Noen som er over 38 år og singel?

[AnonymBruker]

Jeg er passert 38 år. Men er i et forhold som jeg tror vil gå slutt. Føler meg veldig redd for å bli alene igjen. Redd for ensomheten. Redd for å ende opp helt alene. Redd for å bli gammel alene. Jeg får rett og slett litt panikk.

Jeg føler meg ikke klar med det første til å gå ut på dateren heller. Men jeg håper at jeg blir hvis jeg får noen måneder på meg.

Jeg har barn, og kan ha nok med å fylle opp fritiden med. Men føler en sorg og skam over at jeg ikke har fått et forhold med en mann til å fungere.

Noen som er i samme situasjon, og som kan gi litt råd for kurering av kjærlighetssorg i min alder, og måten å håndtere singellivet på, samt tenke på?

Anonymous poster hash: 9e259...f8f

[AnonymBruker]

Jeg er over 38 år og uten barn og får jeg en mann så får jeg en mann.

Anonymous poster hash: 662fc...720

[AnonymBruker]

Den eneste måten å være lykkelig singel på, er å ha gode venner i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 951bd...ac8

[AnonymBruker]

38 og mann. Singel på 6 året. Har det bra, kunne kanskje tenkt meg en dame...vet ikke helt.

Anonymous poster hash: 6b86e...adc

[Cinder]

Singel og over 38 - og har det kjempebra med meg selv. Har barn, jobb, venner og fuckbuddy og lever godt med det. Ikke vær redd for ensomheten, men let heller etter godfølelsen med å kunne få lov til å være alene av og til. Slippe å HELE tiden tenke kompromisser :-)

[Nemigirl]

38 og mann. Singel på 6 året. Har det bra, kunne kanskje tenkt meg en dame...vet ikke helt.

Anonymous poster hash: 6b86e...adc

Ha-ha - akkurat sånn jeg har det også. Bare at jeg kunne kanskje tenkt meg en fyr...vet ikke helt...

Vet du hva TS? Det er faktisk fullt mulig å være lykkelig nyskilt

Dersom du ikke har det bra i nåværende forhold kan livet bare bli bedre uansett!!! Det høres dessuten ut som at du kan ha godt av litt tid alene. Sett deg selv og dine behov øverst og lære deg å verdsette litt barnnefri i ny og ne. Hvis du fokuserer på det positive kan jeg garantere at du har en fantastisk tid i vente. Ikke sikkert du ønsker noen ny mann igjen med det første likevel

[AnonymBruker]

Jeg er passert 38 år. Men er i et forhold som jeg tror vil gå slutt. Føler meg veldig redd for å bli alene igjen. Redd for ensomheten. Redd for å ende opp helt alene. Redd for å bli gammel alene. Jeg får rett og slett litt panikk.

Jeg føler meg ikke klar med det første til å gå ut på dateren heller. Men jeg håper at jeg blir hvis jeg får noen måneder på meg.

Jeg har barn, og kan ha nok med å fylle opp fritiden med. Men føler en sorg og skam over at jeg ikke har fått et forhold med en mann til å fungere.

Noen som er i samme situasjon, og som kan gi litt råd for kurering av kjærlighetssorg i min alder, og måten å håndtere singellivet på, samt tenke på?

Anonymous poster hash: 9e259...f8f

Du skal ihvertfall ikke føle skam ! Halvparten av ekteskap ender i skilsmisse, og det har veldig lite med om man har vert "flink nok". Nei du - ikke vær redd. Om forholdet var dårlig vil du bare føle lettelse når kaoset ifb bruddet har lagt seg. Og det er faktisk flere single rundt om kring enn man tror. Jeg tenker veldig lite på det nå, det eneste som er litt vanskelig er disse "par-greiene" som jobben arrangerer ( turer, julebord etc ) men det håndterer du når den tid kommer.

Bruk tid på deg selv, et nytt forhold kommer når du er klar for det.

Anonymous poster hash: 8c458...592

[AnonymBruker]

Jeg er snart 37 og gruer meg også til å bli gammel om jeg fortsatt ikke har funnet en mann da.

Har ingen barn heller,og jeg føler det gjør ting enda verre.Selv om jeg også forstår at de som har barn bærer på et stort ansvar og har bekymringer knyttet til det.

Anonymous poster hash: 568f2...bee

[AnonymBruker]

jeg var 38 år og singel og jeg fikk plutselig mann og barn over natten

Anonymous poster hash: 4139b...8d4

[AnonymBruker]

Ja, om noen år

Anonymous poster hash: f726f...dfe

[Sign]

Jeg er passert 38 år. Men er i et forhold som jeg tror vil gå slutt. Føler meg veldig redd for å bli alene igjen. Redd for ensomheten. Redd for å ende opp helt alene. Redd for å bli gammel alene. Jeg får rett og slett litt panikk.

Jeg føler meg ikke klar med det første til å gå ut på dateren heller. Men jeg håper at jeg blir hvis jeg får noen måneder på meg.

Jeg har barn, og kan ha nok med å fylle opp fritiden med. Men føler en sorg og skam over at jeg ikke har fått et forhold med en mann til å fungere.

Noen som er i samme situasjon, og som kan gi litt råd for kurering av kjærlighetssorg i min alder, og måten å håndtere singellivet på, samt tenke på?

Anonymous poster hash: 9e259...f8f

48 år og singel i 5 år. Det var ikke mitt valg, min samboer valgte sin elskerinne og det var ikke akkurat et enkelt og lett brudd. Mye sinne, mye følelser og jeg brukte lang tid å komme meg ovenpå igjen.

I forbindelse med bruddet forsøkte jeg å fokusere på det positive: et nytt hjem som jeg kunne innrede akkurat som jeg ville, full kontroll på økonomien, slippe å bli behandlet dårlig… Men jeg innrømmer at jeg hadde noen tøffe år, mye skam, vond følelse av å ha tapt, ydmykelse, sinne.

I dag kan jeg si at jeg heller vil være alene enn i et dårlig forhold, men det har tatt tid å komme hit. Har barn slik at annenhver uke er fylt opp med arbeid, skole, aktviteter etc. Jeg innrømmer at uken alene kan bli lang og litt tung å komme igjennom, men forsøker å fylle den med å jobbe litt ekstra, trene, jobbe i hus og hage, besøke venner, hobbyer etc.

Når det gjelder menn har jeg ikke helt fått taket på det... Tok ganske lang tid før jeg hadde selvtillit nok til å våge å tro at noen kunne finne meg attraktiv. Og nå klaffer det liksom aldri. Liker jeg noen er det ikke gjensidig. Og de som liker meg har ikke jeg de rette følelsene for. Synes det er vanskelig å finne noen som er "ordentlige" og som jeg føler jeg kan stole på.

Har vel egentlig innsett at jeg kommer til å forbli alene og har på et vis forsonet meg med det.

Men samtidig hadde det vært fint om det dukket opp en kjekk kar.

[AnonymBruker]

48 år og singel i 5 år. Det var ikke mitt valg, min samboer valgte sin elskerinne og det var ikke akkurat et enkelt og lett brudd. Mye sinne, mye følelser og jeg brukte lang tid å komme meg ovenpå igjen.

I forbindelse med bruddet forsøkte jeg å fokusere på det positive: et nytt hjem som jeg kunne innrede akkurat som jeg ville, full kontroll på økonomien, slippe å bli behandlet dårlig… Men jeg innrømmer at jeg hadde noen tøffe år, mye skam, vond følelse av å ha tapt, ydmykelse, sinne.

I dag kan jeg si at jeg heller vil være alene enn i et dårlig forhold, men det har tatt tid å komme hit. Har barn slik at annenhver uke er fylt opp med arbeid, skole, aktviteter etc. Jeg innrømmer at uken alene kan bli lang og litt tung å komme igjennom, men forsøker å fylle den med å jobbe litt ekstra, trene, jobbe i hus og hage, besøke venner, hobbyer etc.

Når det gjelder menn har jeg ikke helt fått taket på det... Tok ganske lang tid før jeg hadde selvtillit nok til å våge å tro at noen kunne finne meg attraktiv. Og nå klaffer det liksom aldri. Liker jeg noen er det ikke gjensidig. Og de som liker meg har ikke jeg de rette følelsene for. Synes det er vanskelig å finne noen som er "ordentlige" og som jeg føler jeg kan stole på.

Har vel egentlig innsett at jeg kommer til å forbli alene og har på et vis forsonet meg med det.

Men samtidig hadde det vært fint om det dukket opp en kjekk kar.

Du skriver det slik som jeg føler det selv. Det er tungt å være singel, men faktisk er det bedre enn å være i et kjærlighetsløst forhold.

Anonymous poster hash: 9e259...f8f

[AnonymBruker]

63 år og singel i 63 år. Helt uproblematisk.

Anonymous poster hash: e9946...05f

[Gjest O.G.]

Snart 40 og uproblematisk og være singel.

[Lillie]

Snart 40 og uproblematisk og være singel.

Signerer denne

[vannm75]

40 og singel... har ikke gitt opp, alt blir hva du gjør det til. mye psykologi, og hva du innstiller deg på...tips, ikke grav deg lengre ned enn nødv...

[AnonymBruker]

38 år og snart separertert. Så det går mot singeltilværelse etter 18 år i samme forhold, og 3 barn. Dette var en god tråd å lese, for jeg sliter veldig med å se lyst på tilværelsen akkurat nå. Jeg kjenner også på skrekk for å være alene. Mye fordi jeg ikke har familie utenom svigerfamilien (foreldrene min er døde) og ellers et svært lite nettverk her hvor vi bor. Jeg vet jeg vil slite med ensomhet de ukene jeg ikke har ungene. Og gruer meg forferdelig. Og jeg ønsker å ha noen å bli gammel sammen med. Jeg ville bli gammel sammen med mannen min. Hadde faktisk planer og drømmer for ting vi skulle gjøre sammen når ungene ble store. Nå må jeg vel prøve å finne en annen etter hvert. Men gruer meg. Siden det er jeg som har blitt vraket er selvtilliten min helt på bunn. Jeg kommer nok til å velge å være alene en god stund. Men kanskje det ikke er så ille tross alt.

Anonymous poster hash: 0fcf1...66d

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: a5a2d...dee

[AnonymBruker]

Littt nyskjerrig på dere som er 38+++ og nyter singeltilværelsen:har dere barn eller er dere barnløse?

Anonymous poster hash: 568f2...bee

[Petra75]

Littt nyskjerrig på dere som er 38+++ og nyter singeltilværelsen:har dere barn eller er dere barnløse?

Anonymous poster hash: 568f2...bee

Jeg er barnløs. Og har levd mesteparten av voksenlivet som singel, med unntak av et par samboerforhold.

Trives mye bedre som singel enn i et dårlig forhold, og syns det er helt greit å være barnløs. Blir ikke svett ved tanken om aldri å få barn - heller motsatt