Å imponere når man er deprimert

[AnonymBruker]

Jeg er veldig apatisk, har lite å snakke om greier rett og slett ikke bry meg om de fleste temaer og siden jeg er mest hjemme så opplever jeg også for lite til å prate om det, er langt i fra den sprudle jenta med stor omgangskrets og alltid noe å prate om som før. Unngår å være med mange av mine gamle venner netopp fordi jeg ikke er meg selv, så enkelte som har blitt kjent med meg nå spør om jeg er venneløs osv.

Hvordan kan jeg prøve å være et interessant menneske , til tross for at jeg er deprimert?

Vet jo at man skal ha det bra med seg selv før man får det bra med andre osv, men jeg er nå bikket 30 år og vært deprimert de 12 siste årene, en helt annen person enn jeg var før jeg var deprimert, så ikke hatt kjæreste eller fått spesielt mange nye og varige venner på disse 12 årene. Det er usannsynlig at jeg blir "meg selv" igjen med det første og må derfor prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Nå skal jeg møte ungdomskjæresten min, og vil jo gjerne være hyggelig mot han og interessant, istedet for den apatiske, slitne dama jeg nå oppfattes som...

Anonymous poster hash: a2c90...556

[AnonymBruker]

Tja. Kunne du vært sammen med en tilsvarende mann?

Anonymous poster hash: 5aa29...d49

[Galactica]

Vær deg selv. Det er det beste i lengden.

[AnonymBruker]

Når du møter ungdomskjæresten så synes jeg ikke du skal legge skjul på at du har vært og er deprimert. Det gir jo på en måte en forklaring på at du ikke har opplevd så mye. Hvis det er slik at du har humor og er litt glad innimellom, så kan du jo si det også.

Anonymous poster hash: 2a6a2...8d2

[Gjest gjestvest]

Hei TS

Selvfølgelig har du masse å snakke om. Dette er ikke en ny person: Dette er ungdomskjæresten din. Dere har opplevd mye sammen. Du kan jo tenke tilbake på steder dere var, ting dere gjorde sammen. sammenligne det opp mot hvordan ting er nå.

La meg ta et eks: La oss si at dere var på en spes hytte en plass. Du sier: " Husker du den? "... Så husker dere kanskje noe morsomt som skjedde den dagen, klassetur, noen gjorde et eller annet sært osv...Det kan være så mangt. Tenkt tilbake. Dette er bare noen eksempler.

Så sammenligner du med hvordan ting er nå. Ting kan ha endret seg. Plutselig har du mer å snakke om. Dette også kan du snakke om: Hvordan ting har endret seg fra den gang og nå. Skjønner du hva jeg snakker om?

Edit: Skrivefeil

Endret 10. mai 2015 av gjestvest

[AnonymBruker]

Galactica: Men tingen er at som deprimert og medisinert så er man jo IKKE seg selv, og det er nettopp det som gjør det så vanskelig. Depresjonen er en ting, men å ikke gjenkjenne seg selv er også problemet. Hele personligheten min er borte rett og slett. Er for kjedelig for andre folk å syntes er morsom å henge med eller interessant å falle for. Vil understreke at dette har vart i 12 år, og ikke noe "det går over etter et par måneder"-greie..

Anonymous poster hash: a2c90...556

[AnonymBruker]

Hei TS

Selvfølgelig har du masse å snakke om. Dette er ikke en ny person: Dette er ungdomskjæresten din. Dere har opplevd mye sammen. Du kan jo tenke tilbake på steder dere var, ting dere gjorde sammen. sammenligne det opp mot hvordan ting er nå.

La meg ta et eks: La oss si at dere var på en spes hytte en plass. Du sier: " Husker du den? "... Så husker dere kanskje noe morsomt som skjedde den dagen, klassetur, noen gjorde et eller annet sært osv...Det kan være så mangt. Tenkt tilbake. Dette er bare noen eksempler.

Så sammenligner du med hvordan ting er nå. Ting kan ha endret seg. Plutselig har du mye å snakke om. Skjønner du hva jeg snakker om?

Edit: Skrivefeil

Det er gode tips, men pga medisinering og ECT har jeg mistet de fleste av sånne konkrete minner! :'(

Anonymous poster hash: a2c90...556

[Gjest gjestvest]

Ok, da må dere ut et eller annet sted, gjøre noe, snakke om det dere har sett slik at all fokus ikke faller på deg. Slik at du ikke går tom for ting å snakke om.

Det jeg kommer på er: Museum, gallerier, sånne ting. Da kan dere se på malerier, gjenstander, kommentere, og utveksle ord imellom. Jeg tenker da at det også blir mer liv i deg når du er ute, enn å sitte foran ham ved et bord: Du blir nervøs og ufri.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er for ille at du blir så mye medisinert. Du var jo frisk tidligere, så det må ha vært noe spesielt du opplevde som utløste depresjonen? Noe som vel må kunne være mulig å bearbeide. Undres om ikke noen psykiatere/psykologer gjør en dårlig jobb.

Anonymous poster hash: 2a6a2...8d2

[AnonymBruker]

Vær ærlig, men ikke for mye! Lyver du så kommer det fram uansett på et tidspunkt!

Jeg møtte selv min kjæreste på det mørkeste, og jeg følte jeg måtte late som helt til jeg forklarte han at jeg gikk til psykolog, samt jobbet med meg selv. Min kjæreste satte veldig stor pris på ærligheten samt tilliten han fikk av dette, noe som igjen har gjort at han har åpnet seg for meg.

Jeg er nå 100% kvitt angst og depresjon, så det finnes håp for alle. Jobb deg gjennom dette så blir det fantastisk etter en stund.

Lykke til!

Anonymous poster hash: a4d1f...84e

[AnonymBruker]

Spør han spørsmål, lytt og still oppfølgningsspørsmål. Menn elsker som regel å prate om seg selv, smil og vær hyggelig og vær åpen selv om du er deprimert. Tenk at dette skal bli fint.

Anonymous poster hash: 0e8f6...21a

[AnonymBruker]

Men hva er det du vil, egentlig? Hvis du er så apatisk som du sier, hvorfor vil du treffe ham i det hele tatt? Det er åpenbart noe du bryr deg om. Prøv å finne ut hva det er.

Anonymous poster hash: 9eae6...1e8

[AnonymBruker]

Hva med å begynne å lese? Les avisen, les bøker.

Anonymous poster hash: 04c24...4e9

[AnonymBruker]

Vær ærlig, og fortell at du ikke har hatt det bra de siste 12 årene. Trenger ikke utbrodere så mye. Ettersom dere har vært sammen tidligere så vil han uansett sikkert merke at du har forandret deg. Er han fortsatt glad i deg så vil han forstå. Hvis ikke, er han kanskje ikke noe for deg.

Og selvfølgelig, vis interesse for ham og hva han har gjort i livet.

Sender deg en klem. Må være vondt å ha det sånn

Anonymous poster hash: 4d153...d21