Det å jobbe med demente suger livslysten ut av meg!

[AnonymBruker]

Jeg jobber og har jobbet med demens i snart 5 år, hatt dette som deltidsjobb siden jeg var 18 år gammel. Jeg får stadig høre at jeg er veldig flink og får masse positive tilbakemeldinger hele tiden. Det ingen vet er at det ødelegger meg fysisk og psykisk. Jeg har store smerter i rygg og skuldre grunnet mange tunge løft, men ikke minst så er dette veldig slitsomt psykisk også. Det er ikke uvanlig å bli spyttet, sparket og lugget på jobben, av og til har jeg også blitt seksuelt trakasert av de eldre. Det er virkelig slitsomt å ha denne jobben, man må tåle mye og man ser veldig mye.

Jeg har dette bare som en deltidsjobb, men det er såpass ille at jeg føler meg nrdljørt og tom for energi. Jeg orker ingenting etter en dag på jobben, ofte er jeg irritert og sint på kjæresten etter jobb. Det er ikke bare å gjennomgå alt dette, i tillegg blir stadig flere arbeidsoppgaver presset inn av ledelsen.

Har dere noen erfaringer? Hvordan takler jeg dette på en bedre måte? Jeg vil gjerne ha et liv utenom også.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[Splendidly]

Har du vurdert å kikke etter en ny jobb?

[AnonymBruker]

Har du vurdert å kikke etter en ny jobb?

Ja, jeg har søkt på andre jobber, men det er ikke lett å få napp. Her jeg bor er det mange studenter, det er fort 150 - 200 søkere på deltidsjobber på butikk og lignende.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Det er viktig å trives på jobben, kanskje best å finne seg en annen jobb?

Jeg har jobbet i mange år med demente, både som leder og på gangen, jeg elsker jobben med demente!

Det er ei gruppe det er lett å gjøre noe bra for!

Var på tur til Danmark for et par år siden og besøkte to hjem med demente og det var fantastisk! De gjorde virkelig mye for å gjøre dagen og livet lettere for demente. Rød dør til toalettet, da klarte de å finne toalettet, forskjellig farge på dobrett og gulv, da treffer de toalettet. Virkelig interessant!

Så hadde de en egen buss i kommunen til de demente, de dro på piknik, på konserter, og til kulturarrangementer.

Jeg tror at den dagen vi i Norge er villig til å ta demente på alvor vil statusen med å ha jobb med demente stige .

Jeg skjønner TS veldig godt, det er en tung og slitsom jobb som man må være engasjert i for å gjøre en god jobb.

TS, synes det er flott at du tenker over trivsel og kapasiteten din ihht tunge løft og fysisk vold .

Anonymous poster hash: 338e6...92a

[AnonymBruker]

Søk hjemmesykepleien? Vet problemet er at du ikke vil jobbe med demente, men i hjemmesykepleien er jo ofte brukerne ganske oppegående Har aldri opplevd vold eller spytting o.l. Det værste som kan skje er at du får et par slibrige kommentarer fra demente menn, men skjønner om du har fått total avsmak da. Hvertfall relativt enkelt å få seg jobb, hvertfall med den erfaringen du har

Anonymous poster hash: d67ec...17f

[AnonymBruker]

Søk hjemmesykepleien? Vet problemet er at du ikke vil jobbe med demente, men i hjemmesykepleien er jo ofte brukerne ganske oppegående Har aldri opplevd vold eller spytting o.l. Det værste som kan skje er at du får et par slibrige kommentarer fra demente menn, men skjønner om du har fått total avsmak da. Hvertfall relativt enkelt å få seg jobb, hvertfall med den erfaringen du har

Anonymous poster hash: d67ec...17f

Jeg har ikke tenkt på Hjemmesykepleien, men må man ikke ha førerkort for å jobbe der? Det har ikke jeg.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Det er viktig å trives på jobben, kanskje best å finne seg en annen jobb?

Jeg har jobbet i mange år med demente, både som leder og på gangen, jeg elsker jobben med demente!

Det er ei gruppe det er lett å gjøre noe bra for!

Var på tur til Danmark for et par år siden og besøkte to hjem med demente og det var fantastisk! De gjorde virkelig mye for å gjøre dagen og livet lettere for demente. Rød dør til toalettet, da klarte de å finne toalettet, forskjellig farge på dobrett og gulv, da treffer de toalettet. Virkelig interessant!

Så hadde de en egen buss i kommunen til de demente, de dro på piknik, på konserter, og til kulturarrangementer.

Jeg tror at den dagen vi i Norge er villig til å ta demente på alvor vil statusen med å ha jobb med demente stige .

Jeg skjønner TS veldig godt, det er en tung og slitsom jobb som man må være engasjert i for å gjøre en god jobb.

TS, synes det er flott at du tenker over trivsel og kapasiteten din ihht tunge løft og fysisk vold .

Anonymous poster hash: 338e6...92a

Jeg har prøvd å finne andre jobber i lang tid, men uten å lykkes. Jeg bor i en by med mange studenter, her er det ofre 100 + søkere til butikkjobber og lignende.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å finne andre jobber i lang tid, men uten å lykkes. Jeg bor i en by med mange studenter, her er det ofre 100 + søkere til butikkjobber og lignende.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

Jeg forstår deg veldig godt! Er sykepleier og trives absolutt ikke med å jobbe med demente. Føler i tillegg det er tabu å si slikt, for vi skal jo være så omsorgsfulle og alt det der. Men jeg tenker det bare er positivt å kjenne sine begrensninger, for jeg eier ikke tålmodigheten som kreves for den slags jobb.

Hvor bor du? I større byer MÅ du ikke ha lappen for å jobbe i hjemmesykepleien, mange går til fots eller sykler:)

Anonymous poster hash: 45f25...9d5

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt! Er sykepleier og trives absolutt ikke med å jobbe med demente. Føler i tillegg det er tabu å si slikt, for vi skal jo være så omsorgsfulle og alt det der. Men jeg tenker det bare er positivt å kjenne sine begrensninger, for jeg eier ikke tålmodigheten som kreves for den slags jobb.

Hvor bor du? I større byer MÅ du ikke ha lappen for å jobbe i hjemmesykepleien, mange går til fots eller sykler:)

Anonymous poster hash: 45f25...9d5

Jeg bor i Oslo. Jeg skal love deg at det er en tålmodighetsprøve å være på jobb. Håper det er mulig å få en liten stilling et annet sted.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Jeg følte det akkurat sånn som deg da jeg jobbet med utviklingshemmede! Alle sa at jeg var så flink i jobben min, men jeg hatet hvert sekund av hvert minutt jeg jobbet der. Spark, slag, spytting, trakassering etc. Jeg jobbet med mennesker med autisme så de gav aldri noen tilbakemelding. De var aldri glad for å se meg, aldri et smil, aldri et godt ord. I tillegg var de pårørende et mareritt uten like. Jeg gråt meg ofte i søvn da jeg jobbet der og skal aldri aldri tilbake...

Anonymous poster hash: 54dae...098

[strawberry]

Vil anbefale deg å f.eks søke jobb på en rehabiliteringsavdeling (sykehjem) hvor pasientene er mer oppegående, f.eks hatt lårhalsbrudd og skal trene seg opp. Hjemmesykepleie er nok lite aktuelt siden de hovudsaklig vil ha folk med billappen.

[AnonymBruker]

Jeg følte det akkurat sånn som deg da jeg jobbet med utviklingshemmede! Alle sa at jeg var så flink i jobben min, men jeg hatet hvert sekund av hvert minutt jeg jobbet der. Spark, slag, spytting, trakassering etc. Jeg jobbet med mennesker med autisme så de gav aldri noen tilbakemelding. De var aldri glad for å se meg, aldri et smil, aldri et godt ord. I tillegg var de pårørende et mareritt uten like. Jeg gråt meg ofte i søvn da jeg jobbet der og skal aldri aldri tilbake...

Anonymous poster hash: 54dae...098

Jeg hater ikke jobben, men hater hvordan jeg selv har det etterpå, utslitt og kjempe irritert. Jeg greier ikke annet enn å ligge på sofaen etter en dag på denne jobben. Det går utover både mitt eget liv og forholdet til kjæresten.

Men det er ikke bare å slutte. Jeg har både regninger og boliglån å betale, så det å si opp denne jobben uten å ha en ny å gå til er ikke ett alternativ. Jeg er nødt til å holde ut, frem til jeg er ferdig utdannet og kvalifisert til andre jobber.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[nyher]

Er det ikke flere avdelinger på arbeidsplassen din? Jeg jobber som vikar i hjemmesykepleien og har litt med demente å gjøre og jeg tror jeg hadde blitt tullete hvis det bare hadde vært demente der. Det er veldig slitsomt å forholde seg til de, så jeg skjønner deg godt at du blir helt utkjørt etter en hel dag med bare sånne.

[AnonymBruker]

Er det ikke flere avdelinger på arbeidsplassen din? Jeg jobber som vikar i hjemmesykepleien og har litt med demente å gjøre og jeg tror jeg hadde blitt tullete hvis det bare hadde vært demente der. Det er veldig slitsomt å forholde seg til de, så jeg skjønner deg godt at du blir helt utkjørt etter en hel dag med bare sånne.

Nei, her jeg jobber er hele aldershjemmet basert på demens avdelinger.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Er det lenge til du er ferdig utdannet da? Jobber du i stor stilling? Kanskje du kan søke på stillinger som ikke et utlyst? Stikke innom med cv og søknad bare.

Anonymous poster hash: 66983...c50

[Version 2.0]

Det er viktig å trives på jobben, kanskje best å finne seg en annen jobb?

Jeg har jobbet i mange år med demente, både som leder og på gangen, jeg elsker jobben med demente!

Det er ei gruppe det er lett å gjøre noe bra for!

Var på tur til Danmark for et par år siden og besøkte to hjem med demente og det var fantastisk! De gjorde virkelig mye for å gjøre dagen og livet lettere for demente. Rød dør til toalettet, da klarte de å finne toalettet, forskjellig farge på dobrett og gulv, da treffer de toalettet. Virkelig interessant!

Så hadde de en egen buss i kommunen til de demente, de dro på piknik, på konserter, og til kulturarrangementer.

Jeg tror at den dagen vi i Norge er villig til å ta demente på alvor vil statusen med å ha jobb med demente stige .

Jeg skjønner TS veldig godt, det er en tung og slitsom jobb som man må være engasjert i for å gjøre en god jobb.

TS, synes det er flott at du tenker over trivsel og kapasiteten din ihht tunge løft og fysisk vold .

Anonymous poster hash: 338e6...92a

Jeg jobber også med demente. Egen buss med pikniker, konserter og arrangementer er fullstendig uaktuelt og er noe som ville skadet pasientene mine mtp overstimuli og følgene dette har for en langtkommen alvorlig dement person. Du sier det er lett å gjøre noe bra for de demente. Da kan du tydeligvis ikke ha jobbet med de som er alvorlig rammet. De som sitter å gråter hysterisk hele dagen, som ikke vet hvem eller hvor de er, som hallusinerer konstant, som slår etter sine egne barn og som tror personalet skal drepe de, de som ikke tåler så mye som en blomst i hylla fordi dette skaper for mye stimuli. De som må skjermes for alt og alle, og som bor innelåst med fastvakt og eneste møbler er en seng og et toalett.

Det som er koselig for den alminnelige person er som regel slettes ikke koselig for disse menneskene. De, og små barn, er den mest sårbare pasientgruppa som finnes i hele verden. Alzheimers og andre demenssykdommer er noe av de mest grusomme sykdommene som finnes. Det er ingenting lett med å jobbe med å gjøre hverdagen dems bedre. Jeg elsker jobben min, og jeg brenner for å forsøke å gjøre hverdagen dems bedre, se et smil, høre latter, begrense hysterisk angst, depresjon og fysisk/psykisk utagering, men LETT er det ingen som skal få si at det er.

[Version 2.0]

Til deg TS, jeg skjønner det kan være tungt. Jeg blir også sliten og jobber mye mer enn deltid. Men jeg blir ikke sliten slik du beskriver, kun i veldig tunge perioder, og jeg blir så klart forbanna fordi vi alltid er underbemanna og jeg mener at mange av våre pasienter trenger 1-1 kontakt.

Jeg blir daglig kalt for stygge ting og "seksuelt trakassert" av pasienter, men dette går ikke inn på meg fordi jeg er på jobb og de er syke mennesker jeg har VALGT å jobbe med og hjelpe. Kanskje forsøke å endre perspektivet litt? Hva om det var din mor eller far som ble slik? Hvordan ville du hjulpet de?

Selvsagt er det lov å være drittlei i blant og det er viktig at dere kolleger er flinke å støtte hverandre, at det er tillatt å si høyt at nå er man sliten og lei. Men om dette blir konstant, så er det ikke bra. Kanskje du trenger et jobbskifte?

[AnonymBruker]

Er det lenge til du er ferdig utdannet da? Jobber du i stor stilling? Kanskje du kan søke på stillinger som ikke et utlyst? Stikke innom med cv og søknad bare.

Anonymous poster hash: 66983...c50

Det er ikke lenge til jeg er ferdig utdannet, er det til sommeren og er i gang med å søke andre stillinger. Problemet er at jeg ikke kan si opp denne jobben før jeg har blitt tilbudt en annen. Hittil har jeg kun blitt innkalt til ett intervju Så det ser dessverre mørkt ut.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Til deg TS, jeg skjønner det kan være tungt. Jeg blir også sliten og jobber mye mer enn deltid. Men jeg blir ikke sliten slik du beskriver, kun i veldig tunge perioder, og jeg blir så klart forbanna fordi vi alltid er underbemanna og jeg mener at mange av våre pasienter trenger 1-1 kontakt.

Jeg blir daglig kalt for stygge ting og "seksuelt trakassert" av pasienter, men dette går ikke inn på meg fordi jeg er på jobb og de er syke mennesker jeg har VALGT å jobbe med og hjelpe. Kanskje forsøke å endre perspektivet litt? Hva om det var din mor eller far som ble slik? Hvordan ville du hjulpet de?

Selvsagt er det lov å være drittlei i blant og det er viktig at dere kolleger er flinke å støtte hverandre, at det er tillatt å si høyt at nå er man sliten og lei. Men om dette blir konstant, så er det ikke bra. Kanskje du trenger et jobbskifte?

Jeg har ikke nedsettende holdninger til de demente, vet utmerket godt at de ikke kan noe for det de sier og gjør. Det er ikke dem jeg har noe i mot, men jobben, tidspress, den fysiske og psykiske belastningen. Det at min kropp og sjel er sliten, ikke at de demente er slitsomme, jeg vet utmerket godt at det er sykdommen som gjør at de er sånn.

Hvis mine foreldre skulle bli demente håper jeg at de blir tatt vare på av en som meg, til tross for at jeg er utslitt yter jeg 100% på jobb. Jeg gjør alt det jeg skal gjøre, dette er noe kollegaer og avdelingsleder bekrefter. Det er som regel de som er flinkest som blir oppringt.

Jeg har som sagt søkt andre jobber uten å lykkes med å få napp.

Anonymous poster hash: 7e603...7f8

[AnonymBruker]

Jeg startet på dement avdeling med en gang jeg var utdannet. Jeg mener det ikke bør være tabu å si en ikke passer å jobbe med demente. Det er en forferdelig tøff jobb mtp uttagering osv. Andre passer perfekt til det, andre ikke og jeg er slående glad for det. Noen ønsker også å jobbe med barn andre ikke.

Uansett jeg kjente på det du sier. Var totalt utslitt og ødelagt. Jeg mistet tålmodigheten lett med de stakkars pasientene som ikke kan for det. Alt ble rutine da noen gjør det samme hverdag nesten feks nekte tabletter osv. Da jeg forsto jeg måtte bort var et kveldsskift jeg kjente jeg var utålmodig, trøtt og irritabel før jeg gikk til pasienten pga jeg visste det ble kaos som alltid. Da sluttet jeg og fant meg ny jobb, ikke bare for meg selv men også pasientene som fortjener å ha ansatte på jobb som har tålmodighet, elsker jobben og klarer å se dem. Tenkte hva om det var foreldrene mine som hadde pleier som tenkte slik.

For ordens skyld jeg gjorde alltid jobben 100% og klistret på meg et smil, fikk mye skryt for jeg passet perfekt til å jobbe på dement avdeling

Har det bedre nå i ny jobb.

Dement avdeling er tøff arbeidsplass. Takk gud for alle som brenner for det. Takk til dere, dere gjør en kjempe jobb.

Anonymous poster hash: 59ac5...8bf