Men noen gjør det altså aldri.

La det går et år og se hvor dere står da. Er det like ille ville jeg vurdert å trekke meg ut, da er sannsynligheten stor for at krigssituasjonen kan bli kronisk.

Anonymous poster hash: 4cb8b...297

Litt OT, men hvordan klarer du å være sammen med en mann som har brutt kontakten med sitt eget barn? Det hadde jeg aldri klart. Hvis valget stod mellom mitt eget barn og en mann hadde jeg ikke valgt mannen, uansett hvor forelska jeg var. Barnet kommer alltid først. Og selvsagt gir man ikke opp kampen, det går an å kjempe for barnet på flere måter. Uansett hvor mange år det tar. Man gir da ikke opp. Huff

Anonymous poster hash: 1d5e3...f3e

[AnonymBruker]

Litt OT, men hvordan klarer du å være sammen med en mann som har brutt kontakten med sitt eget barn? Det hadde jeg aldri klart. Hvis valget stod mellom mitt eget barn og en mann hadde jeg ikke valgt mannen, uansett hvor forelska jeg var. Barnet kommer alltid først. Og selvsagt gir man ikke opp kampen, det går an å kjempe for barnet på flere måter. Uansett hvor mange år det tar. Man gir da ikke opp. Huff

Anonymous poster hash: 1d5e3...f3e

Vi må vite HELE historien før vi kan dømme. Det er av mange grunner umulig å få til på et forum. Men vær grei å ikke døm andres avgjørelser, vi har ikke vært der hvor den med innlegget har vært.

Det var kanskje fordi barnets beste ble satt først, at den ene forelderen trakk seg vekk.

Anonymous poster hash: 5e174...8ff

[Gjest morhjertegod]

Men mor kan ikke holde barna borte fra far pga at du er kommet inn i bildet. Da må jo far kontakte riktig innstanser, for mor har ikke lov eller grunnlag til dette.

Bryter hun samværsavtalen, så må far gjøre noe.

Endret 14. mai 2015 av morhjertegod

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår at far innkaller mor til en samtale på familievernkontoret. Der må det gjøres helt klart at hva far gjør når han ikke har barna vedkommer ikke mor og dersom det fortsatt trues med og gjennomføres samværssabotasje kan mor ikke fortsette å ha hovedomsorgen siden dette går utover barna. Om nødvendig vil far da gå rettens vei.

Han MÅ sette foten ned og hun må bli fortalt hvs hun kan og ikke kan gjøre og true med. Det har ingen hensikt å vente med dette, det er bedre å sette foten ned før hennes adferd blir etablert som en permanent adferd som vil gjelde om han er sammen med deg eller andre.

Jeg synes også du virker reflektert og tar seriøst at du ikke skal komme for brått på små barn og ta over tiden de har med sin far. Det er nettopp derfor det er viktig at mor blir forklart hvor urimelig hun er.

Jeg ønsker lykke til!